Mai 2022

Mai 2022

Mai var en rar måned, sakte sakte, og fort fort. Været var så som så og energinivået det samme. Jeg leste derimot ganske mye, om enn mest lettleste bøker som ikke krever så mye, men det gjør jo absolutt ingenting.

Rododrendron i Arboretet

Lest

I mai leste jeg En strek gjennom tyngekraften, Endelig Ryddig og @vask med meg Alle tre har fått omtaler her på bloggen så jeg sier ikke mer om det, men lettlest eller lett å stykke opp er stikkord for alle disse bøkene. Jeg anbefaler En strek gjennom tyngdekraften for alle som leser norsk sci-fi og norsk samtidslitteratur.

morgenkaffe på trappen

Sett

Jeg pleier jo gjerne å se mye film, men denne måneden har jeg i grunn sett lite nytt, og det jeg så var ikke verd å nevne i særlig grad: Under solen i Riccione, en italiensk Netflixfilm fra 2020 hvor en gjeng tenåringer/unge voksne tilbringer sommerferieuker på en strand i Riccione. Det er romantikk og forviklinger. Jeg liker ofte filmer som spiller seg ut over et kort tidsrom, og stemingen man kan lage når man vet det tar slutt, men denne filmen traff ikke for min del.

Jeg har også sett TV-serier igjen, etter noen måneder hvor jeg ikke har orket. Jeg har, som så mange andre, sett Our Flag Means Death på HBO, skeive pirater, historiske anakronismer, fjas? Ja, takk, veldig gjerne.

Jeg har også sett The Equalizer på Viaplay, den er grei distraksjon, men jeg har sett så mange amerikanske førtiminutters etterforskningsserier at jeg kan gjette halvparten av plottet i løpet av de første minuttene av episodene og det er jo litt kjedelig, men denne typen serier og deres forutsigbarhet kan også være ganske avslappende.

Nye venner

Hørt

Jeg så Eurovisionfinalen sammen med en venninne, og i etterkant har jeg sjekket ut de ulike bidragene – jeg har ingen klar favoritt i år (i fjor hadde jeg tre).

Jeg har også hørt en del på gamle episoder av podcasten 99% invisible, som vel har ca. 12 år med innhold å lytte til så jeg står ikke i fare for å gå tom snart.

Kaffe og kake i anledning noens bursdag

Gjort

Jeg har allerede nevnt at jeg så Eurovisonfinalen, på nasjonaldagen var det frem med stormkjøkkenet og pølsepakken og på med turskoene. En liten tur i Arboreet på Milde. Og det var vel det. Vi er ikke så aktive her i gården for tiden, ref. tidligere nevnte energinivå.

Håper mai var bra for deg, og om ikke, at juni blir noget bedre.

Forrige måned lå det kongler på rekke og rad på denne steinen, nå er det steiner. Er det en samtale? Et kunstprosjekt? En tvangstanke? Blir det noe annet neste gang?
Vask og rydd: influencer-bøker

Vask og rydd: influencer-bøker

Rar nisjeinteresse jeg har: se folk som rydder på internett. Jeg har sett timesvis med YouTubevideoer hvor folk rydder rotete rom, TikToks hvor folk vasker do eller fyller på i skuffer og skap. Jeg har sett ryddeserier strømmetjenester og linjær-tv. Jeg har ikke bevegd meg så veldig inn på bokmarkedet. Jeg leste boka til Marie Kondo, men det er vel det på den fronten. Eller, det var sånn det var, men så har det jo kommet noen bøker de siste årene fra kjendiser og influencere om rydding og vasking, og jeg fikk for meg at jeg skulle lese noen av dem, så det har jeg. Jeg har lest Endelig ryddig! av Liv Gravdahl, eller hurryliv, som hun kaller seg på TikTok (og Instagram). Jeg har lest @vask med meg av Raluca Moldovan (kjent fra vaskmedmeg kontoen på Instagram). Det er kjendisbøker om temaet, og det er bøker av fagfolk og forskere. De er også stadig utlånt på biblioteket, jeg står på venteliste til flere bøker om temaet. Tror jeg har laget meg et prosjekt uten å helt mene det. Vi får se hvor lenge det varer. Her er i alle fall omtale av Endelig ryddig og @vask med meg!

Endelig Ryddig som ligger på et bord, forsiden viser en smilende Hurryliv med dokosten i hånda
Endelig Ryddig!

Endelig Ryddig!

