Fanget opp av
Category: film & tv

Kiwie ser film: Mysterious Skin(2004)

Kiwie ser film: Mysterious Skin(2004)

Jeg har sett Mysterious Skin(igjen). Gregg Araki står bak regi og manus. I følge coveret mitt så var den beste film ved BIFF(lol) i 2004. Ikke at det er noe galt i det, men det er vel heller ikke det jeg forventer å få vite av et cover. Nå skal det sies at dette coveret er på Norsk da. Uansett. Jeg har sett denne filmen før, og den er bra. Jeg er på en måte litt glad i den, men dette er ikke en film det nødvendigvis er lett å se.

Filmen handler om to veldig forskjellige gutter, Neil(Joseph Gordon-Levitt) og Brian(Brady Corbet) som begge  opplevde de samme grusomme hendelsene da de var åtte og spilte på samme Baseballag. Guttene har i ettertid taklet misbruket det ble utsatt for av treneren på helt forskjellig måte(nei, dette er ingen spoiler, det er noe av det første som skjer i filmen).

Brian er håpløs med mennesker og har fortrengt minnene fra barndommen. Han tror han ble bortført av romvesen og er som resultat redd for både mennesker og utenomjordiske. Neil prostituerer seg, har venner som ser opp til ham og en mor som er glad i ham. Felles for begge er fraværende fedre.

De kjenner ikke hverandre, de har ikke sett hverandre på ti år, og lever helt forskjellige liv, men de møtes etterhvert. Filmen er fantastisk og fæl. Vond og ikke noe du bør se om du har lyst til å føle deg bedre. Du må også tåle veldig mye nærbilder av ansikter.

Fin film om vanskelig tema dette altså.

TSGJMG: Empire Records(1995)

TSGJMG: Empire Records(1995)

(bare så det er klart TSGJMG = ting som gjør meg glad)

Empire Records er en film jeg kan snakke i kor med, som får meg til å le, gjemme meg bak en pute av flauhet og har akkurat passe dose kliss. Det er en av de fineste filmene jeg vet om, selv om den egentlig ikke er særlig god så er den perfekt og jeg er glad den ikke ble noe annerledes. Men se opp, det finnes to versjoner av den, og den ene er litt mindre morsom enn den andre fordi noen av poengene forsvinner, men den er fortsatt fantastisk, og mest sannsynlig den du får se. Jeg har i alle fall ikke lykkes i å oppdrive en DVD med originalklippingen.

Den smelter fjortishjertet mitt <3

En annen ting som smelter fjortishjertet mitt er nye lesere, men jeg lurer fælt på hvem dere er (hint hint)

Ting som gjør meg glad: Doctor Who

Ting som gjør meg glad: Doctor Who

Det er folk som liker Doctor Who og så er det folk som ikke gjør det, sistnevnte skal vi bare ignorere(neida. joda.). Det finnes ikke finere serie, som får meg engasjert og i godt humør(selv når det er trist og tårene triller, for jeg er en sånn en nemlig). Det er helt utrolig teit innimellom, men så er det en del av sjarmen, selv når det er vepsealien+menneske = avkom…

Doktoren er en mann med mange ansikt, elleve for å være helt nøyaktig, men siden serien startet opp igjen i 2005 har det vært tre, og de har vært ganske fine alle sammen, men min favoritt er nok nummer 10(her med companion Rose):

Men jeg klager ikke på den nye heller jeg, om jeg ser problemer med den nye serien så er det ikke han(eller andre skuespillere for den saks skyld)

Okei, skal ikke bilde-spamme mer nå, men vil bare si at Doctor Who kanskje er mitt favoritt program noen sinne, og at jeg er småirritert på meg selv fordi jeg er for lat til å finne en ny kilde for å se den gamle serien, så jeg bare utsetter det. Snart må jeg. Til slutt bilde av favorittskurken:

Don’t blink.

(alle bilder stjålet på nett, uten at jeg helt vet hvor. Jeg har glemt å lagre dem med url, som jeg forsøker å gjøre til en vane, men det er mye lettere å bare lagre…)

Easy A(2010)

Easy A(2010)

Easy A handler om Olive som er en helt normal jente på High School som lyver om at hun har hatt sex(hun har ikke det, sier hun har det, for enkelthetens skyld) og ryktet går… Ikke et helt uvanlig tema, men det er morsomt når Olive fortsetter med løgnene. Hun later som om hun roter med diverse gutter, og ryktet vokser. Helt til det kommer ut av kontroll.

