På nyttårsaften ble jeg spurt hva jeg hadde oppnådd i 2022 eller hva det beste som hadde skjedd, og jeg bare blinket til hun som spurte i et halvt minutt før jeg stotret et svar. For 2022 sugde. Jeg stod masteren jeg leverte på tampen av 2021 og så skjedde det ikke noe mer. Jeg søkte på noen jobber jeg ikke fikk, tjente 2000 kroner på fjas og det var i grunn det. 2022 forsvant. Først var jeg utslitt, så bare mer og mer desperat og stressa. Jeg skjønner at jeg ikke får jobb, ingen erfaring, ingen referanser. Jeg ville heller ikke ansatt meg. Så jeg stod der når rakettene smalt og ønskte folk godt nyttår og lurte på om jeg skulle gjemme meg for alltid. Om jeg forsvant ville verden bli et bedre sted. Sånn tenker jeg litt for ofte, og om noen sa det jeg tenker til og om meg selv om seg selv ville jeg blitt rasende (med visse unntak, jeg snakker jo ikke særlig ofte med diktatorer, men om en av dem skulle lese dette så er det helt greit for meg om de hopper i nærmeste elv og forsvinner). Dessuten har folk bedt meg om å dø mange nok ganger til at jeg litt trassig nekter å gjøre det. Det var ikke meningen dette skulle bli så deprimerende, men det er mørkt inni skallen min nå. Så der stod jeg og tenkte at 2022 sugde og at 2023 enten måtte bli bedre eller ikke bli i det hele tatt. Treten dager inn i året er det mest ikke.

Jeg lå med influensa i en uke. Eller litt mer, for jeg hoster for så vidt ennå. Dag 13 av det nye året. Årets første uke var feberhjerne som svevde inn og ut av ørsken, det var å sitte sovende fordi om jeg la meg ned prøvde lungene å rømme kroppen. Det var å spise knekkebrød og bare knekkebrød i flere dager for det var digg å kjenne at de raspet nedover halsen, og så var det å nekte å spise i noen dager fordi alt var vondt. Det var å prøve å lese, men ikke orke å konsentrere seg så man ender opp med en sesong av en amerikansk krimserie fra ti år siden hvor du skjønner hvem morderen er fem minutter inni den 42 minutter lange episoden, men ikke har energi til å le av hvor dumme historiene er og hvor enkle stereotypene er. Det var uke 1. Jeg klarte å lese en tegneserie, Nimona av ND Stevenson, leste den før jeg ble virkelig syk og den var veldig underholdende.

Uke 2 har fortonet seg litt bedre, og jeg har gjort spennende ting som å vaske badet, men nå forgriper jeg dagbokbloggens gang. Jeg har tre planer i år. En på tirsdag. En ellevte februar og en i desember. Håper på flere. Skal si litt mer ja, være litt tøffere og bare la verden se meg som meg. Kanskje. Er ikke helt sikker på den siste der. Jeg er så jævlig klein. Jeg vil lese 30 bøker i år. Se 52 filmer. Søke på alle jobbene. Vaske badet hver onsdag. Sånne ting. Har du nyttårsforsetter? Fortell!

Sees snart. Kanskje.