Jeg har fulgt Hurryliv på TikTok en stund, og klarer ikke helt å avfølge selv om vi har en veldig ulik tilnærming til vasking, rydding, tingene våre, og livet generelt. Jeg lånte boka på biblioteket på innfall og koste meg egentlig ganske greit med den! Det er mye bilder av Liv og hjemmet hennes (og ungene) paret med tips om rydding etter rom/område, og med såpass med bilder, og litt personlige innslag i teksten, skulle man tro det var nok hurryliv i boka, men jeg synes egentlig det kunne vært mer! For tipsene hun kommer med er ikke så fryktelig mange (og du har hørt de før), og noen av dem er litt vanskelige å forstå. Hun er åpenbart en handy dame og tipser om «lette» tips til å friske opp rommene og dette kunne med fordel vært illustrert (men det ville jo også blitt dyrere å produserer boken), det var ett tips jeg ikke forstod, og en liten illustrasjon kunne nok hjulpet. Jeg reagerer også litt på at boka omfatter rom/områder hun ikke er god på eller åpenbart ikke bruker (f.eks. noen sider om uteplass og gønne planter som godt kunne vært sløyfet). Tips om klesvask fra en som sier hun ikke egentlig er god på det kunne man gjerne droppet, særlig siden det står at ulltøy ikke skal sentrifugeres, og jeg regner med at det skulle stå tørketromles (all den tid ulltøy helst skal sentrifugeres). Det er en seksjon hvor hun forklarer hvordan hun unngår søtsug som en slags intro til oppskrifter på det hun kaller «drinker», noe som er en greie hun gjør på tiktok og absolutt hører hjemme i boka, men jeg synes det kanskje var rart å bare stikke det inn der det var, jeg vet ikke. I bunn ligger tre tips som er hennes «system» og det er veldig generelle råd. Boka oppleves litt kaotisk, tross alle listene, og jeg føler den ble presset inn i en form som ikke helt passet typen tips Liv kommer med eller personligheten hennes. Den kunne lent seg mer på «gimmickene» hennes (kjøleskapet, drinkene, do-pulveret, den konstante ommøbleringen) og gjør-det-selv evnene som favner bredere enn det som vises, og litt mindre på huset rom for rom og noen tilfeldige middagsoppskrifter.

En hånd som holder opp boka @vask med meg!
@vask med meg!

@vask med meg!

Jeg har fulgt Raluca på Instagram lenge, og hun har gitt meg noen gode vasketips der. Dette er mindre influencerbok og mer gjør-det-selv bok. Det er ikke bilder av forfatteren, men illustrasjoner relatert til teksten eller vasking generelt. Hun går også gjennom visse vaskeoppgaver steg for steg med nøye beskrivelser. Boka går gjennom utstyret man trenger før den går gjennom rommene, og til slutt har den vaskelister man kan kopiere eller la seg inspirere av. Noen av sistnevnte var kanskje litt unødvendige, men alt i alt likte jeg boka godt. Jeg ble minnet på et par ting, og lærte noe nytt. Om du sliter med komfyren, noe som er bra mot kjæledyrets uhell, eller lurer på hvordan vaske dusjen har boka svar. Den har også en enkel grunnfilosofi, men gir en gjennomgang av vaske-metoder som er lett å generalisere for eget bruk. Jeg liker at hun også nevner ulike produkter man kan bruke, noen med merkenavn andre med mer generelle navn. Jeg måtte søke opp hva sitronsåpe er for noe. Det blir trekk for å nevne Norwex på et tidspunkt siden det er et MLM/direkemarkedsføringsselskap (og en av mine personlige kjepphester er MLMer). Jeg synes også det var et rart valg å inkludere alfakrøll i tittelen, særlig siden dette ikke er en influencerbok på den måten at alt handler om forfatteren, selv om hun også deler om seg selv og sin opplevelse i blant er dette en bok om å vaske.

Dette er to forskjellige bøker, en om rydding og en om vasking, en med forfatteren mer i fokus enn den andre osv., men mange av rådene ligner, selv om noen av ryddetipsene kommer i et avsnitt innimellom i @vask med meg og vaske rådene flyter litt rundt i Endelig ryddig. Begge bøkene var kjapp å lese gjennom og få oversikt over. Jeg likte nok @vask med meg best rent praktisk da den var tydeligere lagt opp når den beskrev hvodan gjøre noe, og var lettere å overføre til rommene rundt meg, men så er forfatteren renholder av yrke. Dersom du ønsker tips om klesvasken og ikke den generelle husvasken eller ryddingen vil jeg til sist anbefale Lettstelt: rene klær med lite arbeid og miljøbelastning av Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson, som er skikkelig nerdete (på den gode måten) om klær og stell av dem.

En strek gjennom tyngdekraften

En strek gjennom tyngdekraften

Fra forlagets egne nettsider: En strek gjennom tyngdekraften er en samling tekster som på hvert sitt unike vis beskriver nye, fantasifulle, utvidede og utsatte måter å eksistere på – i tid, rom og form, gjennom alt fra klonede, yngre versjoner av en selv, barneandroider eller halvdøde hjernenettverk underlagt et moderne slaveri. Som i mye annen science fiction, kan man også her skimte dagsaktuelle tema som flyktningkrise og miljøaktivisme. En strek gjennom tyngdekraften er en leken, fantasifull, fantastisk og stemningsfull samling tekster, og alle er skrevet spesielt for denne utgivelsen.

Med bidrag fra:
Ingeborg Arvola, Lasse W. Fosshaug, Kathleen Rani Hagen, Nils-Øivind Haagensen, Kjersti Wøien Håland, Martin Ingebrigtsen, Cathrine Knudsen, Morten Langeland, Rannveig Fern Leite Molven, Lara Okafor, Olav Løkken Reisop, Kristoffer Ringerike, Sigbjørn Skåden, Bjørn Vatne og Hilde Østby.

