NEVERMIND THE TYPOS

Dette var en leseuke! og en henge med venn uke! Og godt er det for det var også en «det er grått og trist ute» uke. Bedre skal det ikke bli på den fronten. Det sludder utenfor når jeg skriver dette. Jeg venter på våren, men våren venter på mai.

Jeg er i det lettleste hjørnet for tiden, og har holdt meg til min ultimate komfortsjanger: urban fantasty/moderne fantasy/så lenge det er etter nittenfemti og det er vampyrer, varulver eller hekser der. Jeg har lest ut The Lunatic Cafe av Laurell K. Hamilton, ferde boka i Anita Blake serien, som jeg tenkte jeg ikke skulle fortsette med da de tre første holdt (jeg leste dem på ungdomsskolen og vgs i sin tid, så det er gjenlesning dette. Kom til Skin Trade den gangen, og så har jeg ikke lest mer). Anita irriterer meg fortsatt ganske mye, og Jean Claude, or Richard. Bare drep dem (jeg vet). Boka er lettlest, og det er fortsatt gøy å bli kjent med de ulike, ofte absurde, stedene de overnaturlige drifter i Hamilton’s St. Louis. Den titulære Lunatic Cafe er lycantropenes restaurant. Ikke like sært som strippeklubb og sirkus kanskje, men man kan kanksje ikke forvente særere og særere bedrifter som front for en eller annen overnaturlig sjef sitt hovedkvarter og eventuelle lysskye aktiviteter, men kan drømme. Mysteriet var så som så denne gangen. Kommer sikkert til å lese neste bok ved en passende anledning. Da vil jeg heller anbefale Trailer Park Trickster av David R. Slayton som er oppfølgeren til White Trash Warlock, og om enn ikke like god som førsteboka så var det fint å bli bedre kjent med karakterene. Adam Binder nøster fortsatt i familiehistorien og deres tilknytning til magi, og det som kommer med. I denne er hovedspørsmålet hvem dreper Binderne? Det får vi svar på, men boka ender likevel med en cliffhanger, og det hadde gjort vondt om ikke tredjeboka allerede er utgitt. Skal ta fatt på den veldig snart. Disse bøkene er like mye karakterdrevne som historiedrevne og det er en miks jeg kan like. I starten av boka får Adam dårlig nytt, roter til kommunikasjonen med kjæresten sin, må prøve å være ærlig, må prøve å finne ut hvem som dreper folk i familien, må forsøke å ikke havne i ytterligere trøbbel, må tilbringe tid med slekt han ikke kjenner så godt eller liker. Vic derimot blir dratt rundt av alvene. Gøy!

Jeg har da også sett film. Jeg så Everything Everywhere All at Once som ikke var det jeg hadde inntrykk av at den var, men heldigvis mye morsommere! Regner med alle som er interesserte allerede har sett den, så jeg nøyer meg med å si at jeg likte den.

På søndag var det klesbytte på gang. Jeg bytta fra meg fem plagg og tok ett med hjem. Jeg har aldri vært på noe sånt før, jeg er jo tjukk så regner liksom ikke med at det er for meg, men denne var spesifikt retta mot sånne som meg så det var gøy! Klærne var stort sett ikke så interessante. Mye ting som har lagt i skapene til folk siden 2016. Ett av problemene med å være tjukk og forsøke å handle brukt er at når vi finner plagg som passer og vi liker så sliter vi dem ut, de havner liksom ikke i bruktbutikkene. Så satt pris på dette markedet. God kaffe hadde de og. Og hyggelige folk.

Konsentrasjonsevnen skorter det på. Gjennomføringsevnen skorter det på. Det er i grunn lite av alt.

Jeg var i 86-årsdag og fikk kake denne uka, men sa fem ord eller noe sånt. Jeg må bli flinkere til å si ting i samtaler, er så vandt til å bare holde kjeft fordi jeg ikke har noe fornuftig å si, men det har jo ingen andre heller så skjønner ikke hvorfor hjernen min insisterer på at jeg skal holde kjeft. Denne uka har den insistert ekstra på det.

Kommer sterkere tilbake.

K.

Så var man forkjølt igjen, men denne gangen er det faktisk bare en forkjølelse og det er mer sånn at jeg blir fort sliten og kan rive såre hudflingser av neseborene. Det er som det er. Jeg har sett mye Rizzoli og Isles på Viaplay igjen. Det er grei tidtrøyte. Jeg har også lest en del.

