Fanget opp av
Forfatter: Kristine

Hva skjedde egentlig med deg?

Hva skjedde egentlig med deg?

Før vi starter: Innholdsadvarsel: beskrivelser av spiseforstyrret adferd + SPOILER jeg diskuterer handlingen i detalj.

Jeg har lest Jenny Jordahls Hva skjedde egentlig med deg? Tegneserieromanen om Janne som er tjukk og blir gjort greit oppmerksom på det av, vel alle, inkludert foreldrene som BETALER henne for å gå ned i vekt. Janne går i, eller skal begynne i, sjuende klasse på første side og så er det nesten tid for ungdomsskolen på slutten. Sånn sett er hun heldig som ikke blir seg selv bevisst før da (hilsen hadde et utklipp fra VG med BMI for barn og vektskjema gjemt inni en bok da jeg var ti), men gjennom boka ser vi hvordan hun blir oppmerksom på andres blikk på hennes kropp, og på andre kvinnelige kropper, og det er ganske treffende.

Tematikken er sår, særlig for sånne tjukke barn som meg (som også er tjukk voksen), og noe er så enormt gjenkjennbart som når man skal velge hvem man vil gå på ungdomsskole med og nesten alle du hang med før er uaktuelle fordi du er tjukk og dermed ikke får være med mer? Been there, done that. Eller når noen kommenterer på maten du spiser (eller ikke spiser). Janne i historien her var urutinert og ble tatt med gamle matpakker i sekken (og godt er det). Men i motsetning til Janne ble jeg aldri tynn, og jeg var heller ikke tjukk fordi jeg spiste fem soleboller på vei hjem fra skolen og doble porsjoner av alt, så akkurat den opplevelsen kan jeg ikke si noe personlig om. I boka går altså Janne fra å spise følelsene sine (overspising) til å bli tynn nok til at foreldrene blir bekymret (de betalte henne jo for det i starten, så hvordan de ikke skjønte at det kom til å skje går over hodet på meg). Og så blir alt bra når Jenny får venner og klemmer. Eller noe.

Dette er en veldig enkel bok om noe som er veldig komplekst. Jeg tror ikke det går an for meg å snakke om mat og følelser og (nesten-) spiseforstyrrelser på en måte som omfavner alt, og det kan selvsagt ikke denne tegneserieromanen for barn heller. Den er innmari genkjennelig og sår innimellom. Når Jenny får valentines og så er det kødd? Gutpunch for alle som har blitt mobba.

Tegningene er fantastiske og får virkelig frem Jennys følelser, og mine, jeg bladde plutselig om og fikk noe i fleisen som fikk meg til å grine. Bæng.

Det jeg sliter med er hvordan Janne går fra to ytterpunkter (fem skoleboller til ingen lunsj, og mye tur) og så havner på en slags gylden middelvei (hvor jeg håper alle havner der).

Den handler ikke bare om å være tjukk, men også om mobbing og vennskap (eller mangelen på det) og dette synes jeg er fint utført, og hvordan vi kan ødelegge for oss selv, hvordan vi kan trakte etter å henge med gjengen som egentlig ikke er noe bra for oss (eller hverandre), og prøver å være som den (trusekjøpet, unngå Brage fordi noen andre har «dibs»).

Noen deler er helt fantastiske, og så er jeg litt skeptisk til noen andre, veldig fint fortalt historie, med tekst og tegning i total harmoni. Denne kan kanskje være fin å lese sammen med tiåringer eller noe? Men man må kanskje forklare litt utenom teksten. Jeg vet ikke, kan ikke barn (men vit at de blir påført dette blikket fra verden allerede i barnehagen). Tror egentlig mest at jeg reagerer fordi denne historien er en sjeldenhet at den representerer mer enn den burde, at jeg er litt redd den forsterker stereotypen om at alle tjukke overspiser, samtidig som det er en sannhet at mange mennesker (tjukk eller ikke) gjør det. Overspisning er faktisk den vanligste spiseforstyrrelsen, og mange blir «behandlet» med råd som bare gir dem en annen på toppen. Det er jo det som skjer her, i stedet for å se Janne ser foreldrene kroppen hennes, hun sliter og blir satt på diett, bedt om å spise mindre, gå mer på tur, i stedet for å spørre hvordan hun har det. Ingen av foreldrene merker at hun er blitt venneløs før det har gått lang tid. De ser henne ikke før hun har blitt tynn. Når de skulle sett henne fra starten. Dette er en hard sannhet for mange tjukke, at de ikke blir sett som mennesker men kropp, jeg har merka det selv. Jeg kommer i andre rekke. Det er veldig lett å skille seg fra kroppen mentalt da altså.

