NEVERMIND THE TYPOS

Det er oktober. Jeg har spist kakemenn(som egentlig var damer, som egentlig var vanskapte og mishandlede). Jeg har hatt samtaler med folk om hva som skal skje fremover. Jeg forteller at det er oktober og oktober er litt treig, men det er jo halloween, og man kan kle seg ut. Det er jo noe. Så er det november, og jeg skal forsøke på nanowrimo, enda jeg vet at jeg ikke rekker det. Så november blir stress. Så tenker jeg ikke lenger fremover. “Så er det desember!” sier samtalepartneren. “Desember? Ja, det er det jo.” sier jeg. “Nei. Det er JUL!” sier samtalepartneren. “Åh faen.” sier jeg da. Og jeg får kjeft. For jul er så fanastisk fint. “Joda,” sier jeg da. “Jul er fint, og fantastisk, men det er så irriterende.” Det er det ingen som forstår.

Jul er å kjøpe julegaver til en masse folk som en egentlig ikke kjenner godt nok til å kunne gi noe som treffer dem, og da er det jo ikke gøy. (Hva ønsker du deg forresten?) Jul er familiebesøk. Jul er skumle tanter og onkler og fettere og kusiner. Jul er masse mat jeg ikke egentlig liker. Jul er gaver en må late som om en liker. Jul er å måtte stå opp før en vil fordi en må i besøk, eller får besøk. Det er når alle har julestemning untatt deg, og du føler deg utelatt. Etter å ha tenkt dette sukker jeg lettet. “Det er heldigvis lenge til jul.” Samtalepartneren ser på meg. “Jah, desverre, men det er ikke så lenge da. Det er bare 69 dager.”

Panikk.

69 dager er ikke lenge i det hele tatt. 69 dager er ikke tid nok til å forberede seg en gang. Jeg tenker tilbake til andreklasse på videregående, i tysken. Da jeg sa at jeg ikke likte julen, og fikk forskrekkede kommentarer tilbake, samt et spørsmål. “Du må jo like noe med julen?” jeg tenkte da, og kom frem til at det var jo fine ting med julen. Masse fine ting, egentlig. Det er julebrus, julegaver man liker å få, julegaver man liker å gi, det er barne-tv med juletema, det er klissete julefilmer, det er muligheter til å sove lenge. Det juletre som lukter godt og er fint pyntet med glitter og sølvkuler og hjemmelagde lenker. Det er pinnekjøtt. Det er julerøkelse. Det er kakao og bøker. Det er kakemenn. Det er julenisser jeg har laget selv.

Det er 69 dager til jul og jeg skal søren meg jakte på julestemningen. Og på ønskelister. Hjelp meg.

(og det er jo fint at fantastiske mennesker skriver fine poster om sine julegavestrategier. Nyttig for sånne som meg som aldri helt får taket på dette med julegaver)

Mos, hjernemos.

Jeg sitter ved vinduet i det lille datarommet ved/i klasserommet vårt. Der vi sitter og skriver, eller prøver å skrive. Det er ikke alltid like lett å skrive på kommando. “Skriv en novelle.” Åhja, ok. Dødslet. Eller ikke. Det hele endte med at jeg forsøkte å skrive på en jeg skrev for lenge siden. Som ligger på internett et sted og som skaffet meg en notatbok og en penn. Den er nemlig litt spennende, men veldig dårlig skrevet. Ingen detaljer. Ingen dialog. Ingen personlighet. Det sitter jeg og forsøker å endre på, men samtidig vil jeg ikke. Jeg har ikke noe lyst til å skrive, men jeg vil ikke være hun som aldri leverer inn i tide. Jeg vil være hun som gjør det, og som ikke skriver dårligst av alle. Jeg vil ikke at hun som ser på meg med et jeg-er-bedre-enn-deg-og-vet-det blikk skal vinne. Jeg vet(håper) at det ikke er det hun forsøker å si, men så er det nettopp det hun sier. Da greier jeg ikke å konsetrere meg. Jeg forsøker å si til meg selv atdette ikke er en konkurranse, det er ikke snakk om å vinne noe. Det er snakk om å prøve og prøve. Kanskje blir det noe bra, kanskje ikke. Det er ingen som har tenkt å stille meg opp langs en vegg og skyte meg i bakhodet om jeg ikke leverer. Det er greit sånn.

