2010 er du der?

Ja så sannelig. Der står hun. totusenogti. Snart braser hun inn døren enten vi vil det eller ikke(jeg er forøvrig på ikke siden av den ligningen). “Tiden går!” bjeffer kjerringen og stiller seg opp ved siden av deg idet øyeblikket fryktelig mange mennesker tenner på batteriene sine, som sender opp en hel haug med fargerikt fyrverkeri. Kanskje merker ikke alle at 2010 står der midt mellom dem. De oier og hoier over fine farger og en boks som eksploderte utover i stedet for oppover. Noen er på vei til legevakten, noen holder på å føde. Noen sover av seg alkoholen de helte i seg tidligere på kvelden. Vi hopper opp og ned og klemmer hverandre. “Godt nyttår!” sier vi og smiler, kanskje kysser vi, klemmer vi eller tar hverandre litt keitete i hendene. 2010 smiler. Gleder seg over alle som ønsker henne velkommen. Det er ikke før dagen etter at folk ser sannheten i hvitøyet. Det er ikke lenger 2009. Et helt år har fløyet forbi og du vet ikke hvor det ble av det. Du er plutselig et helt år eldre(selv om bursdagen din ikke kommer før i november). Når skjedde dette? Hva gjorde du egentlig i 2009?

Så begynner du å tenker på hva du må gjøre i 2010. Hun sitter ved siden av deg i sofaen og skriker. “15. Mars – søknadsfirst på høgskoler og universitet.”, “13. mai – året ditt på folkehøgskolen er over.”, “18. juni – du blir tjue.” , “20. juli – du får vite om du har kommet inn på studiene, dersom du søkte.”, “HVOR SKAL DU BO I AUGUST DA?”, “Skaff deg en jobb!”, “November/Desember – EKSAMEN! Nå kan du angre på at du ikke leste litt hardere, litt tidligere.”, “Desember – det er jul, har du kjøpt julegaver? Vet du hvem du skal kjøpe til i år?”, “31. Desember – jeg sier ha det bra og 2011 kommer og prosessen starter på nytt, med få endringer.” Du kan sitte der og forbanne 2010 så mye du vil, hun kommer enten du vil det eller ikke. Stor og mørk og farlig, så er hun borte og du husker knapt hva du gjorde i løpet av året. Du husker i alle fall for lite til å kunne lage en morsom kavalkade, og du orker ikke dykke ned i bloggarkivet og grave frem de pinlige postene du har skrevet og glemt. Det ville vært for pinlig. Bilder har du heller ikke så du får bare sette deg ned og spise restene av julekakene og si til deg selv at det du ikke husker kan du ikke skamme deg over.

Godt Nytt år folkens.

11. Desember Dersom pepperkakebyen var virkelig…

Dersom pepperkakebyen i Bergen var en virkelig by, med mennesker i stedet for seige- menn, damer og unger ville jeg bodd i dette huset:

Det ligger på toppen av en ås, og gjennom det går en togbane og nedenfor det er det hav og der er det et sjørøverskip. Jeg ville være med sjørøverne på tokt når jeg ville det, i bytte mot at de fikk gjemme skatter i fjellet mitt.

På andre siden av broen ville verdens snilleste og hyggeliste familie bo. Der ville jeg kunne komme på besøk og spise pannekaker og leke akkurat når jeg ville. De ville heller aldri kaste meg ut. Jeg snakker så klart om mummifamilien

Vi ville ha onde mesterhjerner og småskurk undersåttene deres boende i store borger

De ville sjeldent gjøre noe galt i byen vår, de ville heller angripe andre byer, der folk ikke var like greie, som Gotham. Derfor ville politiet ha lite å gjøre, og ikke ha noe behov for massive politistasjoner og store politibiler. I tilleg ville de ha båter.

Vi ville også trenge brannvesen i tilfelle noen av lysene i byen skulle sette fyr på noe eller det skulle løpe en katt med høydeskrekk opp i et tre.

Vi ville også ha flotte turistattraksjoner, som denne som minner mistenkelig på et bygg i Roma. Det skal sies at det i roma ble bygget etter dette og brukt til langt mer groteske ting enn det i byen vår.