Når jeg så at det var kommet en ny norsk sci-fi antologi så måtte jeg jo lese den, og det har jeg gjort. Jeg er ikke veldig bevandret i sci-fiens verden, eller, i alle fall ikke i den norske, eller den harde. Jeg sliter litt med antologier, for jeg må ha pause mellom hver tekst slik at de ikke fletter seg sammen. Jeg likte veldig godt at det var ulike typer tekster her med varierende lengde og form, noveller og dikt. Jeg likte noen bedre enn andre (uungåelig når det er en antologi), og de ulike tekstene tar opp mange spennende tema. Hva er konsekvensene av kapitalismen om vi fortsetter i samme leia som i dag? Det tror jeg flere har tenkt på når de har skrevet sine bidrag!

Det er tidvis ganske mørkt mellom permene, og jeg må innrømme at jeg selv søker mot håpet når jeg leser (eller ser) science fiction for tiden, og skulle gjerne sett mer av det. Ikke at samlingen er blottet for lys eller humor heller, men det er ofte ispedd en viss lengsel eller melankoli, men det er da også mennesket (og kanskje androidens?) tilværelse også. Det er klassiske temaer som løper gjennom boka når tekstene tar for seg androiders bevissthet, mennesker som signerer for å bruke apper uten å lese (og ikke vet konsekvensen), moderne slaveri, miljø og vårt forhold til naturen.

Min manglende erfaring med sjangeren kan også være grunnen til at noen av tekstene ble ugjennomtrengelige for meg, samtidig så var andre litt kjedelige fordi tema er så velkjent? Jeg likte uansett samlingen godt, og leser gjerne flere nye norske sci-fi og fabelprosa-antologier i fremtiden, og har fått noen nye navn på listen over forfatterskap jeg er interessert i å utforske videre. Skulle gjerne fortalt dere hvilke bidrag jeg likte best, men jeg har selvsagt ikke boka tilgjengelig når jeg skriver dette og kan ikke finne titlene, skikkelig amatør.

April 2022

April 2022

April var frem til siste to dagene i påsken kald og sur (mars var heldigvis ganske fin), og jeg var ganske trøtt. Da skulle man tro at det ble mer lesing, men mest ble det til at jeg satt meg på venteliste på bøker på biblioteket. En av dem hadde 51 måneders estimert ventetid, så det blir spennende.

Bilde av trær og en kveldshimmel
1. april spøkte ikke med været

Lest

Jeg leste Suki Kims Without You, There Is No Us: My Time with the Sons of North Korea’s Elite. Boka er en slags blanding mellom memoar og journalistikk, mest det første. Den startet sterkt med introduksjon til Suki Kim og hennes tilknytning til Korea, hvordan hun kom seg inn som kristen misjoner (uten selv å være religiøs) for å undervise ved en skole misjonærene drev i Nord-Korea (uten å få lov til å misjonere). Det er spennende og interessant å lese om. Boka beskriver en innestengt og ensom tilværelse for forfatteren, men også de andre lærerne og elevene deres. De overvåkes, alt må godkjennes, og hvorfor er elevene egentlig ved dette universitetet og ikke noen av de andre? Det får vi vel ikke noe godt svar på, det er mye vi ikke får noe godt svar på (utover at det er Nord-Korea). Det er interessant å lese om Kims opplevelse av landet og sin dobbelt-løgn for å komme inn, det er også veldig interessant med interaksjonene mellom henne og elevene, det blir litt repetitivt mot slutten og jeg savner dypere refleksjoner fra Kim selv. Hun skriver blant annet om at hun er usikker på hvor mye «utenfra» hennes påvirkning bør være, hun vil jo at elevene skal forstå at de ikke er frie, men så lurer hun på om hun ikke kanskje gjør dem en bjørnetjeneste. Dette skulle jeg gjerne sett diskutert mer. Det er også slikk at noen av elevene ved skolen får tilgang til datamaskiner med internett (og google!), men hva de gjør når de sitter i rommet med disse maskinene (nøye overvåket) får vi jo aldri vite da det ikke var hun som underviste det (hun var der som engelsklærer).

En stabel med bøker: En strek gjennom tyngdekraftn, en flyktig firhet, the lonely city og blonde roots.
Denne stabelen forble stort sett ulest, men med unntak av den på toppen er det bøker fra biblioteket som må leses ASAP

I tillegg hørte jeg på Verden på vippepunktet – hvor ille kan det bli? av Dag O. Hessen, men den har jeg fortsatt noen timer igjen av. Jeg leste (og skrev en hel post om) En flyktig frihet – veien til Santiago de Compostela av Joanna Rzadkowska. Alle bøkene jeg hadde bestilt på biblioteket begyne å ramle inn i slutten av måneden så det lover godt for mai!

