Fra forlagets egne nettsider: En strek gjennom tyngdekraften er en samling tekster som på hvert sitt unike vis beskriver nye, fantasifulle, utvidede og utsatte måter å eksistere på – i tid, rom og form, gjennom alt fra klonede, yngre versjoner av en selv, barneandroider eller halvdøde hjernenettverk underlagt et moderne slaveri. Som i mye annen science fiction, kan man også her skimte dagsaktuelle tema som flyktningkrise og miljøaktivisme. En strek gjennom tyngdekraften er en leken, fantasifull, fantastisk og stemningsfull samling tekster, og alle er skrevet spesielt for denne utgivelsen.
Med bidrag fra: Ingeborg Arvola, Lasse W. Fosshaug, Kathleen Rani Hagen, Nils-Øivind Haagensen, Kjersti Wøien Håland, Martin Ingebrigtsen, Cathrine Knudsen, Morten Langeland, Rannveig Fern Leite Molven, Lara Okafor, Olav Løkken Reisop, Kristoffer Ringerike, Sigbjørn Skåden, Bjørn Vatne og Hilde Østby.
Når jeg så at det var kommet en ny norsk sci-fi antologi så måtte jeg jo lese den, og det har jeg gjort. Jeg er ikke veldig bevandret i sci-fiens verden, eller, i alle fall ikke i den norske, eller den harde. Jeg sliter litt med antologier, for jeg må ha pause mellom hver tekst slik at de ikke fletter seg sammen. Jeg likte veldig godt at det var ulike typer tekster her med varierende lengde og form, noveller og dikt. Jeg likte noen bedre enn andre (uungåelig når det er en antologi), og de ulike tekstene tar opp mange spennende tema. Hva er konsekvensene av kapitalismen om vi fortsetter i samme leia som i dag? Det tror jeg flere har tenkt på når de har skrevet sine bidrag!
Det er tidvis ganske mørkt mellom permene, og jeg må innrømme at jeg selv søker mot håpet når jeg leser (eller ser) science fiction for tiden, og skulle gjerne sett mer av det. Ikke at samlingen er blottet for lys eller humor heller, men det er ofte ispedd en viss lengsel eller melankoli, men det er da også mennesket (og kanskje androidens?) tilværelse også. Det er klassiske temaer som løper gjennom boka når tekstene tar for seg androiders bevissthet, mennesker som signerer for å bruke apper uten å lese (og ikke vet konsekvensen), moderne slaveri, miljø og vårt forhold til naturen.
Min manglende erfaring med sjangeren kan også være grunnen til at noen av tekstene ble ugjennomtrengelige for meg, samtidig så var andre litt kjedelige fordi tema er så velkjent? Jeg likte uansett samlingen godt, og leser gjerne flere nye norske sci-fi og fabelprosa-antologier i fremtiden, og har fått noen nye navn på listen over forfatterskap jeg er interessert i å utforske videre. Skulle gjerne fortalt dere hvilke bidrag jeg likte best, men jeg har selvsagt ikke boka tilgjengelig når jeg skriver dette og kan ikke finne titlene, skikkelig amatør.
April var frem til siste to dagene i påsken kald og sur (mars var heldigvis ganske fin), og jeg var ganske trøtt. Da skulle man tro at det ble mer lesing, men mest ble det til at jeg satt meg på venteliste på bøker på biblioteket. En av dem hadde 51 måneders estimert ventetid, så det blir spennende.
1. april spøkte ikke med været
Lest
Jeg leste Suki Kims Without You, There Is No Us: My Time with the Sons of North Korea’s Elite. Boka er en slags blanding mellom memoar og journalistikk, mest det første. Den startet sterkt med introduksjon til Suki Kim og hennes tilknytning til Korea, hvordan hun kom seg inn som kristen misjoner (uten selv å være religiøs) for å undervise ved en skole misjonærene drev i Nord-Korea (uten å få lov til å misjonere). Det er spennende og interessant å lese om. Boka beskriver en innestengt og ensom tilværelse for forfatteren, men også de andre lærerne og elevene deres. De overvåkes, alt må godkjennes, og hvorfor er elevene egentlig ved dette universitetet og ikke noen av de andre? Det får vi vel ikke noe godt svar på, det er mye vi ikke får noe godt svar på (utover at det er Nord-Korea). Det er interessant å lese om Kims opplevelse av landet og sin dobbelt-løgn for å komme inn, det er også veldig interessant med interaksjonene mellom henne og elevene, det blir litt repetitivt mot slutten og jeg savner dypere refleksjoner fra Kim selv. Hun skriver blant annet om at hun er usikker på hvor mye «utenfra» hennes påvirkning bør være, hun vil jo at elevene skal forstå at de ikke er frie, men så lurer hun på om hun ikke kanskje gjør dem en bjørnetjeneste. Dette skulle jeg gjerne sett diskutert mer. Det er også slikk at noen av elevene ved skolen får tilgang til datamaskiner med internett (og google!), men hva de gjør når de sitter i rommet med disse maskinene (nøye overvåket) får vi jo aldri vite da det ikke var hun som underviste det (hun var der som engelsklærer).
