NEVERMIND THE TYPOS

August var lang, og kort, og nå er den over. Jeg var alene på en hytte en ukes tid. Det var utrolig fint. Jeg gjorde så lite som mulig og når det plutselig ble fint vær på vestlandet ble jeg litt overrasket over den plutselig fine sensommeren.

Lest

• Why Fish Don’t Exist: A Story of Loss, Love, and the Hidden Order of Life av Lulu Miller (ill. Kate Samworth): Et memoir fra Lulu Miller, med innslag av biografi om David Starr Jordan. Om å knytte seg til en person fra historien, uten å vite hele historien, om hvordan samfunnet håndterer de når gamle helter ikke egentlig er helter, om å forsøke å bringe orden i kaoset, meningen med livet osv. Jeg likte denne boken veldig godt, vet ikke om det var bibliotekaren i meg eller «sad girl» delen som responderte mest, men jeg likte skrivestilen og refleksjonen til Miller. Jeg ser av andes omtaler at en del reagerte på at det ble brukt som en slags plot twist at Starr Jordan var eugeniker, men i og med at det er ganske kjent så synes jeg det er greit å gi dem som leser en støkk om de ikke visste. Det ble ganske tydelig hinta til før i boken også, men det er kanskje bare jeg som er obs på sånt tankegods? I alle tilfeller hadde jeg en fin leseopplevelse.
• Take a Hint, Dani Brown av Talia Hibbert: Tror nesten jeg har klart å finne romantikk jeg liker, etter en del forsøk. Det appelerer til meg (som til en av bokas hovedpersoner) at romantikken alltid har lykkelig slutt, og det ønsker hjernen min å slappe av med i blant, men jeg er ikke såååå interessert i selve romantikken sånn egentlig. Dette er andre boka om Brown søstrene og jeg har likt begge, men tror jeg likte denne bedre enn den første (hvor feilkommunikasjon var konflikten, ikke en favoritt trope for meg). Denne var i alle fall søt og endte som det skulle.
• Mooncakes av Suzanne Walker og Wendy Xy (ill.): Dette var rett og slett en skrekkelig søt tegneserie, om heksa Nova som bor og jobber med bestemødrene sine i deres lille magiske butikk mens hun undersøker lokale overnaturlige hendelser. Ute på en undersøkelse treffer hun en hvit ulv, som viser seg å være barndomsvennen Tam, sammen må de bekjempe en demon, og forelske seg. Klissete og søtt og akkurat det jeg trengte.
• Rosewater av Tade Thompson: Sci-fi satt til vår nære fremtid (2065/66), og den fiktive byen Rosewater i Nigeria. En utenomjordisk dome har lagt seg til og en by har vokst opp rundt den. Denne boka var lettlest, spennende og innimellom litt kjedelig (hovedpersonen er ganske apatisk – i alle fall i starten). Hovedpersonen Kaaros historie fortelles gjennom tilbakeblikk på hvordan han ble som han ble, men også hvor den mystiske domen kommer fra. Kommer til å lese toeren!

Sett

Fint lite egentlig, første to sesongene av Rizzoli og Isles, ikke fordi den er spesielt bra, men fordi hjernen min har ønsket seg forutsigbarhet. Jeg har også sett første halvdel av Sandman (helt grei, har ikke sterkt forhold til tegneserien) og filmen The Gray Man, sistnevnte var en halvtime for lang, men litt klessete skurk fra Chris Evans er alltid gøy.

Hørt

Nyeste episodene av podcasten By the Book hvor vertene leser selvhjelpsbøker og gjør sitt beste for å leve etter den i to uker. Synes podcasten er underholdende, men det holder med små doser.

Mai var en rar måned, sakte sakte, og fort fort. Været var så som så og energinivået det samme. Jeg leste derimot ganske mye, om enn mest lettleste bøker som ikke krever så mye, men det gjør jo absolutt ingenting.

Lest

I mai leste jeg En strek gjennom tyngekraften, Endelig Ryddig og @vask med meg Alle tre har fått omtaler her på bloggen så jeg sier ikke mer om det, men lettlest eller lett å stykke opp er stikkord for alle disse bøkene. Jeg anbefaler En strek gjennom tyngdekraften for alle som leser norsk sci-fi og norsk samtidslitteratur.

