NEVERMIND THE TYPOS

Jeg pleier å si at jeg ikke har noe særlig nyttårsforsett, men jeg har jo noen, stort sett om bøker (og bortsett fra ett går de stort sett i vasken før året er omme). Har kjent litt på det dette året, at ting ikke blir som de skal og at jeg kanskje etterhvert bør kjenne meg selv godt nok til å vite at enkelte ting jeg ønsker skal skje, skjer ikke. På grunn av meg selv såklart. Jeg flytta i høst, og det har blitt stille her inne. Jeg har gått på skolen og hjem og på skolen og hjem. Jeg har knapt sosialisert. Jeg har reist hjem hjem et par ganger for å besøke min aller beste venn – tannlegen. Et par besøk hos en kusine. Det er det jeg har gjort. Ja, også mange turer på IKEA da.

Jeg hadde masse planer, jeg skulle se ditt og datt, treffe X Y og Z osv. Ingenting av det har skjedd. Nå tar jeg meg i å lage lister over alt jeg vil gjøre i februar, for da er jeg tilbake i hovedstaden. Med praksis under beltet og forhåpentligvis ingen eksamener jeg må ta på nytt. Jeg skal lage listene mine, jeg liker lister, men jeg tror ikke jeg skal henge meg for mye opp i dem. Jeg har blitt mer og mer opptatt av dem de siste årene og jeg må slutte. Det er ikke så farlig. I 2017 skal jeg bare ha «ting jeg kanskje skal» lister, i fjor hadde jeg en «ønskeliste» der noen deler ble oppfylt, andre ikke. Det som ikke skjedde kan jeg ikke ta så tungt. Det er det ingen vits i. Det som absolutt MÅ gjøres blir gjort uansett. Alt det andre får jeg ta på gefühlen som vi sier her i heimen, nesten alt i alle fall, jeg kommer nok til å lage meg et lesemål på Goodreads (men jeg tar det ikke så høytidelig, kommer ikke til  å klare årets) og jeg kommer til å ha ett til: Vær litt sosial da! For jeg kjenner at jeg trenger litt mer folk jeg liker rundt meg, og selv om jeg er trøtt og sliten så er det nødvendig. Jeg har folk i Oslo som jeg kan sende en melding til og si «hei, vil du gå på kafé, kino eller noe?» og så kommer de til å svare «Ja!» og så gjør vi det. Dét må jeg få til. Alt det andre får bli som det blir.

Jeg liker å rydde (på en måte, ryddeprosjekter er gøy, hverdagsrydding not so much), Marie Kondo er ryddekonsulent, så da måtte jeg til slutt lese bestselgeren hennes da. Det er en del gode tips i den, men det hadde holdt med en lang bloggpost, eller kanskje en 20-siders PDF altså, for resten av boken er full av samtaler med ting og hus.

Bra tips: Samle alle tingene du har i en kategori, hiv dem i en haug, gå gjennom og luk ut alt du ikke trenger lenger. Rydd så alt bort igjen, hver ting skal ha sin plass.

Ikke bra tips: Kjenn om du føler glede av tingen. Glede! Og før du kaster den skal du si takk for jobben.  Husk å prat med klærne dine når du bretter dem. Ikke lagre ting i stabler for da blir det som ligger underst slitent. Når du kommer hjem etter en lang dag skal du tømme vesken din, legge alt der det hører hjemme og, ja du gjetta riktig, takke for en god jobb gjort.

Jeg skrev i Goodreads omtalen min at jeg ville gi boken både én og fem sterner. Fem stjerner fordi jeg tror metoden hennes funker bra (ligner litt på min, ehe) og det er en del praktiske tips som er tilpasningsdyktige, men filosofien hennes biter ikke på meg.  Dette er en frivilig metode, og hvor mye man skal sitte igjen med av ting er opp til deg selv. Sånn sett er den mer fleksibel enn andre metoder jeg har vært borti. Jeg tror også at dersom man stripper bort all pratingen til tingene så ligger det logikk bak. Jeg trenger ikke vite om jeg har glede av en ting, men å sette meg ned og gi den en ordenltig vudering, har jeg bruk for denne mer? Bruker jeg den? Liker jeg den? Og så velge hva jeg vil gjøre er jo fornuftig. Men jeg gidder ikke takke for lang og tro tjeneste. Jeg tror også at det å kunne åpne skape og skuffer og se alt jeg har tilgjengeig med en gang gjør at jeg husker hva jeg har bedre, da får jeg jo brukt det også.