Denne stabelen forble stort sett ulest, men med unntak av den på toppen er det bøker fra biblioteket som må leses ASAP
I tillegg hørte jeg på Verden på vippepunktet – hvor ille kan det bli? av Dag O. Hessen, men den har jeg fortsatt noen timer igjen av. Jeg leste (og skrev en hel post om) En flyktig frihet – veien til Santiago de Compostela av Joanna Rzadkowska. Alle bøkene jeg hadde bestilt på biblioteket begyne å ramle inn i slutten av måneden så det lover godt for mai!
Sett
Jeg ser mye film, jeg elsker film! Jeg har riktignok en tidvis fryktelig filmsmak, så dere er advart. Den første filmen jeg så håpet jeg skulle være dårlig på akkurat den måten jeg liker, men den klarte det bare innimellom. Jeg så Night Teeth, en film om en fyr (Benny) som overbeviser broren om at han kan late som om han er ham for å ta over skiftet hans som sjåfør. Det Benny ikke vet er at vampyrer er ekte og broren er trent til å beskytte nabolaget mot dem. Han vet heller ikke at det er en slags fiendtlig overtaking av territorier på gang og at broren ikke kan gå på jobb fordi de har tatt kjæresten hans, og ingen av dem vet at de to Benny skal kjøre rundt på er en del av hele komplottet. Det høres jo potensielt artigt ut, har sett flere vellykkede filmer hvor en uvitende person havner midt i noe han egentlig ikke har noe med og må klare seg, men det fungerte bare delvis. Kan være humoren som ikke traff meg helt, vel det, og det faktum at jeg av en eller annen grunn ikke liker ene skuespilleren i det hele tatt. Filmen ligger på Netflix om noen skulle være interesserte, helt grei tidtrøyte.
Tomatplanter er plantet ut!
Jeg så også en av forrige måneds snakkiser Turning Red (kan sees hos Disney+) og den var veldig, veldig søt. Det er mulig jeg synes det fordi rødpandaer er blant de søteste tingene denne kloden har å by på. Ja, og så har jeg jo vært en tenåringsjente en gang (omtrent når denne er satt til…), synes denne filmen balanserte godt mellom å være ekte, søt, og flau. Perfekt putenivå! Fin film om vennskap, mødre og døtre, og boybands da.
Filmen Closet Monster følger Oscar når han er ni og senere når han er atten, de to blandes sammen i en visuelt kul film, med plott som svinger i ene og andre retninger. Det er en film om å bli voksen, om foreldre som går fra hverandre, om fedre som er skikkelig eiesyke, om seksualitet (og homofobi), om skuffelser, og hvordan være menneske. Jeg likte den stort sett veldig godt, jeg visste aldri helt hvor den skulle og det er mange ganger du tenkte «hæ, men det går jo ikke?» og det gjorde det jo heller ikke. Fin film som lever et sted mellom drøm og virkelighet.
Jeg ser også serier, og jeg, som resten av internett, så Our Flag Means Death og det angrer jeg ikke på! Morsom, sårbar, absurd? Ja, takk, tar gjerne en sesong til.
Det er noe eget med soltørket sengetøy!
Opplevd
April var en rar måned. Påske kom plutselig, selv om den var sein. Jeg var mye trøtt, prøvde å gå mye tur, men det ble knapt en tur i uken, selv om det var fint vær. Gikk en avstikker i skogen for å se om jeg fant bunkersen. Det gjorde jeg, såvidt. Før gikk det an å klatre ned i den, men det ville jeg ikke gjort nå. Ingen store barn bruker den som hemmelig sted mer, da jeg var liten var det alltid tomme soloflasker nedi der og noen hadde heist noen kasser nedi og lagd seg et lite hangout. En periode var det også et tau man kunne klatre opp med om man ikke ville bruke «stigen» av armeringsjern.
Bunkersen
Jeg deltok i CampNanoWriMo og skrev ti tusen ord på et tilfeldig prosjekt, hadde skrivemøter med venninna mi. Drakk boba. Satt på biblioteket. Har ikke gjort sånt siden før pandemien, og det å bevege seg litt ut i offentligheten litt mer føles rart og fint og skummelt og generelt masse. Jeg kjøpte kaffe på en kafe og satt der i en halvtimes tid mens jeg ventet på å gå på besøk. Vi var fire stykker der inne, alle alene. Jeg hadde skrivebok og tenkte på papir, en mann leste en bok jeg prøvde å snike med meg tittelen på, men det klarte jeg ikke, en annen mann leste aviser og var kaotisk. En eldre dame scrollet på telefonen sin og ventet på noen. Et par kom inn døren og mannen hadde en stemme jeg ikke forventet når han snakket, de tok med seg kaffe ut i solen. Å sitte sånn på kafe og glo litt på folk, og ellers holde på med mitt er så fint – og så veldig lenge siden sist!