Det er brutalt, og selv om det er det som skjer i Hva skjedde egentlig med deg?, så er jeg litt redd for at det likevel ikke kommer godt nok frem? Når jeg er ferdig med å skrive ned tankene og følelsene mine med en bok pleier jeg å sjekke ut hva andre har tenkt og følt og enten har jeg lest den helt feil, eller så har de ikke sett det jeg så, og da blir det litt sånn «men hun fikk noen venner til slutt og foreldrene sa de var glad i henne og nå er hun tynn og pen og alt er bra til slutt» og det er ikke bra, men heller ikke helt det jeg selv fikk ut av boka. Jeg leste en historie om å bli oversett og ignorert som person på grunn av kropp. Den er kanskje litt enkel om et komplekst tema? Vet ikke. Klarer ikke bestemme meg.

Har lest litt igjen

Har lest litt igjen

Meg i sommer: wohoo, skal lese masse, lager egen IG for bøker, bok bok bok

Hjernen etter å ha lest ut én bok: ok, ferdig nå.

Meg i november 2020: har lest 15 bøker totalt hele året, tror jeg for jeg glemte plutselig å skrive ned hva jeg har lest og kan ha glemt noe for jeg har rota meg borti en del kjedelige bøker jeg rett og slett ikke husker om jeg har lest ferdig eller ei (cozy mysteries stort sett, har vært mye starting og lite ferdiglesing), og det er vel uansett ikke vits i å snakke om dem om de var så forglemmelige at jeg ikke husker dem relativt kort tid etter lesning.

Men, jeg har da lest noe:

Parable of the sower

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av har lest litt (@lest_litt)

Denne hadde jeg så lyst til å elske, men så gjorde jeg ikke det. Octavia E. Butler har skrevet en ungdomsbok hvor vi følger Lauren Olamina, som bor i et inngjerdet nabolag, verden utenfor brenner (både bokstavelig og billedlig), og hun synes alle de andre ser for kort frem i tid. Hun lager sin egen religion. Dette er en dystopi, en historie om klimamigrasjon, en historie om hvordan en sekt/religiøs gruppering kan bli til, en historie om kapitalisme, om USA. Det er starten på noe. Det er en oppfølger til denne som jeg er interessert i å lese, men neppe kommer til å prioritere med det første. Jeg liker tanken på å lage sin egen religion, men jeg likte ikke Lauren Olamina sin av ymse grunner. Jeg likte derimot historien om nabolaget, om familien, om tapene, om vandringen, om håpet. Helt midt på treet bok. Tror kanskje jeg forventet litt for mye av den.

Howl’s moving castle

Denne Dianna Wynne Jones klassikeren hadde jeg aldri lest av en eller annen grunn, og jeg storkoste meg nesten hele veien. Jeg vil egentlig ikke si så mye om handlingen, men dette er en bok som jeg synes befinner seg litt mellom det de i amerikansk bokbransje kaller middlegrade og young adult stilmessig, men den har så morsomme karakterer og et så enkelt, men vakkert fantasy-konsept! Den er lettbeint og morsom på toppen, men handler også om identitet og personlig utvikling. Perfekt å lese på en togtur eller mens man er litt for kald og gjemmer seg under dyna.

Eit praktisk menneske

Jeg skrev vel i posten jeg lagde før sommeren om nye bøker jeg kunne tenkt meg å lese i sommer at jeg var interssert i Eit praktisk menneske av Kjersti Rorgemoen, og den har jeg lest. Det er en kort roman med mye innhold. Jeg liker Rorgemoens stil, og det endrer seg ikke i denne boka. Liv jobber på det lokale museet, kjæresten Svein er fysioterapeut. Liv har kjøpt et gammelt småbruk, det skal komme folk fra USA til bygden for å se sine røtter, det er fest og arbeid for Liv. Det er drømmen om småbrøk i krasj med byggefeltlivet, mellom død og levende historie, mellom nytt og gammelt. Jeg vil egentlig ikke si så mye mer, men det er fine observasjoner, et knippe karakterer som alle er sympatiske og usympatiske på kjente måter. Anbefales.

Kaptein på egen skute

Kaptein på egen skute

Jeg har blandede følelser for denne boka. I Kaptein på egen skute (Kjetil Nordengen, 2020) er det 2014 og normcore er «greia». Andor Leine (35) blir tilfeldigvis et av ansiktene til denne trenden, og kastes med det ut i en aldri så liten identitetskrise. Han blir «normcoremannen» utad, og han begynner å stille spørsmål med livsvalgene sine, finner nye venner, treffer gamle venner, lurer på hvorfor han gjør som han gjør og har blitt som han har blitt. Han er en som gjerne vil gjøre andre til lags, og mye kan tyde på at det har vært selvutslettende (som en pleaser selv kjenner jeg meg igjen). Noen av beskrivelsen av både Andor selv og karakterende rundt ham er gode (og gjenkjennelige, jeg har både følt meg ubekvem på egne og andres vegne og flirt godt). Andor skal finne ut av hva som faktisk er hans historie, dersom fremstillingen av han selv ikke samsvarer med oppfatningen må han gi et slags tilsvar, forklare seg, fortelle sin versjon. Dette gjør han flere forsøk på, uten at han nødvendigvis kommer i mål, men sånn er det jo med identitetsprosjekter, de må stadig revurderes, fordi man kommer på noe nytt som har formet en eller noe skjer og det viser seg at man ikke er den man trodde man var.

