Jeg har muligens skrevet om denne før, men det er såpass lenge siden at jeg gjør det igjen. Populærmusikk fra Vittula er en roman av Mikael Niemi, en oppvekstroman. Barndom og ungdomstid, minner som er på bærtur, men som er sanne likevel. En gutt(mann) som minnes sin tidligere bestekompis og oppveksten deres på en bygd i Svergie, men som likevel liksom ikke tilhører Svergie, men så er den ikke finsk heller. Et slags ingenting, hvor alt kan skje, og tiden går fremover i sakte tempo. Romanen ble filmatisert i 2004, og jeg må innrømme at jeg så filmen før jeg leste boken, og det har nok farget lesningen min litt. Derfor handler denne posten om historien som er omtrent like fin på film som i bok, og som jeg er fryktelig glad i. Jeg finner liksom ingen oppvekstroman som er like flau, morsom, trist og fin som denne.

Jeg elsker filmen og jeg elsker boka, og hver gang jeg ser filmen må jeg bla litt i boka og lese epilogen, bare fordi jeg liker å pine meg selv litt. Det er seksti- og søttitall og det er rockemusikk som gjelder, i Pajala er man helt bare man spiller i band. Den eldre generasjon er totalt galen, alkoholen flyter fritt og folk forteller skrøner for å overgå hverandre. Livlig med andre ord. Alvor og moro blandet på en god måte.

Rock and Roll music, og smaken av en gutts kyss.