Sett

Jeg ser mye film, jeg elsker film! Jeg har riktignok en tidvis fryktelig filmsmak, så dere er advart. Den første filmen jeg så håpet jeg skulle være dårlig på akkurat den måten jeg liker, men den klarte det bare innimellom. Jeg så Night Teeth, en film om en fyr (Benny) som overbeviser broren om at han kan late som om han er ham for å ta over skiftet hans som sjåfør. Det Benny ikke vet er at vampyrer er ekte og broren er trent til å beskytte nabolaget mot dem. Han vet heller ikke at det er en slags fiendtlig overtaking av territorier på gang og at broren ikke kan gå på jobb fordi de har tatt kjæresten hans, og ingen av dem vet at de to Benny skal kjøre rundt på er en del av hele komplottet. Det høres jo potensielt artigt ut, har sett flere vellykkede filmer hvor en uvitende person havner midt i noe han egentlig ikke har noe med og må klare seg, men det fungerte bare delvis. Kan være humoren som ikke traff meg helt, vel det, og det faktum at jeg av en eller annen grunn ikke liker ene skuespilleren i det hele tatt. Filmen ligger på Netflix om noen skulle være interesserte, helt grei tidtrøyte.

Tomatplanter er plantet ut!

Jeg så også en av forrige måneds snakkiser Turning Red (kan sees hos Disney+) og den var veldig, veldig søt. Det er mulig jeg synes det fordi rødpandaer er blant de søteste tingene denne kloden har å by på. Ja, og så har jeg jo vært en tenåringsjente en gang (omtrent når denne er satt til…), synes denne filmen balanserte godt mellom å være ekte, søt, og flau. Perfekt putenivå! Fin film om vennskap, mødre og døtre, og boybands da.

Filmen Closet Monster følger Oscar når han er ni og senere når han er atten, de to blandes sammen i en visuelt kul film, med plott som svinger i ene og andre retninger. Det er en film om å bli voksen, om foreldre som går fra hverandre, om fedre som er skikkelig eiesyke, om seksualitet (og homofobi), om skuffelser, og hvordan være menneske. Jeg likte den stort sett veldig godt, jeg visste aldri helt hvor den skulle og det er mange ganger du tenkte «hæ, men det går jo ikke?» og det gjorde det jo heller ikke. Fin film som lever et sted mellom drøm og virkelighet.

Jeg ser også serier, og jeg, som resten av internett, så Our Flag Means Death og det angrer jeg ikke på! Morsom, sårbar, absurd? Ja, takk, tar gjerne en sesong til.

Det er noe eget med soltørket sengetøy!

Opplevd

April var en rar måned. Påske kom plutselig, selv om den var sein. Jeg var mye trøtt, prøvde å gå mye tur, men det ble knapt en tur i uken, selv om det var fint vær. Gikk en avstikker i skogen for å se om jeg fant bunkersen. Det gjorde jeg, såvidt. Før gikk det an å klatre ned i den, men det ville jeg ikke gjort nå. Ingen store barn bruker den som hemmelig sted mer, da jeg var liten var det alltid tomme soloflasker nedi der og noen hadde heist noen kasser nedi og lagd seg et lite hangout. En periode var det også et tau man kunne klatre opp med om man ikke ville bruke «stigen» av armeringsjern.

Bunkersen

Jeg deltok i CampNanoWriMo og skrev ti tusen ord på et tilfeldig prosjekt, hadde skrivemøter med venninna mi. Drakk boba. Satt på biblioteket. Har ikke gjort sånt siden før pandemien, og det å bevege seg litt ut i offentligheten litt mer føles rart og fint og skummelt og generelt masse. Jeg kjøpte kaffe på en kafe og satt der i en halvtimes tid mens jeg ventet på å gå på besøk. Vi var fire stykker der inne, alle alene. Jeg hadde skrivebok og tenkte på papir, en mann leste en bok jeg prøvde å snike med meg tittelen på, men det klarte jeg ikke, en annen mann leste aviser og var kaotisk. En eldre dame scrollet på telefonen sin og ventet på noen. Et par kom inn døren og mannen hadde en stemme jeg ikke forventet når han snakket, de tok med seg kaffe ut i solen. Å sitte sånn på kafe og glo litt på folk, og ellers holde på med mitt er så fint – og så veldig lenge siden sist!

Noen har laget midlertidig kunst på en stein.

Ellers så har jeg styrt litt med planter, tomater, agurk (alle døde), squash, og masse avleggere av stueplanter. På et tidspunkt var det så fullt her at det føltes som en jungel. April var fin på mange områder, og veldig tung på andre. Jeg er arbeidsledig – unnskyld jobbsøker – og det er tung. Jeg har en CV som et stort hull, så det er vanskelig. Føler søknadene jeg sender er tiggerbrev, ikke søknader.

Så jeg håper mai er bedre på mange områder, og like fin som april på andre. Sees!

