Fanget opp av
Kategori: Bøker

Lest i februar og mars

Lest i februar og mars

I februar skulle jeg lese to bøker jeg eide fra før (driver på med noe jeg kaller bruk det 2022 – mer om det en annen gang, eller i highlights på insta). Det gjorde jeg ikke. Jeg leste to bøker, bok 2 i Kire-serien (det kan du lese mer om i forrige innlegg) lånt fra biblioteket i papirbokversjonen, Get a Life Chloe Brown lånte jeg i e-bokversjon. Fra bunken med uleste bøker starta jeg på The Long Way to a Small and Angry Planet i februar, men ble ikke ferdig før i mars, etter det trakk jeg min neste bok fra listen over uleste bøker og leste dermed Redshirts.

Get a Life Chloe Brown

Jeg pleier ikke lese romantikk, men i februar trengte jeg noe hvor jeg visste hvordan det endte, og da er romantikk et trygt valg. Boka var helt grei, jeg likte hovedpersonene, men jeg ventet og ventet på den uunngåelige konflikten og den var feilkommunikasjonsbasert (som de ofte er) og det er jeg ikke så glad i. Det er litt kjedelig rett og slett, og jeg lurer på om romantikk kanskje ikke er sjangeren for meg.

The Long Way to a Small and Angry Planet

Dette er den boka som har ligget kortest i lesehaugen! Den kom riktignok først ut i 2016, men kom inn i hylla mi på tampen av 2021. Jeg likte den godt nesten hele veien gjennom, dette er en bok om en samling mennesker som bor og jobber ombord på (rom)skipet The Wayfarer, de er av ulike arter og bakgrunner, alle er kompetente i jobbene sine og de fleste er venner (ikke alle er like sosiale og/eller likendes). Boka følger dem fra ett oppdrag til et annet, med alle stopp på veien og skjær i sjøen det måtte innebære. Sammen med dem (og det nyeste medlemmet av staben) utforsker vi Chambers sitt univers, med ulike planeter og arter, og det er ikke fritt for tanker om hva som gjør en til en person (og hva som gjør en til menneske). Det er moralske dilemmaer som oppstår i kjølvannet av hendelser karakterene må reagere på. Jevnt over en god bok, jeg elsker Dr. Chef og vil drikke te sammen med han. Slutten ble dessverre litt for rask for meg, og jeg skulle gjerne sett at en av tingene som skjedde helt på slutten der ble utforsket mer på sidene og ikke bare gjennom meg som lesers tanker.

Redshirts

Jeg kjørte tilfeldig nummer metoden for å velge denne boka Redshirts av John Scalzi. Boka kom inn i livet mitt på et bokloppemarked i 2015, men ble først utgitt i 2012. Dette var en artig bok, tittelen er en referanse til Star Trek og at karakterer i serien med rød skjorte dør først eller oftest, begrepet kan brukes om karaterer som er laget for å kunne «kastes» ved behov. Det er nettopp slike karakterer vi følger i første del av boka, de får alle jobber ombord på samme romskip og reagerer fort på de høye dødstallene, at de andre ansatte gjemmer seg når kapteinen og andre overordnede kommer, for å slippe å dra på oppdrag utenfor skipet. Scalzi leker med sjangeren, perspektiver og narrativer i denne boka, og det funker stort sett veldig bra. Den er lettlest, tidvis ganske morsom, men også kanskje litt kjedelig i blant. Man har hovedfortellingen – og så kommer det tre tillegg med andre perspektiver og ikke alle de er like gode. Men alt i alt anbefales denne om du har sett my sci-fi serier som handler om en gjeng med folk på et romskip med hierarki.

Kire-serien.

Kire-serien.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg hadde lest Hulder av Tonje Tornes, og nå har jeg lest oppfølgeren og står ved det jeg sa om at det ikke var så farlig med den tredjeboka som ikke finnes. Sett under ett er disse to bøkene artige i den forstand at de tar for seg huldrer, nøkker, marer og mere til. De hører hjemme i et magisk system som vi aldri får fullt innblikk i, men som karakterene vi følger må leve med konsekvensense av. Hvem er gode? Hvem er onde? Er noen det? Det er mange gråsoner! Og så må man spørre seg hva er de?

Hulder og Forbannet stablet på hverandre, med hulder i bunn og forbannet stående oppå.

Ungdommene i boka har vært overlatt til seg selv og sine tilknytninger til det overnaturlige, det magiske, uten veiledning og omsorg. De har blitt, og blir, manipulerte av magiske skapninger de ved inngangen til boka ikke tror på (noe vi, i en setning, lærer mer om mot slutten av andreboka).