Dessverre er midtpartiet i boka preget av at den i utgangspunktet ikke veldig ålreite Andor blir enda mindre ålreit, han aser seg opp og blir sint for en situasjon han selv har vært med og skape og på et tidspunkt går han og ser Fight Club (med tilhørende filosofi), og jeg har lyst til å spy, men dette er et viktig øyeblikk for Andor og han går gjennom en slags tredje stadium av forsøket på å fortelle om hvem Andor faktisk er. Jeg vil tro dette er et bevisst fortellerteknisk grep, at boka går gjennom den samme omkalfatringen og opplevelsen av «jeg» som hovedpersonen. Andor får helt riktig passet sitt påskrevet av en annen karakter litt senere. Jeg kan godt like en litt uspiselig hovedperson, men jeg tror rett og slett jeg vet litt for godt hvem Andor Leine er til at jeg synes det er gøy (og blir mest flau), og at en annen leser enn meg vil like dette langt mer. Det er tilfredsstillende på slutten da planen hans faller fra hverandre før han får satt den i gang, og han må igjen revurdere seg selv.

Nordengen har noen flotte observasjoner og beskrivelser av folk og karakterer i denne boka (som er både morsomme og gjenkjennelige), så selv om jeg tidvis slet litt med å komme gjennom var den verd tiden jeg brukte på den.

The Eye of the World (Wheel of time #1)

The Eye of the World (Wheel of time #1)

Gjenlesning! Det er sjeldent jeg leser ting på nytt, det er jo så mye jeg aldri har lest der ute, men de siste månedene har jeg jobbet meg gjennom den første boka i tidshjulet serien av Robert Jordan, har sett flere lese den og jeg vet det er en tv-serie i produksjon. Jeg leste serien på ungdomsskolen og videregående, men da Jordan døde i 2007 la jeg den fra meg og plukka den ikke opp igjen. Jeg leste de også på norsk fordi det var det de hadde på biblioteket. Det jeg husker best er de kleine navnene på sverdmanøvrene (Svane svaier i vinden!) og en del av karakterene (Mørkets Herre spesielt) og hvor enormt teite gjengen vi følger ofte kan være, men at jeg likevel likte serien godt. Fem tenåringer fra en eller annen bakevje må ut i verden fordi de er ta’veren, personer som er viktige i dette universet, og havner på dypt vann med en eneste gang.

Boka er full av klisjeer, for mye er kleint både på norsk og engelsk, the Dark One kalles også Shai’tan (og Ba’lzamon) for eksempel, men hvorfor ikke? Om man skal ha god mot ond på den måten så er det grenser for hva man kan gjøre med konseptet. Her er mye velkjent farvann for alle som har lest litt fantasy, den utvalgte, spesielle evner som bare noen har, eller er sterkere hos akkurat disse, god mot ond osv. Mye Tolkien å spore, de har også sin egen Artur-legende, og som sett med navnene, en del bibelske myter er vevet inn her og der, samt andre ting man kan kjenne igjen fra andre religioner eller myter. Jeg husker bare brøkdeler av historien (mest fra bok to og tre tror jeg) og kjente at jeg ble glad av å være i denne verden igjen og følge disse ungdommene på veien, selv om det oppleves som litt traust fantasy, så var det akkurat det jeg hadde lyst på.

Karakterene er varierende i kvalitet, hovedpersonen må sies å være Rand al’Thor, selv om vi veksler mellom andre karakterer også, og han blir dermed også den mest komplekse. Mat, Perrin, Nynaeve og Egwene er de andre bygdingene som havner ute i verden sammen med Rand da Moirane og Lan kommer til bygds, jaget av trollocer og myrdraaler, og Darkfriends (tilhenger av den store stygge Shai’tan). Noen av disse karakterene er svært irriterende, og bygdingene er tenåringer eller «akkurat voksne» slik jeg leste boka, de er i utvikling og å lese hvordan de reagerer i møte med verden er noe av det jeg liker best med boka, og selv når jeg synes de er i overkant irriterende eller naive så kan jeg se hvorfor de er sånn (i alle fall de karakterene vi blir litt kjent med). Jeg elsker det når Rand og Perrin tenker at den andre hadde visst hva han skulle gjort X situasjon (ingen av de vet noen ting).

Jeg liker også å lese hvordan gamle vennskap utvikler seg og nye formes. En av mine favorittkarakterer dukker opp godt uti boken (Loial), og vi treffer mange karakterer som vil bli gjengangere selv om det bare er i forbifarten (Rand falt ikke av den muren bare for et par scener i denne boka altså). En av de mer mystiske karakterene er Moirane som er Aes sedai (en type magi-bruker) og det hersker stor uenighet blandt innbyggerene i verdenen om disse er gode, onde, eller midt i mellom – alle er skjønt enige om at de er skumle. Det er bare kvinner som kan bruke magien/kraften i denne verden, menn som kan blir gale fordi Kilden (ja, med stor K) ble forgiftet for dem, men dette gjør jo ting med hvordan kjønn oppleves og magi sees på. Selv om vi får en del verdensbygging, så ble det ikke plagsomt for meg (jeg liker karakterene som driver mye med infodumping også). Det er mye vi ikke får vite (og mye jeg vil vite, nå, med en gang, vær så snill), og mye vi får vite vi antagelig ikke vet at vi vet før det dukker opp i senere bøker.

