NEVERMIND THE TYPOS

Jeg pleier å se en film eller fem når Bergen Internasjonale Filmfest viser sitt smukke åsyn en gang i året, tidligere i slutten av oktober, denne gangen i månedsskiftet september-oktober. Jeg liker film. Jeg liker kino (i alle fall i teorien, fram til nå har jeg sett fire filmer på kino i år, mot at jeg før gikk på kino minst en gang i måneden), og jeg går som oftest alene (for da får jeg sett det jeg vil). På BIFF er det ingen vennegjenger som sitter bak deg og ler (har skjedd, kommer ikke til å dra på kino alene etter klokka fem for å se nyåpnet superheltfilm igjen), faktisk er det mange av oss! Noe som gir meg ekstra glede.

Siden jeg er arbeidsledig (unnskyld, arbeidssøker, må jo være positiv… *smeller hodet i veggen*) har jeg jo hatt tid (men ikke så mye penger) til å se en del, men jeg er lat og bussen kjedelig så jeg samlet fem av seks filmer jeg så i år på under tjuefire timer og sov på en sofa for å få det til. Jeg var ganske trøtt da jeg kom hjem i går. Jeg har liten peiling på film, jeg bare ser det som frister. Det var ganske mye mer jeg hadd lyst til å se/tenkt til å se, men jeg var desverre litt syk den dagen jeg hadde tenkt til det og valgte det bort. Anger bare litt. For de som er interessert så så jeg disse filmene

• Når dyrene drømmer
• Beyond Clueless
• Hotell
• Morgenrøde
• The Kings of Summer
• What We do in the Shadows

Det var litt varierende kvalitet, men det forventa jeg også, ikke alle jeg så nødvendigvis fordi jeg trodde de skulle være superbra. Likte eksempelvis What We do in the Shadows overraskende godt, de vampyrkomedier jeg har sett tidligere har vært helbom, men både jeg og mine medpublikummere lo opptil flere ganger av denne (om enn ikke alltid av det samme, men det er jo bare fint). Beyond Clueless er en essayistisk dokumentar om amerikanske ungdomsfilmer (ca. 1995-2005) som var litt grunnere enn jeg hadde likt (lengre analyser/tankerekker hadde vært fint), men perioden de hadde valgt å fokusere på var midt i blinken for meg (fyren som har laget den er ett år yngre enn meg, så det er kanskje logisk). Når dyrene drømmer var ganske typisk, men også ganske fin (stemningen, likte hovedrolleinnhaveren, noen av det typete karakterene var godt gjenkjennelige etc), med varulvforbannelse (eller arvelig sykdom i dette tilfellet) som metafor for overgangen mellom ung og  voksen og det å ikke lenger være beskyttet mot verden.

Jeg så denne av tre overfladiske grunner: den er britisk, den er satt til søttitallet, og den virket søt. I så måte innfridde den alle håp, den er ikke eksepsjonell, men den er full av fine bilder, fine&teite karakterer.

Du vil finne både den ene og den andre klisjeen, samt en hel del typer. På mange måter er dette en formelfilm, i alle fall føles det sånn når du skjønner hvordan dette går litt uti filmen, men det gjør jo nødvendigvis ikke så mye? Uendelig mange går og ser den ene romatiske komedien etter den andre og ville blitt skikkelig sure viss det ikke endte slik de forventet, slik en sånn film skal slutte. Sånn er det med denne filmen også. Jeg ville ikke likt det om ting ble annerledes. Den kunne vært morsommere(det er en komedie tross alt), og det kunne kanskje  vært flere mulige hendelsesforløp, jeg vet ikke.

Dette er en helt grei film, skuespillerene er flinke og den er artig og fin. Akkurat det jeg trengte i dag. En hyggelig film rett og slett.

Jeg har vært på kino og sett Få meg på, for faen. Den veksler mellom flau, fin og litt kjedelig. Stort sett satt jeg og tenkte «OMG ungdomsskolen» gjennom hele filmen. Alma er femten og bor i den lille bygden Skoddeheimen, der naboen følger med på hva du gjør til enhvert tid og resten av bygda sitter på omtrent like mye informasjon. Alma er kåt og forelska i Artur. Denne kombinasjonen byr selvsagt på problemer.

