uke 4: Hæ, allerede?

uke 4: Hæ, allerede?

Har jeg gjort noe denne uka da? Nei. Jeg har vært på kaffebesøk en gang og lest ut noen bøker. Jeg har gjenlest de første bøkene i Anita Blake serien, og nå har jeg lest ut den tredje Circus of the Damned og kjenner at det kanskje holdt. For en rimelig kort bok er det grenser for hvor mange referanser til skoene til hovedpersonen jeg orker, dessuten er hun litt for dum i denne. Ikke at hun trenger å være så smart, men ugh! Uansett så fikk jeg lyst til å skrive fanfic hvor noe heeeelt annet blir utfallet av boka bare for å leke med hvor serien kunne gått herfra i stedet. For jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke bare skyter Jean Claude – han er så irriterende.

Jeg leste også ut Dial A for Aunties, eller hørte ut om du vil være pedantisk. Jeg hadde en veldig blandet opplevelse med boken, på de ene siden var den morsom og original, på den andre ble den tidvis litt slitsom. De var veldig mye frem og tilbake med den kjølekassen for å si det sånn. Kaotiske forviklinger fra start til slutt var det også. Jeg trodde det kom til å dukke opp flere lik enn det som var annonsert på baksiden utelukkende på grunn av hvor mye jeg selv ville myrde tantene i blant.

Jeg har også sett ferdig serien Three Pines helt ok krim som balanserer mellom det komiske og det gravalvorlige og kanskje ikke alltid får det helt til, men alltid gøy å spørre noen om vi skal se på Gamasjen (hovedpersonen heter Gamache). Det er åtte episoder, med fire mysterier som får hver sin dobbelepisode (og mange gjennomgående karakterer!) samt ett som løper hele sesongen. Sistnevnte er lett å finne ut av, de andre varierer litt. Jeg vil si serien er grei for sin sjanger.

Nå ble denne ukas dagbokinnlegg fryktelig mye om hva jeg har lest og sett, men sånn blir det når man er verdens kjedeligste person!

Takk for meg. Skrives om en uke.

Uke 3: kino, vasking og besøk

Uke 3: kino, vasking og besøk

Denne uken har vært lang og kort på en gang. Travel og tom. Mandag lå jeg for det meste i sengen og frøs. Tirsdag var jeg på kino (ja, det var flere kinogavekort!) og så M3EGAN. Den var ganske artig. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men hadde sett traileren på flere av mine turer på kino før jul og det var også ganske ok anmeldelser som fløt rundt så jeg tenkte at det kunne være gøy. Det var det! Vi var tre stykker i salen så det var også ganske bra. Filmen var midt på treet kvalitetsmessig vil jeg si. M3egan var ubehagelig på en sånn måte bare AI kan være, hvor det er visse ting som er nesten riktige, men så er de feil. Uncanny er vel det engelske utrykket. Det tok litt tid før filmen giret opp, men når den gjorde det var den artig. Jeg var litt redd i starten for måten foreldrene til barnet i historien dør på er teit, fordi de er dumme.

Jeg har ikke ført gjøremålslister denne uka og vet dermed ikke hva jeg har gjort, hva jeg har spist eller hvor jeg har vært. Neida, det er bare nesten sant. Onsdag og torsdag var derimot treige dager som det ikke er noen vits i å huske. Jeg vaska badet. På fredag begynte vi å vaske alt i vitrineskapet. Det tok halve fredag og halve søndag. Vi avbrøt fredagsjobbingen for å gå tur da det var veldig bra vær ute og vi tross alt bor på vestlandet.

På lørdag busset jeg til Bergen og dro på besøk til bonusbestemoren min hvor vi spiste lunsj og vasket litt. Jeg anbefaler alle som smører mat i hjemmetjenesten å se inn i kjøleskapet man henter pålegg i. Veldig imponerende å åpne begge skinkepakkene som var der når det bokstavelig talt er fire pålegg på påleggshyllen. Jeg er irritabel og sur denne søndagen så dere kan være glad dere ikke må oppholde dere i mitt nærvær. Har så langt ingen planer for uken som kommer. Det må jeg gjøre noe med.

Snakkes!