Jeg synes bøkene var artige å lese, selv om språket lugget litt for meg og jeg synes kanskje begge bøkene tok litt for lang tid å bli spennende og interessante? Og jeg skulle jo gjerne visst hva som skjedde med Erik (både den unge og den gamle), Lena og T&T videre, samtidig så er det ikke så farlig?

Jeg likte at karakterene fikk være irriterende, dumme, smarte, distraherte, stressa og utålmodige. Jeg likte ideen om et Skogsting. Jeg er også langt utenfor aldersgruppen for disse og det merket jeg godt, men det er veldig gøy med folketro i fabelprosa for store barn og ungdommer!

Lest i januar

Lest i januar

Nytt år – nye muligheter for å fucke opp alt. I 2021 leste jeg tolv bøker, i 2022 tenkte jeg å doble det, det vet jeg at jeg kan, og jeg starta med å holde meg til skjema, verken mer eller mindre. Jeg har også et prosjekt jeg har gitt det uklingende navnet Bruk det (2022) – sånn i tilfelle jeg skulle ville gjøre det samme i 2023) – greia er at jeg har masse ting jeg ikke har brukt nok, det være seg uleste bøker, skrivesaker jeg ikke har brukt, notatbøker jeg ikke har brukt (prestasjonsangst!), den eska med ting jeg har samlet på fordi «det kan jo være nyttig», men som aldri har blitt brukt. Jeg føler vekten av alle tingene mine for tiden, og nå er det tid for å bruke dem – eller gi dem et nytt hjem (som, om jeg skal være ærlig, og det hender det jo at jeg er, kaste det, for noen ting bør vi omforme eller brenne opp og glemme at noen gang var). Jeg har også noen digitale greier å rydde opp i, så her har jeg mye arbeid foran meg, men jeg har ikke noe tidspress for å bli ferdig, annet enn at jeg gjerne vil ha fremdrift hver måned. Så i januar leste jeg fra haugen med bøker jeg har liggende som har samlet seg opp i løpet av årene, de nyeste bøkene ligger pakket bort, så det blir mye gammelt, men gammelt kan være godt, som jeg heldigvis fikk erfare da jeg leste Alt jeg vet er sant og Hulder.

Alt jeg vet er sant

Denne har lagt i haugen min siden 2008 – så det var mildt sagt på tide å komme seg gjennom den. Utgitt i 2007 og kjøpt på salg året etter (nesten alle norske bøker i min eie er julegaver eller kjøpt på salg). Alt jeg skriver er sant er en samling kortprosa, og var debutboka til Ellisiv Lindkvist. Det var lenge siden jeg hadde lest kortprosa og det var en veldig fin måte å starte leseåret. Selv om boka er en samling korttekster er den satt slik sammen at det blir som glimt av hovedpersonens liv, og det funker i det store og hele godt. Her er både humor og alvor, og boka er kanskje også en del av en større litterær samtale, men akkurat den samtalen orker jeg ikke mer av så det lar jeg ligge (beklager til alle nåværende og tidligere bokbloggere som får rare treff på poster fra 2007 da boka kom ut, inklusiv til forfatteren selv, siden jeg vurderte å skrive noe mer her og ville se hva andre hadde sagt). Konklusjon: likte den!

Hulder (Kire #1)

Over til noe helt annet: ungdomsfantasy! Hulder av Tonje Tornes kom ut i 2013 og har ligget på hylla mi siden 2015 tror jeg. I denne boka følger vi ungdomsskole-eleven Erik som flytter til en liten bygd (Sirdal) sammen med sin far, for å være nær moren som er institusjonalisert (for et mord hun bare på en måte har begått). Hun har alltid sett ting som ikke kan være sanne – eller? Det går ikke lang tid før den titulære Huldra dukker opp – med arkaisk språk og besnærende vesen. Jeg både likte, og ikke likte denne, men så er jeg jo også utenfor målgruppen og det merket jeg godt, når det er sagt så ligger oppfølgeren på nattbordet akkurat nå så den har definitvt noe, nøyaktig hva det er klarer jeg ikke sette helt fingeren på, men det gjør jo for så vidt ingenting. Jeg er jo glad i fantasy, og gjerne den som er satt i vår verden og vår tid. Jeg liker også at det er huldre, nøkker og marer involverte. Jeg er litt usikker på hva jeg synes om den, eh, politiske strukturen i magiverden. Dessuten er jeg overbevist om at noen som fremstilles som ålreite i boka egentlig ikke er det og det håper jeg bok to gir meg svar på – og så vet jeg at det egentlig skulle være en bok tre, så jeg skjønner jo at jeg ikke får noen løsning, men det er ikke så farlig, jeg er nemlig elendig på å lese ferdig serier uansett.

