I noen uker(måneder faktisk, grunnet eksamensstress) har jeg lest på boka Poppy Shakespeare av Clare Allan. Boken forteller om dagpasienter på et psykisk sykehus. Avdelingen heter Dorothy Fish, og det handler om galkap-penger og om å virkelig overbevise de ansatte om at du er psyk når det er tid for evaluering. Historien fortelles gjennom “N” som opplever at den tilsynelatende alt for friske Poppy Shakespeare kommer inn og bare ønsker en ting: Å komme seg vekk fra Dorothy Fish og alt som har med galskap å gjøre.”N” får jobben som Poppys guide i systemet, og går med på å hjelpe henne ut, men for å bevise at hun er frisk må de først bevise at hun er gal.
Jeg har lest den norske oversettelsen som kom på Pantagruel forlag i 2007. Jeg er redd boken har mistet et eller annet i oversettelsen, for selv om historien fenget og den var fryktelig morsom innimellom, var den langdryg og etterhvert ganske kjedelig. Delvis fordi det ikke var så vanskelig å skjønne hvor dette bar, og delvis fordi jeg rett og slett mistet interessen for “N” og sluttet å synes at alle overdrivelsene var morsomme. I tillegg er språket elendig, helt sikkert fordi fortelleren “N” ikke har noe særlig med skolegang og lang fartstid som psykisksyk bak seg, men det var mer irriterende enn illustrerende, i alle fall på norsk.