Uke 2: eeeeh

Uke 2: eeeeh

Her er rett og slett et bilde av et smykke jeg fikk til jul for det ble ikke fotografert noe denne uken.

Selv om jeg bare hoster litt dann og vann nå har ikke denne uken vært noe særlig mer aktiv enn den forrige. Jeg har fokusert på å stå opp og få orden på døgnrytmen. Siden jeg er arbeidsledig kan jeg stå opp når jeg vil, og det er klokken ni. Egentlig vil jeg sove til elleve for jeg er virkelig et b-menneske, men da forsvinner dagene litt for fort siden jeg er i utakt med samfunnet ellers.

Selv om aktivitetsnivået har vært lavt denne uken, har det vært høyere enn forrige uke. Jeg har vasket badet, pakket ned julen, tømt oppvaskmaskinen, brettet tøy og sånne huslige ting. Jeg har riktignok ikke gått lengre enn til postkassen, men det gjør ikke noe. Jeg solgte en bok med bookis og håper den kom frem. Jeg leste også ut to bøker! Jeg har holdt på med begge siden i fjor, jeg hørte begge som lydbok. Den første var A Fistful of Charms av Kim Harrison, den kom ut i 2006 og er fjerde bok i paranormal urban fantasy serien The Hollows, og jeg har lest den før. Tror jeg. Husket ikke noe fra handlingen så kanskje jeg bare leste de tre første? Ikke vet jeg, men nå har jeg i alle fall lest den. Den var helt ok. Hadde vært mye gøyere om Rachel bare var litt skeiv altså. Jeg hadde forøvrig en idé i hodet mitt om at denne serien ikke hadde så mange bøker, men å ser jeg at det er søtten. Det var ikke det sist jeg sjekket, men det er sikkert ti år siden, så det er min skyld at jeg ikke sjekka. Tror ikke jeg skal presse på for å lese den ferdig for å si det sånn.

Jeg leste også romantikk! Det gjør jeg ikke så ofte, og A Merry Little Meet Cute var absolutt ikke helt min greie, den begynte bra, men så slutta det å funke for meg. Boka følger en pornoutøver (skuespiller? artist?) og en avdanka boyband sanger som av ulike grunner blir ansatt for å være stjernene i en «Hopeflix» julefilm, og så går det som det må gå i en romanse. Det var gøy å bli kjent med hovedpersonene, og så ble det kjedelig, plottet var ganske forutsigbart, og kanskje om boka var kortere hadde det gått greit, men den var rett og slett for lang.

Jeg har også sett en film denne uka, jeg så The Burnt Orange Heresy som er en film som følger en kunstkritiker på jakt etter et scoop og noen kronasjer, dama han møter på veien, en eksentrisk kunstner og en rik fyr som vil bli rikere. Innimellom var det stemningsfullt og interessant, men dessverre holdt det ikke. Handlingen mot slutten var rett og slett kjedelig, det kunne med fordel vært enten en åpnere slutt eller det motsatte!

Uke 1: Godt nytt år, kanskje?

Uke 1: Godt nytt år, kanskje?

På nyttårsaften ble jeg spurt hva jeg hadde oppnådd i 2022 eller hva det beste som hadde skjedd, og jeg bare blinket til hun som spurte i et halvt minutt før jeg stotret et svar. For 2022 sugde. Jeg stod masteren jeg leverte på tampen av 2021 og så skjedde det ikke noe mer. Jeg søkte på noen jobber jeg ikke fikk, tjente 2000 kroner på fjas og det var i grunn det. 2022 forsvant. Først var jeg utslitt, så bare mer og mer desperat og stressa. Jeg skjønner at jeg ikke får jobb, ingen erfaring, ingen referanser. Jeg ville heller ikke ansatt meg. Så jeg stod der når rakettene smalt og ønskte folk godt nyttår og lurte på om jeg skulle gjemme meg for alltid. Om jeg forsvant ville verden bli et bedre sted. Sånn tenker jeg litt for ofte, og om noen sa det jeg tenker til og om meg selv om seg selv ville jeg blitt rasende (med visse unntak, jeg snakker jo ikke særlig ofte med diktatorer, men om en av dem skulle lese dette så er det helt greit for meg om de hopper i nærmeste elv og forsvinner). Dessuten har folk bedt meg om å dø mange nok ganger til at jeg litt trassig nekter å gjøre det. Det var ikke meningen dette skulle bli så deprimerende, men det er mørkt inni skallen min nå. Så der stod jeg og tenkte at 2022 sugde og at 2023 enten måtte bli bedre eller ikke bli i det hele tatt. Treten dager inn i året er det mest ikke.