Har lest litt igjen

Har lest litt igjen

Meg i sommer: wohoo, skal lese masse, lager egen IG for bøker, bok bok bok

Hjernen etter å ha lest ut én bok: ok, ferdig nå.

Meg i november 2020: har lest 15 bøker totalt hele året, tror jeg for jeg glemte plutselig å skrive ned hva jeg har lest og kan ha glemt noe for jeg har rota meg borti en del kjedelige bøker jeg rett og slett ikke husker om jeg har lest ferdig eller ei (cozy mysteries stort sett, har vært mye starting og lite ferdiglesing), og det er vel uansett ikke vits i å snakke om dem om de var så forglemmelige at jeg ikke husker dem relativt kort tid etter lesning.

Men, jeg har da lest noe:

Parable of the sower

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av har lest litt (@lest_litt)

Denne hadde jeg så lyst til å elske, men så gjorde jeg ikke det. Octavia E. Butler har skrevet en ungdomsbok hvor vi følger Lauren Olamina, som bor i et inngjerdet nabolag, verden utenfor brenner (både bokstavelig og billedlig), og hun synes alle de andre ser for kort frem i tid. Hun lager sin egen religion. Dette er en dystopi, en historie om klimamigrasjon, en historie om hvordan en sekt/religiøs gruppering kan bli til, en historie om kapitalisme, om USA. Det er starten på noe. Det er en oppfølger til denne som jeg er interessert i å lese, men neppe kommer til å prioritere med det første. Jeg liker tanken på å lage sin egen religion, men jeg likte ikke Lauren Olamina sin av ymse grunner. Jeg likte derimot historien om nabolaget, om familien, om tapene, om vandringen, om håpet. Helt midt på treet bok. Tror kanskje jeg forventet litt for mye av den.

Howl’s moving castle

Denne Dianna Wynne Jones klassikeren hadde jeg aldri lest av en eller annen grunn, og jeg storkoste meg nesten hele veien. Jeg vil egentlig ikke si så mye om handlingen, men dette er en bok som jeg synes befinner seg litt mellom det de i amerikansk bokbransje kaller middlegrade og young adult stilmessig, men den har så morsomme karakterer og et så enkelt, men vakkert fantasy-konsept! Den er lettbeint og morsom på toppen, men handler også om identitet og personlig utvikling. Perfekt å lese på en togtur eller mens man er litt for kald og gjemmer seg under dyna.

Eit praktisk menneske

Jeg skrev vel i posten jeg lagde før sommeren om nye bøker jeg kunne tenkt meg å lese i sommer at jeg var interssert i Eit praktisk menneske av Kjersti Rorgemoen, og den har jeg lest. Det er en kort roman med mye innhold. Jeg liker Rorgemoens stil, og det endrer seg ikke i denne boka. Liv jobber på det lokale museet, kjæresten Svein er fysioterapeut. Liv har kjøpt et gammelt småbruk, det skal komme folk fra USA til bygden for å se sine røtter, det er fest og arbeid for Liv. Det er drømmen om småbrøk i krasj med byggefeltlivet, mellom død og levende historie, mellom nytt og gammelt. Jeg vil egentlig ikke si så mye mer, men det er fine observasjoner, et knippe karakterer som alle er sympatiske og usympatiske på kjente måter. Anbefales.

Kaptein på egen skute

Kaptein på egen skute

Jeg har blandede følelser for denne boka. I Kaptein på egen skute (Kjetil Nordengen, 2020) er det 2014 og normcore er «greia». Andor Leine (35) blir tilfeldigvis et av ansiktene til denne trenden, og kastes med det ut i en aldri så liten identitetskrise. Han blir «normcoremannen» utad, og han begynner å stille spørsmål med livsvalgene sine, finner nye venner, treffer gamle venner, lurer på hvorfor han gjør som han gjør og har blitt som han har blitt. Han er en som gjerne vil gjøre andre til lags, og mye kan tyde på at det har vært selvutslettende (som en pleaser selv kjenner jeg meg igjen). Noen av beskrivelsen av både Andor selv og karakterende rundt ham er gode (og gjenkjennelige, jeg har både følt meg ubekvem på egne og andres vegne og flirt godt). Andor skal finne ut av hva som faktisk er hans historie, dersom fremstillingen av han selv ikke samsvarer med oppfatningen må han gi et slags tilsvar, forklare seg, fortelle sin versjon. Dette gjør han flere forsøk på, uten at han nødvendigvis kommer i mål, men sånn er det jo med identitetsprosjekter, de må stadig revurderes, fordi man kommer på noe nytt som har formet en eller noe skjer og det viser seg at man ikke er den man trodde man var.