Noen har laget midlertidig kunst på en stein.
Ellers så har jeg styrt litt med planter, tomater, agurk (alle døde), squash, og masse avleggere av stueplanter. På et tidspunkt var det så fullt her at det føltes som en jungel. April var fin på mange områder, og veldig tung på andre. Jeg er arbeidsledig – unnskyld jobbsøker – og det er tung. Jeg har en CV som et stort hull, så det er vanskelig. Føler søknadene jeg sender er tiggerbrev, ikke søknader.
Så jeg håper mai er bedre på mange områder, og like fin som april på andre. Sees!
En flyktig frihet. Veien til Santiago de Compostela av Joanna Rzadkowska
Jeg har lest mange bøker om folk som går, ekte mennesker og oppfunnede mennesker. Jeg vet ikke hva det er med meg og bøker om folk som går, men noe er det. En ting jeg har lært av å lese disse bøkene er at selve handlingen er ofte å gå fra A til Å, enten rake veien eller via omveier, men at historien handler om noe mer. Når boka så handler om å gå pilegrimsveien til Santiago de Compostela ligger det i forventingene at det er noe mer enn å gå langt som er målet. Rzadkowska forteller om sin vandring i 2017, men minnes også sin vandring i 2007. I 2007 ble hun ateist, i 2017 funderer hun på om hun skal bli mor eller ikke, tror hun i alle fall. Underveis leser hun også om Dantes tur gjennom helvetes sirkler, og andre litterære verk. Boka har en hendig referanseliste på slutten, og sånt setter jeg pris på (og registrerer gjennom lesningen at forfatteren og jeg har lest noe av den samme litteraturen om å gå).
Jeg kan ikke snakke for mye om boka uten å avsløre innholdet, for dette er en bok om å gå, om folkene man møter og tankene man tenker. Jeg likte den godt. Mens hun går tenker Rzadkowska på sitt forhold til religion, til helvete, til tilværelsens mening med og uten Gud, og ikke minst hvordan å gå en slik pilegrimstur er å flykte fra livet (og hvordan man ikke kan flykte fra seg selv), og hva frihet er. Selv om jeg ikke har noe forhold til Den guddommelige komedie utover biter informasjon som har satt seg fast underveis i livet følte jeg ikke at det gjorde noe og at jeg ble guidet greit gjennom helvete uten kjennskap til originalmaterialet.
Jeg trivdes mellom sidene i denne boka, tror jeg og Rzadkowska tenker likt om en del ting og det gjorde det komfortabelt, samtidig som jeg er ukjent med å gå langt, med katolisisme, med mye av litteraturen som nevnes (så er nok forfatteren også smartere enn meg). Jeg skulle gjerne hatt litt mer, noen av tankerekkene slutter på en måte for tidlig (uten at de henger i løse luften eller noe), samtidig som jeg liker det veldig godt. Tror det er et tilfelle av å ikke kunne få i både pose og sekk det her.
Jeg har mange ting, og en del av dem bruker jeg ikke. Ting jeg har spart på fordi «en dag» kan jeg finne på å bruke dem, ting fra hobbyer jeg testa, men ikke likte, esker med gamle kino- og konsertbilletter og andre papirminner. Jeg har ting som må fikses, kastes eller gis bort. Jeg føler jeg drukner i ting som må gjøres noe med, ting jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke bruker, ting jeg aldri ville kjøpt eller tatt i mot i dag, men som jeg nå en gang har i mitt eie. Jeg har også masse jeg ønsker bruke: hauger med ubrukte notatbøker, et femtitall med neglelakker som har vært mest ubrukte de siste årene, akkurat nå har jeg en liste over 40 bøker jeg eier, men ikke har lest (med flere bøker i esker, men jeg har ikke noe sted å sette dem – ennå, det er også litt av greia her), og en uendelig mengde skrivesaker som har hopet seg opp over mange år. Ting jeg drar med meg i livet uten å se så nøye på dem. Så har jeg bestemt meg for å se litt nøyere på dem. Det skjer sakte. Jeg har ingen tidsfrist eller mål for hvor mange ting jeg skal ha til slutt. Jeg vil bruke alle neglelakkene mine (og samtidig sjekke hvilke som er for gamle eller dårlige på andre måter), jeg vil skrive ut noen av pennene jeg har (hvor kommer de fra alle sammen?), jeg vil fylle notatbøkene, jeg vil lese (og/eller gi bort) alle de uleste bøkene mine, drikke masse digg te og ikke bare ha den i skapet og så videre. Jeg har også lister over filmer eg vil se, bøker jeg vil lese som jeg ikke har fysisk (eller eier i det hele tatt) og jeg ønsker også å gjøre noen innhogg i disse. Jeg starta dette prosjektet ikke så langt uti januar etter å ha tenkt på det en stund, og så ville jeg ikke starte før jeg hadde en viss oversikt, men så fant jeg ut at oversikten kan komme gjennom prosjektet og at listene faktisk ikke er det viktigste (ja, jeg er råflink til å prokrastrinere).