Sol på første nyttårsdag.

Jeg lå med influensa i en uke. Eller litt mer, for jeg hoster for så vidt ennå. Dag 13 av det nye året. Årets første uke var feberhjerne som svevde inn og ut av ørsken, det var å sitte sovende fordi om jeg la meg ned prøvde lungene å rømme kroppen. Det var å spise knekkebrød og bare knekkebrød i flere dager for det var digg å kjenne at de raspet nedover halsen, og så var det å nekte å spise i noen dager fordi alt var vondt. Det var å prøve å lese, men ikke orke å konsentrere seg så man ender opp med en sesong av en amerikansk krimserie fra ti år siden hvor du skjønner hvem morderen er fem minutter inni den 42 minutter lange episoden, men ikke har energi til å le av hvor dumme historiene er og hvor enkle stereotypene er. Det var uke 1. Jeg klarte å lese en tegneserie, Nimona av ND Stevenson, leste den før jeg ble virkelig syk og den var veldig underholdende.

Uke 2 har fortonet seg litt bedre, og jeg har gjort spennende ting som å vaske badet, men nå forgriper jeg dagbokbloggens gang. Jeg har tre planer i år. En på tirsdag. En ellevte februar og en i desember. Håper på flere. Skal si litt mer ja, være litt tøffere og bare la verden se meg som meg. Kanskje. Er ikke helt sikker på den siste der. Jeg er så jævlig klein. Jeg vil lese 30 bøker i år. Se 52 filmer. Søke på alle jobbene. Vaske badet hver onsdag. Sånne ting. Har du nyttårsforsetter? Fortell!

Sees snart. Kanskje.

Fort, vi må bruke kinogavekortene!

Fort, vi må bruke kinogavekortene!

Både jeg og en venninne hadde kinogavekort som hold på å gå ut på dato. Det kan man ikke ha noe av så vi fikk oss tre filmer på to uker. To nye og en fra i fjor. Vi så Vikingulven, Tre nøtter til Askepott og Violent Night. Alle tre var midt på treet filmer for meg, med gode og dårlige kvaliteter.

Skjermdump med mine sternevurderinger fra Letterboxd

Vikingulven er en norsk varulvfilm! Jeg har sett en del varulvfilmer og som sådan kan vel ikke dette kalles originalt, men norsk ramme gjorde det morsomt likevel. Vi var helt alene i salen så det gjorde det ekstra gøy. Flimen følger Thale og familien hennes som har flyttet til den fiktive telemarksbygden Nybo. Det settes opp en klassisk dynamikk her: Moren til Thale har fått seg ny samboer og de har flytta fra storbyen til bygden med ungene på lasset. Thale er misfornøyd og sliter med å tilpasse seg tilværelsen. Moren er politi. Thale sniker med seg en sekspakning øl og går for å henge med sine jevnaldrene, og det som må skje i en varulvfilm skjer: et angrep. Filmen følger etterforskingen av de voldsomme dødsfallene som moren og lensmannen gjennomfører, samtidig som den følger Thales forvandling. Dialektmessig er denne filmen et sammensurium, men bygdenorge er generelt lett gjenkjennelig og en av de bedre sidene ved filmen. Jeg likte rollegalleriet godt, fra den furtne Thale, til den eksentriske varulvjegeren som selvsagt dukker opp! Desverre ble karakterene dårlig utviklet, moren spesielt synes jeg var litt vanskelig å forholde seg til, samboeren hennes bare var der (men sånn er det kanskje med sånne), lillesøsteren var kul. Mytologien er også på plass her. Synes godt den kunne vært enten litt mørkere eller litt morsommere, og kanskje litt blodigere? Men jeg koste meg i kinosetet! Jeg likte bydgestemingen og mytologien. Slutten var litt hakkete, tre korte scener etterhverandre hvor minst en av dem kunne vært kuttet. Den byr heller ikke på noen overraskelser sjangermessig, men det gjør i grunn lite. Gøy!