En flyktig frihet. Veien til Santiago de Compostela av Joanna Rzadkowska

En flyktig frihet. Veien til Santiago de Compostela av Joanna Rzadkowska

Jeg har lest mange bøker om folk som går, ekte mennesker og oppfunnede mennesker. Jeg vet ikke hva det er med meg og bøker om folk som går, men noe er det. En ting jeg har lært av å lese disse bøkene er at selve handlingen er ofte å gå fra A til Å, enten rake veien eller via omveier, men at historien handler om noe mer. Når boka så handler om å gå pilegrimsveien til Santiago de Compostela ligger det i forventingene at det er noe mer enn å gå langt som er målet. Rzadkowska forteller om sin vandring i 2017, men minnes også sin vandring i 2007. I 2007 ble hun ateist, i 2017 funderer hun på om hun skal bli mor eller ikke, tror hun i alle fall. Underveis leser hun også om Dantes tur gjennom helvetes sirkler, og andre litterære verk. Boka har en hendig referanseliste på slutten, og sånt setter jeg pris på (og registrerer gjennom lesningen at forfatteren og jeg har lest noe av den samme litteraturen om å gå).

Jeg kan ikke snakke for mye om boka uten å avsløre innholdet, for dette er en bok om å gå, om folkene man møter og tankene man tenker. Jeg likte den godt. Mens hun går tenker Rzadkowska på sitt forhold til religion, til helvete, til tilværelsens mening med og uten Gud, og ikke minst hvordan å gå en slik pilegrimstur er å flykte fra livet (og hvordan man ikke kan flykte fra seg selv), og hva frihet er. Selv om jeg ikke har noe forhold til Den guddommelige komedie utover biter informasjon som har satt seg fast underveis i livet følte jeg ikke at det gjorde noe og at jeg ble guidet greit gjennom helvete uten kjennskap til originalmaterialet.

Jeg trivdes mellom sidene i denne boka, tror jeg og Rzadkowska tenker likt om en del ting og det gjorde det komfortabelt, samtidig som jeg er ukjent med å gå langt, med katolisisme, med mye av litteraturen som nevnes (så er nok forfatteren også smartere enn meg). Jeg skulle gjerne hatt litt mer, noen av tankerekkene slutter på en måte for tidlig (uten at de henger i løse luften eller noe), samtidig som jeg liker det veldig godt. Tror det er et tilfelle av å ikke kunne få i både pose og sekk det her.

Lest i februar og mars

Lest i februar og mars

I februar skulle jeg lese to bøker jeg eide fra før (driver på med noe jeg kaller bruk det 2022 – mer om det en annen gang, eller i highlights på insta). Det gjorde jeg ikke. Jeg leste to bøker, bok 2 i Kire-serien (det kan du lese mer om i forrige innlegg) lånt fra biblioteket i papirbokversjonen, Get a Life Chloe Brown lånte jeg i e-bokversjon. Fra bunken med uleste bøker starta jeg på The Long Way to a Small and Angry Planet i februar, men ble ikke ferdig før i mars, etter det trakk jeg min neste bok fra listen over uleste bøker og leste dermed Redshirts.

Get a Life Chloe Brown

Jeg pleier ikke lese romantikk, men i februar trengte jeg noe hvor jeg visste hvordan det endte, og da er romantikk et trygt valg. Boka var helt grei, jeg likte hovedpersonene, men jeg ventet og ventet på den uunngåelige konflikten og den var feilkommunikasjonsbasert (som de ofte er) og det er jeg ikke så glad i. Det er litt kjedelig rett og slett, og jeg lurer på om romantikk kanskje ikke er sjangeren for meg.

The Long Way to a Small and Angry Planet

Dette er den boka som har ligget kortest i lesehaugen! Den kom riktignok først ut i 2016, men kom inn i hylla mi på tampen av 2021. Jeg likte den godt nesten hele veien gjennom, dette er en bok om en samling mennesker som bor og jobber ombord på (rom)skipet The Wayfarer, de er av ulike arter og bakgrunner, alle er kompetente i jobbene sine og de fleste er venner (ikke alle er like sosiale og/eller likendes). Boka følger dem fra ett oppdrag til et annet, med alle stopp på veien og skjær i sjøen det måtte innebære. Sammen med dem (og det nyeste medlemmet av staben) utforsker vi Chambers sitt univers, med ulike planeter og arter, og det er ikke fritt for tanker om hva som gjør en til en person (og hva som gjør en til menneske). Det er moralske dilemmaer som oppstår i kjølvannet av hendelser karakterene må reagere på. Jevnt over en god bok, jeg elsker Dr. Chef og vil drikke te sammen med han. Slutten ble dessverre litt for rask for meg, og jeg skulle gjerne sett at en av tingene som skjedde helt på slutten der ble utforsket mer på sidene og ikke bare gjennom meg som lesers tanker.

Redshirts

Jeg kjørte tilfeldig nummer metoden for å velge denne boka Redshirts av John Scalzi. Boka kom inn i livet mitt på et bokloppemarked i 2015, men ble først utgitt i 2012. Dette var en artig bok, tittelen er en referanse til Star Trek og at karakterer i serien med rød skjorte dør først eller oftest, begrepet kan brukes om karaterer som er laget for å kunne «kastes» ved behov. Det er nettopp slike karakterer vi følger i første del av boka, de får alle jobber ombord på samme romskip og reagerer fort på de høye dødstallene, at de andre ansatte gjemmer seg når kapteinen og andre overordnede kommer, for å slippe å dra på oppdrag utenfor skipet. Scalzi leker med sjangeren, perspektiver og narrativer i denne boka, og det funker stort sett veldig bra. Den er lettlest, tidvis ganske morsom, men også kanskje litt kjedelig i blant. Man har hovedfortellingen – og så kommer det tre tillegg med andre perspektiver og ikke alle de er like gode. Men alt i alt anbefales denne om du har sett my sci-fi serier som handler om en gjeng med folk på et romskip med hierarki.