Det butter imidlertid i mot når Kondo snakker om at de fleste klær har det best når de er brettet, og at det som henger skal henge fra langt til kort for å skape linjer for øynene. Joda, det er sikkert ikke dumt at det ser og føles bra ut, men for meg er det uviktig. Jeg lo godt av og til når jeg leste denne boken, og om du klarer å ta de litt særere tingene med humor i stedet for irritasjon så er den verdt å bruke tid på (den er ikke spesielt tidkrevnde).  Det tas ingen hensyn til økonomi heller (men folk som har råd til å leie inn Kondo som rydde-konsulent trenger kanskje ikke tenke over sånt), hun anbefaler å kvitte seg med ting man har samlet i større mengder, som toalettpapir. Dette er jeg jo helt uenig i. Det er jo bare å ikke fylle på en stund? Den dagen man ikke trenger mer toalettpair er man død.

Det er også snakk om å gå gjennom ting man knytter sentimentaliet til, og jeg må innrømme at jeg synes at man godt kan beholde ganske mye i den kategorien  . Jeg hjalp min mor med å rydde garderoben og dedikerte to skuffer til sånt, døpte dem «museumsskuffene» og vi fylte dem med klær og andre ting hun var knyttet til. Jeg er ikke skrudd sammen sånn, og har kastet en del ting min mor hadde sett at jeg beholdt (men heller ikke jeg klarer å kvitte meg med alle kjolene hun sydde til meg da jeg var liten, deriblandt den søteste matroskjolen jeg har sett). For henne er de fint å vite at det er der, selv om plaggene hadde gjort jobben sin. Jeg likte heller ikke måten hun omtalte det feminine, som for eksempel at dersom du går ofte i joggebukser vil du se ut som du høre hjemme i dem. Jeg er en person som aldri ville gått utenfor hjemmet i joggiser, men jeg bor i pysjbukser når jeg er hjemme, men man bør visst prøve noe elegant i følge Kondo.  Folk må kunne få bestemme selv. Hun har en anekdote om en t-skjorte hun ikke kan kvitte seg med, og hvor teit andre kanskje syntes det var. Jeg bruker t-skjorter hele tiden og er nok ikke feminin nok. Hun rydder også i kjole og pensko for å vise respekt for huset. Psssht. Gi deg! Jeg tror mye av dette er litt kulturkrasj, men også at Kondo har litt spesielle ideer om hvordan folk/verden funker! Jeg tror heller ikke på den fysiske endringen hun har sett  folk etter at hun har hjulpet dem i gang med ryddingen, det henger nok sammen med et større bilde, selv om jeg tror et ryddigere (les: mindre eiendeler) hjem nok kan lette en del stress for mange og dermed vise seg i fysiske endringer.  Å rydde i det man eier vil naturlig nok føre til introspektive betraktninger, men det er grenser.

Jeg likte nok denne boken mest fordi vi rydder ganske likt Marie Kondo og jeg, bare uten all pratingen til tingene (om jeg prater til noe jeg vurderer som søppel er det et tegn på at jeg bør beholde det).  Boken er repeterende, full av følelser og personifisering av ting. Den er ikke dømmende (bortsett fra når det kommer til femininitet) og ganske fleksibel når det kommer til å tilpasse metoden til deg selv. Men som sagt: Den kunne godt vært en lang bloggpost, eller en bitteliten e-bok!

Men dersom du har behov for en rydde-konslent så er jeg tilgjengelig for oppdrag, jeg lover å ikke tvinge deg til å snakke med huset eller tingen dine, men selve ryddingen må du i hovedsak stå for selv og i motsetning til Kondo kan jeg ikke vise deg hvordan du bretter klær 😛

Fordi jeg har vært i mange butikker, stort sett på jakt etter bestemte ting, og fordi jeg så ekstremt lei garderoben min (som også begynner å få alvorlig mange hull) har jeg sett masse greier jeg ikke kommer til å kjøpe, men som jeg jo kan drømme meg litt bort i likevel.