Akkurat nå finner jeg ingen logiske slutter på noe som helst. Derfor begynner jeg på en tekst, skriver på den en stund, men så stopper det opp. Så begynner jeg på noe nytt og skriver til jeg igjen stopper opp. DEt er ikke sånn det skal være. Det er ikke slutten som skal være vanskelig. Det er da jeg pleier å få det til. Det er midten som skal være vanskelig. Det partiet der man skal sy sammen begynnelse og slutt. Det er det jeg skal trenge å skrive om igjen og om igjen til jeg har senebetennelse i hele kroppen og ikke orker mer. Det er ikke sånn at jeg bare ikke skal finne en slutt. Det er feil. Feil.

Vær snille og lat som om dere ikke ser at det er rotete der. Vi er rotehuer. Sånn er det bare.

På fredag dro jeg på kino. Det var veldig tilfeldig. Jeg satt på bussen, skulle av i Åsane, men glemte det. Da tenkte jeg naturlig nok på hva jeg kunne gjøre i byn, og fire koselige bokstaver ramlet inn i hodet mitt. Kino. Jeg ble lykkelig(og overrasket) når jeg så at Taking Woodstock gikk. Jeg kjøpte billet og løp inn i salen. Jeg har nemlig gått og ventet på denne filmen en stund.

Filmen var fin. Ikke det beste jeg har sett, men laaaaangt fra det dårligste. Den hadde humor og masse gode og vonde følelser som gjorde at det ble fint å se på. Den var noe kjedelig enkelte steder, men det overlever man når filmen er fin. Den romantiserer nok Woodstock litt, men jeg likte det. Det handler nemlig om historien bak Woodstock og hvordan Woodstock ente opp der den ble holdt. Filmen er veldig opp og ned i kvalitet. Jeg følte ikke helt at jeg fikk noe forhold til personene, men den var kul likevel. Også var der jo litt Emile Hirsch, det gjør enhver film godt…

Om nom, jeg spiser boller.

Det ble lite søvn i natt. Klokken halv fire gikk brannalaremen. Jeg våknet av vondt i ørene. Drrring Drrrring. Så banket noen på døren. Jeg luktet etter røyk, det var ingen lukt, og jeg tok det dermed med ro. Klatret ut av sengen, tok på BH og jakke før jeg gikk ut sammen med hun jeg bor på rom med. Vi stod ute og frøs mens vaktlæreren løp for å finne ut hva som egentlig skjedde. Det viste seg at noen hadde sneket seg inn på ett internat og tent på en serviett og holdt den opp under røykvarsleren. Altså, ingen brann.

Litt senere, da vi alle sammen var tilbake i sengen hører jeg noe fnising. Og noe som høres ut som lighterlyder. Hva skjer, er ikke alle i seng da? Tenkte jeg. Så var det svidd lukt. Den forsvant kjapt også hørte jeg døren lukkes. Etterfulgt av forsøk på åpne den igjen. I dag tidlig viste det seg at de hadde prøvd å trigge brannalarmen hos oss. Rett etter at de hadde gjort det andre steder. Teite mennesker. Synd for dem at en av oss tok dem da. HAH! Noen er blitt politianmeldt…

I dat tidlig stod jeg intetanende på busstoppet og ventet på bussen. Så kommer det en mann bort til meg.

Mann: Hei, har du det bra?

Kiwie: O.o eh, ja.

Mann: Det er fint, hvor skal du da?

Kiwie: øh…

Mann: Jeg er fra Oslo jeg skjønner du, jeg er Oslogutt jeg.

Kiwie: … (tenker: hva er det du vil?)

Mann: Vi skal ikke ta en kopp kaffe da?”

Kiwie: Nei takk.

Mann: Joda, vi kan ta en kaffe. Jeg kjenner ingen her, jeg vil bare bli kjent med noen.

Kiwie: Jeg skal hjem.