Dessverre er midtpartiet i boka preget av at den i utgangspunktet ikke veldig ålreite Andor blir enda mindre ålreit, han aser seg opp og blir sint for en situasjon han selv har vært med og skape og på et tidspunkt går han og ser Fight Club (med tilhørende filosofi), og jeg har lyst til å spy, men dette er et viktig øyeblikk for Andor og han går gjennom en slags tredje stadium av forsøket på å fortelle om hvem Andor faktisk er. Jeg vil tro dette er et bevisst fortellerteknisk grep, at boka går gjennom den samme omkalfatringen og opplevelsen av «jeg» som hovedpersonen. Andor får helt riktig passet sitt påskrevet av en annen karakter litt senere. Jeg kan godt like en litt uspiselig hovedperson, men jeg tror rett og slett jeg vet litt for godt hvem Andor Leine er til at jeg synes det er gøy (og blir mest flau), og at en annen leser enn meg vil like dette langt mer. Det er tilfredsstillende på slutten da planen hans faller fra hverandre før han får satt den i gang, og han må igjen revurdere seg selv.

Nordengen har noen flotte observasjoner og beskrivelser av folk og karakterer i denne boka (som er både morsomme og gjenkjennelige), så selv om jeg tidvis slet litt med å komme gjennom var den verd tiden jeg brukte på den.

The Eye of the World (Wheel of time #1)

The Eye of the World (Wheel of time #1)

Gjenlesning! Det er sjeldent jeg leser ting på nytt, det er jo så mye jeg aldri har lest der ute, men de siste månedene har jeg jobbet meg gjennom den første boka i tidshjulet serien av Robert Jordan, har sett flere lese den og jeg vet det er en tv-serie i produksjon. Jeg leste serien på ungdomsskolen og videregående, men da Jordan døde i 2007 la jeg den fra meg og plukka den ikke opp igjen. Jeg leste de også på norsk fordi det var det de hadde på biblioteket. Det jeg husker best er de kleine navnene på sverdmanøvrene (Svane svaier i vinden!) og en del av karakterene (Mørkets Herre spesielt) og hvor enormt teite gjengen vi følger ofte kan være, men at jeg likevel likte serien godt. Fem tenåringer fra en eller annen bakevje må ut i verden fordi de er ta’veren, personer som er viktige i dette universet, og havner på dypt vann med en eneste gang.

Boka er full av klisjeer, for mye er kleint både på norsk og engelsk, the Dark One kalles også Shai’tan (og Ba’lzamon) for eksempel, men hvorfor ikke? Om man skal ha god mot ond på den måten så er det grenser for hva man kan gjøre med konseptet. Her er mye velkjent farvann for alle som har lest litt fantasy, den utvalgte, spesielle evner som bare noen har, eller er sterkere hos akkurat disse, god mot ond osv. Mye Tolkien å spore, de har også sin egen Artur-legende, og som sett med navnene, en del bibelske myter er vevet inn her og der, samt andre ting man kan kjenne igjen fra andre religioner eller myter. Jeg husker bare brøkdeler av historien (mest fra bok to og tre tror jeg) og kjente at jeg ble glad av å være i denne verden igjen og følge disse ungdommene på veien, selv om det oppleves som litt traust fantasy, så var det akkurat det jeg hadde lyst på.

Karakterene er varierende i kvalitet, hovedpersonen må sies å være Rand al’Thor, selv om vi veksler mellom andre karakterer også, og han blir dermed også den mest komplekse. Mat, Perrin, Nynaeve og Egwene er de andre bygdingene som havner ute i verden sammen med Rand da Moirane og Lan kommer til bygds, jaget av trollocer og myrdraaler, og Darkfriends (tilhenger av den store stygge Shai’tan). Noen av disse karakterene er svært irriterende, og bygdingene er tenåringer eller «akkurat voksne» slik jeg leste boka, de er i utvikling og å lese hvordan de reagerer i møte med verden er noe av det jeg liker best med boka, og selv når jeg synes de er i overkant irriterende eller naive så kan jeg se hvorfor de er sånn (i alle fall de karakterene vi blir litt kjent med). Jeg elsker det når Rand og Perrin tenker at den andre hadde visst hva han skulle gjort X situasjon (ingen av de vet noen ting).