Dersom jeg ville ha en tur til London ville jeg ta fly fra flyplassen vår, som var plassert på sjøen og dermed var en flytende flyplass. Der skulle jeg bare reiste med fly som var grønne og minnet litt om hvaler.

Der ville være et stort slott i byen. Der ville det bo en slags rockestjerne som aldri viste seg for folket. Det ville gå sport i å komme seg usett opp til slottet(som lå på det høyeste punktet i byen), dersom man kom seg dit opp ville man snike i vinduene for å få en titt av de der inne.

Vi ville ha en fungerende bybane som ville dekke alle områder godt. Utenom politi- og brannbiler ville der ikke vvære noen andre kjøretøy på veiene.

Alt dette ville vi hatt, men det aller viktigste ville jo være fremtiden.

Ønskeliste

Det er snart jul, og jul betyr gaver. Jeg liker gaver. Fine gaver fra fine mennesker. Og jeg liker å gi fine gaver til fine mennesker. Det er skikkelig fint å gi noe til noen og du vet at de blir veldig glad for det. Problemet er bare at jeg er fryktelig dårlig på akkurat det der. Jeg føler at jeg aldri helt vet hva folk vil ha. Derfor maser jeg alltid på folk angående ønskelister. Samtidig vil jeg gjerne at de blir overrasket.

Min ønskeliste i år ser sånn ut:

  • Nynorskordliste
  • Sløyfer til å ha i håret(den jeg har begynner å bli slitt!)
  • Tusjer
  • Greier fra Lush, gjerne Tramp dusjgel, Let them eat Cake(lipbalm), Snow Fairy(godlukt).
  • Bøker. Masse bøker. F.eks: Rust av Pedro Carmona-Alvarez. Alice’s Adventures in Wonderland og Through the Looking-Glass and What Alice Found There av Lewis Carroll. Ronja Røverdatter og Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Boy Meets Boy, The Realm of Possibility, Are We There Yet? og Wide Awake av David Levithan. Hva som helst av Haruki Murakami, utenom After Dark og Dans Dans Dans for de har jeg allerede. The Graveyard Book av Neil Gaiman. A Swift Pure Cry av Siobhan Dow. The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky.
  • DVDer man ikke sier nei takk til: Sesong 1 av True Blood. Charlie Bartlett. Battle Royale. Ronja Røverdatter.  Supernatural sesong 3 eller 4.  Heathers. Corpse Bride.  Say Anything. The Virgin Suicides. Brick.

Hvordan ser din ønskeliste ut?

This is where I sleep 2

Jeg har lyst til å blogge, men har ikke noe å skrive. Derfor kjører vi bildepost i stedet. For litt over en måned siden postet jeg dette, nå tenkte jeg at jeg skulle utdype litt. Jeg har nemlig endret litt på oppsettet, men bare litt.

Jeg har fått korktavle
Korktavle!!!!
Bursdagsbilde^^
Bursdagsbilde
Utsikten.
Utsikten fra vinduet mitt - dette er altså åfhs!
IMG_0015
Nattbordene våre - mitt er nytt og ikea-kjøpt.
IMG_0018
Hun jeg bor med har kakturs og duftlys på sitt nattbord.
IMG_00251
hun har også en gul lighter med dame på.
IMG_0026
Jeg er kjedelig og har bøker og briller på mitt.
IMG_0029
Denne boken holder jeg på med akkurat nå. Sookie Stackhouse må vite.
IMG_0031
På korktavlen har jeg en bart. Den er fin og stor, den henger og venter på at noen skal har bartefest.
IMG_0044
Munnen min ser slik ut i dag. Det er sårskorper til den store gullmedalje. Jeg kan ikke åpne munnen noe særlig, da gjør det vondt og jeg begynner å blø. Fint, ikke sant?

BIFF: Mennene på Bosporosbroen

Denne filmen er en blanding av dokumentar og fiksjon. Filmen kretser rundt livene til tre menn som alle tjener til livets opphold på og ved Bosporosboren(i Istanbul). En av dem er politimann, en kjører drosje og en er arbeidsløs og selger derfor blomster på motorveien broen er en del av. Det som er interessant med denne filmen, bortsett fra skildringen av harde liv i Tyrkias største by, er at den egentlig skulle vært en dokumentar. Problemet var at ingen politimenn fikk være med i filmen.