Bruk det (2022)

Bruk det (2022)

Jeg har mange ting, og en del av dem bruker jeg ikke. Ting jeg har spart på fordi «en dag» kan jeg finne på å bruke dem, ting fra hobbyer jeg testa, men ikke likte, esker med gamle kino- og konsertbilletter og andre papirminner. Jeg har ting som må fikses, kastes eller gis bort. Jeg føler jeg drukner i ting som må gjøres noe med, ting jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke bruker, ting jeg aldri ville kjøpt eller tatt i mot i dag, men som jeg nå en gang har i mitt eie. Jeg har også masse jeg ønsker bruke: hauger med ubrukte notatbøker, et femtitall med neglelakker som har vært mest ubrukte de siste årene, akkurat nå har jeg en liste over 40 bøker jeg eier, men ikke har lest (med flere bøker i esker, men jeg har ikke noe sted å sette dem – ennå, det er også litt av greia her), og en uendelig mengde skrivesaker som har hopet seg opp over mange år. Ting jeg drar med meg i livet uten å se så nøye på dem. Så har jeg bestemt meg for å se litt nøyere på dem. Det skjer sakte. Jeg har ingen tidsfrist eller mål for hvor mange ting jeg skal ha til slutt. Jeg vil bruke alle neglelakkene mine (og samtidig sjekke hvilke som er for gamle eller dårlige på andre måter), jeg vil skrive ut noen av pennene jeg har (hvor kommer de fra alle sammen?), jeg vil fylle notatbøkene, jeg vil lese (og/eller gi bort) alle de uleste bøkene mine, drikke masse digg te og ikke bare ha den i skapet og så videre. Jeg har også lister over filmer eg vil se, bøker jeg vil lese som jeg ikke har fysisk (eller eier i det hele tatt) og jeg ønsker også å gjøre noen innhogg i disse. Jeg starta dette prosjektet ikke så langt uti januar etter å ha tenkt på det en stund, og så ville jeg ikke starte før jeg hadde en viss oversikt, men så fant jeg ut at oversikten kan komme gjennom prosjektet og at listene faktisk ikke er det viktigste (ja, jeg er råflink til å prokrastrinere).

I februar valgte jeg å bruke en notatbok til å fokusere prosjektet litt – ikke bare «prøv å lese den haugen med bøker» fordi jeg liker å kunne ignorere oppgaver jeg har gitt meg selv for litt ekstra dårlig samvittighet. Notatboken brukte jeg litt i slutten av 2021 som en bullet journal og jeg tenkte jeg skulle fortsette med det til den er full. I forbinnelse med prosjekt bruk det så bestemte jeg meg for å fokusere på fire områder i februar: Bøker (les to fra haugen), bruk to neglelakker, se fire filmer fra listen over filmer jeg vil se og drikke 28 kopper te (en hver dag). Det gikk sånn passe.

I februar drakk jeg 20 kopper te, lakket neglene 2 ganger, så 4 filmer fra listen min, og leste en halv bok fra haugen med bøker. Av det lærte jeg at noen dager drikker jeg tre kopper te og så går jeg fem dager i strekk uten en eneste en, at jeg må slutte å spontanlåne e-bøker på biblioteket bare fordi (særlig når jeg faktisk leser en papirbok fra haugen som jeg liker godt). Denne kunnskapen tar jeg med meg inn i mars og oppdaterer listen over ting å bruke slik:

  • Lese 2 bøker jeg allerede har
  • Legge neglelakk 2 ganger
  • Se 4 filmer fra listen min
  • Drikke 15 kopper te
  • Bruke 20 sider i notatboken jeg holder på med (har 60 igjen).

Bonus: kan prokrastinere i google sheets fordi jeg ikke klarte å la være å opprette et dokument… Den observante leser vil legge merke til at jeg kun har justert ned ett av målene og lagt til et annet, justere målene etter det jeg kan yte? Skjønner ikke hva du mener.

Kire-serien.

Kire-serien.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg hadde lest Hulder av Tonje Tornes, og nå har jeg lest oppfølgeren og står ved det jeg sa om at det ikke var så farlig med den tredjeboka som ikke finnes. Sett under ett er disse to bøkene artige i den forstand at de tar for seg huldrer, nøkker, marer og mere til. De hører hjemme i et magisk system som vi aldri får fullt innblikk i, men som karakterene vi følger må leve med konsekvensense av. Hvem er gode? Hvem er onde? Er noen det? Det er mange gråsoner! Og så må man spørre seg hva er de?

Hulder og Forbannet stablet på hverandre, med hulder i bunn og forbannet stående oppå.

Ungdommene i boka har vært overlatt til seg selv og sine tilknytninger til det overnaturlige, det magiske, uten veiledning og omsorg. De har blitt, og blir, manipulerte av magiske skapninger de ved inngangen til boka ikke tror på (noe vi, i en setning, lærer mer om mot slutten av andreboka).