Sett

Jeg pleier jo gjerne å se mye film, men denne måneden har jeg i grunn sett lite nytt, og det jeg så var ikke verd å nevne i særlig grad: Under solen i Riccione, en italiensk Netflixfilm fra 2020 hvor en gjeng tenåringer/unge voksne tilbringer sommerferieuker på en strand i Riccione. Det er romantikk og forviklinger. Jeg liker ofte filmer som spiller seg ut over et kort tidsrom, og stemingen man kan lage når man vet det tar slutt, men denne filmen traff ikke for min del.

Jeg har også sett TV-serier igjen, etter noen måneder hvor jeg ikke har orket. Jeg har, som så mange andre, sett Our Flag Means Death på HBO, skeive pirater, historiske anakronismer, fjas? Ja, takk, veldig gjerne.

Jeg har også sett The Equalizer på Viaplay, den er grei distraksjon, men jeg har sett så mange amerikanske førtiminutters etterforskningsserier at jeg kan gjette halvparten av plottet i løpet av de første minuttene av episodene og det er jo litt kjedelig, men denne typen serier og deres forutsigbarhet kan også være ganske avslappende.

Hørt

Jeg så Eurovisionfinalen sammen med en venninne, og i etterkant har jeg sjekket ut de ulike bidragene – jeg har ingen klar favoritt i år (i fjor hadde jeg tre).

Jeg har også hørt en del på gamle episoder av podcasten 99% invisible, som vel har ca. 12 år med innhold å lytte til så jeg står ikke i fare for å gå tom snart.

Gjort

Jeg har allerede nevnt at jeg så Eurovisonfinalen, på nasjonaldagen var det frem med stormkjøkkenet og pølsepakken og på med turskoene. En liten tur i Arboreet på Milde. Og det var vel det. Vi er ikke så aktive her i gården for tiden, ref. tidligere nevnte energinivå.

Håper mai var bra for deg, og om ikke, at juni blir noget bedre.

Fra forlagets egne nettsider: En strek gjennom tyngdekraften er en samling tekster som på hvert sitt unike vis beskriver nye, fantasifulle, utvidede og utsatte måter å eksistere på – i tid, rom og form, gjennom alt fra klonede, yngre versjoner av en selv, barneandroider eller halvdøde hjernenettverk underlagt et moderne slaveri. Som i mye annen science fiction, kan man også her skimte dagsaktuelle tema som flyktningkrise og miljøaktivisme. En strek gjennom tyngdekraften er en leken, fantasifull, fantastisk og stemningsfull samling tekster, og alle er skrevet spesielt for denne utgivelsen.

Med bidrag fra:
Ingeborg Arvola, Lasse W. Fosshaug, Kathleen Rani Hagen, Nils-Øivind Haagensen, Kjersti Wøien Håland, Martin Ingebrigtsen, Cathrine Knudsen, Morten Langeland, Rannveig Fern Leite Molven, Lara Okafor, Olav Løkken Reisop, Kristoffer Ringerike, Sigbjørn Skåden, Bjørn Vatne og Hilde Østby.

Når jeg så at det var kommet en ny norsk sci-fi antologi så måtte jeg jo lese den, og det har jeg gjort. Jeg er ikke veldig bevandret i sci-fiens verden, eller, i alle fall ikke i den norske, eller den harde. Jeg sliter litt med antologier, for jeg må ha pause mellom hver tekst slik at de ikke fletter seg sammen. Jeg likte veldig godt at det var ulike typer tekster her med varierende lengde og form, noveller og dikt. Jeg likte noen bedre enn andre (uungåelig når det er en antologi), og de ulike tekstene tar opp mange spennende tema. Hva er konsekvensene av kapitalismen om vi fortsetter i samme leia som i dag? Det tror jeg flere har tenkt på når de har skrevet sine bidrag!

