Jeg tok bussen til hovebiblioteket i Bergen, spiste lunsj i Amalie’s hage, skrev noen sider i en notatbok, og det føltes bra. Ordene mine føles ganske dårlige for tiden, som om jeg ikke får den flyten jeg pleide å ha når jeg skrev, men det er jo en treningssak og jeg har skrevet lite annet en gjøremålslister i det siste (i alle fall på norsk). Som jeg skrev i forrige ukeslutt så har jeg slitt litt med å begynne å skrive igjen. Jeg holder ting inne i hodet og glemmer dem i stedet. Det fine er at jeg kan komme på den samme tingen mange ganger og føle jeg har kommet på mange ting. Det dårlige er at det ikke blir noe av det. Det er mange ting jeg sliter med for tiden. Lediggang er ikke roten til alt ondt, men til noe. Hjernen min blir til grøt av og til. Det vil jeg ikke. Jeg vil ikke snake så stygt til meg selv som jeg gjør, jeg vil føle at eg får til ting, at jeg mestrer. Akkurat nå er det eneste jeg mestrer å tømme oppvaskmaskinen. Det føles i alle fall sånn. Jeg vil også bare tillate meg å være klein, cringe, inderlig. Det siste der er jeg ikke så flink til. Jeg vil også være mindre feig, holde mindre inne. Ikke dele meg selv opp mindre enheter som folk får møte. Være hele meg selv, og stole på meg selv og ikke være redd for å være dum. Er lov å være dum! Problemet er at hjernen min fortsatt spiller av de dumme øyblikkene fra da jeg var tolv. femten og søtten, og ikke bare de fra i går. Det er ganske slitsomt. Det blir en slags fysisk smerte når jeg kommr på det, som om kroppen min forsøker å vrenge seg selv. Tenk jeg brukte feil navn på en person den gangen! Tenk at jeg snakket alt for fort på den framføringen! Tenk at jeg trodde han fyren snakket til meg når han snakket til noen andre! Tenk at jeg sa den dumme tingen jeg vet ikke hjelper når noen sa noe litt sårbart? Gaaah. Alle fucker opp kommunikasjon hele tiden, det er vanskelig, men jeg vet at ikke alle har hjerner som sparer på den minste tabbe og kjører kino om natten når du skal sove (eller noen ganger også når du sover).

Dette sier jeg fordi på lørdag gjorde jeg noe jeg ikke hadde lyst til, jeg dro på komishow med min mor, hennes bestevenn og hennes datter, inkludert ett lett måltid først. Jeg hadde ikke lyst fordi det er mange kleine situasjoner (og min mor er veldig triggende for flauheten og angsten min) som kan oppstå. Bestille mat? Fullt av fallgruver. Tenk om jeg ikke snakker tydelig nok og noen må be meg gjenta meg selv? Tenk om jeg får sånn helt lys stemme som jeg kan få når jeg er engstelig? Tenk om jeg må svare på dumme spørsmål. Heldigvis var det bestilling i baren og maten var grei. Ingenting gikk galt. Jeg drakk en øl og en gin tonic og det tok noe av angsten. Har aldri drukket for å drepe angsten, for det er å invitere inn et problem, men har mange ganger tenkt at et par shots før jeg går hjemmefra hadde gjort seg når jeg skal skumle ting.

Vi så Margot alt i boks. Dette er en sjanger jeg ikke kan så mye om. Komishow? Revy med to skuespillere? Jeg aner ikke. Jeg har nemlig ikke humor og pleier ikke gå på sånt. Gjennomsnittsalderen på publikum var høy, stolene ubehagelige (ei foran meg hvisket til hun ved siden av at rompen hadde sovnet ca halvveis i programmet). Jeg trakk på smilebåndet et par ganger, noen av vitsene satt, men det spilte på stereotyper jeg ikke er så glad i. Selve rollefiguren Margot var bra da, morsomt fordi det er sant typen.

Så da har jeg gjort noe litt skummelt denne uken! Neste uke holder jeg meg til litt mer kjente greier tror jeg.