Å være mettet på kultur
Jeg skriver lite om hva jeg leser, ser, hører på eller gjør. Før skrev jeg det alltid ned, men så slutta jeg å skrive. Jeg klarer knapt 1500 ord på en bitteliten eksamen. Jeg registrerer fortsatt det jeg leser og ser, men omtalene blir er det lenge mellom. Før prøvde jeg alltid å skrive ned noen tanker, de måtte ikke være offentlige, den verste kritikken holdt jeg i alle fall for meg sjøl (særlig ved pensumlitteratur «orker ikke enda en oppvekstroman fra en norsk mann som studerte på nittitallet» er muligens en kommentar jeg har skrevet noen ganger, selv om den type bok ikke er i vinden for øyeblikket). Jeg leser fortsatt mye, og ser masse serier. I år laget jeg nyttårsforsett om å se mer film fordi seriene tok overhånd. Jeg leser fortsatt mye i perioder, men jeg har lyst til å lese noe nytt og det tror jeg ikke finnes. Jeg er litt mettet av kulturuttrykk.
Det var fastelavn på søndag, jeg vurderte å leke kristen og slutte med noe i fasten, å slutte med kultur. Men så skal jeg skrive tre essay om litteraturformidling, deriblandt en rapport fra et litterært arrangement (Oslo jeg tar gjerne i mot tips – hadde sett meg ut ett i februar, men så ble jeg syk i to uker). Dessuten er sesong to av Altered Carbon her – og den serien er akkurat det jeg trenger – stil over substans. Nei, jeg tror heller jeg må være mer kresen og finne meg noen nye sjangre. Det hjelper alltid litt.
Livet blir fort kjedelig om jeg ikke skal lese, se eller høre på noe. Av alt jeg liker å gjøre er det bare turgåing igjen da – og den pleier jo stort sett å foregå med podcast, lydbok eller musikk på øret. Jeg tar et courserakurs om «the science of well being» fordi, som nevnt tidligere, denne vinteren har vært maks kjip og jeg hadde bruk for en distraksjon, det funker dårlig, og noen ganger komme de dragende med mindfulness og jeg blir sur fordi jeg får sånne «gå det en tur og gjør litt yoga» vibber av det selv om jeg vet at deler av det kan funke (men kapitalismen har gjort som kapitalismen gjør og overforklart og utbrodert til hele greia er ødelagt), men den ene tingen jeg har lært er at man må tilbakestille hjernen litt – ta et skritt ut av seg selv og se tenke på det man har, hva man liker og hvorfor man gjør det. Hjernen blir stadig vant med ting, men man må ikke la den hele tiden.
Nei, jeg må bli mer kresen. Se, lese og høre litt mindre. Litt mer kurert, men så veit jeg ikke hvor jeg skal finne de bra tingene. Det er pinlig å innrømme, at jeg med bachelor i bibliotek- og informasjonsvitenskap, pluss en drøss studiepoeng i litt ymse nærliggende greier (litteratur, informasjonsarbeid) ikke evner å finne det som er bra. Nå er jeg ikke opplært i å være en slags smakens dørvakt heller, men med en filosofi om at man velger kulturinntrykk av ymse grunner, og vet godt at når jeg selv skal kose meg er det visse ting jeg vil ha – og da er det ikke «høykultur» det er snakk om (i den grad noen gidder å snakke om det mer).
Hva faen er kvalitet uansett? Det kan jeg ikke skrive noe om her, i fare for å plagiere ett av essayen jeg skriver, men det er uansett ingen som veit. Det er en kombinasjon av erfaring, formelle krav og smak. Kvalitet er en følelse. Kvalitet er et kulturprodukt som har oppnådd målet sitt, hva nå enn det er.
Så jeg prøver å være mer kresen, bruke litt lengre tid på det jeg inntar, velge litt mer bevisst, prøve nye ting, og å finne tilbake til skriftspråket, enten jeg skriver om det her, på goodreads og letterboxd, på instagram, twitter eller i notatboken. Jeg flere jeg ikke har begynt på ennå, så jeg kan vel alltids begynne på en av dem. Kulturdagbok for kulturmette. Kanskje jeg finner tilbake til gleden ved en bok eller en film og ikke bare bruker dem til å sluke meg. Dessuten lærte jeg aldri å bli ferdig med ting i 2019. Det hadde kanskje hjulpet det og. I kveld blir det en liten double feature i heimen: The Man from U.N.C.L.E (2015 ja) og Atomic Blonde. Because I am that kind of trash gremlin.