Tre Nøtter til Askepott kom jo i fjor, men jeg så den ikke da, og hadde nok ikke sett den om det ikke var for at jeg ikke betalte billetten selv og det var det beste alternativet akkurat den dagen. Jeg gikk inn i salen forberedt på å ikke sammenligne den med originalen, men det gikk ikke når noen av replikkene er de samme og andre ikke. Mitt største intrykk er at den hadde det litt for travelt og hastet avgårde med en gang. Mange scener var akkurat litt for korte og vi kom ikke så godt innpå karakterene synes jeg. En av de tingene jeg liker best med, og kanskje har lagt ekstra merke til på grunn av Knut Risans enmannsdubbing, er blikkene karakterene stadig sender hverandre og uttrykkene i ansiktene deres. Jeg ville ikke kjent igjen kompisene til prinsen om de stod ved siden av meg rett etter filmen en gang! De var litt for mye i bakgrunnen selv når det handlet om dem. Det gjorde også at det ble dårlig payoff når deres historie endte der den gjorde (en endring i historien jeg ellers likte godt, jeg vil bare like det enda mer!). Scenene i og rundt hjemmet til Askepott er også litt sparsommelig befolket og man får ikke så godt inntrykk av flokken som bor og jobber der som i originalen. Når bakergutten (eller kjøkkengutten?), han som knuser noe i starten, dukker opp jevnlig i originalen legger man merke til ham, men her? Not so much. Noe som igjen gir litt dårlig payoff på slutten når han ber en av de andre karakterene til dans. Tilsvarende har de droppet at å være tjukk er en vits i seg selv, men f.eks. damen i den røde kjolen på ballet er også litt mindre mektig. De har også oppdatert humoren og slengt inn en stylør og litt mer, jeg vet ikke, slapstick? (når Dora setter seg på styløren for eksempel). Det er greit med mer oppdaterte verdier, jeg likte hva som ikke var i den siste nøtten for eksempel, og at man ikke skal skyte det man ikke spiser. Skjønte ikke kappridingen mellom prinsen og askepott i starten heller, hun hadde jo ikke sjans med sin hest. Nuvel. Jeg elska barten når hun fikk jaktkostyme, og vitsingen med hestepasseren. Så her var noen treff og noen bommerter når det kom til valgene i oppdateringen av historien, de størst blemmene var altså mangelen på skuespill med ansikter og at filmen hadde det stå travelt. Sjeldent jeg ønsker at en film var ti minutter lengre, men det gjør jeg her.

Violent Night er den eneste engelskspråklige filmen på listen, men regissert av Tommy Wirkola er visst det norske et ubevisst tema i filmvalgene denne måneden. Dette er noe så enkelt som en voldelig actionkomedie med juletema. Forutsigbart? Veldig! Morsomt? Innimellom! Voldelig? Jepp. Plutselig meningen med julen-rørende? Gjør et forsøk. Skalleknuseren var det beste med filmen, samt hjemme alene referansene. Den var gøy, litt lang, lite minneverdig, men jeg sier ikke nei takk til en antikapitalistisk gammel nisse som syr sine egne sår og kjører manbun når ting blir alvorlig. Den lener seg på allerede etablerte sjangertrekk og stereotypier og kunne kanskje lekt litt mer med dem, men basert på han ene fyren som lo masse traff det i massevis.

August

August

August var lang, og kort, og nå er den over. Jeg var alene på en hytte en ukes tid. Det var utrolig fint. Jeg gjorde så lite som mulig og når det plutselig ble fint vær på vestlandet ble jeg litt overrasket over den plutselig fine sensommeren.

