Gjenlesning! Det er sjeldent jeg leser ting på nytt, det er jo så mye jeg aldri har lest der ute, men de siste månedene har jeg jobbet meg gjennom den første boka i tidshjulet serien av Robert Jordan, har sett flere lese den og jeg vet det er en tv-serie i produksjon. Jeg leste serien på ungdomsskolen og videregående, men da Jordan døde i 2007 la jeg den fra meg og plukka den ikke opp igjen. Jeg leste de også på norsk fordi det var det de hadde på biblioteket. Det jeg husker best er de kleine navnene på sverdmanøvrene (Svane svaier i vinden!) og en del av karakterene (Mørkets Herre spesielt) og hvor enormt teite gjengen vi følger ofte kan være, men at jeg likevel likte serien godt. Fem tenåringer fra en eller annen bakevje må ut i verden fordi de er ta’veren, personer som er viktige i dette universet, og havner på dypt vann med en eneste gang.

Boka er full av klisjeer, for mye er kleint både på norsk og engelsk, the Dark One kalles også Shai’tan (og Ba’lzamon) for eksempel, men hvorfor ikke? Om man skal ha god mot ond på den måten så er det grenser for hva man kan gjøre med konseptet. Her er mye velkjent farvann for alle som har lest litt fantasy, den utvalgte, spesielle evner som bare noen har, eller er sterkere hos akkurat disse, god mot ond osv. Mye Tolkien å spore, de har også sin egen Artur-legende, og som sett med navnene, en del bibelske myter er vevet inn her og der, samt andre ting man kan kjenne igjen fra andre religioner eller myter. Jeg husker bare brøkdeler av historien (mest fra bok to og tre tror jeg) og kjente at jeg ble glad av å være i denne verden igjen og følge disse ungdommene på veien, selv om det oppleves som litt traust fantasy, så var det akkurat det jeg hadde lyst på.

Karakterene er varierende i kvalitet, hovedpersonen må sies å være Rand al’Thor, selv om vi veksler mellom andre karakterer også, og han blir dermed også den mest komplekse. Mat, Perrin, Nynaeve og Egwene er de andre bygdingene som havner ute i verden sammen med Rand da Moirane og Lan kommer til bygds, jaget av trollocer og myrdraaler, og Darkfriends (tilhenger av den store stygge Shai’tan). Noen av disse karakterene er svært irriterende, og bygdingene er tenåringer eller “akkurat voksne” slik jeg leste boka, de er i utvikling og å lese hvordan de reagerer i møte med verden er noe av det jeg liker best med boka, og selv når jeg synes de er i overkant irriterende eller naive så kan jeg se hvorfor de er sånn (i alle fall de karakterene vi blir litt kjent med). Jeg elsker det når Rand og Perrin tenker at den andre hadde visst hva han skulle gjort X situasjon (ingen av de vet noen ting).

Jeg liker også å lese hvordan gamle vennskap utvikler seg og nye formes. En av mine favorittkarakterer dukker opp godt uti boken (Loial), og vi treffer mange karakterer som vil bli gjengangere selv om det bare er i forbifarten (Rand falt ikke av den muren bare for et par scener i denne boka altså). En av de mer mystiske karakterene er Moirane som er Aes sedai (en type magi-bruker) og det hersker stor uenighet blandt innbyggerene i verdenen om disse er gode, onde, eller midt i mellom – alle er skjønt enige om at de er skumle. Det er bare kvinner som kan bruke magien/kraften i denne verden, menn som kan blir gale fordi Kilden (ja, med stor K) ble forgiftet for dem, men dette gjør jo ting med hvordan kjønn oppleves og magi sees på. Selv om vi får en del verdensbygging, så ble det ikke plagsomt for meg (jeg liker karakterene som driver mye med infodumping også). Det er mye vi ikke får vite (og mye jeg vil vite, nå, med en gang, vær så snill), og mye vi får vite vi antagelig ikke vet at vi vet før det dukker opp i senere bøker.

Denne boka kommer med både kart og ordliste til slutt og det trengs. Om det er en bra eller dårlig ting er opp til deg. Jeg synes det er greit når man leser 800 sider med et stort persongalleri, mange stedsnavn, legender og ord på språk som ikke finnes. Dette er også den første av fjorten bøker. Tempoet i denne er også litt rart, måten den er delt opp på og hvor mye oppmerksomhet vies til enkelte ting (og ikke til andre). Det er mye mer jeg kunne skrevet, 800 sider gir rom for langt mer enn jeg har beskrevet over, og jeg har nok også en viss nostalgi knyttet til historien (og så vet jeg jo noe om hva som skjer sener som gjør påvirker meg), men selv om starten innimellom er til forveksling lik Ringenes brorskap (med vilje) og navnene på ting og folk kan være kleine (også med vilje tror jeg), så er dette en egen historie med karakterer det er spennende å følge, og dreier rundt tid i et langt perspektiv, noe historiefortellingen (og møtet med Loial) understreker, legendene og sangene og hvor like og ulike de er, om hvordan man kan komme fra et sted og ikke ane hva det en gang var, og hva som bor i en. Dette er kanskje bare starten på en slags kamp mellom det gode og onde, men det handler først og fremst om en gjeng ungdommer, fra en bakevje nesten ingen besøker, og hvem de er og skal bli (og profetier og om man skal eller ikke skal gjenta historien). Det liker jeg. Anbefales om du vil flytte inn en annen verden enn vår (og hvem vil ikke det i 2020?) og ikke har noe i mot at den er litt uoriginal i starten. Skal prøve å bli ferdig med serien denne gangen.

Categories:Bøker
Published on :Posted on

Post your comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.