Det er tidvis ganske mørkt mellom permene, og jeg må innrømme at jeg selv søker mot håpet når jeg leser (eller ser) science fiction for tiden, og skulle gjerne sett mer av det. Ikke at samlingen er blottet for lys eller humor heller, men det er ofte ispedd en viss lengsel eller melankoli, men det er da også mennesket (og kanskje androidens?) tilværelse også. Det er klassiske temaer som løper gjennom boka når tekstene tar for seg androiders bevissthet, mennesker som signerer for å bruke apper uten å lese (og ikke vet konsekvensen), moderne slaveri, miljø og vårt forhold til naturen.

Min manglende erfaring med sjangeren kan også være grunnen til at noen av tekstene ble ugjennomtrengelige for meg, samtidig så var andre litt kjedelige fordi tema er så velkjent? Jeg likte uansett samlingen godt, og leser gjerne flere nye norske sci-fi og fabelprosa-antologier i fremtiden, og har fått noen nye navn på listen over forfatterskap jeg er interessert i å utforske videre. Skulle gjerne fortalt dere hvilke bidrag jeg likte best, men jeg har selvsagt ikke boka tilgjengelig når jeg skriver dette og kan ikke finne titlene, skikkelig amatør.

April var frem til siste to dagene i påsken kald og sur (mars var heldigvis ganske fin), og jeg var ganske trøtt. Da skulle man tro at det ble mer lesing, men mest ble det til at jeg satt meg på venteliste på bøker på biblioteket. En av dem hadde 51 måneders estimert ventetid, så det blir spennende.

Lest

Jeg leste Suki Kims Without You, There Is No Us: My Time with the Sons of North Korea’s Elite. Boka er en slags blanding mellom memoar og journalistikk, mest det første. Den startet sterkt med introduksjon til Suki Kim og hennes tilknytning til Korea, hvordan hun kom seg inn som kristen misjoner (uten selv å være religiøs) for å undervise ved en skole misjonærene drev i Nord-Korea (uten å få lov til å misjonere). Det er spennende og interessant å lese om. Boka beskriver en innestengt og ensom tilværelse for forfatteren, men også de andre lærerne og elevene deres. De overvåkes, alt må godkjennes, og hvorfor er elevene egentlig ved dette universitetet og ikke noen av de andre? Det får vi vel ikke noe godt svar på, det er mye vi ikke får noe godt svar på (utover at det er Nord-Korea). Det er interessant å lese om Kims opplevelse av landet og sin dobbelt-løgn for å komme inn, det er også veldig interessant med interaksjonene mellom henne og elevene, det blir litt repetitivt mot slutten og jeg savner dypere refleksjoner fra Kim selv. Hun skriver blant annet om at hun er usikker på hvor mye «utenfra» hennes påvirkning bør være, hun vil jo at elevene skal forstå at de ikke er frie, men så lurer hun på om hun ikke kanskje gjør dem en bjørnetjeneste. Dette skulle jeg gjerne sett diskutert mer. Det er også slikk at noen av elevene ved skolen får tilgang til datamaskiner med internett (og google!), men hva de gjør når de sitter i rommet med disse maskinene (nøye overvåket) får vi jo aldri vite da det ikke var hun som underviste det (hun var der som engelsklærer).

I tillegg hørte jeg på Verden på vippepunktet – hvor ille kan det bli? av Dag O. Hessen, men den har jeg fortsatt noen timer igjen av. Jeg leste (og skrev en hel post om) En flyktig frihet – veien til Santiago de Compostela av Joanna Rzadkowska. Alle bøkene jeg hadde bestilt på biblioteket begyne å ramle inn i slutten av måneden så det lover godt for mai!

Sett

Jeg ser mye film, jeg elsker film! Jeg har riktignok en tidvis fryktelig filmsmak, så dere er advart. Den første filmen jeg så håpet jeg skulle være dårlig på akkurat den måten jeg liker, men den klarte det bare innimellom. Jeg så Night Teeth, en film om en fyr (Benny) som overbeviser broren om at han kan late som om han er ham for å ta over skiftet hans som sjåfør. Det Benny ikke vet er at vampyrer er ekte og broren er trent til å beskytte nabolaget mot dem. Han vet heller ikke at det er en slags fiendtlig overtaking av territorier på gang og at broren ikke kan gå på jobb fordi de har tatt kjæresten hans, og ingen av dem vet at de to Benny skal kjøre rundt på er en del av hele komplottet. Det høres jo potensielt artigt ut, har sett flere vellykkede filmer hvor en uvitende person havner midt i noe han egentlig ikke har noe med og må klare seg, men det fungerte bare delvis. Kan være humoren som ikke traff meg helt, vel det, og det faktum at jeg av en eller annen grunn ikke liker ene skuespilleren i det hele tatt. Filmen ligger på Netflix om noen skulle være interesserte, helt grei tidtrøyte.