I februar valgte jeg å bruke en notatbok til å fokusere prosjektet litt – ikke bare «prøv å lese den haugen med bøker» fordi jeg liker å kunne ignorere oppgaver jeg har gitt meg selv for litt ekstra dårlig samvittighet. Notatboken brukte jeg litt i slutten av 2021 som en bullet journal og jeg tenkte jeg skulle fortsette med det til den er full. I forbinnelse med prosjekt bruk det så bestemte jeg meg for å fokusere på fire områder i februar: Bøker (les to fra haugen), bruk to neglelakker, se fire filmer fra listen over filmer jeg vil se og drikke 28 kopper te (en hver dag). Det gikk sånn passe.
I februar drakk jeg 20 kopper te, lakket neglene 2 ganger, så 4 filmer fra listen min, og leste en halv bok fra haugen med bøker. Av det lærte jeg at noen dager drikker jeg tre kopper te og så går jeg fem dager i strekk uten en eneste en, at jeg må slutte å spontanlåne e-bøker på biblioteket bare fordi (særlig når jeg faktisk leser en papirbok fra haugen som jeg liker godt). Denne kunnskapen tar jeg med meg inn i mars og oppdaterer listen over ting å bruke slik:
Lese 2 bøker jeg allerede har
Legge neglelakk 2 ganger
Se 4 filmer fra listen min
Drikke 15 kopper te
Bruke 20 sider i notatboken jeg holder på med (har 60 igjen).
Bonus: kan prokrastinere i google sheets fordi jeg ikke klarte å la være å opprette et dokument… Den observante leser vil legge merke til at jeg kun har justert ned ett av målene og lagt til et annet, justere målene etter det jeg kan yte? Skjønner ikke hva du mener.
Før vi starter: Innholdsadvarsel: beskrivelser av spiseforstyrret adferd + SPOILER jeg diskuterer handlingen i detalj.
Jeg har lest Jenny Jordahls Hva skjedde egentlig med deg? Tegneserieromanen om Janne som er tjukk og blir gjort greit oppmerksom på det av, vel alle, inkludert foreldrene som BETALER henne for å gå ned i vekt. Janne går i, eller skal begynne i, sjuende klasse på første side og så er det nesten tid for ungdomsskolen på slutten. Sånn sett er hun heldig som ikke blir seg selv bevisst før da (hilsen hadde et utklipp fra VG med BMI for barn og vektskjema gjemt inni en bok da jeg var ti), men gjennom boka ser vi hvordan hun blir oppmerksom på andres blikk på hennes kropp, og på andre kvinnelige kropper, og det er ganske treffende.
Tematikken er sår, særlig for sånne tjukke barn som meg (som også er tjukk voksen), og noe er så enormt gjenkjennbart som når man skal velge hvem man vil gå på ungdomsskole med og nesten alle du hang med før er uaktuelle fordi du er tjukk og dermed ikke får være med mer? Been there, done that. Eller når noen kommenterer på maten du spiser (eller ikke spiser). Janne i historien her var urutinert og ble tatt med gamle matpakker i sekken (og godt er det). Men i motsetning til Janne ble jeg aldri tynn, og jeg var heller ikke tjukk fordi jeg spiste fem soleboller på vei hjem fra skolen og doble porsjoner av alt, så akkurat den opplevelsen kan jeg ikke si noe personlig om. I boka går altså Janne fra å spise følelsene sine (overspising) til å bli tynn nok til at foreldrene blir bekymret (de betalte henne jo for det i starten, så hvordan de ikke skjønte at det kom til å skje går over hodet på meg). Og så blir alt bra når Jenny får venner og klemmer. Eller noe.
Dette er en veldig enkel bok om noe som er veldig komplekst. Jeg tror ikke det går an for meg å snakke om mat og følelser og (nesten-) spiseforstyrrelser på en måte som omfavner alt, og det kan selvsagt ikke denne tegneserieromanen for barn heller. Den er innmari genkjennelig og sår innimellom. Når Jenny får valentines og så er det kødd? Gutpunch for alle som har blitt mobba.
Tegningene er fantastiske og får virkelig frem Jennys følelser, og mine, jeg bladde plutselig om og fikk noe i fleisen som fikk meg til å grine. Bæng.
Det jeg sliter med er hvordan Janne går fra to ytterpunkter (fem skoleboller til ingen lunsj, og mye tur) og så havner på en slags gylden middelvei (hvor jeg håper alle havner der).
Den handler ikke bare om å være tjukk, men også om mobbing og vennskap (eller mangelen på det) og dette synes jeg er fint utført, og hvordan vi kan ødelegge for oss selv, hvordan vi kan trakte etter å henge med gjengen som egentlig ikke er noe bra for oss (eller hverandre), og prøver å være som den (trusekjøpet, unngå Brage fordi noen andre har «dibs»).