Lest

Kaffe, brownie med vaniljekesam og molte, og en bok i solen.
  • Why Fish Don’t Exist: A Story of Loss, Love, and the Hidden Order of Life av Lulu Miller (ill. Kate Samworth): Et memoir fra Lulu Miller, med innslag av biografi om David Starr Jordan. Om å knytte seg til en person fra historien, uten å vite hele historien, om hvordan samfunnet håndterer de når gamle helter ikke egentlig er helter, om å forsøke å bringe orden i kaoset, meningen med livet osv. Jeg likte denne boken veldig godt, vet ikke om det var bibliotekaren i meg eller «sad girl» delen som responderte mest, men jeg likte skrivestilen og refleksjonen til Miller. Jeg ser av andes omtaler at en del reagerte på at det ble brukt som en slags plot twist at Starr Jordan var eugeniker, men i og med at det er ganske kjent så synes jeg det er greit å gi dem som leser en støkk om de ikke visste. Det ble ganske tydelig hinta til før i boken også, men det er kanskje bare jeg som er obs på sånt tankegods? I alle tilfeller hadde jeg en fin leseopplevelse.
  • Take a Hint, Dani Brown av Talia Hibbert: Tror nesten jeg har klart å finne romantikk jeg liker, etter en del forsøk. Det appelerer til meg (som til en av bokas hovedpersoner) at romantikken alltid har lykkelig slutt, og det ønsker hjernen min å slappe av med i blant, men jeg er ikke såååå interessert i selve romantikken sånn egentlig. Dette er andre boka om Brown søstrene og jeg har likt begge, men tror jeg likte denne bedre enn den første (hvor feilkommunikasjon var konflikten, ikke en favoritt trope for meg). Denne var i alle fall søt og endte som det skulle.
  • Mooncakes av Suzanne Walker og Wendy Xy (ill.): Dette var rett og slett en skrekkelig søt tegneserie, om heksa Nova som bor og jobber med bestemødrene sine i deres lille magiske butikk mens hun undersøker lokale overnaturlige hendelser. Ute på en undersøkelse treffer hun en hvit ulv, som viser seg å være barndomsvennen Tam, sammen må de bekjempe en demon, og forelske seg. Klissete og søtt og akkurat det jeg trengte.
  • Rosewater av Tade Thompson: Sci-fi satt til vår nære fremtid (2065/66), og den fiktive byen Rosewater i Nigeria. En utenomjordisk dome har lagt seg til og en by har vokst opp rundt den. Denne boka var lettlest, spennende og innimellom litt kjedelig (hovedpersonen er ganske apatisk – i alle fall i starten). Hovedpersonen Kaaros historie fortelles gjennom tilbakeblikk på hvordan han ble som han ble, men også hvor den mystiske domen kommer fra. Kommer til å lese toeren!

Sett

Mer brownie med vaniljekesam og molte ja…

Fint lite egentlig, første to sesongene av Rizzoli og Isles, ikke fordi den er spesielt bra, men fordi hjernen min har ønsket seg forutsigbarhet. Jeg har også sett første halvdel av Sandman (helt grei, har ikke sterkt forhold til tegneserien) og filmen The Gray Man, sistnevnte var en halvtime for lang, men litt klessete skurk fra Chris Evans er alltid gøy.

Hørt

Nyeste episodene av podcasten By the Book hvor vertene leser selvhjelpsbøker og gjør sitt beste for å leve etter den i to uker. Synes podcasten er underholdende, men det holder med små doser.

Takk for turen!
Mai 2022

Mai 2022

Mai var en rar måned, sakte sakte, og fort fort. Været var så som så og energinivået det samme. Jeg leste derimot ganske mye, om enn mest lettleste bøker som ikke krever så mye, men det gjør jo absolutt ingenting.

Rododrendron i Arboretet

Lest

I mai leste jeg En strek gjennom tyngekraften, Endelig Ryddig og @vask med meg Alle tre har fått omtaler her på bloggen så jeg sier ikke mer om det, men lettlest eller lett å stykke opp er stikkord for alle disse bøkene. Jeg anbefaler En strek gjennom tyngdekraften for alle som leser norsk sci-fi og norsk samtidslitteratur.

morgenkaffe på trappen

Sett

Jeg pleier jo gjerne å se mye film, men denne måneden har jeg i grunn sett lite nytt, og det jeg så var ikke verd å nevne i særlig grad: Under solen i Riccione, en italiensk Netflixfilm fra 2020 hvor en gjeng tenåringer/unge voksne tilbringer sommerferieuker på en strand i Riccione. Det er romantikk og forviklinger. Jeg liker ofte filmer som spiller seg ut over et kort tidsrom, og stemingen man kan lage når man vet det tar slutt, men denne filmen traff ikke for min del.