Jeg er svak for ungdomskomedier, og med denne sjangeren er det noen filmer som havner i hyllen med tittelen «filmer jeg kan se igjen,» og en hel uendelig mengde som havner i bøtten «blærgh! Aldri aldri aldri igjen», også har du dem man kan se om og om igjen som bord i hyllen ved navn «Epic!».

Easy A kan definitivt ses på nytt, og den ender nok ikke i hyllen med episke filmer, men at jeg kommer til å se den noen ganger tviler jeg ikke på. Historien er ikke den samme som alltid, det er ikke jente faller for gutt, jente får gutt, det skjer noe trøbbel, jente mister gutt, hjertesorg før en siste gjenforening, kyss, rulletekst. Noen av elementene er med(selvsagt, dette er en undomsfilm), men humoren gjør at det ikke spiller noen rolle.

Filmens slemming, i den grad det er noen, er den gladkristne Hester som ønsker å omvende alt og alle, men selv ikke hun kan ses på noe verre enn alle andre, hun er bare sykt irriterende. Som slike folk gjerne er. Filmen er herlig fri for tilbakestående foreldre og lærere som ikke er i stand til noe som helst, i alle fall ikke lære bort noe! Det gjør meg glad.Ja, noen ganger er replikkene litt unaturlige og noen ganger kan det hende du tenker hæ? Men for å være full av drama er den overraskende dramafri. Det er svært lite slitsom hyling, skriking og bølling, det er rykter, og rykter spres som kjent i stillhet. De hviskes bak ryggen din, og det merker man i filmen.

Jeg avslutter med: Den er morsom og verd kinobilleten(om du har humor i samme gate som meg vel og merke).

Somewhere(2010): Fin og kjedelig.

Somewhere(2010): Fin og kjedelig.

For bare noen dager siden var jeg på kino for å se Sofia Coppolas film Somewhere. Det var en uvant opplevelse, ikke på grunn av filmen i seg selv, men mitt medpublikum. Før jeg kom visste jeg at filmen var fri for action og hadde liten dialog, jeg forventet en stille film.

Somewhere har en lang åpningscene hvor vi ser hovedpersonensbil kjøre rundt og rundt på en bane. Han kjører fire ganger rundt og det tar flere minutter, det er ikke akkurat spennende eller interessant, men ingen grunn til å sukke høyt og begynne å tekste på mobilen heller. Filmen i seg selv var fin, den var fin å se på, men ikke særlig komplisert å finne ut av, og ja, mye var kjedelig. Jeg likte den. Om jeg var av typen som gav filmer karakterer ville jeg ikke gitt den en toppkarakter, men plassert den midt på treet og gitt den en firer.

For filmen er fin og den er forståelig, av og til frustrerende også. Den er ikke spesielt minneverdig og den er absolutt ikke full av handling, men den er full av det å være menneske, det å være på et sted i livet og ikke skjønne at man må videre, at man utvikles. Det handler om behov og hvordan disse endres. Det er elementert, og det er ganske kjedelig i blandt, men ingen grunn til å sutre til personen ved siden av deg, og spørre høyt «er filmen ferdig snart?» for så å tekste mer på den idiotiske telefonene din, som jeg hørte helt fra andre siden av salen. Det er heller ikke noen vits i å gjøre et stort poeng ut av at du går. Det ødelegger en helt grei filmopplevelse for oss andre.

 

44: Can’t Hardly Wait(1998)

44: Can’t Hardly Wait(1998)

Can’t Hardly Wait er en skikkelig klisjè, og sånn skal det jo være av og til med high school filmer, spesielt komediene. Den er full av stereotyper, noe jeg elsker. Filmen er egentlig skikkelig dårlig, men det er fantastisk. Den handler om siste dag på high school, eller rettere sagt festen etterpå. Alt du tror skjer skjer, du blir skikkelig flau på vegne av karakterene og du gliser fra øre til øre.

Jeg tror nok min forkjærlighet for high school filmer som går over kort tid, pluss alle skuespillerne som får en slags nostalgi frem i meg(jeg var veldig, veldig oppghengt i nittitalls filmer en stund). Det er som om jeg blir fjorten igjen, på den riktige måten… Så: Skikkelig dårlig film, men fin likevel.