Denne boka kommer med både kart og ordliste til slutt og det trengs. Om det er en bra eller dårlig ting er opp til deg. Jeg synes det er greit når man leser 800 sider med et stort persongalleri, mange stedsnavn, legender og ord på språk som ikke finnes. Dette er også den første av fjorten bøker. Tempoet i denne er også litt rart, måten den er delt opp på og hvor mye oppmerksomhet vies til enkelte ting (og ikke til andre). Det er mye mer jeg kunne skrevet, 800 sider gir rom for langt mer enn jeg har beskrevet over, og jeg har nok også en viss nostalgi knyttet til historien (og så vet jeg jo noe om hva som skjer sener som gjør påvirker meg), men selv om starten innimellom er til forveksling lik Ringenes brorskap (med vilje) og navnene på ting og folk kan være kleine (også med vilje tror jeg), så er dette en egen historie med karakterer det er spennende å følge, og dreier rundt tid i et langt perspektiv, noe historiefortellingen (og møtet med Loial) understreker, legendene og sangene og hvor like og ulike de er, om hvordan man kan komme fra et sted og ikke ane hva det en gang var, og hva som bor i en. Dette er kanskje bare starten på en slags kamp mellom det gode og onde, men det handler først og fremst om en gjeng ungdommer, fra en bakevje nesten ingen besøker, og hvem de er og skal bli (og profetier og om man skal eller ikke skal gjenta historien). Det liker jeg. Anbefales om du vil flytte inn en annen verden enn vår (og hvem vil ikke det i 2020?) og ikke har noe i mot at den er litt uoriginal i starten. Skal prøve å bli ferdig med serien denne gangen.

5 nye norske bøker

5 nye norske bøker

Jeg har rota rundt på internett og kikket litt bøker som har kommet ut så langt i år, eller som skal komme om ikke så fryktelig lenge. Jeg har nesten ikke lest norske bøker de siste to årene, og jeg vil gjerne lese litt flere så jeg vindsushoppet litt på forlagenes nettsider og har laget meg en liste over bøker jeg ved første blikk er litt interessert i, men som jeg sikkert ikke kommer til å lese. Merka fort at jeg aner ikke hvor jeg skal lete for å finne lesestoff når jeg ikke bare kan gå på biblioteket (ja, jeg har bibliotekenes e-bok apper, tre stykk, men ingen av dem egner seg for browsing av titler).

Du

Av Håvard J. Nilsen.

Fra forlagets nettsider: «Sigurd er førsteårsstudent i Trondheim. Han er vokst opp i ei pinsemenighet, men den kristendommen som før var alt for ham, er blitt klam og kvelende. Han vil bli fri, men hvordan river man seg løs fra noe som er altomsluttende?»

Er litt fascinert av folk som er med i religiøse sekter av ymse slag, og hvorfor de velger å forlate dem, eller bli med, alt etter som.

Kaptein på egen skute

Av Kjetil Nordengen

Fra forlagets nettsider: «Andor Leine jobber ni-til-fire og lever et skjermet A4-liv. Når et bilde av ham fra jobben dukker opp på en kjent moteblogg, og senere i en større VG-reportasje, blir han ufrivillig gjort til posterboy for den nye trenden normcore, «en mote for den som innser at hun eller han er én av sju milliarder».

Hvordan skal Andor forholde seg til at det unike ved ham er evnen til ikke å skille seg ut? Hva skal han gjøre når han plutselig er frarøvet sine individuelle særtrekk, i en riksdekkende avis attpåtil?»

Denne vet jeg ikke om jeg kommer til å like, normcore er ikke greia mi, men jeg liker middelmådighet. Det vanlige og tilsynelatende litt intetsigende. Jeg kan også synes bøker om identitet er interessante, så denne har potensiale.

Skabelon

Av Malin C.M. Rønning. 

Fra forlagets nettside: «Det bor en familie på en øde plass dypt inne i skogen. Der finnes Urd. Hun er den tredje yngste i en søskenflokk på åtte. Urd har et skarpt blikk for alle slags dyr og insekter, døde og levende: ravner, rever, kråker og fluer, dyreskjeletter og hodeskaller; og en varhet for mørke og bortgjemte steder: drømmer, grotter, hull i bakken og skjulte rom i huset.»

Dette er tilsynelatende en drømmeaktig historie om oppvekst, vanskjøtsel og natur. Jeg er også usikker på denne, men den virka i alle fall ikke kjedelig. 

