Jeg har blandede følelser for denne boka. I Kaptein på egen skute (Kjetil Nordengen, 2020) er det 2014 og normcore er “greia”. Andor Leine (35) blir tilfeldigvis et av ansiktene til denne trenden, og kastes med det ut i en aldri så liten identitetskrise. Han blir “normcoremannen” utad, og han begynner å stille spørsmål med livsvalgene sine, finner nye venner, treffer gamle venner, lurer på hvorfor han gjør som han gjør og har blitt som han har blitt. Han er en som gjerne vil gjøre andre til lags, og mye kan tyde på at det har vært selvutslettende (som en pleaser selv kjenner jeg meg igjen). Noen av beskrivelsen av både Andor selv og karakterende rundt ham er gode (og gjenkjennelige, jeg har både følt meg ubekvem på egne og andres vegne og flirt godt). Andor skal finne ut av hva som faktisk er hans historie, dersom fremstillingen av han selv ikke samsvarer med oppfatningen må han gi et slags tilsvar, forklare seg, fortelle sin versjon. Dette gjør han flere forsøk på, uten at han nødvendigvis kommer i mål, men sånn er det jo med identitetsprosjekter, de må stadig revurderes, fordi man kommer på noe nytt som har formet en eller noe skjer og det viser seg at man ikke er den man trodde man var.

Dessverre er midtpartiet i boka preget av at den i utgangspunktet ikke veldig ålreite Andor blir enda mindre ålreit, han aser seg opp og blir sint for en situasjon han selv har vært med og skape og på et tidspunkt går han og ser Fight Club (med tilhørende filosofi), og jeg har lyst til å spy, men dette er et viktig øyeblikk for Andor og han går gjennom en slags tredje stadium av forsøket på å fortelle om hvem Andor faktisk er. Jeg vil tro dette er et bevisst fortellerteknisk grep, at boka går gjennom den samme omkalfatringen og opplevelsen av “jeg” som hovedpersonen. Andor får helt riktig passet sitt påskrevet av en annen karakter litt senere. Jeg kan godt like en litt uspiselig hovedperson, men jeg tror rett og slett jeg vet litt for godt hvem Andor Leine er til at jeg synes det er gøy (og blir mest flau), og at en annen leser enn meg vil like dette langt mer. Det er tilfredsstillende på slutten da planen hans faller fra hverandre før han får satt den i gang, og han må igjen revurdere seg selv.

Nordengen har noen flotte observasjoner og beskrivelser av folk og karakterer i denne boka (som er både morsomme og gjenkjennelige), så selv om jeg tidvis slet litt med å komme gjennom var den verd tiden jeg brukte på den.

Categories:Bøker
Published on :Posted on

Post your comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.