Jeg har også sett TV-serier igjen, etter noen måneder hvor jeg ikke har orket. Jeg har, som så mange andre, sett Our Flag Means Death på HBO, skeive pirater, historiske anakronismer, fjas? Ja, takk, veldig gjerne.

Jeg har også sett The Equalizer på Viaplay, den er grei distraksjon, men jeg har sett så mange amerikanske førtiminutters etterforskningsserier at jeg kan gjette halvparten av plottet i løpet av de første minuttene av episodene og det er jo litt kjedelig, men denne typen serier og deres forutsigbarhet kan også være ganske avslappende.

Nye venner

Hørt

Jeg så Eurovisionfinalen sammen med en venninne, og i etterkant har jeg sjekket ut de ulike bidragene – jeg har ingen klar favoritt i år (i fjor hadde jeg tre).

Jeg har også hørt en del på gamle episoder av podcasten 99% invisible, som vel har ca. 12 år med innhold å lytte til så jeg står ikke i fare for å gå tom snart.

Kaffe og kake i anledning noens bursdag

Gjort

Jeg har allerede nevnt at jeg så Eurovisonfinalen, på nasjonaldagen var det frem med stormkjøkkenet og pølsepakken og på med turskoene. En liten tur i Arboreet på Milde. Og det var vel det. Vi er ikke så aktive her i gården for tiden, ref. tidligere nevnte energinivå.

Håper mai var bra for deg, og om ikke, at juni blir noget bedre.

Forrige måned lå det kongler på rekke og rad på denne steinen, nå er det steiner. Er det en samtale? Et kunstprosjekt? En tvangstanke? Blir det noe annet neste gang?
Vask og rydd: influencer-bøker

Vask og rydd: influencer-bøker

Rar nisjeinteresse jeg har: se folk som rydder på internett. Jeg har sett timesvis med YouTubevideoer hvor folk rydder rotete rom, TikToks hvor folk vasker do eller fyller på i skuffer og skap. Jeg har sett ryddeserier strømmetjenester og linjær-tv. Jeg har ikke bevegd meg så veldig inn på bokmarkedet. Jeg leste boka til Marie Kondo, men det er vel det på den fronten. Eller, det var sånn det var, men så har det jo kommet noen bøker de siste årene fra kjendiser og influencere om rydding og vasking, og jeg fikk for meg at jeg skulle lese noen av dem, så det har jeg. Jeg har lest Endelig ryddig! av Liv Gravdahl, eller hurryliv, som hun kaller seg på TikTok (og Instagram). Jeg har lest @vask med meg av Raluca Moldovan (kjent fra vaskmedmeg kontoen på Instagram). Det er kjendisbøker om temaet, og det er bøker av fagfolk og forskere. De er også stadig utlånt på biblioteket, jeg står på venteliste til flere bøker om temaet. Tror jeg har laget meg et prosjekt uten å helt mene det. Vi får se hvor lenge det varer. Her er i alle fall omtale av Endelig ryddig og @vask med meg!

Endelig Ryddig som ligger på et bord, forsiden viser en smilende Hurryliv med dokosten i hånda
Endelig Ryddig!

Endelig Ryddig!