 

Jeg våkna på onsdag med forkjølelse, så den andre halvdelen gikk i vasken.

Mandag:

Det var to sånne lettpanerte fiskebiter i pakken, men jeg spiste bare den ene, dermed har jeg store deler av en middag til i frysen.

Tirsdag:

Lys pastasaus med brokkoli og bogskinke. Andre gang jeg lager denne varianten, skulle kjøpt en større brokkoli. Bruket nesten halve skinkeboksen.

Onsdag: Tomatsuppe fra pose. Første sykedag og jeg måtte sette meg ned mens suppen kokte.

Torsdag: Ferdigpizza, og 12 timer med søvn.

Fredag & lørdag:

Dette var egentlig omelett, men jeg overdrev litt på grønnsaksfronten. For mye potet som ikke var stekt nok. Det ble en seng av egg og en haug med grønnsaker og skinke, me det var nok til to middager.

Søndag: Gjenstår å se, men jeg har en del grønnsaker så tror det blir pitabrød med fyll

Jeg lærte at jeg fortsatt er litt dårlig på det der med å lage riktig del av retten til riktig tid, at jeg kunne ordna meg litt annerledes med tanke på grønnsakene jeg brukte, men at alt i alt gikk det rimelig greit. Det ble litt dyrere enn jeg hadde tenkt så der har jeg også noe å spare, men så er man ikke syk hver uke heller, heldigvis.

Siden jeg nå må lage middagen helt alene hver dag, om jeg skal ha den, så tenkte jeg at å lage ukemeny ville være greit. Det er ikke et nytt konsept for meg, men å skulle lage mat til én uten å ende opp med masse mat som blir dårlig fordi du ikke rekker å bruke den opp er vanskelig. Jeg har ikke klart det ennå, men jeg tenkte at dersom jeg prøver offentlig så har jeg større intensiv til å gjøre noe med det. Jeg vet ikke. Jeg deler uken i to, rett og slett fordi jeg bærer maten fra butikken og hjem, har ikke ork til å ta hele storhandelen i ett.

Mandag: Lettpanert torsk med potetstappe og råkost (raspet gulrot og eple, med appelsinsaft over)

Tirsdag: Pasta med hvit saus, skinke og brokkoli

Onsdag: Omelett med brokkoli, skinke og ost (såklart!)

Jeg har allerede gulrøtter, egg og pasta. Gikk på butikken i dag og kjøpte resten, med unntak av ost for jeg trodde at jeg hadde nok (men den gang ei). Brukte ca 140 kroner på matvarer som skal i middagen (gadd ikke regne ut hvor mange kroner av eplene, melken og appelsinen som går i middager så tallet er høyere enn i realiteten). Det vil si at jeg er under 50-lappen de tre første dagene, noe som ikke er så dårlig (selvom det er mer når man teller med det jeg allerede har + osten jeg ikke har kjøpt). Er usikker på resten av uken, har et par karbonader i frysen, så om jeg har gulrøtter igjen kanskje jeg slipper å kjøpe noe til torsdag.

Tidligere i år (april tror jeg) begynte jeg på et lite prosjekt hvor jeg kvittet meg med én ting hver dag. Fordi jeg hadde mye jeg ikke trengte eller brukte, både rundt meg til daglig og i esker/skuffer med ting i oppbevaring jeg ikke lenger husket hva var. Så jeg bestemte meg for å gå gjennom en del, så ble det et prosjekt. Jeg hadde tenkt å gjøre det i et år, men så dro jeg fra alt sammen i stedet og sitter i den situasjonen at jeg har vært på IKEA like mange ganger på en uke (!) som jeg pleier å være på ett år, og jeg er ikke ferdig. Jeg har bodd på dette rommet i en måned nå.

