Bursdagshandel

Bursdagshandel

Mamma var på  butikken i dag, for å kjøpe inn til bursdagskakebaking. Jeg skulle lage muffins og sjokoladekake, med pynt. Det ble kjøpt konditorfarger, dinosaurstrø, melis, sjokolade, sukker, mel og fine muffinsformer.

Kassadame: Det er barnebursdag på gang?
Mamma: De er noen sine barn i alle fall..
Kassadame: Åh, hvor gamle er de?
Mamma: Hun blir tjue.
Kassadame: hahah!
Mamma: Ja, det er mang slags.

Hadde jeg bare hatt papirduk til å tegne på nå…

Minde, here I come.

Minde, here I come.

Til høsten skal jeg bo på noens loft. Jeg skal være stille og ikke holde fest, men jeg kan godt ha selskap. Jeg skal bo sammen med en fin en som jeg har gått på folkehøgskole med og vi skal ha det superfint. Såfremt hun kommer inn på sine studier da. Jeg satser på at hun gjør det.

Det var bare det.

Jeg skulle ønske jeg så mulighetene i ting, i stedet for alt som ikke går, eller som gjør vondt i viljen når jeg tenker på det. Når jeg først ser en mulighet snakker jeg meg selv ut av den, det går jo ikke likevel så hvorfor prøve. Jeg har det sånn med veldig mye. Jeg skulle ønske jeg var den somturte å prøve noe nytt. Jeg skulle ønske jeg ikke var så forbasket redd for alt. Telefonen ringer, nummeret er ukjent, jeg svarer ikke. Jeg aner jo ikke hvem som ringer, kanskje noen har ringt feil, kanskje noen jeg kjenner har fått nytt nummer, kanskje noen jeg kjenner låner en telefon og vil spørre om jeg vil være med å finne på noe. Kanskje det er noe spennende. Er det feil er det jo ikke min feil, det er ikke jeg som ringer. Telefonen ringer og jeg svarer ikke.

Jeg leser om noe jeg har lyst til å gjøre, tør ikke spørre noen om de vil gjøre det med meg. Gjør det ikke.

Kommer på noe jeg kunne tenkt meg å skrive. Begynner på det. Leser gjennom det. Føler meg ubekvem med at jeg har skrevet første person, entall. Sletter. Skriver en gang til, tredjeperson. Det føles feil. Sletter. Skriver artikkel/ikke-fiksjon føler at jeg ikke er god nok og ikke vet nok om hva det nå enn er jeg skrive om. Sletter.

Når skal jeg slutte å være redd for å dumme meg ut sånn at jeg også kan lære meg å se mulighetene i ting?

Pakket og klar – nesten

Pakket og klar – nesten

På torsdag er det over og ut for folkehøgskolelivet. I dag har jeg sendt hjem nesten alle tingene mine. Jeg har en bok igjen, noen klær, toalettsaker, to håndklær, kamera, PC, mobil og diverse ledninger. Jeg vet at veldig mange gleder seg til å komme hjem, men tror også at mange gruer seg til avreisedagen. Vi har bodd oppå hverandre siden august, og nå skal de fleste langt vekk fra hverandre, i alle fall for en stund. Mange blir i Bergen, og det gjør meg hoppende glad, for der har nemlig jeg også tenkt å være. I alle fall en stund til.

Det blir rart å ikke dele rom med noen mer, det blir rart å ikke dele vaskemaskin med 13 andre, det blir rart å ikke spise lunsj sammen med en bøling internatboere, det blir rart å ikke bli skutt av lekepistolene til læreren og det blir rart å ikke tusle til spisesalen for å hive i seg alle dagens måltider. Heldigvis blir det gøy å gjøre noe annet.

Det blir fantastisk med sommerferie med is og venner man hadde fra før. Det blir fint å gjøre noe nytt til høsten. Studere. Det blir fint(og litt skummelt) å flytte hjemmefra. Livet ruller videre og det skal bli fint. Det har jeg bestemt, og da må det bare bli sånn da.

Fight Club

Fight Club

Jeg har lest Fight Club. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si annet enn at jeg elsker den. Jeg har tidligere lest både Haunted og Invisible Monsters av samme forfatter, Chuck Palahniuk, og likt dem også så det kom ikke som noen overraskelse at Fight Club var bra. Palahniuk skriver om ting jeg ikke ville tenkt på en gang, men når jeg åpner bøkene blir jeg fascinert og nysgjerrig. Jeg skulle likt å vært inne i holdet hans og kikket på tankene hans.