Eit praktisk menneske

Av Kjersti Rorgemoen 

Fra forlagets nettsider
«Liv Indrebø vil ha sin eigen plass og vere eit praktisk menneske. Ho kjøper eit avsidesliggande småbruk for å jobbe utandørs og gjere ny nytte av dei gamle husa. På museet strevar ho med å tru på orda ho er tilsett for å produsere. Draumen om kroppsarbeid og nytteverdi er sterkare i ho enn i kjærasten Svein, ein populær fysioterapeut som bur i byggefeltet i Avdalen sentrum. På jonsok kjem amerikanske slektningar av for lengst utvandra nordmenn på besøk, og folk samlar seg på bygdetunet. Bålet brenn. Men er Liv i ferd med å miste klarsynet i sitt inderlege forsøk på å klare seg sjølv?

Eit praktisk menneske er ein fortetta og konsis roman om å ikkje gro att i eit landskap perfekt for konservering. Historia finst på trygg avstand, men kva med livet i praksis? Kan ei kvinne aleine klare å forvandle kaos til orden? Og korleis elske noko ein ikkje treng?»

Usikker på om jeg vil like denne eller ikke. Jeg har likt Rorgemoen før, og jeg har likt fortellinger om mennesker som er eller vil være praktiske, så det kan godt være denne er super.

En flyktig frihet. Veien til Santiago de Compostela

Joanna Rzadkowska har skrevet om å gå på pilegrimsvandring, forlagsteksten gir inntrykk av at den handler om resisen både fysisk og mentalt, om hvorfor folk fortsatt legger ut på pilegrimsvandringer og forfatterens egne tanker om tro og metafysikk. Jeg har jo en greie for bøker om folk som går, og dette er ikke den første, eller siste, boka om akkurat denne pilegrimsvandringen jeg leser, men det som er så fint med sånne opplevelser er at man kan gå samme vei som noen andre og oppleve noe helt annet, og i dette tilfellet har forfatteren gått turen før, og jeg er sikker på at det var en ganske annen opplevelse. Denne kommer ut i august!

Selvkarantene dag 6: Støy

Selvkarantene dag 6: Støy

Jeg har skrevet fire sider på oppgavene mine. Jeg burde ha skrevet seksten. Jeg har vasket skuffer på kjøkkenet til mine foreldre. De har mye mel, nøtter og fem suppeposer som er gått ut på dato. Det ander meg at det blir tomatsuppe med ostesmørbrød i nær fremtid. Jeg skal gyve løs på min mors monstera snart, se om vi får til noen avleggere. Jeg har spilt mobilspill jeg burde slette fordi jeg bruker dem til å unngå de tidligere nevnte oppgavene. Jeg fikk tilbake hjemmeeksamen og det gikk overraskende bra, jeg hater å ta fag hvor jeg føler jeg ikke vet hva de vil ha av meg, og at alt jeg gjør er for dårlig fordi det er noe jeg ikke har forstått, men jeg har jo tydeligvis forstått det? Jeg strøk ikke.

Jeg har begynt å se på farmen kjendis, lineær TV har jo ikke jeg, så blir lite tilfeldig tv-titting sånn til vanlig. Det er nok en distraksjon. Tok opp gårsdagens episode og så den til frokost. Jeg drikker mye Pepsi Max fordi jeg ikke betaler for den. Jeg spiser flere måltider fordi andre spiser rundt meg. Det er sikkert bra for meg. Jeg spiser mindre frukt. Det er sikkert ikke like bra. Mer frukt.

I morgen er det torsdag og jeg skal prøve å starte motoren før klokken er tolv. Prøve. Legge meg tidlig. Ikke drikke så mye koffein etter klokken seks. Henge litt mindre på twitter. Eller mer.

Kjære (korona)dagbok

Kjære (korona)dagbok

Jeg leste et sted at folk burde skrive dagbøker så vi (og andre) kan huske hvordan det var når det var Koronavirus/COVID-19/SARS-CoV-2. Da tenkte jeg at det var en glimrende grunn til starte opp igjen dagbokskrivingen, men så har jeg glemt fyllepennen og blekket i Oslo, og da går det jo ikke. Det er jo ikke sånn at jeg har andre skriveredskaper tilgjengelig, eller andre notatbøker for den saks skyld…

mange av disse er fortsatt tomme, selv om dette bildet er fra 2014

Så tenkte jeg at nei, for om jeg tenker at noen skal lese det så vil jeg jo ikke beskrive virkeligheten så det der funker ikke for å få meg til å skrive dagbok uansett. Vanligvis skriver jeg et par dager før jeg får dårlig samvittighet over hvor lite jeg har gjort de dagene og slutter å skrive, så kanskje å skrive om den pågående pandemien og hvordan den påvirker meg kunne vært en øvelse som funka. Ser mange kjører hjemmekontor eller karantene-tråder på twitter, glad jeg ikke har en flokk med unger å underholde, men trådene er hyggelig distraksjon, og en fin dagbok. Kanskje jeg skulle lage twittertråd i stedet? Men så er jeg jo faktisk ikke i krantene, og ikke har jeg en særlig annerledes hverdag en jeg har hatt i vinter (ble slått ut av en liten depresjon og har brukt mye tid på å stirre i taket/maule tv-serier), har bare bytta sted.

