Flere mennesker jeg følger litt rundt om på internett har tatt pause eller slutta med ett eller flere sosiale medier denne måneden, og det er jo et valg man kan (og må) ta for egen helse og tidsbruks skyld, men i denne sammenheng har jeg tenkt over hvorfor jeg aldri har følt trangen til det, og hva jeg gjør når internett blir litt slitsomt. En ting er jo å gå vekk dersom det er en diskusjon man ikke orker å se på (disse blåser stort sett fort over), en annen ting er hva jeg velger å slippe inn. Først fulgte jeg all verdens kontoer over alt, så ble jeg lei og strammet inn og fulgte bare folk jeg følte gav meg noe positivt og var fine, så gikk jeg lei det og begynte å følge flere varierte mennesker på de ulike plattformene jeg bruker. Jeg vil ikke at alle skal være enige med meg, eller skal ha de samme livene som meg, men jeg følger sjelden de som er for fjerne fra meg selv så lenge (men det gjør jo ikke noe).
Som alt annet i livet handler det om en balanse, det handler om å ikke kun følge instagrammere med reint stiluttrykk og som bare poster fine bilder med duse filter (som jeg må innrømmer jeg er veldig tiltrukket av), men en variert gruppe mennesker. Jeg følger folk jeg kjenner, folk jeg ikke kjenner, folk som ser ulike ut og folk som lever veldig forskjellige liv. Jeg følger et par nisjekontoer, men det meste jeg følger er folk som lever livene sine. Noen ligner på meg (vekt, hudfarge, livsstil, smak) andre kan jeg ikke se meg selv i. Jeg vil naturlignok følge flest folk som poster ting av interesse (ellers blir det jo kjedelig), men jeg liker å putte inn andre ting innimellom, bare for å bryte opp strømmen av ting jeg liker og er enig med. Akkurat nok balanse til at ting ikke blir kjedelige eller utmattende.
Det aller viktigste derimot er å minne meg på at det jeg ser 1) er en redigert versjon av andres virkelighet, 2) det andre poster forteller ingenting om meg og at jeg ikke må la andres liv gi meg dårlig samvittighet og 3) Du går ikke glipp av noe om du ikke er der, og som bonus 4) alt trenger ikke være inspirerende.
Noen ting bare er der, og gjør ingen forskjell fra eller til. Det er faktisk sånn med det aller meste, det betyr ikke at det ikke har verdi for meg. Et bilde av noen sin frokost er enten inspirasjon til egen frokost ved en senere anledning, eller bare enda et bilde av noen andre sin frokost. Jeg liker det når det førstnevnte skjer, men om jeg ikke tenker «åh, nam» så gjør det heller ingenting. Jeg hadde uansett ikke orka det om alt jeg scroller gjennom krever at jeg stopper opp og tenker over det. Jeg liker å se folks antrekk, noen ganger studerer jeg dem nøye, men stort sett kaster jeg et blikk på dem før jeg går videre. Noen dager leser jeg gjennom alt folk jeg følger har twitret i løpet av natten, andre ganger hopper jeg bare rett til toppen og leser litt som har blitt publisert den siste timen. De fleste tingene blir ikke ved meg, men det gjør de ikke i andre sosiale sammenhenger heller. Jeg kan ikke følge intenst med hele tiden, jeg plukker opp noen ting, scroller bare forbi noen andre, og jeg setter absolutt ingen krav til min deltakelse. Jeg må ikke publisere noe hver dag, jeg må ikke lese noe hver dag, jeg må ingenting om jeg ikke vil. Noen ting vil jeg (og må kanskje tvinge meg selv litt, men det er ikke en dårlig ting), andre ting er ikke viktig for meg i det hele tatt. Jeg tror det er viktig å tenke over egne nettvaner iblandt, og ikke minst rydde litt opp i alt og alle man følger rundt om kring.
Man må selvsagt også vite når noe ikke funker i det hele tatt og slutte (for min del: tumblr). Med mindre internett er jobben din, kan du bruke det akkurat som du vil. Hvor mye tid du bruker, hvor mange folk du følger, hvor mange artikler du leser, hvor mange interaksjoner du orker. Det er individuelt og helt opp til deg, og det kan forandre seg. Du skylder ingen din oppmerksomhet og tid, den er din til å gi og du må bruke den slik du føler det best. Det er selvsagt annerledes for folk som har mer enn ti interaksjoner med folk i uka, man kan ikke styre alt andre kan finne på å sende din vei.
Mesteparten av dette skrev jeg for en stund siden, men ble inspirert av alle januar-pausene folk har tatt seg, og denne videoen til John Green.
