Meg i sommer: wohoo, skal lese masse, lager egen IG for bøker, bok bok bok

Hjernen etter å ha lest ut én bok: ok, ferdig nå.

Meg i november 2020: har lest 15 bøker totalt hele året, tror jeg for jeg glemte plutselig å skrive ned hva jeg har lest og kan ha glemt noe for jeg har rota meg borti en del kjedelige bøker jeg rett og slett ikke husker om jeg har lest ferdig eller ei (cozy mysteries stort sett, har vært mye starting og lite ferdiglesing), og det er vel uansett ikke vits i å snakke om dem om de var så forglemmelige at jeg ikke husker dem relativt kort tid etter lesning.

Men, jeg har da lest noe:

Parable of the sower

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av har lest litt (@lest_litt) Sep. 1, 2020 kl. 8:20 PDT

Denne hadde jeg så lyst til å elske, men så gjorde jeg ikke det. Octavia E. Butler har skrevet en ungdomsbok hvor vi følger Lauren Olamina, som bor i et inngjerdet nabolag, verden utenfor brenner (både bokstavelig og billedlig), og hun synes alle de andre ser for kort frem i tid. Hun lager sin egen religion. Dette er en dystopi, en historie om klimamigrasjon, en historie om hvordan en sekt/religiøs gruppering kan bli til, en historie om kapitalisme, om USA. Det er starten på noe. Det er en oppfølger til denne som jeg er interessert i å lese, men neppe kommer til å prioritere med det første. Jeg liker tanken på å lage sin egen religion, men jeg likte ikke Lauren Olamina sin av ymse grunner. Jeg likte derimot historien om nabolaget, om familien, om tapene, om vandringen, om håpet. Helt midt på treet bok. Tror kanskje jeg forventet litt for mye av den.

Howl’s moving castle

Denne Dianna Wynne Jones klassikeren hadde jeg aldri lest av en eller annen grunn, og jeg storkoste meg nesten hele veien. Jeg vil egentlig ikke si så mye om handlingen, men dette er en bok som jeg synes befinner seg litt mellom det de i amerikansk bokbransje kaller middlegrade og young adult stilmessig, men den har så morsomme karakterer og et så enkelt, men vakkert fantasy-konsept! Den er lettbeint og morsom på toppen, men handler også om identitet og personlig utvikling. Perfekt å lese på en togtur eller mens man er litt for kald og gjemmer seg under dyna.

Eit praktisk menneske

Jeg skrev vel i posten jeg lagde før sommeren om nye bøker jeg kunne tenkt meg å lese i sommer at jeg var interssert i Eit praktisk menneske av Kjersti Rorgemoen, og den har jeg lest. Det er en kort roman med mye innhold. Jeg liker Rorgemoens stil, og det endrer seg ikke i denne boka. Liv jobber på det lokale museet, kjæresten Svein er fysioterapeut. Liv har kjøpt et gammelt småbruk, det skal komme folk fra USA til bygden for å se sine røtter, det er fest og arbeid for Liv. Det er drømmen om småbrøk i krasj med byggefeltlivet, mellom død og levende historie, mellom nytt og gammelt. Jeg vil egentlig ikke si så mye mer, men det er fine observasjoner, et knippe karakterer som alle er sympatiske og usympatiske på kjente måter. Anbefales.

Jeg har blandede følelser for denne boka. I Kaptein på egen skute (Kjetil Nordengen, 2020) er det 2014 og normcore er «greia». Andor Leine (35) blir tilfeldigvis et av ansiktene til denne trenden, og kastes med det ut i en aldri så liten identitetskrise. Han blir «normcoremannen» utad, og han begynner å stille spørsmål med livsvalgene sine, finner nye venner, treffer gamle venner, lurer på hvorfor han gjør som han gjør og har blitt som han har blitt. Han er en som gjerne vil gjøre andre til lags, og mye kan tyde på at det har vært selvutslettende (som en pleaser selv kjenner jeg meg igjen). Noen av beskrivelsen av både Andor selv og karakterende rundt ham er gode (og gjenkjennelige, jeg har både følt meg ubekvem på egne og andres vegne og flirt godt). Andor skal finne ut av hva som faktisk er hans historie, dersom fremstillingen av han selv ikke samsvarer med oppfatningen må han gi et slags tilsvar, forklare seg, fortelle sin versjon. Dette gjør han flere forsøk på, uten at han nødvendigvis kommer i mål, men sånn er det jo med identitetsprosjekter, de må stadig revurderes, fordi man kommer på noe nytt som har formet en eller noe skjer og det viser seg at man ikke er den man trodde man var.