Jeg har sett filmen tidligere, og den er annerledes, men den samme likevel. Mye av handlingen er endret for å gjøre det litt enklere,  hvis ikke ville filmen vært fryktelig forvirrende. Det som er bra er at stemningen i boken er den samme som i filmen. Det er kanskje det jeg liker best med hele boken, stemningen og fortellerens måte å få ting sagt på. Boken kan ha flere temaer, hva en mangel på farsfigur gjør med en gutt, hva regler gjør med mennesker, hvordan vi trenger regler samtidig som vi vil bort fra dem. Regler, struktur, kaos. Kontroll.

Fortelleren har ikke noe navn. Han er vanlig. Han har et problem, han får ikke sove. Han begynner å gå i støttegrupper for ting han ikke lider av(kreft ol.). Så møter han en kvinne som også bare later som. Herfra går det nedover. Han møter Tyler Durden og mister etterhvert kontrollen.

Jonas

Jonas

Jeg leser visst mye for tiden. For noen dager siden gjorde jeg meg ferdig med Jonas. Jens Bjørneboes roman om den lille gutten med lærevanskene. De fleste har nok hørt om, eller lest utrdrag fra(utraget der Jonas blir tvunget til å lese høyt, gang på gang, i norskitmene er ganske populært å ha med i norskbøker på barne/ungdomsskolen vet jeg) boken. Bjørneboe er jo ikke noen ukjent norsk forfatter.

Jonas fremkalte tårer og sinne hos meg. Jeg følte sånn for, og med, denne lille gutten som kjemper mot verden. Jeg tenkte også på salamandrene jeg har møtt gjennom min skolegang, og de som var alt annet enn salamandre. Jeg har vært borti en del av begge sorter. Det som er så fint med Jonas er at du på en eller annen måte kan relatere til den, og du er garantert opptatt av temaet. Skole er jo noe alle må gjennom. Den har holdt seg ganske bra, selv om den ble utgitt i 1955. Skolevesenet har kanskje endret seg en del siden da, men det er mye å kritisere ennå. Fryktelig mye.

Boken handler ikke bare om gutten Jonas, men også overlærer Jochumsens skjebne, Jochumsen venn Werner(og hans kone Paula), en mann bare kalt «Jungmannen» samt en lærer ved skolen Jonas kommer til i løpet av boken, Johannes Marx. Det er interessante historier alle sammen. En veldig fin bok.

Rust

Rust

Jeg har lest Rust av Pedro Carmona-Alavrez, en forfatter jeg har visst om lenge, men aldri blitt kjent med. Rust handler om å huske, å gjenfortelle. Det som blir gjenfortalt er både fine minner og grusomme historier. Hukommelse er en finurlig ting. Første del av boken handler om et band, som kommer sammen i barndommen og vokser seg store. Bandet er fremadstormende da et av bandmedlemmene, Passolini(eller Miguel Ángel Darío Cortez som han egentlig heter), forsvinner. Det er dette første halvdel handler om, sånn vennene hans husker ham, hva de gjorde sammen og hva de tenker om forsvinningen. I andre halvdel dukker han opp igjen i Buenos Aires, men vi får fortsatt ikke høre fra ham, men de syv andre menneskene han ble arrestert sammen med. De hadde drept åtte mennesker, gamle torturister. Mennesker som har ødelagt livene til mange mange mennesker. Vi utvikler en forståelse for de åtte morderne og hva de har gjort gjennom deres, og deres foreldres, livshistorier.

Boken er på 741 sider og jeg leste den på litt over en uke. Den var god, veldig god. Den handler om Passolini uten at man får «snakke» med ham. Den handler om grusomheter utført i Chile, og andre Sør-Amerikanske land. Om forfølgelse av kommunister. Om diktatorer og miltiærdiktatur. Noen ganger forsvinner jeg helt inn i boken og glemmer at det finst noe utenfor. Det er grusomt, og det er vakkert. Den kan tidvis virke litt langdryg, særlig i del to, men det er ikke videre hemmende for historien(e) som blir fortalt.

BT anmeldte den og skrev «En svimlende god bok»

Anbefales.

Irland: i bilder.

Irland: i bilder.

Ignorer at jeg stilte på isoen og glemte å stille tilbake….

Vi ble satt i fengsel. Der fikk vi bare toastbrød, juice og pulverkaffe. Ikke? Nei, men det var stort sett det frokostene våre på hostellene var.

Dette rommet hadde tolv sengeplasser og to etasjer. Jeg sove nede i den sengen som gjemmer seg bak de hengende håndklær og jakke. Kofferten på gulvet tilhører ikke meg. Min fikk faktisk plass under sengen.