Jeg er jo student, som dro hjem (torsdag 12. mars) fordi tanken på å sitte alene på 15 kvadratmeter i uviss tid på andre siden av landet fra alle jeg er nær ble for meget. Jeg tok toget over fjellet, og har nå satt meg selv i karantene selv om jeg nok ikke må det. Men jeg har også 39 akademiske sider å skrive og generell depp og nå pandemi har gjort at jeg henger laaaangt bak, så det er like greit. Jeg har også folk nær meg som er i risikogruppen og jeg tenker togturen min var nok risiko for oss alle.

om du vil følge oppgavesagaen slik den utvikler seg er denne tråden på twitter stedet.

Dette er dag 2 av min selvkarantene, jeg er lei av nyhetene og informasjonskaoset (feil og utydelig informasjon fra myndigheter, falsk informasjon på nett) og folkekaoset (hamstring, frarådede hytteturer, generell egoisme og empatimangel (kanskje ikke spytte på dørhåndak?)). Siden jeg har kommet meg over fjellet og har innført selvkarantene har jeg min situasjon avklart og kan ta det litt med ro og fokusere på skolearbeid og å rydde i tølene til mine foreldre (med tillatelse), og ikke minst: ha nyhetsfri. Det anbefaler jeg veldig for de som ikke er i en usikker situasjon der de må vite hva som skjer fordi det vil påvirke dem med en eneste gang. Jeg får ikke lov til å åpne nettaviser eller twitter etter klokken ni, så sovner jeg lettere fordi jeg ikke må fordøye ny informasjon som til syvende og sist ikke spiller noen rolle for meg akkurat der og da.

Dette skal ikke bli noen føljetong, jeg lar den (offentlige) dagboka være den akademiske fremdriften min på Twitter, i alle fall enn så lenge, men jeg hadde tydeligvis et behov for å få noe ut. Eller så er det bare en utsettelseteknikk fordi jeg ikke vil skrive oppgave.

Ta vare på deg selv og vask henda!

Å være mettet på kultur

Å være mettet på kultur

Photo by Patrick Tomasso on Unsplash

Jeg skriver lite om hva jeg leser, ser, hører på eller gjør. Før skrev jeg det alltid ned, men så slutta jeg å skrive. Jeg klarer knapt 1500 ord på en bitteliten eksamen. Jeg registrerer fortsatt det jeg leser og ser, men omtalene blir er det lenge mellom. Før prøvde jeg alltid å skrive ned noen tanker, de måtte ikke være offentlige, den verste kritikken holdt jeg i alle fall for meg sjøl (særlig ved pensumlitteratur «orker ikke enda en oppvekstroman fra en norsk mann som studerte på nittitallet» er muligens en kommentar jeg har skrevet noen ganger, selv om den type bok ikke er i vinden for øyeblikket). Jeg leser fortsatt mye, og ser masse serier. I år laget jeg nyttårsforsett om å se mer film fordi seriene tok overhånd. Jeg leser fortsatt mye i perioder, men jeg har lyst til å lese noe nytt og det tror jeg ikke finnes. Jeg er litt mettet av kulturuttrykk.

Det var fastelavn på søndag, jeg vurderte å leke kristen og slutte med noe i fasten, å slutte med kultur. Men så skal jeg skrive tre essay om litteraturformidling, deriblandt en rapport fra et litterært arrangement (Oslo jeg tar gjerne i mot tips – hadde sett meg ut ett i februar, men så ble jeg syk i to uker). Dessuten er sesong to av Altered Carbon her – og den serien er akkurat det jeg trenger – stil over substans. Nei, jeg tror heller jeg må være mer kresen og finne meg noen nye sjangre. Det hjelper alltid litt.

Livet blir fort kjedelig om jeg ikke skal lese, se eller høre på noe. Av alt jeg liker å gjøre er det bare turgåing igjen da – og den pleier jo stort sett å foregå med podcast, lydbok eller musikk på øret. Jeg tar et courserakurs om «the science of well being» fordi, som nevnt tidligere, denne vinteren har vært maks kjip og jeg hadde bruk for en distraksjon, det funker dårlig, og noen ganger komme de dragende med mindfulness og jeg blir sur fordi jeg får sånne «gå det en tur og gjør litt yoga» vibber av det selv om jeg vet at deler av det kan funke (men kapitalismen har gjort som kapitalismen gjør og overforklart og utbrodert til hele greia er ødelagt), men den ene tingen jeg har lært er at man må tilbakestille hjernen litt – ta et skritt ut av seg selv og se tenke på det man har, hva man liker og hvorfor man gjør det. Hjernen blir stadig vant med ting, men man må ikke la den hele tiden.