Jeg synes bøkene var artige å lese, selv om språket lugget litt for meg og jeg synes kanskje begge bøkene tok litt for lang tid å bli spennende og interessante? Og jeg skulle jo gjerne visst hva som skjedde med Erik (både den unge og den gamle), Lena og T&T videre, samtidig så er det ikke så farlig?

Jeg likte at karakterene fikk være irriterende, dumme, smarte, distraherte, stressa og utålmodige. Jeg likte ideen om et Skogsting. Jeg er også langt utenfor aldersgruppen for disse og det merket jeg godt, men det er veldig gøy med folketro i fabelprosa for store barn og ungdommer!

Lest i januar

Lest i januar

Nytt år – nye muligheter for å fucke opp alt. I 2021 leste jeg tolv bøker, i 2022 tenkte jeg å doble det, det vet jeg at jeg kan, og jeg starta med å holde meg til skjema, verken mer eller mindre. Jeg har også et prosjekt jeg har gitt det uklingende navnet Bruk det (2022) – sånn i tilfelle jeg skulle ville gjøre det samme i 2023) – greia er at jeg har masse ting jeg ikke har brukt nok, det være seg uleste bøker, skrivesaker jeg ikke har brukt, notatbøker jeg ikke har brukt (prestasjonsangst!), den eska med ting jeg har samlet på fordi «det kan jo være nyttig», men som aldri har blitt brukt. Jeg føler vekten av alle tingene mine for tiden, og nå er det tid for å bruke dem – eller gi dem et nytt hjem (som, om jeg skal være ærlig, og det hender det jo at jeg er, kaste det, for noen ting bør vi omforme eller brenne opp og glemme at noen gang var). Jeg har også noen digitale greier å rydde opp i, så her har jeg mye arbeid foran meg, men jeg har ikke noe tidspress for å bli ferdig, annet enn at jeg gjerne vil ha fremdrift hver måned. Så i januar leste jeg fra haugen med bøker jeg har liggende som har samlet seg opp i løpet av årene, de nyeste bøkene ligger pakket bort, så det blir mye gammelt, men gammelt kan være godt, som jeg heldigvis fikk erfare da jeg leste Alt jeg vet er sant og Hulder.

Alt jeg vet er sant

Denne har lagt i haugen min siden 2008 – så det var mildt sagt på tide å komme seg gjennom den. Utgitt i 2007 og kjøpt på salg året etter (nesten alle norske bøker i min eie er julegaver eller kjøpt på salg). Alt jeg skriver er sant er en samling kortprosa, og var debutboka til Ellisiv Lindkvist. Det var lenge siden jeg hadde lest kortprosa og det var en veldig fin måte å starte leseåret. Selv om boka er en samling korttekster er den satt slik sammen at det blir som glimt av hovedpersonens liv, og det funker i det store og hele godt. Her er både humor og alvor, og boka er kanskje også en del av en større litterær samtale, men akkurat den samtalen orker jeg ikke mer av så det lar jeg ligge (beklager til alle nåværende og tidligere bokbloggere som får rare treff på poster fra 2007 da boka kom ut, inklusiv til forfatteren selv, siden jeg vurderte å skrive noe mer her og ville se hva andre hadde sagt). Konklusjon: likte den!

Hulder (Kire #1)

Over til noe helt annet: ungdomsfantasy! Hulder av Tonje Tornes kom ut i 2013 og har ligget på hylla mi siden 2015 tror jeg. I denne boka følger vi ungdomsskole-eleven Erik som flytter til en liten bygd (Sirdal) sammen med sin far, for å være nær moren som er institusjonalisert (for et mord hun bare på en måte har begått). Hun har alltid sett ting som ikke kan være sanne – eller? Det går ikke lang tid før den titulære Huldra dukker opp – med arkaisk språk og besnærende vesen. Jeg både likte, og ikke likte denne, men så er jeg jo også utenfor målgruppen og det merket jeg godt, når det er sagt så ligger oppfølgeren på nattbordet akkurat nå så den har definitvt noe, nøyaktig hva det er klarer jeg ikke sette helt fingeren på, men det gjør jo for så vidt ingenting. Jeg er jo glad i fantasy, og gjerne den som er satt i vår verden og vår tid. Jeg liker også at det er huldre, nøkker og marer involverte. Jeg er litt usikker på hva jeg synes om den, eh, politiske strukturen i magiverden. Dessuten er jeg overbevist om at noen som fremstilles som ålreite i boka egentlig ikke er det og det håper jeg bok to gir meg svar på – og så vet jeg at det egentlig skulle være en bok tre, så jeg skjønner jo at jeg ikke får noen løsning, men det er ikke så farlig, jeg er nemlig elendig på å lese ferdig serier uansett.

Hva skjedde egentlig med deg?

Hva skjedde egentlig med deg?

Før vi starter: Innholdsadvarsel: beskrivelser av spiseforstyrret adferd + SPOILER jeg diskuterer handlingen i detalj.