Jeg hørte ut Maureen Johnson sin Nine Liars denne uka. Det er femte book om Stevie Bell. Jeg leser ikke så mange ungdomsbøker, men jeg er investert i disse krimbøkene. Jeg tror kanskje dette er boka jeg har likt minst i serien, men mest fordi jeg ble veldig irritert på hovedpersonen et par ganger og det tok litt for lang tid før vi faktisk kom til selve mysteriet, som er grunnen til at jeg leser dem. Vel det og at jeg like forfatteren ganske godt, hører på podcasten hun er med i og sånt. I boka reiser Stevie og vennene på selvorganisert skoletur til London for slik at Stevie skal henge med den sjukt irriterende kjæresten sin som bor der, men så serverer en skolevennine av han Stevie et mysterie hun ikke klarer å slutte å tenke på før hun har løst det. Her kommer en av mine minst likte troper fra ungdomslittearturen inn: person lyver til vennene sine. Synes alltid det er vanskelig å snakke om krim for poenget er jo mysteriet, og det kan jeg jo ikke snakke om. Jeg løste det ikke underveis, men det tror jeg man kunne gjort om man prøvde for det er av lukket rom sorten.

Jeg hørte også Artificial Condition av Martha Wells, som er andre bok i Murderbot serien. Det er en rekke kortromaner, og som sådan veldig greit om man ikke har lyst på noe langt. Vi følger vår hovedrobot Murderbot, den har fått fri vilje og er både på rømmen og på jakt etter svar på hva som egentlig skjedde med den i forrige bok. Da havner den ombord på et forskningsskip som kjeder seg på en ubemannet transportoppdrag og de to samarbeider om å få Murderbot der den skal, med de forviklinger det innebærer. Jeg likte førsteboka veldig godt, og synes oppfølgeren også var god, men kanskje gav litt mindre tyggemotstand om det gir mening. Skal i alle fall lese neste når jeg sliter med å begynne på noe igjen. Som er sånn ca om et par bøker tenker jeg.

Sist, men ikke minst har jeg lest Legend & Lattes av Travis Baldree. Denne har tatt lesehjørnet mitt på internett med storm. Alle likte denne koselige fantasyboken som en pause i all elendigheten. Jeg er intet unntak. Viv er en kul hoveperson som det var gøy å bli kjent med. Jeg likte også hvordan boken startet som de historiene jeg forteller meg selv når jeg skal sove, med å sakte bygge opp noe. Det likte jeg godt. Jeg suste gjennom første tredel av historien, så brukte jeg lengre tid på midtpartiet fordi jeg begynte å tvile på boka, som om suksessen til Viv føltes billig, ikke så mye på grunn av steinen hun hadde gjemt under gulvet og selv tenkte var grunnen, men fordi jeg følte vi ikke kom tett nok på de andre karakterene. Viv samler et knippe bra folk rundt seg, og det hele blir forklart i siste del og jeg synes boka henter seg relativt godt, men jeg vil gjerne kjenne de andre karakterene bedre, og det føltes fortsatt litt billig, og det tror jeg ikke var meningen. Det hindret meg ikke fra noen sentimentale tårer på slutten altså! For found family/funnet familie er en av mine favoritttroper, kanskje nettopp derfor jeg ikke var helt fornøyd? Jeg har også sett kommetnarer om at det kan oppfattes kolonialistisk hvordan Viv besøker en kaffesjappe et sted og liker drikken og stemingen og bestemmer seg for å importere det til et annet sted hvor de ikke har hørt om det en gang. Ser den. Det sagt er det også gøy å se en kaffemaskin i en fantasyverden! Kommer sikkert til å sjekke ut oppfølgeren (som er en forhistorie snarere enn en fortsettelse).