Jeg har seng, pult, stol og teppe (stygt kaldt gulv under) og en rotete vinduskarm. Alt er nytt. Jeg har bare hatt med meg klær og kjøkkenutstyr (som er det jeg har mest av, oppvaskmaskinen fikk stå igjen i garasjen til min far). Det er jo logisk at jeg ikke kan kvitte meg med ting når situasjonen er sånn. Jeg trenger fortsatt mer oppbevaringsmøbler, veggpynt (tristeste veggene), småoppbevaring (til sminkekoster for eksempel). Jeg rydder to ganger i uken fordi gulvet blir fullt av rot jeg ikke har plass til.  Så jeg avsluttet rydde-prosjektet, og startet kjøpeprosjektet. Jeg har vært på loppemarked i håp om å finne ting, men gått tomhendt hjem alle gangene. Så IKEA er og blir min leverandør av møbler. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for alt jeg kastet, selv om det meste var ubrukelig, t-skjorter med store hull, uttørka penner, gamle matteprøver og så videre. Noe var jo fullt brukbart, som bøker og klær, men der gav vi alt som virket relevant til bruktbutikken og kasta resten. Ingen har lyst på en lærebok som gikk ut av trykk for lenge siden eller skikkelig dårlige bøker fra 50-tallet. Det var alt i alt et ganske vellykket prosjekt, jeg fikk rensket i klesskapet, skoskapet, bokhyllene og eskene under sengen. Nå sitter jeg altså her i motsatt situasjon, jeg skrivre handlelister. Dette er, i tillegg til å være litt kjipt for miljøet, veldig kjipt for lommeboken. Men må man så må man. Jeg har ennå ikke kjøpt noe jeg ikke trenger, men etterhvert som tiden går melder behovene seg og når jeg begynner å gå butikker med mye dill og dall blir det farlig. Jeg trenger en papirkurv, oppbevaringskasser under sengen, kurvstativ i skapet, knagger, oppbevaring til sminkekoster, veggpynt, skohylle, krakk og kanskje en bokhylle. På kjøkkenet skulle jeg gjerne hatt en mikro og en kjøkkenmaskin, men det er det strengt tatt ikke plass til.

har jeg
… funnet et sted å bo (deler med ett menneske og to katter)
… begynt å studere igjen
… prata med fler mennesker på en uke enn jeg har gjort resten av året før det.
… sovet på en luftmadrass med hull
… blitt kompis med en baby som setter pris på min fremste egenskap: at jeg kan geipe.
… lagd liste over hva jeg trenger når jeg flytter inn (under en uke til nå).
… ringt tannlegekontoret – to ganger.
… bestilt billetter hjem (sees om to uker vestlandet)
… spist alt for mye junkfood
… gått meg vill i Oslo flere ganger (retningssansen? Næh, den har jeg ikke sett)
… Ikke gått på feil buss, bane eller trikk (ennå).
… Vært på boksalg uten å kjøpe noe særlig (har jo ikke bokhylle).
… Sovet som en stein hver natt, selv når jeg har endt på gulvet fordi dagene suger ut alt av energi.

 

*eller hybelen, rommet, madrassen på gulvet i søppelrommet til boretslagget ditt. Jeg er ikke fryktelig kresen.

Jeg begynner på skole i Oslo på tirsdag. Om seks dager. Jeg har ikke funnet meg et sted å bo (er ikke så mange som vil leie ut til noen som ikke kan komme på visning, og det er jo forståelig). Jeg har i grunn holdt meg til boliger utenfor bykjernen, utkantene og kommunene rundt, så lenge det er kollektivforbindelse tåler jeg litt reisetid (rundt halvtimen går greit i alle fall, har hatt lengre enn det før). Har nettopp sendt avgårde en ny runde e-poster og håper på positivt svar. Jeg har lest mange utleieannonser, og noen av dem er så absurde at jeg må dele litt.

En hadde et rom til leie for en sosial person, for du skjønner, tilgangen til de andre rommene i leiligheten var gjennom rommet til leie. Så du sover altså på det som mest sannsynlig har hatt opprinnelig funksjon som stue (det var fire rom i tilknytning, så trafikken er stor vil jeg tro). Jeg er nå oppe i fem middelaldrene menn som ønsker seg unge jenter til å bo på ekstrarommet, mot at de vanner planter eller mater katten når de er ute på sine (tilsynelatende lange) jobbreiser. Det kan jo være hyggelige folk, men jeg kjenner busten reise seg med en gang de spesifiserer unge jenter. Du har også de som ønsker så mye personlig informasjon i første kommunikasjon at jeg er ganske sikker på at de kan stikke av med hele identiteten din om de vil.