Vi var i Dublin på St. Patrick’s day. I paraden forsøkte alle å enten være superkjedelige eller fantastisk fargerike og flotte og så videre. Jeg likte best denne skilpaden, og de som kom på sykkel til slutt, men jeg fikk ikke noe bra bilde av dem. De var i alle fall veldig koselige. Ellers brukte jeg dagen til å sove for jeg hadde himla vondt i beina etter å ha stått i tre timer og ventet på den derre paraden. heh. Også traff vi en mann som snøvlet noe om «happy st. paddy’s day.» og «Drink a lot eh?» vi smilte og nikket og gikk tilbake på hostellet. Turen var selvfølgelig alkoholfri, da den var i regi av skolen, som er med i IOGT og dermed totalt alkoholfri(dog, jeg er sikker på at om man kikker i skapene til folk så finner man nok et og annet)

Vi var ute på en øy som het Inis Oìrr. Der var det veldig mange steingårder(steingjerder) som gjerdet inn pittesmå jorder.

Øyen hadde også resten av et slott, som lå oppå en haug. Det høyeste punktet på øyen var 60 moh eller noe deromkring. Jeg tar aldri læreren min på ordet.

Det beste med øyen var likevel lekeplassen. I bakgrunnen ser du to av mine klassekamerater i full sving(åh, jeg kjenner at jeg har den beste humoren i verden)

Utsikten fra seksmannsrommet i Galway.Koselig dag med fint vær og noen over oss som spilte koselig musikk. Jeg kjente bare igjen Paolo Nutini.

Limerick…

Så dro vi i kloster, der sov jeg med jesus over sengen(og pink lady på nattbordet).

The end.

Kiwie ser TV: Misfits

Kiwie ser TV: Misfits

Jeg har sett de seks episodene som finnes av Misfits(også kjent som sesong 1). Misfits er en britisk TV serie fra i fjor(kanalen er e4/channel 4, samme som står bak Skins og the Inbetweeners – viss jeg ikke tar helt feil). Den starter veldig standard, og tåpelig. Seks ungdommer har brutt loven og fått samfunnstjeneste som straff. I første epiosde kommer en storm, med masse store hagl, og vips så har de fått, you guessed it, spesielle egenskaper. De kan ikke kontrollere evnene sine, de bare skjer, ofte når det passer. Det som gjør at jeg synes dette er fantastisk er humoren og hvordan disse ungdommene talker evner og dødsfall. Det viser seg fort at det ikke bare er dem som har fått nye egenskaper.

Jeg har ledd så jeg har fått vondt i magen, og jeg virkelig liker disse, stort sett, uspiselige menneskene som forsøker å ordne opp i sitt eget rot, samtidig må beskytte seg mot andre som kommer og blander seg inn i livene sine. Slutten på siste episode er skikkelig frustrerende(selv om jeg så den komme tidlig i episoden). Jeg får lyst til å filleriste noen. Jeg vil bare hoppe inn i skjermen og fikse det. Jeg blir engasjert når jeg ser på skjermen, dermed blir jeg sittende å se seks epiosder i strekk, og når de er ferdig forbanner jeg verden for at det ikke finst flere.

Det er kanskje ikke noen originale superkrefter(men de henger sammen med personlighet, og det er morsomt), og mange av karakterene har du sett før, men de er fordømt vittige og rare. Jeg skriver kanskje dette i avslutnings-episode-rus, men det er en likandes serie. Det er det. Jeg vil ha mer, dammit!  Selv om det finst et kjempestort hull i plottet, så gleder jeg meg vilt til neste sesong. iiih!

/fangirl

«What is the matter with you? Are you mentally deficient?»

That’s quite probable, isn’t it?

Vinterferiemandag, grå himmel og snø.

Vinterferiemandag, grå himmel og snø.

I dag skulle jeg egentlig på kino, men så orket jeg ikke likevel. I stedet har jeg lekt med kamera(jeg har ikke noe fototalent, heh), vært i banken og smakt på snøen som faler fra himmelen i små våte flak. Fint. Litt kjedelig, men fint. Resultatet av dette blir naturlignok en post med bilder. Litt teite innebilder og litt hvite utebilder.

Det har vært fastelavn, og hjemme hos oss står dekorasjonen fortsatt fremme, men den er litt pjusk og burde nok vært kastet for noen dager siden.

Vi har fått ny sofa. Den er rød, og egentlig veldig fin, men jeg fikk sjokk da jeg kom hjem på torsdag. Jeg bare stod og glodde i sikkert ett minutt. Nå har jeg bodd i den noen dager og liker den bedre og bedre.

Ute er det masse snø, og mer skal det bli. I skrivende stund laver det ned utenfor. Store våte flak. Vi må ut og måke snart. Igjen.

Her ser det ut som om fargen på inngangsdøren vår er skikkelig fin. Døren vår er egentlig ganske stygg, men dørhammeren er kul, med løve på.

Ikke alt er dekt med snø, for vi har tak over inngangen. Dette er et resultat av at mamma av og til blir litt romantisk av seg.

Pappa har platespill og fin musikk. I dag gikk det mest i Flogging Molly^^