Glemte å skrive igjen. Selv når jeg bestemmer meg for å skrive, bare glemmer jeg det, tenker «jeg tar det i morgen» og så går det en uke eller to før jeg kommer på at det er noe jeg gjør. Det er en ting som er så rar med meg. Jeg kan gjøre noe hver eneste dag og så bare en dag slutte å gjøre, ikke bevisst, jeg bare glemmer det. F.eks. skjedde det da jeg slutta med tumblr i 2014 (jeg er tilbake, men det er en annen historie). Jeg logga inn og scrolla hver dag, helt til jeg en dag ikke gjorde det og glemte at hele siden fantes inntil jeg leste navnet på den i en annen kontekst, logga på og så at alle jeg hadde fulgt hadde slutta i mellomtiden og så sletta jeg meg. Eller jeg kan spille et mobilspill hver dag (har den dårlige vanen å gjøre det før jeg står opp…) og så plutselig har jeg bare sluttet uten å vite om det. Jeg vet ikke om det gir mening. Det skjedde med tanntråd en gang. Hver kveld før jeg pusser tennene bruker jeg tanntråd. Helt til jeg en dag bare glemte at det var en ting som eksisterte før jeg åpnet skuffen hvor trantråden er og kom på at det var jo noe ja. Nå bruker jeg tanntråd igjen altså.

Det var litt sånn med skrivingen nå. Jeg skrev hver dag en liten stund og så ble det liksom borte. Nå kom jeg på det igjen så da skriver jeg her så jeg får begynt igjen.

Sees!

Jeg logga tilfeldigvis inn på en av de bullshit gigeconomy sidene hvor man av og til kan tjene seg en krone, og endte opp med å jobbe i to timer. Så nå har jeg kanskje tjent meg en tohundre kroner eller noe. Det er en måned med en eller annen strømmetjeneste eller en halv mobilregning det. Kan jeg skrive sånt på CVen? Hvordan gjør man det. Kaller det strøjobber og så skrive man ting som oversettelse, korrekturlesning, tekstarbeid, og så slenger man på den månedlige kjøkkenvasken man gjør hos en gammel dame man kjenner til slutt? Bare som en sånn liten «jeg gjør noe altså» på toppen av jobblisten? Kan jeg kalle meg innholdsprodusent når jeg legger ut ting på nett? Å skrive bloggen opp på CV-en er flaut, men være litt mer vag? Legge til bokinstaen min? Og vise frem hvr lite jeg har lest? Neida. Jeg leser faktisk mer enn folk flest, om enn litt mindre enn en bibliotekar kanskje burde?

Det er vanskelig å være arbeidsledig når man ikke ser noen ende på det. Det er min skyld. Jeg har ikke opparbeidet meg noen folk jeg kan spørre om referanse fra. Da får man ikke jobb da. Men man må søke og søke og søke og søke og søke. Denne uka har jeg laget meg tre versjoner av CV-en i Canva. For da kan jeg øve meg i Canva (gratis verktøy som man kan lage plakat til biblioteket med? Det er grei kunnskap å ha når man søker jobb hos Norges folkebibliotek!).

Jeg og ei jeg kjenner har bestemt oss for å bli kjent med alle bibliotekfilialene i Bergen. Vi begynte med Fyllingsdalen bibliotek så vi også kunne teste den nye bybanen. Jeg er fascinert av bibliotek på kjøpesenter. På den ene siden er det jo smart for folk er på kjøpesentre, særlig når det er vestlandet det er snakk om. Kan gjøre alle ærend, pluss lese avisa og låne en bok i samme hus når det regner sidelengs utenfor? Ja takk. Samtidig er kjøpesenterestetikken en av de verste som finnes. Det er så grått og trist. Det gjelder Oasen også. Et grått kjøpesenter i grå februar.

Helgen ble feiret med å hjelpe hun jeg kjenner med å fylle en kommode med klær, lage og spise pizza og se veldig dårlig film (med vilje) på lørdag, så fulgt opp med fastelavnsboller på søndag. Yum yum. Ganske normal helg for mennesker som er en del av samfunnet det? Jeg deltar jeg og liksom.