49: Sixteen Candles

49: Sixteen Candles

Dersom du lurer på hva tallet før filmtittelen betyr så er det at jeg jobber jeg meg gjennom en liste på femti high-school filmer. Les mer i denne bloggposten.

Sixteen Candles kom ut i 1984, og er en av John Hughes filmer(han stod for manus og regi). I følge imdb heter den Å, for en bursdag på norsk, og det passer jo greit. Den handler om Samantha Baker(Molly Ringwald, sjølvklart) som fyller seksten år, og har en mer eller mindre kjip bursdag. Familien har glemt at hun fyller år(søsteren skal gifte seg dagen etter), hun er forelska i den kuleste gutten på skolen(som såklart ikke enser henne) og en håpløs freshman er interessert i henne(hun avviser ham gjentatte ganger).

Jeg elsker åttitallet sine high school filmer, de er ofte ikke fullt så sensurerte som de vi ser i dag også er de utrolig teite, og jeg kan le og le og le. John Hughes var den beste, men jeg har aldri sett på Sixteen Candles som en av hans beste, og det gjør tydeligvis ikke Entertainment Weekly(siden den ernr. 49 på listen deres) heller. Den er morsom, men ikke så morsom og jeg har sett den før, men måtte se den en gang til for å huske handlingen. Den er med andre ord ikke en film som sitter i minnet. Den er rett og slett litt for pinlig for meg. Den er rett og slett ikke morsom nok, selv om en del er artig, er resten litt drøyt. Grei underholdning, men ikke noe mer.

50: Splendor in the grass(1961)

50: Splendor in the grass(1961)

for sånn cirka et år siden så jeg Splendor in the grass. Den er fra 1961, og har Natalie Wood(pen!) og Warren Beatie i hovedrollene. Historien er starter i 1928. Den handler om Deanie og Bud som er kjærester, men så går det galt. De skiller lag og Deanie blir frykelig deprimert.

Det er i grunn foreldrene som er spennende i denne filmen. Bud ønsker å gifte seg med Deanie, men faren hans sier nei, ikke ennå de er for unge. Dersom Bud går på Yale så kan han gifte seg med Deanie etterpå om han fortsatt ønsker det. Deanie på sin side er nødt til å høre på moren sin og hva moren mener er passende for en ung dame. Filmen er ganske intens, og jeg kan avsløre at jeg ikke likte slutten, men filmen er bra, det skal den ha.

(bilde skamløst stjålet fra google eller noe, hadde det på PC’n)

50 best high school movies

50 best high school movies

For noen år siden fikk jeg et skikkelig kick på amerikanske ungdomsfilmer, først og fremst fra åtti og nittitallet, men også tidligere og senere filmer. Jeg fant etter litt googling en liste fra Entertainment Weekly med det de kalte «50 best high school movies» Jeg bestemte meg for å se alle sammen, mange hadde jeg sett før, men flertallet ante jeg ikke noe om. Jeg har ikke fått sett alle ennå, og hadde faktisk glemt hele prosjektet, men kom på det igjen under en samtale om film. Da jeg begynte på det blogget jeg filmene jeg så på en blogg jeg hadde som var på engelsk, men den har jeg ikke mer, så jeg tenkte jeg kunne gjøre det her i stedet. Det kommer til å være litt i rykk og napp, sikkert en del nå de neste ukene fordi jeg har sett en del og har skrevet om dem tidligere. Dere finner dem under filmprat i kategoriene. Så vet dere det.

Biff: Pinnsvinets hemmelighet

Biff: Pinnsvinets hemmelighet

Det blir bare til at jeg ser en film på BIFF(bergen internasjonale filmfestival) i år og det ble Pinnsvinets hemmelighet. Den fransk-italiensk og veldig fin. Jeg satt og smilte gjennom store deler av filmen. Den er stille, vakker, morsomt og trist på en gang.

Palmona er elleve år, fryktelig smart og så tror jeg hun kjeder seg fryktelig mye. Hun har bestemt seg for å dø på tolvårsdagen sin, men så flytter det inn en japansk mann i bygningen, og hun blir kjent med portneren(som er en kvinne med sansen for mørk sjokolade og bøker). Fint. Alle har katter, dobbelt så fint.