Nytt år – nye muligheter for å fucke opp alt. I 2021 leste jeg tolv bøker, i 2022 tenkte jeg å doble det, det vet jeg at jeg kan, og jeg starta med å holde meg til skjema, verken mer eller mindre. Jeg har også et prosjekt jeg har gitt det uklingende navnet Bruk det (2022) – sånn i tilfelle jeg skulle ville gjøre det samme i 2023) – greia er at jeg har masse ting jeg ikke har brukt nok, det være seg uleste bøker, skrivesaker jeg ikke har brukt, notatbøker jeg ikke har brukt (prestasjonsangst!), den eska med ting jeg har samlet på fordi «det kan jo være nyttig», men som aldri har blitt brukt. Jeg føler vekten av alle tingene mine for tiden, og nå er det tid for å bruke dem – eller gi dem et nytt hjem (som, om jeg skal være ærlig, og det hender det jo at jeg er, kaste det, for noen ting bør vi omforme eller brenne opp og glemme at noen gang var). Jeg har også noen digitale greier å rydde opp i, så her har jeg mye arbeid foran meg, men jeg har ikke noe tidspress for å bli ferdig, annet enn at jeg gjerne vil ha fremdrift hver måned. Så i januar leste jeg fra haugen med bøker jeg har liggende som har samlet seg opp i løpet av årene, de nyeste bøkene ligger pakket bort, så det blir mye gammelt, men gammelt kan være godt, som jeg heldigvis fikk erfare da jeg leste Alt jeg vet er sant og Hulder.

Alt jeg vet er sant

Denne har lagt i haugen min siden 2008 – så det var mildt sagt på tide å komme seg gjennom den. Utgitt i 2007 og kjøpt på salg året etter (nesten alle norske bøker i min eie er julegaver eller kjøpt på salg). Alt jeg skriver er sant er en samling kortprosa, og var debutboka til Ellisiv Lindkvist. Det var lenge siden jeg hadde lest kortprosa og det var en veldig fin måte å starte leseåret. Selv om boka er en samling korttekster er den satt slik sammen at det blir som glimt av hovedpersonens liv, og det funker i det store og hele godt. Her er både humor og alvor, og boka er kanskje også en del av en større litterær samtale, men akkurat den samtalen orker jeg ikke mer av så det lar jeg ligge (beklager til alle nåværende og tidligere bokbloggere som får rare treff på poster fra 2007 da boka kom ut, inklusiv til forfatteren selv, siden jeg vurderte å skrive noe mer her og ville se hva andre hadde sagt). Konklusjon: likte den!

Hulder (Kire #1)

Over til noe helt annet: ungdomsfantasy! Hulder av Tonje Tornes kom ut i 2013 og har ligget på hylla mi siden 2015 tror jeg. I denne boka følger vi ungdomsskole-eleven Erik som flytter til en liten bygd (Sirdal) sammen med sin far, for å være nær moren som er institusjonalisert (for et mord hun bare på en måte har begått). Hun har alltid sett ting som ikke kan være sanne – eller? Det går ikke lang tid før den titulære Huldra dukker opp – med arkaisk språk og besnærende vesen. Jeg både likte, og ikke likte denne, men så er jeg jo også utenfor målgruppen og det merket jeg godt, når det er sagt så ligger oppfølgeren på nattbordet akkurat nå så den har definitvt noe, nøyaktig hva det er klarer jeg ikke sette helt fingeren på, men det gjør jo for så vidt ingenting. Jeg er jo glad i fantasy, og gjerne den som er satt i vår verden og vår tid. Jeg liker også at det er huldre, nøkker og marer involverte. Jeg er litt usikker på hva jeg synes om den, eh, politiske strukturen i magiverden. Dessuten er jeg overbevist om at noen som fremstilles som ålreite i boka egentlig ikke er det og det håper jeg bok to gir meg svar på – og så vet jeg at det egentlig skulle være en bok tre, så jeg skjønner jo at jeg ikke får noen løsning, men det er ikke så farlig, jeg er nemlig elendig på å lese ferdig serier uansett.