Noen deler er helt fantastiske, og så er jeg litt skeptisk til noen andre, veldig fint fortalt historie, med tekst og tegning i total harmoni. Denne kan kanskje være fin å lese sammen med tiåringer eller noe? Men man må kanskje forklare litt utenom teksten. Jeg vet ikke, kan ikke barn (men vit at de blir påført dette blikket fra verden allerede i barnehagen). Tror egentlig mest at jeg reagerer fordi denne historien er en sjeldenhet at den representerer mer enn den burde, at jeg er litt redd den forsterker stereotypen om at alle tjukke overspiser, samtidig som det er en sannhet at mange mennesker (tjukk eller ikke) gjør det. Overspisning er faktisk den vanligste spiseforstyrrelsen, og mange blir «behandlet» med råd som bare gir dem en annen på toppen. Det er jo det som skjer her, i stedet for å se Janne ser foreldrene kroppen hennes, hun sliter og blir satt på diett, bedt om å spise mindre, gå mer på tur, i stedet for å spørre hvordan hun har det. Ingen av foreldrene merker at hun er blitt venneløs før det har gått lang tid. De ser henne ikke før hun har blitt tynn. Når de skulle sett henne fra starten. Dette er en hard sannhet for mange tjukke, at de ikke blir sett som mennesker men kropp, jeg har merka det selv. Jeg kommer i andre rekke. Det er veldig lett å skille seg fra kroppen mentalt da altså.
Det er brutalt, og selv om det er det som skjer i Hva skjedde egentlig med deg?, så er jeg litt redd for at det likevel ikke kommer godt nok frem? Når jeg er ferdig med å skrive ned tankene og følelsene mine med en bok pleier jeg å sjekke ut hva andre har tenkt og følt og enten har jeg lest den helt feil, eller så har de ikke sett det jeg så, og da blir det litt sånn «men hun fikk noen venner til slutt og foreldrene sa de var glad i henne og nå er hun tynn og pen og alt er bra til slutt» og det er ikke bra, men heller ikke helt det jeg selv fikk ut av boka. Jeg leste en historie om å bli oversett og ignorert som person på grunn av kropp. Den er kanskje litt enkel om et komplekst tema? Vet ikke. Klarer ikke bestemme meg.
Jeg har skrevet fire sider på oppgavene mine. Jeg burde ha skrevet seksten. Jeg har vasket skuffer på kjøkkenet til mine foreldre. De har mye mel, nøtter og fem suppeposer som er gått ut på dato. Det ander meg at det blir tomatsuppe med ostesmørbrød i nær fremtid. Jeg skal gyve løs på min mors monstera snart, se om vi får til noen avleggere. Jeg har spilt mobilspill jeg burde slette fordi jeg bruker dem til å unngå de tidligere nevnte oppgavene. Jeg fikk tilbake hjemmeeksamen og det gikk overraskende bra, jeg hater å ta fag hvor jeg føler jeg ikke vet hva de vil ha av meg, og at alt jeg gjør er for dårlig fordi det er noe jeg ikke har forstått, men jeg har jo tydeligvis forstått det? Jeg strøk ikke.
Jeg har begynt å se på farmen kjendis, lineær TV har jo ikke jeg, så blir lite tilfeldig tv-titting sånn til vanlig. Det er nok en distraksjon. Tok opp gårsdagens episode og så den til frokost. Jeg drikker mye Pepsi Max fordi jeg ikke betaler for den. Jeg spiser flere måltider fordi andre spiser rundt meg. Det er sikkert bra for meg. Jeg spiser mindre frukt. Det er sikkert ikke like bra. Mer frukt.
I morgen er det torsdag og jeg skal prøve å starte motoren før klokken er tolv. Prøve. Legge meg tidlig. Ikke drikke så mye koffein etter klokken seks. Henge litt mindre på twitter. Eller mer.
Jeg leste et sted at folk burde skrive dagbøker så vi (og andre) kan huske hvordan det var når det var Koronavirus/COVID-19/SARS-CoV-2. Da tenkte jeg at det var en glimrende grunn til starte opp igjen dagbokskrivingen, men så har jeg glemt fyllepennen og blekket i Oslo, og da går det jo ikke. Det er jo ikke sånn at jeg har andre skriveredskaper tilgjengelig, eller andre notatbøker for den saks skyld…
mange av disse er fortsatt tomme, selv om dette bildet er fra 2014
Så tenkte jeg at nei, for om jeg tenker at noen skal lese det så vil jeg jo ikke beskrive virkeligheten så det der funker ikke for å få meg til å skrive dagbok uansett. Vanligvis skriver jeg et par dager før jeg får dårlig samvittighet over hvor lite jeg har gjort de dagene og slutter å skrive, så kanskje å skrive om den pågående pandemien og hvordan den påvirker meg kunne vært en øvelse som funka. Ser mange kjører hjemmekontor eller karantene-tråder på twitter, glad jeg ikke har en flokk med unger å underholde, men trådene er hyggelig distraksjon, og en fin dagbok. Kanskje jeg skulle lage twittertråd i stedet? Men så er jeg jo faktisk ikke i krantene, og ikke har jeg en særlig annerledes hverdag en jeg har hatt i vinter (ble slått ut av en liten depresjon og har brukt mye tid på å stirre i taket/maule tv-serier), har bare bytta sted.