Jeg har fulgt Hurryliv på TikTok en stund, og klarer ikke helt å avfølge selv om vi har en veldig ulik tilnærming til vasking, rydding, tingene våre, og livet generelt. Jeg lånte boka på biblioteket på innfall og koste meg egentlig ganske greit med den! Det er mye bilder av Liv og hjemmet hennes (og ungene) paret med tips om rydding etter rom/område, og med såpass med bilder, og litt personlige innslag i teksten, skulle man tro det var nok hurryliv i boka, men jeg synes egentlig det kunne vært mer! For tipsene hun kommer med er ikke så fryktelig mange (og du har hørt de før), og noen av dem er litt vanskelige å forstå. Hun er åpenbart en handy dame og tipser om «lette» tips til å friske opp rommene og dette kunne med fordel vært illustrert (men det ville jo også blitt dyrere å produserer boken), det var ett tips jeg ikke forstod, og en liten illustrasjon kunne nok hjulpet. Jeg reagerer også litt på at boka omfatter rom/områder hun ikke er god på eller åpenbart ikke bruker (f.eks. noen sider om uteplass og gønne planter som godt kunne vært sløyfet). Tips om klesvask fra en som sier hun ikke egentlig er god på det kunne man gjerne droppet, særlig siden det står at ulltøy ikke skal sentrifugeres, og jeg regner med at det skulle stå tørketromles (all den tid ulltøy helst skal sentrifugeres). Det er en seksjon hvor hun forklarer hvordan hun unngår søtsug som en slags intro til oppskrifter på det hun kaller «drinker», noe som er en greie hun gjør på tiktok og absolutt hører hjemme i boka, men jeg synes det kanskje var rart å bare stikke det inn der det var, jeg vet ikke. I bunn ligger tre tips som er hennes «system» og det er veldig generelle råd. Boka oppleves litt kaotisk, tross alle listene, og jeg føler den ble presset inn i en form som ikke helt passet typen tips Liv kommer med eller personligheten hennes. Den kunne lent seg mer på «gimmickene» hennes (kjøleskapet, drinkene, do-pulveret, den konstante ommøbleringen) og gjør-det-selv evnene som favner bredere enn det som vises, og litt mindre på huset rom for rom og noen tilfeldige middagsoppskrifter.

En hånd som holder opp boka @vask med meg!
@vask med meg!

@vask med meg!

Jeg har fulgt Raluca på Instagram lenge, og hun har gitt meg noen gode vasketips der. Dette er mindre influencerbok og mer gjør-det-selv bok. Det er ikke bilder av forfatteren, men illustrasjoner relatert til teksten eller vasking generelt. Hun går også gjennom visse vaskeoppgaver steg for steg med nøye beskrivelser. Boka går gjennom utstyret man trenger før den går gjennom rommene, og til slutt har den vaskelister man kan kopiere eller la seg inspirere av. Noen av sistnevnte var kanskje litt unødvendige, men alt i alt likte jeg boka godt. Jeg ble minnet på et par ting, og lærte noe nytt. Om du sliter med komfyren, noe som er bra mot kjæledyrets uhell, eller lurer på hvordan vaske dusjen har boka svar. Den har også en enkel grunnfilosofi, men gir en gjennomgang av vaske-metoder som er lett å generalisere for eget bruk. Jeg liker at hun også nevner ulike produkter man kan bruke, noen med merkenavn andre med mer generelle navn. Jeg måtte søke opp hva sitronsåpe er for noe. Det blir trekk for å nevne Norwex på et tidspunkt siden det er et MLM/direkemarkedsføringsselskap (og en av mine personlige kjepphester er MLMer). Jeg synes også det var et rart valg å inkludere alfakrøll i tittelen, særlig siden dette ikke er en influencerbok på den måten at alt handler om forfatteren, selv om hun også deler om seg selv og sin opplevelse i blant er dette en bok om å vaske.

Dette er to forskjellige bøker, en om rydding og en om vasking, en med forfatteren mer i fokus enn den andre osv., men mange av rådene ligner, selv om noen av ryddetipsene kommer i et avsnitt innimellom i @vask med meg og vaske rådene flyter litt rundt i Endelig ryddig. Begge bøkene var kjapp å lese gjennom og få oversikt over. Jeg likte nok @vask med meg best rent praktisk da den var tydeligere lagt opp når den beskrev hvodan gjøre noe, og var lettere å overføre til rommene rundt meg, men så er forfatteren renholder av yrke. Dersom du ønsker tips om klesvasken og ikke den generelle husvasken eller ryddingen vil jeg til sist anbefale Lettstelt: rene klær med lite arbeid og miljøbelastning av Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson, som er skikkelig nerdete (på den gode måten) om klær og stell av dem.