Mann fortsetter å mase om kaffe og venner og at han er oslogutt. Jeg sier nei, og ser meg desperat om etter fluktrute, men finner ingen. Det er litt rart å stå på et busstopp og vente på bussen for så å plutselig forsvinne. “Eh, du, jeg skal, eh, treffe noen jeg.” funker dårlig da. Heldigvis kom bussen min og jeg gikk på før han fikk snakket noe mer om mangelen sin på venner. Det jeg lurer på er, hva i all verden fikk ham til å begynne å snakke med meg? Hva får ham til å tro at en sliten jente på et busstopp klokken ti over halv ti en søndags morgen har lyst til å ta en kopp kaffe med ham? Det må da være ganske åpenlyst at det eneste hun vil er å komme hjem til sengen sin? Eller at hun hadde noe hun måtte gjøre. For ingen står vel på et busstopp klokken halv ti en søndag fordi de har lyst, eller fordi de er lys våken og klar for kaffe med fremmede mennesker som tror at busstopp er gode steder for å finne venner?

Desverre er kommunikasjonsferdighetene mine i minus så jeg sa i grunn bare nei og lagde rare lyder til mannen, hadde jeg vært litt mer talefør skulle jeg informert ham om dette, foreslått at han fant seg et bedre sted og et bedre tidspunkt å sosialisere seg på.

Jeg har vært på tegne/male verksted og vi tegnet sjiraffer, til www.onemilliongiraffes.com.

Jeg lagde fem sjiraffer av forskjellig kvalitet, særlig den ene er veldig fin, derfor ble det til at Svein 2 og et halvt lagde den…

Her kommer den, posten om Berlin. Jeg og hun med de blå skoene var der fra mandag til fredag. Vi var og så på slott, museer og andre fine ting. Vi tok masse masse U- og S-Bahn og jeg glemte å ta bilder av de tingene jeg helst ville tatt bilde av. Jeg var ikke meg selv i grunn, for hadde jeg vært det ville jeg tatt bilder av de tingene jeg nå angrer på at jeg ikke tok bilder av. Sånn er det. Jeg får gjøre opp for det når jeg skal til London neste gang, eller ikke. I alle fall, Berlin er en fin by. Det var overraskende lite folk der. Byen er under oppussing og det graves i veier og hus er pakket inn i plast, men det gjør ikke så mye fordi det er en overflod av flotte gamle bygninger og kule nye bygniger å se på likevel. Det var syyykt mye tagging på ting, en flat vegg og det stod noe der. Et navnetrekk/uleselige bokstaver. Ikke fine bilder etc, men stygge glorete bokstaver. Overalt. Ellers veldig fin by med veldig hyggelige mennnesker som gjorde sitt beste for å forstå deg selv om du bare kunne pittelitt tysk, for de fleste snakket jo engelsk.

I morgen flyr jeg til Berlin, der skal jeg være til fredag. Jeg har ingen planer om å ta med PC så det blir nok ikke noen bloggpost de neste fire-fem dagene. Når jeg kommer hjem blir det nok en “åh så fint Berlin var” post eller to, eventuelt. En “Å nei, jeg ble ranet, slått ned, skadet og gikk meg vill” post. Jeg har mer tro på den første, men folk som er noen år eldre enn meg har underholdt meg med skrekkhistorier så nå blir jeg absolutt ikke overrasket om noen dreper meg over 20 Euro eller noe i den retningen.

Jeg drar til Berlin sammen med hun med de blå skoene og ingen andre, vi skal se på slott, byporter, museer med gamle ting og døde dyr, bruke penger på dilldall og postkort, samt forhåpentligvis slappe litt av i solen i en eller annen park og spise god mat. Det blir nok fint. Værmeldingen er ikke spesielt ille, regn i morgen sol og tjue pluss resten av dagene. Ikke det at jeg stoler veldig på den værmeldingen, i forgårs var det sol noen dager, regn noen dager, så var det regn alle dagene, tidligere i dag var det sol alle dagene. Nå er det regn en dag sol resten av dagene. Jaja. Veldig mye regn blir det nok ikke uansett.