Jeg har lest Jenny Jordahls Hva skjedde egentlig med deg? Tegneserieromanen om Janne som er tjukk og blir gjort greit oppmerksom på det av, vel alle, inkludert foreldrene som BETALER henne for å gå ned i vekt. Janne går i, eller skal begynne i, sjuende klasse på første side og så er det nesten tid for ungdomsskolen på slutten. Sånn sett er hun heldig som ikke blir seg selv bevisst før da (hilsen hadde et utklipp fra VG med BMI for barn og vektskjema gjemt inni en bok da jeg var ti), men gjennom boka ser vi hvordan hun blir oppmerksom på andres blikk på hennes kropp, og på andre kvinnelige kropper, og det er ganske treffende.

Tematikken er sår, særlig for sånne tjukke barn som meg (som også er tjukk voksen), og noe er så enormt gjenkjennbart som når man skal velge hvem man vil gå på ungdomsskole med og nesten alle du hang med før er uaktuelle fordi du er tjukk og dermed ikke får være med mer? Been there, done that. Eller når noen kommenterer på maten du spiser (eller ikke spiser). Janne i historien her var urutinert og ble tatt med gamle matpakker i sekken (og godt er det). Men i motsetning til Janne ble jeg aldri tynn, og jeg var heller ikke tjukk fordi jeg spiste fem soleboller på vei hjem fra skolen og doble porsjoner av alt, så akkurat den opplevelsen kan jeg ikke si noe personlig om. I boka går altså Janne fra å spise følelsene sine (overspising) til å bli tynn nok til at foreldrene blir bekymret (de betalte henne jo for det i starten, så hvordan de ikke skjønte at det kom til å skje går over hodet på meg). Og så blir alt bra når Jenny får venner og klemmer. Eller noe.

Dette er en veldig enkel bok om noe som er veldig komplekst. Jeg tror ikke det går an for meg å snakke om mat og følelser og (nesten-) spiseforstyrrelser på en måte som omfavner alt, og det kan selvsagt ikke denne tegneserieromanen for barn heller. Den er innmari genkjennelig og sår innimellom. Når Jenny får valentines og så er det kødd? Gutpunch for alle som har blitt mobba.

Tegningene er fantastiske og får virkelig frem Jennys følelser, og mine, jeg bladde plutselig om og fikk noe i fleisen som fikk meg til å grine. Bæng.

Det jeg sliter med er hvordan Janne går fra to ytterpunkter (fem skoleboller til ingen lunsj, og mye tur) og så havner på en slags gylden middelvei (hvor jeg håper alle havner der).

Den handler ikke bare om å være tjukk, men også om mobbing og vennskap (eller mangelen på det) og dette synes jeg er fint utført, og hvordan vi kan ødelegge for oss selv, hvordan vi kan trakte etter å henge med gjengen som egentlig ikke er noe bra for oss (eller hverandre), og prøver å være som den (trusekjøpet, unngå Brage fordi noen andre har «dibs»).

Noen deler er helt fantastiske, og så er jeg litt skeptisk til noen andre, veldig fint fortalt historie, med tekst og tegning i total harmoni. Denne kan kanskje være fin å lese sammen med tiåringer eller noe? Men man må kanskje forklare litt utenom teksten. Jeg vet ikke, kan ikke barn (men vit at de blir påført dette blikket fra verden allerede i barnehagen). Tror egentlig mest at jeg reagerer fordi denne historien er en sjeldenhet at den representerer mer enn den burde, at jeg er litt redd den forsterker stereotypen om at alle tjukke overspiser, samtidig som det er en sannhet at mange mennesker (tjukk eller ikke) gjør det. Overspisning er faktisk den vanligste spiseforstyrrelsen, og mange blir «behandlet» med råd som bare gir dem en annen på toppen. Det er jo det som skjer her, i stedet for å se Janne ser foreldrene kroppen hennes, hun sliter og blir satt på diett, bedt om å spise mindre, gå mer på tur, i stedet for å spørre hvordan hun har det. Ingen av foreldrene merker at hun er blitt venneløs før det har gått lang tid. De ser henne ikke før hun har blitt tynn. Når de skulle sett henne fra starten. Dette er en hard sannhet for mange tjukke, at de ikke blir sett som mennesker men kropp, jeg har merka det selv. Jeg kommer i andre rekke. Det er veldig lett å skille seg fra kroppen mentalt da altså.

Det er brutalt, og selv om det er det som skjer i Hva skjedde egentlig med deg?, så er jeg litt redd for at det likevel ikke kommer godt nok frem? Når jeg er ferdig med å skrive ned tankene og følelsene mine med en bok pleier jeg å sjekke ut hva andre har tenkt og følt og enten har jeg lest den helt feil, eller så har de ikke sett det jeg så, og da blir det litt sånn «men hun fikk noen venner til slutt og foreldrene sa de var glad i henne og nå er hun tynn og pen og alt er bra til slutt» og det er ikke bra, men heller ikke helt det jeg selv fikk ut av boka. Jeg leste en historie om å bli oversett og ignorert som person på grunn av kropp. Den er kanskje litt enkel om et komplekst tema? Vet ikke. Klarer ikke bestemme meg.