Filmen er morsomt, ingen tvil om det, men er du som meg og blir flau for ingenting så kommer det nok til å gjøre litt vondt i hjernen også. Det er veldig mye å like, karakterene som er gjenkjennelige som «bygdetyper», uten at det blir feil på noen måte. Det er drømmer, krangling og utfrysning akkurat som det skal være blandt elever på ungdomsskolen. Alt i alt er det en morsom film som utforsker ung kåtskap uten å falle ned i et svart hull av idioti.

Dette er en teit film. Jeg liker teite filmer. Scott Pilgrim er arbeidsløs, bor sammen med kompisen Wallace i en ettroms et sted i Toronto og spiller i et bandet Sex Bob-omb. Så treffer han drømmedama Ramona Flowers. Problemet? Ekskjærester, både hans egne og hennes. Hun har nemlig syv ekser som er med i the Leauge of Evil Exes(eller noe sånt). Scott Pilgrim må slå disse.
Okei så vi vet at Michael Cera er Scott Pilgrim nå? Ja. Okei, her er hvorfor jeg likte filmen: Masse elendige ordspill, lydord, Wallace/Kieran Culkin, Alison Pill, morsom slossing, tøysete, forutsigbar, men ikke kjedelig, hårfarge, masse popkulturelle referanser og stereotyper. Masse fint altå. Veldig morsom. Okei, time for screenshots

PS: Jeg har sett denne filmen tre ganger på tre uker nå…
PPS: Jeg har bursdag i morgen *angst*

Jeg var på kino i går, og da så jeg Castaway on the Moon som er en film om to isolerte mennesker, som begge heter Kim. Det er en komedie og en dramafilm, den ene Kim forsøker å ta livet sitt ved å hoppe i elven, men våkner opp på en isloert øy uten mulighet for å komme seg til land(han kan ikke svømme). Kim nummer to har stengt seg inne på rommet sitt hvor hun lever livet utelukkende på internett, hvor hun driver en nettside eller noe slikt hvor hun later som om hun er noen andre, later som om hun er perfekt. Om natten tar hun bilder av månen, og det er via kameraet hun oppdager Kim på øya midt i elva. Biler kjører over de(på en bro høyt oppe), men ingen ser han som bor der. De begynner å kommunisere.

Jeg likte denne filmen, det er ikke et mesterverk, noen ganger hadde jeg følelsen av å ha lest eller sett en eller annen variant av denne historien fryktelig mange ganger før, men det hindrer den ikke i å være morsom, rørende eller original på sin egen måte.  Den handler om ensomhet, isolasjon og å finne sammen selv i disse to ekstreme tilfellene. Du skjønner kanskje hvordan det hele kommer til å slutte da en Kim tar kontakt med en annen, men det gjorde ikke meg noe i alle fall. Fin film med andre ord.

Dette er en av mine absolutte favorittfilmer, når det kommer til ungdomsfilmer så er den perfeksjon. Den er fin, flau og har verdens kuleste vaktmester. Trenger man mer? Selvsagt, den er ikke full av action og brorparten av filmen foregår i det samme rommet, men så lenge den er morsom gjør vel ikke det noe?

Den handler om fem forskjellige ungdommer som av ulike grunner har blitt straffet med gjensitting. Denne straffen utføres en lørdag, og de er selvsagt frustrete.

Jeg nevnte vaktmesteren, ja?

Fine fine fine fine fine filmen. Det som er mest irriterende er at uansett hvor mye du prøver å mislike noen, så går det ikke, men så er kanskje det også en del av poenget. Se den om du ikke allerede har sett den, den bør være en del av din kulturelle utdannelse.

I kveld har jeg sett (500) Days of Summer. Jeg har sett den før, men kun en gang og da var jeg i grunn litt lunken til filmen, men jeg likte den bedre denne gangen.

Filmen inneholder jo også en av mine favorittskuespillere(jeg har fryktelig mange), nemlig Joseph Gordon-Levitt. Det var forresten ikke helt sant, filmen inneholder nemlig to av mine favoritter:

Fin! Filmen er også ganske morsom, og søt og sjarmerende

Jeg har tenkt litt og funnet ut at grunnen til at jeg hadde litt problemer med denne filmen i første omgang er at jeg som Summer i utganspunktet tror dette:

Men når alt kommer til alt så heier jeg på kjærligheten jeg og, selv om jeg ikke helt tror på den. Og selv om denne filmen ikke slutter med at våre to hovedpersoner ender opp i lykkelig samvære for evig og alltid så er det jo en optimistisk film.

Nei, denne filmen havnet i ja-hylla mi i alle fall! Etter litt selvransakelse såklart.