Jeg så også en av forrige måneds snakkiser Turning Red (kan sees hos Disney+) og den var veldig, veldig søt. Det er mulig jeg synes det fordi rødpandaer er blant de søteste tingene denne kloden har å by på. Ja, og så har jeg jo vært en tenåringsjente en gang (omtrent når denne er satt til…), synes denne filmen balanserte godt mellom å være ekte, søt, og flau. Perfekt putenivå! Fin film om vennskap, mødre og døtre, og boybands da.

Filmen Closet Monster følger Oscar når han er ni og senere når han er atten, de to blandes sammen i en visuelt kul film, med plott som svinger i ene og andre retninger. Det er en film om å bli voksen, om foreldre som går fra hverandre, om fedre som er skikkelig eiesyke, om seksualitet (og homofobi), om skuffelser, og hvordan være menneske. Jeg likte den stort sett veldig godt, jeg visste aldri helt hvor den skulle og det er mange ganger du tenkte «hæ, men det går jo ikke?» og det gjorde det jo heller ikke. Fin film som lever et sted mellom drøm og virkelighet.

Jeg ser også serier, og jeg, som resten av internett, så Our Flag Means Death og det angrer jeg ikke på! Morsom, sårbar, absurd? Ja, takk, tar gjerne en sesong til.

Opplevd

April var en rar måned. Påske kom plutselig, selv om den var sein. Jeg var mye trøtt, prøvde å gå mye tur, men det ble knapt en tur i uken, selv om det var fint vær. Gikk en avstikker i skogen for å se om jeg fant bunkersen. Det gjorde jeg, såvidt. Før gikk det an å klatre ned i den, men det ville jeg ikke gjort nå. Ingen store barn bruker den som hemmelig sted mer, da jeg var liten var det alltid tomme soloflasker nedi der og noen hadde heist noen kasser nedi og lagd seg et lite hangout. En periode var det også et tau man kunne klatre opp med om man ikke ville bruke «stigen» av armeringsjern.

Jeg deltok i CampNanoWriMo og skrev ti tusen ord på et tilfeldig prosjekt, hadde skrivemøter med venninna mi. Drakk boba. Satt på biblioteket. Har ikke gjort sånt siden før pandemien, og det å bevege seg litt ut i offentligheten litt mer føles rart og fint og skummelt og generelt masse. Jeg kjøpte kaffe på en kafe og satt der i en halvtimes tid mens jeg ventet på å gå på besøk. Vi var fire stykker der inne, alle alene. Jeg hadde skrivebok og tenkte på papir, en mann leste en bok jeg prøvde å snike med meg tittelen på, men det klarte jeg ikke, en annen mann leste aviser og var kaotisk. En eldre dame scrollet på telefonen sin og ventet på noen. Et par kom inn døren og mannen hadde en stemme jeg ikke forventet når han snakket, de tok med seg kaffe ut i solen. Å sitte sånn på kafe og glo litt på folk, og ellers holde på med mitt er så fint – og så veldig lenge siden sist!

Ellers så har jeg styrt litt med planter, tomater, agurk (alle døde), squash, og masse avleggere av stueplanter. På et tidspunkt var det så fullt her at det føltes som en jungel. April var fin på mange områder, og veldig tung på andre. Jeg er arbeidsledig – unnskyld jobbsøker – og det er tung. Jeg har en CV som et stort hull, så det er vanskelig. Føler søknadene jeg sender er tiggerbrev, ikke søknader.

Så jeg håper mai er bedre på mange områder, og like fin som april på andre. Sees!

