BIFF2014

BIFF2014

Jeg pleier å se en film eller fem når Bergen Internasjonale Filmfest viser sitt smukke åsyn en gang i året, tidligere i slutten av oktober, denne gangen i månedsskiftet september-oktober. Jeg liker film. Jeg liker kino (i alle fall i teorien, fram til nå har jeg sett fire filmer på kino i år, mot at jeg før gikk på kino minst en gang i måneden), og jeg går som oftest alene (for da får jeg sett det jeg vil). På BIFF er det ingen vennegjenger som sitter bak deg og ler (har skjedd, kommer ikke til å dra på kino alene etter klokka fem for å se nyåpnet superheltfilm igjen), faktisk er det mange av oss! Noe som gir meg ekstra glede.

Siden jeg er arbeidsledig (unnskyld, arbeidssøker, må jo være positiv… *smeller hodet i veggen*) har jeg jo hatt tid (men ikke så mye penger) til å se en del, men jeg er lat og bussen kjedelig så jeg samlet fem av seks filmer jeg så i år på under tjuefire timer og sov på en sofa for å få det til. Jeg var ganske trøtt da jeg kom hjem i går. Jeg har liten peiling på film, jeg bare ser det som frister. Det var ganske mye mer jeg hadd lyst til å se/tenkt til å se, men jeg var desverre litt syk den dagen jeg hadde tenkt til det og valgte det bort. Anger bare litt. For de som er interessert så så jeg disse filmene

  • Når dyrene drømmer
  • Beyond Clueless
  • Hotell
  • Morgenrøde
  • The Kings of Summer
  • What We do in the Shadows

Det var litt varierende kvalitet, men det forventa jeg også, ikke alle jeg så nødvendigvis fordi jeg trodde de skulle være superbra. Likte eksempelvis What We do in the Shadows overraskende godt, de vampyrkomedier jeg har sett tidligere har vært helbom, men både jeg og mine medpublikummere lo opptil flere ganger av denne (om enn ikke alltid av det samme, men det er jo bare fint). Beyond Clueless er en essayistisk dokumentar om amerikanske ungdomsfilmer (ca. 1995-2005) som var litt grunnere enn jeg hadde likt (lengre analyser/tankerekker hadde vært fint), men perioden de hadde valgt å fokusere på var midt i blinken for meg (fyren som har laget den er ett år yngre enn meg, så det er kanskje logisk). Når dyrene drømmer var ganske typisk, men også ganske fin (stemningen, likte hovedrolleinnhaveren, noen av det typete karakterene var godt gjenkjennelige etc), med varulvforbannelse (eller arvelig sykdom i dette tilfellet) som metafor for overgangen mellom ung og  voksen og det å ikke lenger være beskyttet mot verden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.