Kire-serien.

Kire-serien.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg hadde lest Hulder av Tonje Tornes, og nå har jeg lest oppfølgeren og står ved det jeg sa om at det ikke var så farlig med den tredjeboka som ikke finnes. Sett under ett er disse to bøkene artige i den forstand at de tar for seg huldrer, nøkker, marer og mere til. De hører hjemme i et magisk system som vi aldri får fullt innblikk i, men som karakterene vi følger må leve med konsekvensense av. Hvem er gode? Hvem er onde? Er noen det? Det er mange gråsoner! Og så må man spørre seg hva er de?

Hulder og Forbannet stablet på hverandre, med hulder i bunn og forbannet stående oppå.

Ungdommene i boka har vært overlatt til seg selv og sine tilknytninger til det overnaturlige, det magiske, uten veiledning og omsorg. De har blitt, og blir, manipulerte av magiske skapninger de ved inngangen til boka ikke tror på (noe vi, i en setning, lærer mer om mot slutten av andreboka).

Jeg synes bøkene var artige å lese, selv om språket lugget litt for meg og jeg synes kanskje begge bøkene tok litt for lang tid å bli spennende og interessante? Og jeg skulle jo gjerne visst hva som skjedde med Erik (både den unge og den gamle), Lena og T&T videre, samtidig så er det ikke så farlig?

Jeg likte at karakterene fikk være irriterende, dumme, smarte, distraherte, stressa og utålmodige. Jeg likte ideen om et Skogsting. Jeg er også langt utenfor aldersgruppen for disse og det merket jeg godt, men det er veldig gøy med folketro i fabelprosa for store barn og ungdommer!

One thought on “Kire-serien.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.