Jeg har lest mange bøker om folk som går, ekte mennesker og oppfunnede mennesker. Jeg vet ikke hva det er med meg og bøker om folk som går, men noe er det. En ting jeg har lært av å lese disse bøkene er at selve handlingen er ofte å gå fra A til Å, enten rake veien eller via omveier, men at historien handler om noe mer. Når boka så handler om å gå pilegrimsveien til Santiago de Compostela ligger det i forventingene at det er noe mer enn å gå langt som er målet. Rzadkowska forteller om sin vandring i 2017, men minnes også sin vandring i 2007. I 2007 ble hun ateist, i 2017 funderer hun på om hun skal bli mor eller ikke, tror hun i alle fall. Underveis leser hun også om Dantes tur gjennom helvetes sirkler, og andre litterære verk. Boka har en hendig referanseliste på slutten, og sånt setter jeg pris på (og registrerer gjennom lesningen at forfatteren og jeg har lest noe av den samme litteraturen om å gå).

Jeg kan ikke snakke for mye om boka uten å avsløre innholdet, for dette er en bok om å gå, om folkene man møter og tankene man tenker. Jeg likte den godt. Mens hun går tenker Rzadkowska på sitt forhold til religion, til helvete, til tilværelsens mening med og uten Gud, og ikke minst hvordan å gå en slik pilegrimstur er å flykte fra livet (og hvordan man ikke kan flykte fra seg selv), og hva frihet er. Selv om jeg ikke har noe forhold til Den guddommelige komedie utover biter informasjon som har satt seg fast underveis i livet følte jeg ikke at det gjorde noe og at jeg ble guidet greit gjennom helvete uten kjennskap til originalmaterialet.

Jeg trivdes mellom sidene i denne boka, tror jeg og Rzadkowska tenker likt om en del ting og det gjorde det komfortabelt, samtidig som jeg er ukjent med å gå langt, med katolisisme, med mye av litteraturen som nevnes (så er nok forfatteren også smartere enn meg). Jeg skulle gjerne hatt litt mer, noen av tankerekkene slutter på en måte for tidlig (uten at de henger i løse luften eller noe), samtidig som jeg liker det veldig godt. Tror det er et tilfelle av å ikke kunne få i både pose og sekk det her.

Før vi starter: Innholdsadvarsel: beskrivelser av spiseforstyrret adferd + SPOILER jeg diskuterer handlingen i detalj.

Jeg har lest Jenny Jordahls Hva skjedde egentlig med deg? Tegneserieromanen om Janne som er tjukk og blir gjort greit oppmerksom på det av, vel alle, inkludert foreldrene som BETALER henne for å gå ned i vekt. Janne går i, eller skal begynne i, sjuende klasse på første side og så er det nesten tid for ungdomsskolen på slutten. Sånn sett er hun heldig som ikke blir seg selv bevisst før da (hilsen hadde et utklipp fra VG med BMI for barn og vektskjema gjemt inni en bok da jeg var ti), men gjennom boka ser vi hvordan hun blir oppmerksom på andres blikk på hennes kropp, og på andre kvinnelige kropper, og det er ganske treffende.

Tematikken er sår, særlig for sånne tjukke barn som meg (som også er tjukk voksen), og noe er så enormt gjenkjennbart som når man skal velge hvem man vil gå på ungdomsskole med og nesten alle du hang med før er uaktuelle fordi du er tjukk og dermed ikke får være med mer? Been there, done that. Eller når noen kommenterer på maten du spiser (eller ikke spiser). Janne i historien her var urutinert og ble tatt med gamle matpakker i sekken (og godt er det). Men i motsetning til Janne ble jeg aldri tynn, og jeg var heller ikke tjukk fordi jeg spiste fem soleboller på vei hjem fra skolen og doble porsjoner av alt, så akkurat den opplevelsen kan jeg ikke si noe personlig om. I boka går altså Janne fra å spise følelsene sine (overspising) til å bli tynn nok til at foreldrene blir bekymret (de betalte henne jo for det i starten, så hvordan de ikke skjønte at det kom til å skje går over hodet på meg). Og så blir alt bra når Jenny får venner og klemmer. Eller noe.

Dette er en veldig enkel bok om noe som er veldig komplekst. Jeg tror ikke det går an for meg å snakke om mat og følelser og (nesten-) spiseforstyrrelser på en måte som omfavner alt, og det kan selvsagt ikke denne tegneserieromanen for barn heller. Den er innmari genkjennelig og sår innimellom. Når Jenny får valentines og så er det kødd? Gutpunch for alle som har blitt mobba.