Jeg liker også å lese hvordan gamle vennskap utvikler seg og nye formes. En av mine favorittkarakterer dukker opp godt uti boken (Loial), og vi treffer mange karakterer som vil bli gjengangere selv om det bare er i forbifarten (Rand falt ikke av den muren bare for et par scener i denne boka altså). En av de mer mystiske karakterene er Moirane som er Aes sedai (en type magi-bruker) og det hersker stor uenighet blandt innbyggerene i verdenen om disse er gode, onde, eller midt i mellom – alle er skjønt enige om at de er skumle. Det er bare kvinner som kan bruke magien/kraften i denne verden, menn som kan blir gale fordi Kilden (ja, med stor K) ble forgiftet for dem, men dette gjør jo ting med hvordan kjønn oppleves og magi sees på. Selv om vi får en del verdensbygging, så ble det ikke plagsomt for meg (jeg liker karakterene som driver mye med infodumping også). Det er mye vi ikke får vite (og mye jeg vil vite, nå, med en gang, vær så snill), og mye vi får vite vi antagelig ikke vet at vi vet før det dukker opp i senere bøker.

Denne boka kommer med både kart og ordliste til slutt og det trengs. Om det er en bra eller dårlig ting er opp til deg. Jeg synes det er greit når man leser 800 sider med et stort persongalleri, mange stedsnavn, legender og ord på språk som ikke finnes. Dette er også den første av fjorten bøker. Tempoet i denne er også litt rart, måten den er delt opp på og hvor mye oppmerksomhet vies til enkelte ting (og ikke til andre). Det er mye mer jeg kunne skrevet, 800 sider gir rom for langt mer enn jeg har beskrevet over, og jeg har nok også en viss nostalgi knyttet til historien (og så vet jeg jo noe om hva som skjer sener som gjør påvirker meg), men selv om starten innimellom er til forveksling lik Ringenes brorskap (med vilje) og navnene på ting og folk kan være kleine (også med vilje tror jeg), så er dette en egen historie med karakterer det er spennende å følge, og dreier rundt tid i et langt perspektiv, noe historiefortellingen (og møtet med Loial) understreker, legendene og sangene og hvor like og ulike de er, om hvordan man kan komme fra et sted og ikke ane hva det en gang var, og hva som bor i en. Dette er kanskje bare starten på en slags kamp mellom det gode og onde, men det handler først og fremst om en gjeng ungdommer, fra en bakevje nesten ingen besøker, og hvem de er og skal bli (og profetier og om man skal eller ikke skal gjenta historien). Det liker jeg. Anbefales om du vil flytte inn en annen verden enn vår (og hvem vil ikke det i 2020?) og ikke har noe i mot at den er litt uoriginal i starten. Skal prøve å bli ferdig med serien denne gangen.

5 nye norske bøker

5 nye norske bøker

Jeg har rota rundt på internett og kikket litt bøker som har kommet ut så langt i år, eller som skal komme om ikke så fryktelig lenge. Jeg har nesten ikke lest norske bøker de siste to årene, og jeg vil gjerne lese litt flere så jeg vindsushoppet litt på forlagenes nettsider og har laget meg en liste over bøker jeg ved første blikk er litt interessert i, men som jeg sikkert ikke kommer til å lese. Merka fort at jeg aner ikke hvor jeg skal lete for å finne lesestoff når jeg ikke bare kan gå på biblioteket (ja, jeg har bibliotekenes e-bok apper, tre stykk, men ingen av dem egner seg for browsing av titler).

Du

Av Håvard J. Nilsen.

Fra forlagets nettsider: «Sigurd er førsteårsstudent i Trondheim. Han er vokst opp i ei pinsemenighet, men den kristendommen som før var alt for ham, er blitt klam og kvelende. Han vil bli fri, men hvordan river man seg løs fra noe som er altomsluttende?»

Er litt fascinert av folk som er med i religiøse sekter av ymse slag, og hvorfor de velger å forlate dem, eller bli med, alt etter som.

Kaptein på egen skute

Av Kjetil Nordengen

Fra forlagets nettsider: «Andor Leine jobber ni-til-fire og lever et skjermet A4-liv. Når et bilde av ham fra jobben dukker opp på en kjent moteblogg, og senere i en større VG-reportasje, blir han ufrivillig gjort til posterboy for den nye trenden normcore, «en mote for den som innser at hun eller han er én av sju milliarder».

Hvordan skal Andor forholde seg til at det unike ved ham er evnen til ikke å skille seg ut? Hva skal han gjøre når han plutselig er frarøvet sine individuelle særtrekk, i en riksdekkende avis attpåtil?»

Denne vet jeg ikke om jeg kommer til å like, normcore er ikke greia mi, men jeg liker middelmådighet. Det vanlige og tilsynelatende litt intetsigende. Jeg kan også synes bøker om identitet er interessante, så denne har potensiale.