Dessverre er midtpartiet i boka preget av at den i utgangspunktet ikke veldig ålreite Andor blir enda mindre ålreit, han aser seg opp og blir sint for en situasjon han selv har vært med og skape og på et tidspunkt går han og ser Fight Club (med tilhørende filosofi), og jeg har lyst til å spy, men dette er et viktig øyeblikk for Andor og han går gjennom en slags tredje stadium av forsøket på å fortelle om hvem Andor faktisk er. Jeg vil tro dette er et bevisst fortellerteknisk grep, at boka går gjennom den samme omkalfatringen og opplevelsen av «jeg» som hovedpersonen. Andor får helt riktig passet sitt påskrevet av en annen karakter litt senere. Jeg kan godt like en litt uspiselig hovedperson, men jeg tror rett og slett jeg vet litt for godt hvem Andor Leine er til at jeg synes det er gøy (og blir mest flau), og at en annen leser enn meg vil like dette langt mer. Det er tilfredsstillende på slutten da planen hans faller fra hverandre før han får satt den i gang, og han må igjen revurdere seg selv.

Nordengen har noen flotte observasjoner og beskrivelser av folk og karakterer i denne boka (som er både morsomme og gjenkjennelige), så selv om jeg tidvis slet litt med å komme gjennom var den verd tiden jeg brukte på den.

Gjenlesning! Det er sjeldent jeg leser ting på nytt, det er jo så mye jeg aldri har lest der ute, men de siste månedene har jeg jobbet meg gjennom den første boka i tidshjulet serien av Robert Jordan, har sett flere lese den og jeg vet det er en tv-serie i produksjon. Jeg leste serien på ungdomsskolen og videregående, men da Jordan døde i 2007 la jeg den fra meg og plukka den ikke opp igjen. Jeg leste de også på norsk fordi det var det de hadde på biblioteket. Det jeg husker best er de kleine navnene på sverdmanøvrene (Svane svaier i vinden!) og en del av karakterene (Mørkets Herre spesielt) og hvor enormt teite gjengen vi følger ofte kan være, men at jeg likevel likte serien godt. Fem tenåringer fra en eller annen bakevje må ut i verden fordi de er ta’veren, personer som er viktige i dette universet, og havner på dypt vann med en eneste gang.

Boka er full av klisjeer, for mye er kleint både på norsk og engelsk, the Dark One kalles også Shai’tan (og Ba’lzamon) for eksempel, men hvorfor ikke? Om man skal ha god mot ond på den måten så er det grenser for hva man kan gjøre med konseptet. Her er mye velkjent farvann for alle som har lest litt fantasy, den utvalgte, spesielle evner som bare noen har, eller er sterkere hos akkurat disse, god mot ond osv. Mye Tolkien å spore, de har også sin egen Artur-legende, og som sett med navnene, en del bibelske myter er vevet inn her og der, samt andre ting man kan kjenne igjen fra andre religioner eller myter. Jeg husker bare brøkdeler av historien (mest fra bok to og tre tror jeg) og kjente at jeg ble glad av å være i denne verden igjen og følge disse ungdommene på veien, selv om det oppleves som litt traust fantasy, så var det akkurat det jeg hadde lyst på.