Tegningene er fantastiske og får virkelig frem Jennys følelser, og mine, jeg bladde plutselig om og fikk noe i fleisen som fikk meg til å grine. Bæng.

Det jeg sliter med er hvordan Janne går fra to ytterpunkter (fem skoleboller til ingen lunsj, og mye tur) og så havner på en slags gylden middelvei (hvor jeg håper alle havner der).

Den handler ikke bare om å være tjukk, men også om mobbing og vennskap (eller mangelen på det) og dette synes jeg er fint utført, og hvordan vi kan ødelegge for oss selv, hvordan vi kan trakte etter å henge med gjengen som egentlig ikke er noe bra for oss (eller hverandre), og prøver å være som den (trusekjøpet, unngå Brage fordi noen andre har «dibs»).

Noen deler er helt fantastiske, og så er jeg litt skeptisk til noen andre, veldig fint fortalt historie, med tekst og tegning i total harmoni. Denne kan kanskje være fin å lese sammen med tiåringer eller noe? Men man må kanskje forklare litt utenom teksten. Jeg vet ikke, kan ikke barn (men vit at de blir påført dette blikket fra verden allerede i barnehagen). Tror egentlig mest at jeg reagerer fordi denne historien er en sjeldenhet at den representerer mer enn den burde, at jeg er litt redd den forsterker stereotypen om at alle tjukke overspiser, samtidig som det er en sannhet at mange mennesker (tjukk eller ikke) gjør det. Overspisning er faktisk den vanligste spiseforstyrrelsen, og mange blir «behandlet» med råd som bare gir dem en annen på toppen. Det er jo det som skjer her, i stedet for å se Janne ser foreldrene kroppen hennes, hun sliter og blir satt på diett, bedt om å spise mindre, gå mer på tur, i stedet for å spørre hvordan hun har det. Ingen av foreldrene merker at hun er blitt venneløs før det har gått lang tid. De ser henne ikke før hun har blitt tynn. Når de skulle sett henne fra starten. Dette er en hard sannhet for mange tjukke, at de ikke blir sett som mennesker men kropp, jeg har merka det selv. Jeg kommer i andre rekke. Det er veldig lett å skille seg fra kroppen mentalt da altså.

Det er brutalt, og selv om det er det som skjer i Hva skjedde egentlig med deg?, så er jeg litt redd for at det likevel ikke kommer godt nok frem? Når jeg er ferdig med å skrive ned tankene og følelsene mine med en bok pleier jeg å sjekke ut hva andre har tenkt og følt og enten har jeg lest den helt feil, eller så har de ikke sett det jeg så, og da blir det litt sånn «men hun fikk noen venner til slutt og foreldrene sa de var glad i henne og nå er hun tynn og pen og alt er bra til slutt» og det er ikke bra, men heller ikke helt det jeg selv fikk ut av boka. Jeg leste en historie om å bli oversett og ignorert som person på grunn av kropp. Den er kanskje litt enkel om et komplekst tema? Vet ikke. Klarer ikke bestemme meg.

Jeg har skrevet fire sider på oppgavene mine. Jeg burde ha skrevet seksten. Jeg har vasket skuffer på kjøkkenet til mine foreldre. De har mye mel, nøtter og fem suppeposer som er gått ut på dato. Det ander meg at det blir tomatsuppe med ostesmørbrød i nær fremtid. Jeg skal gyve løs på min mors monstera snart, se om vi får til noen avleggere. Jeg har spilt mobilspill jeg burde slette fordi jeg bruker dem til å unngå de tidligere nevnte oppgavene. Jeg fikk tilbake hjemmeeksamen og det gikk overraskende bra, jeg hater å ta fag hvor jeg føler jeg ikke vet hva de vil ha av meg, og at alt jeg gjør er for dårlig fordi det er noe jeg ikke har forstått, men jeg har jo tydeligvis forstått det? Jeg strøk ikke.