Jeg leste “Gullalder eller endetid” i Vinduet mens jeg satt på bussen her en dag. Det var en sånn tekst jeg leste fordi jeg har tenkt litt på dette med innholdskuratering i det siste, og der delte noen den på Twitter og jeg trykket meg sulten inn. Det jeg har tenkt litt på er at jeg savner da folk blogget og la ut lister med lenker til ting de hadde likt på internett den siste tiden. Folk jeg allerede likte og hadde noe overlapp i smak med (hvorfor ellers skulle jeg lest bloggene deres?) som gav meg tips! Det var veldig hyggelig. Så så/leste/hørte jeg det som virket interessant og lot resten ligge igjen. Nå er det andre sosiale medier som gjelder og de er ikke like vennlige når det kommer til å dele innhold. Folk jeg følger rundt på internett gør det sjeldent, men mindre det er lenker til ting du kan kjøpe via deres affiliate lenker. Jeg unner alle å tjene noen kroner der de kan, men det er ikke så interessant å se på et klesplagg jeg ikke vil ha. Lenge kunne man ikke lenke i historiene på instagram (eller man måtte ha over et visst antall følgere), men med en gang det ble tilgjengelig for de fleste har jeg trykket meg inn på ting folk jeg følger deler som ikke bare er en nettbutikk. Da kjente jeg at jeg savnet det. Jeg kjente også på det at jeg ikke lenger følger noen som kuraterer innhold for meg i særlig grad. Det er jo det sosiale medier gjør for deg, men jeg vil jo ha ulike typer innhold. Ja, eg kan sitte på tiktok i en time, men så er det nok, for da har jeg sett alt som treffer og de insisterer på å vise meg ting jeg ikke vil ha uansett. Jeg er stor tilhenger av konseptet “røkt din egen feed” og det gjelder ikke bare på sosiale medier, men hele internettet. Jeg er min egen kurator, men det er jo så mye jeg ikke vet om! jeg trenger flere enn meg selv. 

I artikkelen jeg lenker til øverst handler det blant annet om kritikken av det digitale, og at den kanskje er noe feilplassert. Det anbefales å sette seg ned med den da den er velskrevet og har litt knask man kan tenke på om man er slik anlagt. Det snakkes om kultureliten som kanskje må innse at det de har vært en nisjegreie hele tiden, og ikke at det er internett sin skyld, at det bare er synliggjort her. Det har jeg tenkt også. Jeg henger og i litterære områder på nett i blant (men helt ærlig er jeg ikke så påkoblet som jeg en gang var). Så handler den altså til slutt om å finne fram i kaoset!

Jeg er jo bibliotekar av utdanning og å finne frem i kaoset er mer eller mindre halve grunnen til at jeg tok den utdanningen, uten at jeg føler jeg er flink til det likevel. For det er så innmari mye. Det er derfor jeg savner kuratorer. De jeg har ennå har gjort bloggene sine til nyhetsbrev og legger en liten liste til slutt over ting de vil dele til slutt. Det er fint, men nyhetsbrev er jo ofte veldig lukket (men det trenger ikke være det, de fleste blogger kan abonneres på og nyhetsbrevtilbydere kan også ofte tilby en rss versjon til folk som ikke vil ha e-post). Jeg testa the Syllabus (som nevnes i vinduet artikkelen også) når den kom og det funka ikke helt for meg (jeg er ikke seriøs nok til å gidde å lese det jeg fikk, så når det gikk over til betalt abonnement så droppa jeg det). 

Jeg har vært litt for avslappet og ikke røktet mine feeds så godt som jeg burde, og jeg har i grunn lest litt få kjekke ting i de siste, så jeg får ta meg sammen og røkte og kuratere for meg selv. Og dele litt. Kanskje jeg kommer en oppfølger til denne teksten når jeg har funnet ut hvordan jeg best gjør det i dag. Sist jeg rydda skikkelig i måten jeg brukte internett på så det digitale landskapet ganske annerledes ut. Konsentrasjonsevnen min har også vært noe redusert, men nå er den tidvis på plass.