Skabelon

Av Malin C.M. Rønning. 

Fra forlagets nettside: «Det bor en familie på en øde plass dypt inne i skogen. Der finnes Urd. Hun er den tredje yngste i en søskenflokk på åtte. Urd har et skarpt blikk for alle slags dyr og insekter, døde og levende: ravner, rever, kråker og fluer, dyreskjeletter og hodeskaller; og en varhet for mørke og bortgjemte steder: drømmer, grotter, hull i bakken og skjulte rom i huset.»

Dette er tilsynelatende en drømmeaktig historie om oppvekst, vanskjøtsel og natur. Jeg er også usikker på denne, men den virka i alle fall ikke kjedelig. 

Eit praktisk menneske

Av Kjersti Rorgemoen 

Fra forlagets nettsider
«Liv Indrebø vil ha sin eigen plass og vere eit praktisk menneske. Ho kjøper eit avsidesliggande småbruk for å jobbe utandørs og gjere ny nytte av dei gamle husa. På museet strevar ho med å tru på orda ho er tilsett for å produsere. Draumen om kroppsarbeid og nytteverdi er sterkare i ho enn i kjærasten Svein, ein populær fysioterapeut som bur i byggefeltet i Avdalen sentrum. På jonsok kjem amerikanske slektningar av for lengst utvandra nordmenn på besøk, og folk samlar seg på bygdetunet. Bålet brenn. Men er Liv i ferd med å miste klarsynet i sitt inderlege forsøk på å klare seg sjølv?

Eit praktisk menneske er ein fortetta og konsis roman om å ikkje gro att i eit landskap perfekt for konservering. Historia finst på trygg avstand, men kva med livet i praksis? Kan ei kvinne aleine klare å forvandle kaos til orden? Og korleis elske noko ein ikkje treng?»

Usikker på om jeg vil like denne eller ikke. Jeg har likt Rorgemoen før, og jeg har likt fortellinger om mennesker som er eller vil være praktiske, så det kan godt være denne er super.

En flyktig frihet. Veien til Santiago de Compostela

Joanna Rzadkowska har skrevet om å gå på pilegrimsvandring, forlagsteksten gir inntrykk av at den handler om resisen både fysisk og mentalt, om hvorfor folk fortsatt legger ut på pilegrimsvandringer og forfatterens egne tanker om tro og metafysikk. Jeg har jo en greie for bøker om folk som går, og dette er ikke den første, eller siste, boka om akkurat denne pilegrimsvandringen jeg leser, men det som er så fint med sånne opplevelser er at man kan gå samme vei som noen andre og oppleve noe helt annet, og i dette tilfellet har forfatteren gått turen før, og jeg er sikker på at det var en ganske annen opplevelse. Denne kommer ut i august!

2019: Finish/Bli ferdig

2019: Finish/Bli ferdig

Bilde av tre bøker oppå hverandre. Holdes oppe av en hånd.
Årets bokkjøp/random bilde for å ha et bilde

Jeg hadde ikke tenkt å hoppe på «ord for året» greia, men så gjorde jeg det likevel. Ikke med vilje, men jeg lagde meg ett eneste ordentlig nyttårsforsett og det var å bli ferdig med ting. Jeg er veldig flink til å begynne på bøker, serier, prosjekter av ymse slag og så bare stoppe. Selv om jeg liker det, kanskje til og med fordi jeg liker det og ikke vil at det skal være slutt. Det er et «problem» jeg har. Serie jeg ser på blir kansellert? Da slutter jeg å se på med en gang så jeg slipper å grine seinere (selv om jeg elsker å grine?)
Jeg er helt klart ikke veldig logisk anlagt. Jeg er på siste semester av en Bachelorgrad også. Så den bør jo bli ferdig. Jeg har et lite broderi som skal bli ferdig. Jeg har fortsatt en masse sminke/skjønnhetsprodukter jeg skal til bunns i, osv. osv. osv.

Bokserier jeg vil lese videre i (er ikke så ambisiøs at jeg tror jeg blir ferdig med alle):

  • Joe Abercrombie sin First Law trilogi (og så kanskje fortsette med de andre bøkene i samme verden). Har begynt på sisteboken.
  • Ben Aaronovitchs Rivers of London. Har to bøker til jeg er ajour.
  • Chuck Wendig sin Miriam Black serie. 3 uleste der, men de er veldig lettleste.
  • Gail Carrigers Finishing School serie. Mangler to.
  • Sara Gran sin tredje bok om Claire DeWitt.
  • Nnedi Okorafor sin Binti trilogi, har kun lest den første.
  • Hogtown Market av Marianne Kirby, bok to i hennes Feral Seasons.
  • Bonuspunkt: Ikke har 10 bøker på gang samtidig (slik min currently reading på Goodreads forteller meg at jeg har, men har egentlig bare gitt opp på et par av de, men vil ikke innrømme det).