Nei, jeg må bli mer kresen. Se, lese og høre litt mindre. Litt mer kurert, men så veit jeg ikke hvor jeg skal finne de bra tingene. Det er pinlig å innrømme, at jeg med bachelor i bibliotek- og informasjonsvitenskap, pluss en drøss studiepoeng i litt ymse nærliggende greier (litteratur, informasjonsarbeid) ikke evner å finne det som er bra. Nå er jeg ikke opplært i å være en slags smakens dørvakt heller, men med en filosofi om at man velger kulturinntrykk av ymse grunner, og vet godt at når jeg selv skal kose meg er det visse ting jeg vil ha – og da er det ikke «høykultur» det er snakk om (i den grad noen gidder å snakke om det mer).

Hva faen er kvalitet uansett? Det kan jeg ikke skrive noe om her, i fare for å plagiere ett av essayen jeg skriver, men det er uansett ingen som veit. Det er en kombinasjon av erfaring, formelle krav og smak. Kvalitet er en følelse. Kvalitet er et kulturprodukt som har oppnådd målet sitt, hva nå enn det er.

Så jeg prøver å være mer kresen, bruke litt lengre tid på det jeg inntar, velge litt mer bevisst, prøve nye ting, og å finne tilbake til skriftspråket, enten jeg skriver om det her, på goodreads og letterboxd, på instagram, twitter eller i notatboken. Jeg flere jeg ikke har begynt på ennå, så jeg kan vel alltids begynne på en av dem. Kulturdagbok for kulturmette. Kanskje jeg finner tilbake til gleden ved en bok eller en film og ikke bare bruker dem til å sluke meg. Dessuten lærte jeg aldri å bli ferdig med ting i 2019. Det hadde kanskje hjulpet det og. I kveld blir det en liten double feature i heimen: The Man from U.N.C.L.E (2015 ja) og Atomic Blonde. Because I am that kind of trash gremlin.

2020: Grow for it & strøtanker – eller bare vondt i viljen

2020: Grow for it & strøtanker – eller bare vondt i viljen

Photo by Markus Spiske on Unsplash

Er jeg her fordi jeg egentlig burde skrive eksamen? Ja. Hører på podcasten Says Who hvor de snakket om at i 2020 skulle de «grow for it» noe som resonnerte med meg siden jeg er veldig opptatt av hvodan den ene planten jeg klarer å holde liv i har det til enhver tid og burde heie like mye på meg selv som jeg gjør på de nye skuddene på planten. Denne vinteren har vært tung og jeg har egentlig bare lyst til å gå i dvale, om jeg ikke hadde ting å gjøre hadde jeg bare lagt i sengen og stirret i taket (siden jeg har ting å gjøre mauler jeg tv-serier og filmer i stedet for).

Det er snart mars og det har ikke vært vinter i år, bare mørke. Det er nok min skyld siden jeg lånte meg et par ski i høst med en tanke om å endelig lære meg å bruke dem, men vinteren ville det annerledes. Om jeg drar på fjellet i påsken blir det mer trynings i sporet med andre ord, men det er uansett ingen menn som kjefter om man skulle falle og kanskje ødelegge sporet litt der, så det er kanskje like greit. Kjøpte en brukt sykkel i høst, brukte mer penger på hjelm og lys enn på den. Den går mest i nedoverbakker, jeg har ikke vinterdekk og tør ikke sykle over krysset ved ullevål selv om det egentlig er enkelt. Tør heller ikke svinge dersom jeg må krysse veibanen andre steder, da blir det opp på fortauet, av sykkelen og over fotgjengerfeltet. Holder på å tryne fordi jeg trekker meg støtt og stadig. Burde få skilt med «fare for seg selv og trafikken» på ryggen.

Sognsvann en helt vanlig onsdag i februar

Det har vært vareslipp denne uka (uke åtte) og jeg har brukt lang tid mellom hyllene på ymse matvarebutikker og salt karamell er virkelig smaken av våren 2020, men kan desverre bekrefte at produsentene ikke har vært rause nok med hverken karamellsmaken eller saltet i de produktene jeg har testa så langt (synnøve sin yogurt med salt karamell og tine sin iskaffe). 2019 var lakrisens år og jeg savner det allerede.

Nei, jeg må skrive 1500 ord om konsepter innen informasjons management eller information behavior. Vond i viljen.

Middag x 5

Middag x 5

Jeg er student. Jeg bor alene. Kjøkkenet mitt ser sånn her ut:

bilde viser et kjøkken i krom, vaske med en bestikkurv og en sil i, på det tjue cm med kjøkkendisk ligger det et skjærebrett, noen tomater og en boks med prikker på, til høyre i bildet er en platetopp.
Har også steikeovn (du kan skimte den under der).

Her lager jeg all maten min, eller det er jo litt plassmangel, men det løser jeg med et stort skjærebrett fra IKEA som kan plasseres over vasken på kjøkkenet, vasken på badet eller på pulten, matlagingen skjer i alle fall over helle rommet (til fastelaven trillet jeg boller ved pulten). Jeg har med andre ord muligheter selv om det er en terskel å ta fram skjærebrettet (som kan skimtes til venstre i bildet).