Jeg tok bussen til hovebiblioteket i Bergen, spiste lunsj i Amalie’s hage, skrev noen sider i en notatbok, og det føltes bra. Ordene mine føles ganske dårlige for tiden, som om jeg ikke får den flyten jeg pleide å ha når jeg skrev, men det er jo en treningssak og jeg har skrevet lite annet en gjøremålslister i det siste (i alle fall på norsk). Som jeg skrev i forrige ukeslutt så har jeg slitt litt med å begynne å skrive igjen. Jeg holder ting inne i hodet og glemmer dem i stedet. Det fine er at jeg kan komme på den samme tingen mange ganger og føle jeg har kommet på mange ting. Det dårlige er at det ikke blir noe av det. Det er mange ting jeg sliter med for tiden. Lediggang er ikke roten til alt ondt, men til noe. Hjernen min blir til grøt av og til. Det vil jeg ikke. Jeg vil ikke snake så stygt til meg selv som jeg gjør, jeg vil føle at eg får til ting, at jeg mestrer. Akkurat nå er det eneste jeg mestrer å tømme oppvaskmaskinen. Det føles i alle fall sånn. Jeg vil også bare tillate meg å være klein, cringe, inderlig. Det siste der er jeg ikke så flink til. Jeg vil også være mindre feig, holde mindre inne. Ikke dele meg selv opp mindre enheter som folk får møte. Være hele meg selv, og stole på meg selv og ikke være redd for å være dum. Er lov å være dum! Problemet er at hjernen min fortsatt spiller av de dumme øyblikkene fra da jeg var tolv. femten og søtten, og ikke bare de fra i går. Det er ganske slitsomt. Det blir en slags fysisk smerte når jeg kommr på det, som om kroppen min forsøker å vrenge seg selv. Tenk jeg brukte feil navn på en person den gangen! Tenk at jeg snakket alt for fort på den framføringen! Tenk at jeg trodde han fyren snakket til meg når han snakket til noen andre! Tenk at jeg sa den dumme tingen jeg vet ikke hjelper når noen sa noe litt sårbart? Gaaah. Alle fucker opp kommunikasjon hele tiden, det er vanskelig, men jeg vet at ikke alle har hjerner som sparer på den minste tabbe og kjører kino om natten når du skal sove (eller noen ganger også når du sover).

Dette sier jeg fordi på lørdag gjorde jeg noe jeg ikke hadde lyst til, jeg dro på komishow med min mor, hennes bestevenn og hennes datter, inkludert ett lett måltid først. Jeg hadde ikke lyst fordi det er mange kleine situasjoner (og min mor er veldig triggende for flauheten og angsten min) som kan oppstå. Bestille mat? Fullt av fallgruver. Tenk om jeg ikke snakker tydelig nok og noen må be meg gjenta meg selv? Tenk om jeg får sånn helt lys stemme som jeg kan få når jeg er engstelig? Tenk om jeg må svare på dumme spørsmål. Heldigvis var det bestilling i baren og maten var grei. Ingenting gikk galt. Jeg drakk en øl og en gin tonic og det tok noe av angsten. Har aldri drukket for å drepe angsten, for det er å invitere inn et problem, men har mange ganger tenkt at et par shots før jeg går hjemmefra hadde gjort seg når jeg skal skumle ting.

Vi så Margot alt i boks. Dette er en sjanger jeg ikke kan så mye om. Komishow? Revy med to skuespillere? Jeg aner ikke. Jeg har nemlig ikke humor og pleier ikke gå på sånt. Gjennomsnittsalderen på publikum var høy, stolene ubehagelige (ei foran meg hvisket til hun ved siden av at rompen hadde sovnet ca halvveis i programmet). Jeg trakk på smilebåndet et par ganger, noen av vitsene satt, men det spilte på stereotyper jeg ikke er så glad i. Selve rollefiguren Margot var bra da, morsomt fordi det er sant typen.

Så da har jeg gjort noe litt skummelt denne uken! Neste uke holder jeg meg til litt mer kjente greier tror jeg.

Jeg har allerede glemt forrige uke jeg. Når man ikke gjør så veldig mye så blir alt litt samme smørja og dagene glir inn i hverandre. Jeg prøver å skrive ting ned, ta bilder eller filme ting for å huske at tiden går. Gir det mening? Jeg vet ikke. Føler jeg har mistet skrivingen igjen, som om den er borte, men jeg savner den. Derfor prøver jeg meg med disse ukentlige innleggene inntil videre. Det er lørdag i dag så det burde jo komme et for denne uka i morgen, men jeg har litt problemer med startmotoren tror jeg.

Noen jeg er glad i feiret sin hobbitmyndighetsdag på fredagen og jeg bakte muffins. De ble for bløte, så jeg ble sint og ville kaste alt ut vinduet, vi tørket de litt i varmluften og de ble litt for tørr i stedet. Jeg ville kaste de ut vinduet, men jeg tok de med likevel og alle forsikret meg om at det ikke var så ille, men jeg vet de løy.

Jeg har en dum hjerne, og jeg snakker stadig vekk stygt om meg selv, men så beviser jeg jo at eg har rett når jeg holder på sånn. Jeg er faktisk ubrukelig, prøver å overbevise meg om at det er greit å være ubrukelig, men får det ikke til. Jeg vil jo helst bare være brukbar. Dette kommer nok til å være et løpende tema gjennom året.

