Jeg var flink, en stund. Flink til å stå opp, flink til å lese pensum, flink til å gå på forelesning, flink til å gjøre ting jeg har lyst til, men som jeg sliter litt med fordi jeg er meg. Men nå er jeg bare dårlig på det meste. Det eneste jeg gjør rett er rydding, og det er jo faktisk det minst viktige av tingene jeg gjør (selv om jeg flytter om en måneds tid). Orker ikke, orker ikke orker ikke. Sier jeg til meg selv og slår av alarmen og sover to timer til, orker ikke sier jeg og setter på en tv-serie i stedet for å lese pensum, i stedet for å skrive oppgave. Orker ikke, sier jeg og lager eggerøre til middag. Orker ikke.

Jeg rydder og pakker, jeg går på tur, jeg spiser fast food og har det litt dritt. Selv om det er høst, selv om ting går bra. Jeg pleier ikke bli trist om høsten, jeg pleier ikke bli energifattig, men nå er det sånn, og jeg spiser dårlig, det hjelper jo ikke. Det blir bedre når jeg flytter, da blir det, om ikke annet, færre unger som springer og skriker rett over meg, færre dører som smeller og folk som løper inn og ut av huset hele døgnet (våkner så lett for tiden, det plager meg).

Jeg hører når de går inn døra, hører når de går og sykler på grusen, hører når de starter bilen. Våkner klokken sju når noen henter avisen, våkner klokken åtte av min egen alarm og en haug med unger som skal på skolen, våkner halv ni av at noen kommer tilbake. Innser at jeg har sovet lengre enn jeg hadde tenkt og sover litt til. Det er morgenene mine de siste to/tre ukene.

Dette er jo ikke bra, jeg går og legger meg med gode intensjoner, men kommer aldri skikkelig i gang dagen etterpå. Føler den er ødelagt fra jeg våkner første gang, fordi jeg ikke klarer å stå opp. Kommer sakte i gang med det jeg skal, får gjort bittelitt før jeg kapitulerer.  Derfor sier jeg det her, i håp om at det skal hjelpe: Jeg skal stå opp klokken åtte hver dag ut måneden. Det er åtte dager. Det må jo gå. Midlertidig smerte.