Karakterene er varierende i kvalitet, hovedpersonen må sies å være Rand al’Thor, selv om vi veksler mellom andre karakterer også, og han blir dermed også den mest komplekse. Mat, Perrin, Nynaeve og Egwene er de andre bygdingene som havner ute i verden sammen med Rand da Moirane og Lan kommer til bygds, jaget av trollocer og myrdraaler, og Darkfriends (tilhenger av den store stygge Shai’tan). Noen av disse karakterene er svært irriterende, og bygdingene er tenåringer eller «akkurat voksne» slik jeg leste boka, de er i utvikling og å lese hvordan de reagerer i møte med verden er noe av det jeg liker best med boka, og selv når jeg synes de er i overkant irriterende eller naive så kan jeg se hvorfor de er sånn (i alle fall de karakterene vi blir litt kjent med). Jeg elsker det når Rand og Perrin tenker at den andre hadde visst hva han skulle gjort X situasjon (ingen av de vet noen ting).

Jeg liker også å lese hvordan gamle vennskap utvikler seg og nye formes. En av mine favorittkarakterer dukker opp godt uti boken (Loial), og vi treffer mange karakterer som vil bli gjengangere selv om det bare er i forbifarten (Rand falt ikke av den muren bare for et par scener i denne boka altså). En av de mer mystiske karakterene er Moirane som er Aes sedai (en type magi-bruker) og det hersker stor uenighet blandt innbyggerene i verdenen om disse er gode, onde, eller midt i mellom – alle er skjønt enige om at de er skumle. Det er bare kvinner som kan bruke magien/kraften i denne verden, menn som kan blir gale fordi Kilden (ja, med stor K) ble forgiftet for dem, men dette gjør jo ting med hvordan kjønn oppleves og magi sees på. Selv om vi får en del verdensbygging, så ble det ikke plagsomt for meg (jeg liker karakterene som driver mye med infodumping også). Det er mye vi ikke får vite (og mye jeg vil vite, nå, med en gang, vær så snill), og mye vi får vite vi antagelig ikke vet at vi vet før det dukker opp i senere bøker.

Denne boka kommer med både kart og ordliste til slutt og det trengs. Om det er en bra eller dårlig ting er opp til deg. Jeg synes det er greit når man leser 800 sider med et stort persongalleri, mange stedsnavn, legender og ord på språk som ikke finnes. Dette er også den første av fjorten bøker. Tempoet i denne er også litt rart, måten den er delt opp på og hvor mye oppmerksomhet vies til enkelte ting (og ikke til andre). Det er mye mer jeg kunne skrevet, 800 sider gir rom for langt mer enn jeg har beskrevet over, og jeg har nok også en viss nostalgi knyttet til historien (og så vet jeg jo noe om hva som skjer sener som gjør påvirker meg), men selv om starten innimellom er til forveksling lik Ringenes brorskap (med vilje) og navnene på ting og folk kan være kleine (også med vilje tror jeg), så er dette en egen historie med karakterer det er spennende å følge, og dreier rundt tid i et langt perspektiv, noe historiefortellingen (og møtet med Loial) understreker, legendene og sangene og hvor like og ulike de er, om hvordan man kan komme fra et sted og ikke ane hva det en gang var, og hva som bor i en. Dette er kanskje bare starten på en slags kamp mellom det gode og onde, men det handler først og fremst om en gjeng ungdommer, fra en bakevje nesten ingen besøker, og hvem de er og skal bli (og profetier og om man skal eller ikke skal gjenta historien). Det liker jeg. Anbefales om du vil flytte inn en annen verden enn vår (og hvem vil ikke det i 2020?) og ikke har noe i mot at den er litt uoriginal i starten. Skal prøve å bli ferdig med serien denne gangen.

Jeg har rota rundt på internett og kikket litt bøker som har kommet ut så langt i år, eller som skal komme om ikke så fryktelig lenge. Jeg har nesten ikke lest norske bøker de siste to årene, og jeg vil gjerne lese litt flere så jeg vindsushoppet litt på forlagenes nettsider og har laget meg en liste over bøker jeg ved første blikk er litt interessert i, men som jeg sikkert ikke kommer til å lese. Merka fort at jeg aner ikke hvor jeg skal lete for å finne lesestoff når jeg ikke bare kan gå på biblioteket (ja, jeg har bibliotekenes e-bok apper, tre stykk, men ingen av dem egner seg for browsing av titler).

Du

Av Håvard J. Nilsen.