Nå skal jeg tilbake til epost-skrivingen min, men om du eller noen du kjenner har noe til leie i eller rundt Oslo, enten på kort eller lang sikt blir jeg takknemlig for tips. Jeg har fine bo-egenskaper som at jeg er rolig, voksen (mao. ikke festløve) og relativt grei og hensynsfull. Røyker ikke, har ikke dyr og spiller ingen instrumenter.

 

For en måneds tid siden la Caroline ut en fotoutfordring på bloggen, og da var jeg fullt motivert for å delta (hadde nettopp plukket fram kameraet mitt og alt), men så har jeg selvsagt falt av lasset før jeg fikk begynt, men bedre seint enn aldri. Jeg begynner med temaet «Åpent» og velger å tolke det som åpent landskap, i form bilde tatt med mobilen da jeg hadde en av mine mange pauser på Hardangervidden forrige uke. Jeg gikk hytte til hytte med min far, og vil komme tilbake til det senere. Jeg aner ikke hvordan de neste ukene mine blir seende ut så dere får bære over med meg.

 

Klokken er ni og alarmen går, vi kler på oss, spiser frokost, tar bybanen, går på butikken med store sekker i handlevognen, vi bytter på å vente utenfor andre butikker og vokte sekker. Vi går til stillaskaoset som er togstasjonen og pakker om. Mat og drikke oppi sekken, tøyvesker med underholdning og billetter ut. Tre timer på toget, tunneller med glimt av grønt, blått og hvitt mellom, en pose chips og en flaske brus. Fem minutter til vi skal av. Løfte ned sekker fra bagasjehyllen, hoppe av toget og traske to km i oppoverbakke. Vi er baktunge og må stoppe for å puste ved den steinen, den oppkjørslen, i den svingen. Det regner. Nøkkel i døra, av med klærne, på med steikeovn og peis. Pizza. Vin. Lakris. Trivial Pursuit. Musikk. Søvn.

Gråvær. Vi holdt oss på veien, presset ansiktene våre mot vinduer med glipe i gardinen i håp om å få et glimt av andres liv. Ble skremt av en utstoppet ørn og storblomstrete møbler. Var omringet av yrende insektsliv, blåbærbusker med store, søte, klaser som fristet humlene til summefest. Ble forbikjørt av en bil, hørte snekring et sted. Lot vinden blåse oss hjem igjen.

Lurte på hvorfor så mange lager små varder.  Hvem var der og hvorfor laget de en varde oppå en tilfelig stein? Den har ingen funksjon, ingen rød T som markerer at ja, du er på rett vei, bare noen steiner oppå hverandre. «Her var jeg,» sier de, naturens toalettgrafitti?Prøvde noe nytt: Bålpanne, med marshmallows og pølser. Tre forsøk før vi fikk fyr, men så brant det godt og lenge. Vi spiste til vi nesten sprakk før vi trakk oss tilbake og ventet på natten.

Oppvask. Støvsuging. Toalettvask. Av med varmtvann og pumpe, slå av frysen, hive alt som ikke holder seg i kjøleskapet, trippelsjekke at alt er av og at døra er låst. Gå nedover, med søppelposene dinglende i hendene. Putte dem i avfallsstasjonen. «Kun husholdningsavfall» står det, men folk hører ikke etter og der er grill, plast og malingsspann. Vente på toget. 14 minutter forsinka. Spise lunsj, se på et helikopter som flyr byggemateriell til en hytte som skal bli større. Klatre ombord på toget, dra seg selv etter håndtaket og håpe at noen dytter om du faller bakover. Finne plassen sin, jage bort de som sitter der. Puste. Lese. Gå av toget. Klemme ha det. Gå til bussen. Kjøpe burger på bensinsatsjonen fordi man ble pangsulten. Dra hjem og åpne post. Sove.