Jeg har begynt å se på farmen kjendis, lineær TV har jo ikke jeg, så blir lite tilfeldig tv-titting sånn til vanlig. Det er nok en distraksjon. Tok opp gårsdagens episode og så den til frokost. Jeg drikker mye Pepsi Max fordi jeg ikke betaler for den. Jeg spiser flere måltider fordi andre spiser rundt meg. Det er sikkert bra for meg. Jeg spiser mindre frukt. Det er sikkert ikke like bra. Mer frukt.

I morgen er det torsdag og jeg skal prøve å starte motoren før klokken er tolv. Prøve. Legge meg tidlig. Ikke drikke så mye koffein etter klokken seks. Henge litt mindre på twitter. Eller mer.

Jeg leste et sted at folk burde skrive dagbøker så vi (og andre) kan huske hvordan det var når det var Koronavirus/COVID-19/SARS-CoV-2. Da tenkte jeg at det var en glimrende grunn til starte opp igjen dagbokskrivingen, men så har jeg glemt fyllepennen og blekket i Oslo, og da går det jo ikke. Det er jo ikke sånn at jeg har andre skriveredskaper tilgjengelig, eller andre notatbøker for den saks skyld…

Så tenkte jeg at nei, for om jeg tenker at noen skal lese det så vil jeg jo ikke beskrive virkeligheten så det der funker ikke for å få meg til å skrive dagbok uansett. Vanligvis skriver jeg et par dager før jeg får dårlig samvittighet over hvor lite jeg har gjort de dagene og slutter å skrive, så kanskje å skrive om den pågående pandemien og hvordan den påvirker meg kunne vært en øvelse som funka. Ser mange kjører hjemmekontor eller karantene-tråder på twitter, glad jeg ikke har en flokk med unger å underholde, men trådene er hyggelig distraksjon, og en fin dagbok. Kanskje jeg skulle lage twittertråd i stedet? Men så er jeg jo faktisk ikke i krantene, og ikke har jeg en særlig annerledes hverdag en jeg har hatt i vinter (ble slått ut av en liten depresjon og har brukt mye tid på å stirre i taket/maule tv-serier), har bare bytta sted.

Jeg er jo student, som dro hjem (torsdag 12. mars) fordi tanken på å sitte alene på 15 kvadratmeter i uviss tid på andre siden av landet fra alle jeg er nær ble for meget. Jeg tok toget over fjellet, og har nå satt meg selv i karantene selv om jeg nok ikke må det. Men jeg har også 39 akademiske sider å skrive og generell depp og nå pandemi har gjort at jeg henger laaaangt bak, så det er like greit. Jeg har også folk nær meg som er i risikogruppen og jeg tenker togturen min var nok risiko for oss alle.

Fordi jeg tydeligvis trenger litt ytre press: Velkommen til min "Kristine kommer seg gjennom semesteret" tråd, hvor jeg prøver å skrive ferdig intet mindre enn fire oppgaver som totalt skal komme på rundt 39 sider til sammen.

— Kiwie//Kristine (@KiwieKristine) March 14, 2020

Dette er dag 2 av min selvkarantene, jeg er lei av nyhetene og informasjonskaoset (feil og utydelig informasjon fra myndigheter, falsk informasjon på nett) og folkekaoset (hamstring, frarådede hytteturer, generell egoisme og empatimangel (kanskje ikke spytte på dørhåndak?)). Siden jeg har kommet meg over fjellet og har innført selvkarantene har jeg min situasjon avklart og kan ta det litt med ro og fokusere på skolearbeid og å rydde i tølene til mine foreldre (med tillatelse), og ikke minst: ha nyhetsfri. Det anbefaler jeg veldig for de som ikke er i en usikker situasjon der de må vite hva som skjer fordi det vil påvirke dem med en eneste gang. Jeg får ikke lov til å åpne nettaviser eller twitter etter klokken ni, så sovner jeg lettere fordi jeg ikke må fordøye ny informasjon som til syvende og sist ikke spiller noen rolle for meg akkurat der og da.

Dette skal ikke bli noen føljetong, jeg lar den (offentlige) dagboka være den akademiske fremdriften min på Twitter, i alle fall enn så lenge, men jeg hadde tydeligvis et behov for å få noe ut. Eller så er det bare en utsettelseteknikk fordi jeg ikke vil skrive oppgave.

Ta vare på deg selv og vask henda!