Jeg spiste veldig mye skive med syltetøy og banan. En barndommens favoritt jeg ikke har spist på lenge. Vi lagde syltetøyet selv, med rips, bringebær, stikkelsbær og rabarbra (og sukker). Det var vel mer en rørt blanding enn syltetøy. Det ble spist opp på under uken. Stor søt og syrlig hit!

Har jeg gjort noe denne uka da? Nei. Jeg har vært på kaffebesøk en gang og lest ut noen bøker. Jeg har gjenlest de første bøkene i Anita Blake serien, og nå har jeg lest ut den tredje Circus of the Damned og kjenner at det kanskje holdt. For en rimelig kort bok er det grenser for hvor mange referanser til skoene til hovedpersonen jeg orker, dessuten er hun litt for dum i denne. Ikke at hun trenger å være så smart, men ugh! Uansett så fikk jeg lyst til å skrive fanfic hvor noe heeeelt annet blir utfallet av boka bare for å leke med hvor serien kunne gått herfra i stedet. For jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke bare skyter Jean Claude – han er så irriterende.

Jeg leste også ut Dial A for Aunties, eller hørte ut om du vil være pedantisk. Jeg hadde en veldig blandet opplevelse med boken, på de ene siden var den morsom og original, på den andre ble den tidvis litt slitsom. De var veldig mye frem og tilbake med den kjølekassen for å si det sånn. Kaotiske forviklinger fra start til slutt var det også. Jeg trodde det kom til å dukke opp flere lik enn det som var annonsert på baksiden utelukkende på grunn av hvor mye jeg selv ville myrde tantene i blant.

Jeg har også sett ferdig serien Three Pines helt ok krim som balanserer mellom det komiske og det gravalvorlige og kanskje ikke alltid får det helt til, men alltid gøy å spørre noen om vi skal se på Gamasjen (hovedpersonen heter Gamache). Det er åtte episoder, med fire mysterier som får hver sin dobbelepisode (og mange gjennomgående karakterer!) samt ett som løper hele sesongen. Sistnevnte er lett å finne ut av, de andre varierer litt. Jeg vil si serien er grei for sin sjanger.

Nå ble denne ukas dagbokinnlegg fryktelig mye om hva jeg har lest og sett, men sånn blir det når man er verdens kjedeligste person!

Takk for meg. Skrives om en uke.

Denne uken har vært lang og kort på en gang. Travel og tom. Mandag lå jeg for det meste i sengen og frøs. Tirsdag var jeg på kino (ja, det var flere kinogavekort!) og så M3EGAN. Den var ganske artig. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men hadde sett traileren på flere av mine turer på kino før jul og det var også ganske ok anmeldelser som fløt rundt så jeg tenkte at det kunne være gøy. Det var det! Vi var tre stykker i salen så det var også ganske bra. Filmen var midt på treet kvalitetsmessig vil jeg si. M3egan var ubehagelig på en sånn måte bare AI kan være, hvor det er visse ting som er nesten riktige, men så er de feil. Uncanny er vel det engelske utrykket. Det tok litt tid før filmen giret opp, men når den gjorde det var den artig. Jeg var litt redd i starten for måten foreldrene til barnet i historien dør på er teit, fordi de er dumme.

Jeg har ikke ført gjøremålslister denne uka og vet dermed ikke hva jeg har gjort, hva jeg har spist eller hvor jeg har vært. Neida, det er bare nesten sant. Onsdag og torsdag var derimot treige dager som det ikke er noen vits i å huske. Jeg vaska badet. På fredag begynte vi å vaske alt i vitrineskapet. Det tok halve fredag og halve søndag. Vi avbrøt fredagsjobbingen for å gå tur da det var veldig bra vær ute og vi tross alt bor på vestlandet.

På lørdag busset jeg til Bergen og dro på besøk til bonusbestemoren min hvor vi spiste lunsj og vasket litt. Jeg anbefaler alle som smører mat i hjemmetjenesten å se inn i kjøleskapet man henter pålegg i. Veldig imponerende å åpne begge skinkepakkene som var der når det bokstavelig talt er fire pålegg på påleggshyllen. Jeg er irritabel og sur denne søndagen så dere kan være glad dere ikke må oppholde dere i mitt nærvær. Har så langt ingen planer for uken som kommer. Det må jeg gjøre noe med.

Snakkes!