Jeg er jo student, som dro hjem (torsdag 12. mars) fordi tanken på å sitte alene på 15 kvadratmeter i uviss tid på andre siden av landet fra alle jeg er nær ble for meget. Jeg tok toget over fjellet, og har nå satt meg selv i karantene selv om jeg nok ikke må det. Men jeg har også 39 akademiske sider å skrive og generell depp og nå pandemi har gjort at jeg henger laaaangt bak, så det er like greit. Jeg har også folk nær meg som er i risikogruppen og jeg tenker togturen min var nok risiko for oss alle.
Fordi jeg tydeligvis trenger litt ytre press: Velkommen til min "Kristine kommer seg gjennom semesteret" tråd, hvor jeg prøver å skrive ferdig intet mindre enn fire oppgaver som totalt skal komme på rundt 39 sider til sammen.
om du vil følge oppgavesagaen slik den utvikler seg er denne tråden på twitter stedet.
Dette er dag 2 av min selvkarantene, jeg er lei av nyhetene og informasjonskaoset (feil og utydelig informasjon fra myndigheter, falsk informasjon på nett) og folkekaoset (hamstring, frarådede hytteturer, generell egoisme og empatimangel (kanskje ikke spytte på dørhåndak?)). Siden jeg har kommet meg over fjellet og har innført selvkarantene har jeg min situasjon avklart og kan ta det litt med ro og fokusere på skolearbeid og å rydde i tølene til mine foreldre (med tillatelse), og ikke minst: ha nyhetsfri. Det anbefaler jeg veldig for de som ikke er i en usikker situasjon der de må vite hva som skjer fordi det vil påvirke dem med en eneste gang. Jeg får ikke lov til å åpne nettaviser eller twitter etter klokken ni, så sovner jeg lettere fordi jeg ikke må fordøye ny informasjon som til syvende og sist ikke spiller noen rolle for meg akkurat der og da.
Dette skal ikke bli noen føljetong, jeg lar den (offentlige) dagboka være den akademiske fremdriften min på Twitter, i alle fall enn så lenge, men jeg hadde tydeligvis et behov for å få noe ut. Eller så er det bare en utsettelseteknikk fordi jeg ikke vil skrive oppgave.
Jeg skriver lite om hva jeg leser, ser, hører på eller gjør. Før skrev jeg det alltid ned, men så slutta jeg å skrive. Jeg klarer knapt 1500 ord på en bitteliten eksamen. Jeg registrerer fortsatt det jeg leser og ser, men omtalene blir er det lenge mellom. Før prøvde jeg alltid å skrive ned noen tanker, de måtte ikke være offentlige, den verste kritikken holdt jeg i alle fall for meg sjøl (særlig ved pensumlitteratur «orker ikke enda en oppvekstroman fra en norsk mann som studerte på nittitallet» er muligens en kommentar jeg har skrevet noen ganger, selv om den type bok ikke er i vinden for øyeblikket). Jeg leser fortsatt mye, og ser masse serier. I år laget jeg nyttårsforsett om å se mer film fordi seriene tok overhånd. Jeg leser fortsatt mye i perioder, men jeg har lyst til å lese noe nytt og det tror jeg ikke finnes. Jeg er litt mettet av kulturuttrykk.
Det var fastelavn på søndag, jeg vurderte å leke kristen og slutte med noe i fasten, å slutte med kultur. Men så skal jeg skrive tre essay om litteraturformidling, deriblandt en rapport fra et litterært arrangement (Oslo jeg tar gjerne i mot tips – hadde sett meg ut ett i februar, men så ble jeg syk i to uker). Dessuten er sesong to av Altered Carbon her – og den serien er akkurat det jeg trenger – stil over substans. Nei, jeg tror heller jeg må være mer kresen og finne meg noen nye sjangre. Det hjelper alltid litt.
Livet blir fort kjedelig om jeg ikke skal lese, se eller høre på noe. Av alt jeg liker å gjøre er det bare turgåing igjen da – og den pleier jo stort sett å foregå med podcast, lydbok eller musikk på øret. Jeg tar et courserakurs om «the science of well being» fordi, som nevnt tidligere, denne vinteren har vært maks kjip og jeg hadde bruk for en distraksjon, det funker dårlig, og noen ganger komme de dragende med mindfulness og jeg blir sur fordi jeg får sånne «gå det en tur og gjør litt yoga» vibber av det selv om jeg vet at deler av det kan funke (men kapitalismen har gjort som kapitalismen gjør og overforklart og utbrodert til hele greia er ødelagt), men den ene tingen jeg har lært er at man må tilbakestille hjernen litt – ta et skritt ut av seg selv og se tenke på det man har, hva man liker og hvorfor man gjør det. Hjernen blir stadig vant med ting, men man må ikke la den hele tiden.