TV-serier:

  • Buffy. Har sett før, men veldig stykkevis og delt (tror jeg mangler deler av sesong fem og seks), så vil se hele på nytt. Begynte i høst, er nesten ferdig med sesong tre per dags dato.
  • 12 Monkeys.
  • iZombie (som blir ferdig i år)
  • Killjoys (også ferdig i år)
  • Babylon Berlin (stoppa midt i sesong 2 for ingen grunn)
  • Outsiders

Har også et par andre ting på listen, men de sier jeg ikke høyt.

Det er ikke et nyttårsforsett (jeg har egentlig holdt på en stund), men jeg, som folk flest, prøver å forbruke mindre, derfor dokumenterer jeg ting jeg kjøper dette året på instagram! Dokumenterer i historien/lagrer som øyeblikk. Har med alt jeg kjøper som er en fysisk ting og ikke mat (dvs at ukehandelen min, pizzaen jeg kjøper når jeg ikke gidder lage middag og Netflix ikke teller i denne sammenheng).

En slags bokanmeldelse: The To-Do List av Mike Gayle

En slags bokanmeldelse: The To-Do List av Mike Gayle

framsida til boka "The To-List" blå bakgrunn, med forfatternavnet i store hivte bokstaver på topppen og tittelen i rød kursiv under, omringet av illustrasjner av fast food, vekkerklokke, en drill og noen fjernkontroller og det som kanskje er en sikring

Jeg liker lister. Det har dere sikkert fått med dere nå, jeg har et usunt forhold til gjøremålslister. Jeg har en gående nå som strekker seg over hele måneden, for å få gjort sånne ting jeg utsetter hele tiden. Da jeg kom over en bok av en fyr som hadde laget seg en lang liste over ting han måtte få gjort tenkte jeg at det måtte jo være noe for meg. 1277 ting er jo langt mer enn mine 20. Han hadde et år, så da kan jo jeg klare 20 på en måned. Dette tenkte jeg da jeg kjøpte e-boka, og jeg hadde delvis rett.

Dette er en relativt kort bok, som lurer deg til å tro at den er tjukkere ved å legge inn hele listen til slutt. Glad for det, selv om selve narrativet var kortere enn jeg først fikk inntrykk av var det mer enn langt nok. Gayle bruker de første kapitlene på å starte listen, gi opp listen, starte listen igjen. Så skriver han litt utdypende om noen av punktene (og gir oss et generelt inntrykk av hvordan han angriper den). Jeg tror det er meningen at denne boken skal være en slags inspirasjonskilde for leseren, ikke en slik-gjør-du-det bok. Jeg tror det er mer meningen at den skal være morsom enn at det er selvhjelp, selv om den er litt begge deler.

Når det er sagt så synes ikke jeg den var så morsom, innimellom fniste jeg litt, men stort sett var jeg bare oppgitt over Gayle. På et tidspunkt kontakter han en annen forfatter som har skrevet en selvhjelpsbok om å få ting gjort, som Gayle har eid i mange år, men aldri hatt tid til å lese ferdig (det er på listen), han møter mannen og får noen råd. Det er jo litt morsomt, men også veldig ikke. Han gjør mye rart for å oppfylle målene sine, som er alt fra å se bestemte filmer og tv-serier og å lese visse bøker til å tilbringe tid med folk han er glad i (eller ta kontakt med folk han har mista kontakten med). Han virker jo som en ålreit fyr, stort sett.

Dette er egentlig en bok om tilfeldigheter, og morsomme øyeblikk strukturert rundt en liste. Den handler bare litt om listen og ganske mye om forfatteren og familien hans (og vennene). Noen ganger følte jeg at jeg bedrev hatlesning, andre ganger likte jeg den virkelig godt. Jeg likte anekdotene, selv om humoren ikke alltid traff meg. Motivasjonen til Gayle er at han, som 36 åring, bør bli litt mer “voksen”, ha ting på stell. Som naboene ser ut til å ha det. Dette er grunnen til at han starter, og moralen til slutt er ikke overraskende at naboene ikke har alt på stell de heller for det er det ingen som har, men at han anser seg som en litt bedre organisert person. Eller noe. Han synes at både han og kona Claire er litt flinkere til å være voksne, men kona hadde jo ikke så mye med dette å gjøre? Dessuten tipper jeg at hun allerede oppfylte den flyktige ideen hans om voksenhet ganske bra, sånn bortsett fra at hun ikke var så ryddig og hadde barnslige tøfler. Denne teorien bekrefter forøvrig Gayle selv når han nevner at han skulle ønske det fantes en maskin som gjorde tingene for deg uten at du må involvere deg og Claire svarer at det allerede finnes, og at hun er den: “It’s called a wife and it’s how ninety per cent of the things that need in our house actually get done.”