I det siste har jeg vært ganske flink med ukemenyer. Tenkte jeg skulle skrive opp hva jeg har spist og ca hva det kostet. Jeg har ikke inkludert krydder i regnestykkene, og jeg eier ikke kjøkkenvekt (jeg vet) så det blir litt synsing på noen av punktene, regner ikke med jeg er så langt unna, og har heller valgt å legge på litt der jeg er usikker. Jeg pleier å kjøpe det billigste butikken(e) har, bortsett fra enkelte varer hvor jeg har klar preferanse eller jeg bare vil ha litt luksus. Aromasopp over vanlig sjampinjong for eksempel. Jeg har også et fullt kjøkkenskap og diverse dressinger og sauser i kjøleskapet fra før.

Mandag: Restesmørje

Mandag er restedag, jeg hiver alt jeg har av grønnsaker som begynner å se triste ut i en steikepanne og har egg over. Denne mandagen var luksus for jeg hadde en halv boks bogskinke igjen fra en pastarett jeg lagde uken før, pluss en rest av dyre tomater (denne uka har jeg bare billige tomater, som ikke smaker all verden). Jeg hiver også over diverse krydder, her tar jeg det jeg har lyst på og har stående: Salt, pepper, hvitløkpulver (eller fersk viss jeg har), kanskje røkt paprika, en dæsj tabasco etc.

VareMengdePris
Egg26,73
Melk1 dl5,38
Squash1/3 av hele5,33
Bogskinke1/2 boks14,45
Gulrot1/2 gulrot???
Brødskiver22,33
Småtomater67,2
SUM41,43

Tirsdag: Pasta med kjøttsaus

Dette er en klassiker jeg har med hjemmefra, og er sausen min mor har på både spaghetti og pizza. Dessverre hadde jeg blingsa da jeg skrev handleliste og trodde jeg hadde tomatpuré, så det ble uten denne viktige ingrediensen og det merket jeg godt (det var ikke dårlig, bare feil). Summen (54,18) i tabellen under er for maten jeg tilberedte, men jeg frøs også ned to porsjoner kjøttsaus til senere bruk. Dermed blir summen for tirsdagens middag bare 21,05 kroner. Krydder: Hvitløk (pulver også denne gang, men helst fersk), rosmarin, basilikum, oregano, Tabasco, Worcestershiresaus, suppebuljong, pluss en klype sukker).

VareMegdePris
Karbonadedeig (Meny)400 g39,90
Hakkede tomater (Eldorado)780 g9,80
Fullkornsfusili (Sopps)ca 2,5 dl (tørr)4,48
SUM54,18
porsjon21,05

Fredag & Lørdag: Rødbetburger

Dette var et eksperiment, funka sånn passe, men det var definitivt tilbehøret som var godt. Jeg kjøpte dyre burgerbrød, fordi det er de beste rett og slett. Jeg brukte også et par sneier hvitost, ketchup, majones, og en annen dressing jeg har, men disse har stått i kjøleskapet en stund og jeg husker ikke hva prisen var. men det blir jo noen kroner her også. Dette spiste jeg altså to dager på rad, og det blir nok ikke gjenkjøp av burgeren, men det var ikke dårlig.

bilde av en burger i brød med salat på siden
VareMengdePris
Burgerbrød (Jacobs, surdeig)1 (av 4 i pakke)8,23
Rødbetburger (Kiwi)1 (av 2 i pakke)14,95
IsbergsalatTo store bladca.
Rød paprikaca 1/3 av hele2,43
Tomat1 hel tomat1,85
Agurkca 1/6 av hele1,99
SUM30,73

Søndag: Tacosalat

Fordi ting ikke funka helt som de skulle denne uka (spiste ikke middag onsdag og torsdag), ble det rett og slett en restesalat på søndag. Skulle egentlig ha en annen salat tidligere i uka, men sånn ble det altså ikke. Dette ble ca to porsjoner. Spiste restene til lunsj neste dag, så ca 37,50 per porsjon (men var ikke likt delt så hvem veit).

VareMengdePris
Aromasopp
0,176 g9,66
Isbergsalat???ca 4,00
Paprika2/3 av hele4,85
Avocado1 frukt11,90
Agurkca 3/85,96
Mais1/2 boks2,48
Tomat11,85
Bønnemix1 boks14,40
Krydder (hot cayenne, Santa Maria)1 pk.19,90
SUM75,01
Porsjon37,50

Totalsum middager: 155,49 kroner. Ikke ille. Har selvsagt brukt langt mer på mat for uka (pålegg er dyrt, og jeg to forskjellige), og en del for fryseren. Det er også en del ting jeg ikke har summen på, så regner med at totalt er det en tjuekroning dyrere eller deromkring. Middag er uansett egentlig den minste utgiften min. Synes det er rar smak på vannet mitt så bruker en formue på saft (og andre drikkevarer).