Nei, jeg må bli mer kresen. Se, lese og høre litt mindre. Litt mer kurert, men så veit jeg ikke hvor jeg skal finne de bra tingene. Det er pinlig å innrømme, at jeg med bachelor i bibliotek- og informasjonsvitenskap, pluss en drøss studiepoeng i litt ymse nærliggende greier (litteratur, informasjonsarbeid) ikke evner å finne det som er bra. Nå er jeg ikke opplært i å være en slags smakens dørvakt heller, men med en filosofi om at man velger kulturinntrykk av ymse grunner, og vet godt at når jeg selv skal kose meg er det visse ting jeg vil ha – og da er det ikke «høykultur» det er snakk om (i den grad noen gidder å snakke om det mer).
Hva faen er kvalitet uansett? Det kan jeg ikke skrive noe om her, i fare for å plagiere ett av essayen jeg skriver, men det er uansett ingen som veit. Det er en kombinasjon av erfaring, formelle krav og smak. Kvalitet er en følelse. Kvalitet er et kulturprodukt som har oppnådd målet sitt, hva nå enn det er.
Så jeg prøver å være mer kresen, bruke litt lengre tid på det jeg inntar, velge litt mer bevisst, prøve nye ting, og å finne tilbake til skriftspråket, enten jeg skriver om det her, på goodreads og letterboxd, på instagram, twitter eller i notatboken. Jeg flere jeg ikke har begynt på ennå, så jeg kan vel alltids begynne på en av dem. Kulturdagbok for kulturmette. Kanskje jeg finner tilbake til gleden ved en bok eller en film og ikke bare bruker dem til å sluke meg. Dessuten lærte jeg aldri å bli ferdig med ting i 2019. Det hadde kanskje hjulpet det og. I kveld blir det en liten double feature i heimen: The Man from U.N.C.L.E (2015 ja) og Atomic Blonde. Because I am that kind of trash gremlin.
2020: Grow for it & strøtanker – eller bare vondt i viljen
Er jeg her fordi jeg egentlig burde skrive eksamen? Ja. Hører på podcasten Says Who hvor de snakket om at i 2020 skulle de «grow for it» noe som resonnerte med meg siden jeg er veldig opptatt av hvodan den ene planten jeg klarer å holde liv i har det til enhver tid og burde heie like mye på meg selv som jeg gjør på de nye skuddene på planten. Denne vinteren har vært tung og jeg har egentlig bare lyst til å gå i dvale, om jeg ikke hadde ting å gjøre hadde jeg bare lagt i sengen og stirret i taket (siden jeg har ting å gjøre mauler jeg tv-serier og filmer i stedet for).
Det er snart mars og det har ikke vært vinter i år, bare mørke. Det er nok min skyld siden jeg lånte meg et par ski i høst med en tanke om å endelig lære meg å bruke dem, men vinteren ville det annerledes. Om jeg drar på fjellet i påsken blir det mer trynings i sporet med andre ord, men det er uansett ingen menn som kjefter om man skulle falle og kanskje ødelegge sporet litt der, så det er kanskje like greit. Kjøpte en brukt sykkel i høst, brukte mer penger på hjelm og lys enn på den. Den går mest i nedoverbakker, jeg har ikke vinterdekk og tør ikke sykle over krysset ved ullevål selv om det egentlig er enkelt. Tør heller ikke svinge dersom jeg må krysse veibanen andre steder, da blir det opp på fortauet, av sykkelen og over fotgjengerfeltet. Holder på å tryne fordi jeg trekker meg støtt og stadig. Burde få skilt med «fare for seg selv og trafikken» på ryggen.
Sognsvann en helt vanlig onsdag i februar
Det har vært vareslipp denne uka (uke åtte) og jeg har brukt lang tid mellom hyllene på ymse matvarebutikker og salt karamell er virkelig smaken av våren 2020, men kan desverre bekrefte at produsentene ikke har vært rause nok med hverken karamellsmaken eller saltet i de produktene jeg har testa så langt (synnøve sin yogurt med salt karamell og tine sin iskaffe). 2019 var lakrisens år og jeg savner det allerede.
Nei, jeg må skrive 1500 ord om konsepter innen informasjons management eller information behavior. Vond i viljen.
Jeg er student. Jeg bor alene. Kjøkkenet mitt ser sånn her ut:
Har også steikeovn (du kan skimte den under der).
Her lager jeg all maten min, eller det er jo litt plassmangel, men det løser jeg med et stort skjærebrett fra IKEA som kan plasseres over vasken på kjøkkenet, vasken på badet eller på pulten, matlagingen skjer i alle fall over helle rommet (til fastelaven trillet jeg boller ved pulten). Jeg har med andre ord muligheter selv om det er en terskel å ta fram skjærebrettet (som kan skimtes til venstre i bildet).