Kort oppsumert: Meh.

Men jeg fikk lyst til å samle alle mine lister til et sånt monster, jeg har jo lange lister over bøker jeg vil lese, tv-serier jeg aldri er blitt ferdig med og filmer jeg vil se, i tillegg til en hel del vanlige gjøremål som ikke fikk plass på småtinglisten min for mars (enten fordi de er større eller fordi jeg ikke gadd). Den hadde nok fort blitt over 1000 punkter lang den også, men jeg eier jo ikke selvkontroll så jeg hadde neppe blitt ferdig med listen en gang.

Lest i februar

Lest i februar

Februar skulle bli en helt annen måned en den ble, men jeg ble forkjølt, muligens influensa, hadde feber i fire dager så jeg heller litt mot det siste. Så da ble måneden så som så, men jeg har hatt mye tid til å se på tv-serier jeg ikke trenger å huske, og dermed har jeg heller ikke lest så fryktelig mye, men jeg har kost meg med det jeg har lest da

A Dangerous Talent (Alix London 1) – Charlotte & Aaron Elkins

framsiden til I januar leste jeg fryktelig mye cozy crime kjøpt på salg, og jeg var mindre begeistret for titlene, denne ble kjøpt i samme salget og jeg forventet ikke så mye. Når jeg kom over det faktum at Alix staves som det gjør (hva er det med navn på folk i sånne bøker?) så synes jeg boka var ganske OK. Alix livnærer seg som kunst-restaurere og forsøker å opparbeide seg et navn som kunstekspert, men dette er vanskelig da hennes far er dømt for kunstforfalskning, hun får likevel en jobb med å verifisere autentisiteten på et maleri. Ting ruller og går derfra. Det var en lettlest (eller letthørt bør jeg vel si) bok, ikke særlig minneverdig når alt kommer til alt, men helt grei underholdning. Perfekt for oppmerksomhetsnivået mitt denne måneden.

Truly Devious (#1) – Maureen Johnson

framsiden til Truly Devious, som er blå med tittelen i hvitt og forfatternavnet i oransjeHvorfor leste jeg denne? Maureen Johnson er forbanna glad i cliffhangers, og denne boken bare slutter midt i historien. Her skjer det ting, hovedpersonen får en aha-opplevelse og så er det slutt. Fin. The End. Sees i 2019 – kanskje). Når det er sagt er dette et spennende mysterium for ungdom. Hovedpersonen Stevie Bell er mysteriefantast, hun vet det som er å vite om berømte detektiver (fiktive eller ei). Hun har søkt seg inn på Ellingham academy, en skole for, eh, begavede og interesserte ungdommer? Det er en privatskole for flinke folk, og hun kommer inn. Grunnen til at hun søkte seg dit var ikke bare å slippe unna sine konservative foreldre, men også for å løse et av de største mysteriene i USA (eller noe sånt), nemlig kidnappingen av skolens grunnleggers kone og barn (noe som etterhvert utviklet seg til mord). Likte denne veldig godt, vekslingen mellom Stevies historie, og det som skjedde på tredvetallet. Stevie er en hovedperson man føler med, selv når hun er sta og teit, særlig likte jeg hvordan angsten hennes ble beskrevet. Jeg gleder meg til oppfølgeren.

The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue – Mackenzi Lee

forsiden til The Gentleman's guide to vice and virtueDenne vil jeg ikke tenke for mye på. Enda en ungdomsbok, med elementer av mysterum og bittelitt fantasy, men mest er det historisk romantikk altså. Vanligvis ikke min greie, men Monty, Percy og Felicity er et fint trekløver (sistnevnte er søsteren til førstnevnte, så dette er på ingen måte et trekantdrama). De tre skal ut i Europa på sin dannelesreise, et siste krumspring før ansvar og utdannelse venter. Men Monty, som er en forfyllet flørt,  roter det til for dem alle, og de befinner seg snart i flukt. Den var morsom og søt. Har ikke så mye mer å si om den, plottet var litt skranglete, men det var jo bare halve vitsen uansett. Jeg ble glad i disse idiotiske barna.