Filmen føles som et kort blikk inn i noen andres liv. Det er ingen konlusjon, det bare tre menneskers forsøk på å leve livene sine så godt de kan. Den jeg fikk mest vondt av var kanskje politimannen, som drev med nettdating og ikke fikk det til. Alt han gjorde var pinlig og småvondt. Dersom du liker filmer med konklusjon er ikke denne å anbefale, og den var ikke behagelig å se på. Men det gjør den heller ikke dårlig. Det er en bra film på mange måter. Selv om filmingen noen ganger gjorde meg svimmel. Selv om den er alvorlig er det mye man trekker på smilebåndet av der også.

BIFF: Boy Interrupted

Jeg så fire filmer i går er nesten litt ør i hodet ennå, men tenkte jeg skulle skrive litt om dem. Først ut er Boy Interrupted.

Dokumentaren handler om Evan Perry, som tok sitt eget liv da han var femten. Han var bibolar. Filmen er laget av foreldrenene og inneholder Evans livshistorie, samt hva andre tenker og føler rundt hans selvmord, og hans sykdom. Oppi alt dette hadde faren hans en bror som også tok sitt eget liv, Scott Perry. Han er også nevnt flere ganger.

Dokumentaren var bra, men jeg følte at den ble litt for personlig. Den kunne vært litt mer om sykdommen og litt mindre om personen. De snakket med psykiateren til Evan, og han nevnte en del ting jeg synes de kunne tatt litt mer tak og utypet bedre. På den måten villle filmen blitt mer opplysende om bipolaritet og depresjoner hos barn enn den var. Det føltes mer som en film til minne om Evan enn en film som skulle tilføye verden noe. Likevel var den verdt å se.

BIFF eller Bergen Internasjonale Film Festival om du vil

I morgen skal jeg på BIFF med skolen, også med Kat etterpå. Jeg har ikke peiling på hva jeg skal se med skolen. Vi har bare fått beskjed om å troppe opp utenfor skolen etter morgensamling også fyker vi til Bergen Kino for å se film. Masse film. To eller tre viss jeg ikke tar helt feil.

Det jeg derimot vet er at jeg og Kat skal se Boy Interrupted.

Boy Interrupted still
Fra BIFF.no:

Et intimt portrett av en livlig, suicidal gutt med bipolar lidelse.

BOY INTERRUPTED åpner tilsynelatende harmonisk med en familie på ferie i Den dominikanske republikken, når den 15 år gamle gutten Evan plutselig begår selvmord. Hans foreldre, som selv har stått for regi og fotografi av denne intime dokumentaren, bruker resten av filmen til å finne en forklaring på hvorfor dette kunne skje. De har prøvd å rekonstruere livet til sin unge sønn som lider av bipolar lidelse, og som siden han var fem år gammel har lekt med tanken om å ta sitt eget liv. Foreldrene tar i bruk hjemmevideoer, bilder, og intervjuer med slekt, venner og leger.

Familien Perry blir utlevert rått av materialet de selv har frembrakt og som de selv formidler i denne filmen. Dette gjør foreldrene til både tilskuere og deltagere. Filmens styrke er en imponerende upartiskhet, der filmskaperne fremstår som objektive og ikke som traumatiserte sørgende på jakt etter tilgivelse. Filmen er et nakent protrett av privatlivet til filmskaperne på sitt mest utleverende og foruroligende. Den er preget av en følelse av uungåelighet, noe som gjør filmen universell og ikke navlebeskuende.”

Ellers har jeg lyst til å se Art & Copy, som vi kanskje, kanskje ikke får sett. Det kommer litt an på om det er billeter og vi har tid. Art & Copy handler om reklame. Om sånne reklamer som alle kjenner igjen, når som helst, hvor som helst. Jeg er skikkelig fasinert av reklame. Hvordan de tenker for å få oss til å høre på dem, kjøpe produktet deres og ikke minst, hvordan de sørger for å lage en reklame som sitter i hjernen vår.

Bilde: http://www.boyinterruptedfilm.com/photos.html