I det siste har jeg vært ganske flink med ukemenyer. Tenkte jeg skulle skrive opp hva jeg har spist og ca hva det kostet. Jeg har ikke inkludert krydder i regnestykkene, og jeg eier ikke kjøkkenvekt (jeg vet) så det blir litt synsing på noen av punktene, regner ikke med jeg er så langt unna, og har heller valgt å legge på litt der jeg er usikker. Jeg pleier å kjøpe det billigste butikken(e) har, bortsett fra enkelte varer hvor jeg har klar preferanse eller jeg bare vil ha litt luksus. Aromasopp over vanlig sjampinjong for eksempel. Jeg har også et fullt kjøkkenskap og diverse dressinger og sauser i kjøleskapet fra før.
Mandag: Restesmørje
Mandag er restedag, jeg hiver alt jeg har av grønnsaker som begynner å se triste ut i en steikepanne og har egg over. Denne mandagen var luksus for jeg hadde en halv boks bogskinke igjen fra en pastarett jeg lagde uken før, pluss en rest av dyre tomater (denne uka har jeg bare billige tomater, som ikke smaker all verden). Jeg hiver også over diverse krydder, her tar jeg det jeg har lyst på og har stående: Salt, pepper, hvitløkpulver (eller fersk viss jeg har), kanskje røkt paprika, en dæsj tabasco etc.
Vare
Mengde
Pris
Egg
2
6,73
Melk
1 dl
5,38
Squash
1/3 av hele
5,33
Bogskinke
1/2 boks
14,45
Gulrot
1/2 gulrot
???
Brødskiver
2
2,33
Småtomater
6
7,2
SUM
41,43
Tirsdag: Pasta med kjøttsaus
Dette er en klassiker jeg har med hjemmefra, og er sausen min mor har på både spaghetti og pizza. Dessverre hadde jeg blingsa da jeg skrev handleliste og trodde jeg hadde tomatpuré, så det ble uten denne viktige ingrediensen og det merket jeg godt (det var ikke dårlig, bare feil). Summen (54,18) i tabellen under er for maten jeg tilberedte, men jeg frøs også ned to porsjoner kjøttsaus til senere bruk. Dermed blir summen for tirsdagens middag bare 21,05 kroner. Krydder: Hvitløk (pulver også denne gang, men helst fersk), rosmarin, basilikum, oregano, Tabasco, Worcestershiresaus, suppebuljong, pluss en klype sukker).
Vare
Megde
Pris
Karbonadedeig (Meny)
400 g
39,90
Hakkede tomater (Eldorado)
780 g
9,80
Fullkornsfusili (Sopps)
ca 2,5 dl (tørr)
4,48
SUM
54,18
porsjon
21,05
Fredag & Lørdag: Rødbetburger
Dette var et eksperiment, funka sånn passe, men det var definitivt tilbehøret som var godt. Jeg kjøpte dyre burgerbrød, fordi det er de beste rett og slett. Jeg brukte også et par sneier hvitost, ketchup, majones, og en annen dressing jeg har, men disse har stått i kjøleskapet en stund og jeg husker ikke hva prisen var. men det blir jo noen kroner her også. Dette spiste jeg altså to dager på rad, og det blir nok ikke gjenkjøp av burgeren, men det var ikke dårlig.
Vare
Mengde
Pris
Burgerbrød (Jacobs, surdeig)
1 (av 4 i pakke)
8,23
Rødbetburger (Kiwi)
1 (av 2 i pakke)
14,95
Isbergsalat
To store blad
ca.
Rød paprika
ca 1/3 av hele
2,43
Tomat
1 hel tomat
1,85
Agurk
ca 1/6 av hele
1,99
SUM
30,73
Søndag: Tacosalat
Fordi ting ikke funka helt som de skulle denne uka (spiste ikke middag onsdag og torsdag), ble det rett og slett en restesalat på søndag. Skulle egentlig ha en annen salat tidligere i uka, men sånn ble det altså ikke. Dette ble ca to porsjoner. Spiste restene til lunsj neste dag, så ca 37,50 per porsjon (men var ikke likt delt så hvem veit).
Vare
Mengde
Pris
Aromasopp
0,176 g
9,66
Isbergsalat
???
ca 4,00
Paprika
2/3 av hele
4,85
Avocado
1 frukt
11,90
Agurk
ca 3/8
5,96
Mais
1/2 boks
2,48
Tomat
1
1,85
Bønnemix
1 boks
14,40
Krydder (hot cayenne, Santa Maria)
1 pk.
19,90
SUM
75,01
Porsjon
37,50
Totalsum middager: 155,49 kroner. Ikke ille. Har selvsagt brukt langt mer på mat for uka (pålegg er dyrt, og jeg to forskjellige), og en del for fryseren. Det er også en del ting jeg ikke har summen på, så regner med at totalt er det en tjuekroning dyrere eller deromkring. Middag er uansett egentlig den minste utgiften min. Synes det er rar smak på vannet mitt så bruker en formue på saft (og andre drikkevarer).
