Jeg liker å rydde (på en måte, ryddeprosjekter er gøy, hverdagsrydding not so much), Marie Kondo er ryddekonsulent, så da måtte jeg til slutt lese bestselgeren hennes da. Det er en del gode tips i den, men det hadde holdt med en lang bloggpost, eller kanskje en 20-siders PDF altså, for resten av boken er full av samtaler med ting og hus.

Bra tips: Samle alle tingene du har i en kategori, hiv dem i en haug, gå gjennom og luk ut alt du ikke trenger lenger. Rydd så alt bort igjen, hver ting skal ha sin plass.

Ikke bra tips: Kjenn om du føler glede av tingen. Glede! Og før du kaster den skal du si takk for jobben.  Husk å prat med klærne dine når du bretter dem. Ikke lagre ting i stabler for da blir det som ligger underst slitent. Når du kommer hjem etter en lang dag skal du tømme vesken din, legge alt der det hører hjemme og, ja du gjetta riktig, takke for en god jobb gjort.

Jeg skrev i Goodreads omtalen min at jeg ville gi boken både én og fem sterner. Fem stjerner fordi jeg tror metoden hennes funker bra (ligner litt på min, ehe) og det er en del praktiske tips som er tilpasningsdyktige, men filosofien hennes biter ikke på meg.  Dette er en frivilig metode, og hvor mye man skal sitte igjen med av ting er opp til deg selv. Sånn sett er den mer fleksibel enn andre metoder jeg har vært borti. Jeg tror også at dersom man stripper bort all pratingen til tingene så ligger det logikk bak. Jeg trenger ikke vite om jeg har glede av en ting, men å sette meg ned og gi den en ordenltig vudering, har jeg bruk for denne mer? Bruker jeg den? Liker jeg den? Og så velge hva jeg vil gjøre er jo fornuftig. Men jeg gidder ikke takke for lang og tro tjeneste. Jeg tror også at det å kunne åpne skape og skuffer og se alt jeg har tilgjengeig med en gang gjør at jeg husker hva jeg har bedre, da får jeg jo brukt det også.

Det butter imidlertid i mot når Kondo snakker om at de fleste klær har det best når de er brettet, og at det som henger skal henge fra langt til kort for å skape linjer for øynene. Joda, det er sikkert ikke dumt at det ser og føles bra ut, men for meg er det uviktig. Jeg lo godt av og til når jeg leste denne boken, og om du klarer å ta de litt særere tingene med humor i stedet for irritasjon så er den verdt å bruke tid på (den er ikke spesielt tidkrevnde).  Det tas ingen hensyn til økonomi heller (men folk som har råd til å leie inn Kondo som rydde-konsulent trenger kanskje ikke tenke over sånt), hun anbefaler å kvitte seg med ting man har samlet i større mengder, som toalettpapir. Dette er jeg jo helt uenig i. Det er jo bare å ikke fylle på en stund? Den dagen man ikke trenger mer toalettpair er man død.

Det er også snakk om å gå gjennom ting man knytter sentimentaliet til, og jeg må innrømme at jeg synes at man godt kan beholde ganske mye i den kategorien  . Jeg hjalp min mor med å rydde garderoben og dedikerte to skuffer til sånt, døpte dem «museumsskuffene» og vi fylte dem med klær og andre ting hun var knyttet til. Jeg er ikke skrudd sammen sånn, og har kastet en del ting min mor hadde sett at jeg beholdt (men heller ikke jeg klarer å kvitte meg med alle kjolene hun sydde til meg da jeg var liten, deriblandt den søteste matroskjolen jeg har sett). For henne er de fint å vite at det er der, selv om plaggene hadde gjort jobben sin. Jeg likte heller ikke måten hun omtalte det feminine, som for eksempel at dersom du går ofte i joggebukser vil du se ut som du høre hjemme i dem. Jeg er en person som aldri ville gått utenfor hjemmet i joggiser, men jeg bor i pysjbukser når jeg er hjemme, men man bør visst prøve noe elegant i følge Kondo.  Folk må kunne få bestemme selv. Hun har en anekdote om en t-skjorte hun ikke kan kvitte seg med, og hvor teit andre kanskje syntes det var. Jeg bruker t-skjorter hele tiden og er nok ikke feminin nok. Hun rydder også i kjole og pensko for å vise respekt for huset. Psssht. Gi deg! Jeg tror mye av dette er litt kulturkrasj, men også at Kondo har litt spesielle ideer om hvordan folk/verden funker! Jeg tror heller ikke på den fysiske endringen hun har sett  folk etter at hun har hjulpet dem i gang med ryddingen, det henger nok sammen med et større bilde, selv om jeg tror et ryddigere (les: mindre eiendeler) hjem nok kan lette en del stress for mange og dermed vise seg i fysiske endringer.  Å rydde i det man eier vil naturlig nok føre til introspektive betraktninger, men det er grenser.

Jeg likte nok denne boken mest fordi vi rydder ganske likt Marie Kondo og jeg, bare uten all pratingen til tingene (om jeg prater til noe jeg vurderer som søppel er det et tegn på at jeg bør beholde det).  Boken er repeterende, full av følelser og personifisering av ting. Den er ikke dømmende (bortsett fra når det kommer til femininitet) og ganske fleksibel når det kommer til å tilpasse metoden til deg selv. Men som sagt: Den kunne godt vært en lang bloggpost, eller en bitteliten e-bok!

Men dersom du har behov for en rydde-konslent så er jeg tilgjengelig for oppdrag, jeg lover å ikke tvinge deg til å snakke med huset eller tingen dine, men selve ryddingen må du i hovedsak stå for selv og i motsetning til Kondo kan jeg ikke vise deg hvordan du bretter klær 😛