Fra forlagets nettsider: «Sigurd er førsteårsstudent i Trondheim. Han er vokst opp i ei pinsemenighet, men den kristendommen som før var alt for ham, er blitt klam og kvelende. Han vil bli fri, men hvordan river man seg løs fra noe som er altomsluttende?»

Er litt fascinert av folk som er med i religiøse sekter av ymse slag, og hvorfor de velger å forlate dem, eller bli med, alt etter som.

Kaptein på egen skute

Av Kjetil Nordengen

Fra forlagets nettsider: «Andor Leine jobber ni-til-fire og lever et skjermet A4-liv. Når et bilde av ham fra jobben dukker opp på en kjent moteblogg, og senere i en større VG-reportasje, blir han ufrivillig gjort til posterboy for den nye trenden normcore, «en mote for den som innser at hun eller han er én av sju milliarder».

Hvordan skal Andor forholde seg til at det unike ved ham er evnen til ikke å skille seg ut? Hva skal han gjøre når han plutselig er frarøvet sine individuelle særtrekk, i en riksdekkende avis attpåtil?»

Denne vet jeg ikke om jeg kommer til å like, normcore er ikke greia mi, men jeg liker middelmådighet. Det vanlige og tilsynelatende litt intetsigende. Jeg kan også synes bøker om identitet er interessante, så denne har potensiale.

Skabelon

Av Malin C.M. Rønning. 

Fra forlagets nettside: «Det bor en familie på en øde plass dypt inne i skogen. Der finnes Urd. Hun er den tredje yngste i en søskenflokk på åtte. Urd har et skarpt blikk for alle slags dyr og insekter, døde og levende: ravner, rever, kråker og fluer, dyreskjeletter og hodeskaller; og en varhet for mørke og bortgjemte steder: drømmer, grotter, hull i bakken og skjulte rom i huset.»

Dette er tilsynelatende en drømmeaktig historie om oppvekst, vanskjøtsel og natur. Jeg er også usikker på denne, men den virka i alle fall ikke kjedelig. 

Eit praktisk menneske

Av Kjersti Rorgemoen 

Fra forlagets nettsider: 
«Liv Indrebø vil ha sin eigen plass og vere eit praktisk menneske. Ho kjøper eit avsidesliggande småbruk for å jobbe utandørs og gjere ny nytte av dei gamle husa. På museet strevar ho med å tru på orda ho er tilsett for å produsere. Draumen om kroppsarbeid og nytteverdi er sterkare i ho enn i kjærasten Svein, ein populær fysioterapeut som bur i byggefeltet i Avdalen sentrum. På jonsok kjem amerikanske slektningar av for lengst utvandra nordmenn på besøk, og folk samlar seg på bygdetunet. Bålet brenn. Men er Liv i ferd med å miste klarsynet i sitt inderlege forsøk på å klare seg sjølv?

Eit praktisk menneske er ein fortetta og konsis roman om å ikkje gro att i eit landskap perfekt for konservering. Historia finst på trygg avstand, men kva med livet i praksis? Kan ei kvinne aleine klare å forvandle kaos til orden? Og korleis elske noko ein ikkje treng?»

Usikker på om jeg vil like denne eller ikke. Jeg har likt Rorgemoen før, og jeg har likt fortellinger om mennesker som er eller vil være praktiske, så det kan godt være denne er super.

En flyktig frihet. Veien til Santiago de Compostela

Joanna Rzadkowska har skrevet om å gå på pilegrimsvandring, forlagsteksten gir inntrykk av at den handler om resisen både fysisk og mentalt, om hvorfor folk fortsatt legger ut på pilegrimsvandringer og forfatterens egne tanker om tro og metafysikk. Jeg har jo en greie for bøker om folk som går, og dette er ikke den første, eller siste, boka om akkurat denne pilegrimsvandringen jeg leser, men det som er så fint med sånne opplevelser er at man kan gå samme vei som noen andre og oppleve noe helt annet, og i dette tilfellet har forfatteren gått turen før, og jeg er sikker på at det var en ganske annen opplevelse. Denne kommer ut i august!