En strek gjennom tyngdekraften

En strek gjennom tyngdekraften

Fra forlagets egne nettsider: En strek gjennom tyngdekraften er en samling tekster som på hvert sitt unike vis beskriver nye, fantasifulle, utvidede og utsatte måter å eksistere på – i tid, rom og form, gjennom alt fra klonede, yngre versjoner av en selv, barneandroider eller halvdøde hjernenettverk underlagt et moderne slaveri. Som i mye annen science fiction, kan man også her skimte dagsaktuelle tema som flyktningkrise og miljøaktivisme. En strek gjennom tyngdekraften er en leken, fantasifull, fantastisk og stemningsfull samling tekster, og alle er skrevet spesielt for denne utgivelsen.

Med bidrag fra:
Ingeborg Arvola, Lasse W. Fosshaug, Kathleen Rani Hagen, Nils-Øivind Haagensen, Kjersti Wøien Håland, Martin Ingebrigtsen, Cathrine Knudsen, Morten Langeland, Rannveig Fern Leite Molven, Lara Okafor, Olav Løkken Reisop, Kristoffer Ringerike, Sigbjørn Skåden, Bjørn Vatne og Hilde Østby.

Når jeg så at det var kommet en ny norsk sci-fi antologi så måtte jeg jo lese den, og det har jeg gjort. Jeg er ikke veldig bevandret i sci-fiens verden, eller, i alle fall ikke i den norske, eller den harde. Jeg sliter litt med antologier, for jeg må ha pause mellom hver tekst slik at de ikke fletter seg sammen. Jeg likte veldig godt at det var ulike typer tekster her med varierende lengde og form, noveller og dikt. Jeg likte noen bedre enn andre (uungåelig når det er en antologi), og de ulike tekstene tar opp mange spennende tema. Hva er konsekvensene av kapitalismen om vi fortsetter i samme leia som i dag? Det tror jeg flere har tenkt på når de har skrevet sine bidrag!

Det er tidvis ganske mørkt mellom permene, og jeg må innrømme at jeg selv søker mot håpet når jeg leser (eller ser) science fiction for tiden, og skulle gjerne sett mer av det. Ikke at samlingen er blottet for lys eller humor heller, men det er ofte ispedd en viss lengsel eller melankoli, men det er da også mennesket (og kanskje androidens?) tilværelse også. Det er klassiske temaer som løper gjennom boka når tekstene tar for seg androiders bevissthet, mennesker som signerer for å bruke apper uten å lese (og ikke vet konsekvensen), moderne slaveri, miljø og vårt forhold til naturen.

Min manglende erfaring med sjangeren kan også være grunnen til at noen av tekstene ble ugjennomtrengelige for meg, samtidig så var andre litt kjedelige fordi tema er så velkjent? Jeg likte uansett samlingen godt, og leser gjerne flere nye norske sci-fi og fabelprosa-antologier i fremtiden, og har fått noen nye navn på listen over forfatterskap jeg er interessert i å utforske videre. Skulle gjerne fortalt dere hvilke bidrag jeg likte best, men jeg har selvsagt ikke boka tilgjengelig når jeg skriver dette og kan ikke finne titlene, skikkelig amatør.

April 2022

April 2022

April var frem til siste to dagene i påsken kald og sur (mars var heldigvis ganske fin), og jeg var ganske trøtt. Da skulle man tro at det ble mer lesing, men mest ble det til at jeg satt meg på venteliste på bøker på biblioteket. En av dem hadde 51 måneders estimert ventetid, så det blir spennende.

Bilde av trær og en kveldshimmel
1. april spøkte ikke med været

Lest

Jeg leste Suki Kims Without You, There Is No Us: My Time with the Sons of North Korea’s Elite. Boka er en slags blanding mellom memoar og journalistikk, mest det første. Den startet sterkt med introduksjon til Suki Kim og hennes tilknytning til Korea, hvordan hun kom seg inn som kristen misjoner (uten selv å være religiøs) for å undervise ved en skole misjonærene drev i Nord-Korea (uten å få lov til å misjonere). Det er spennende og interessant å lese om. Boka beskriver en innestengt og ensom tilværelse for forfatteren, men også de andre lærerne og elevene deres. De overvåkes, alt må godkjennes, og hvorfor er elevene egentlig ved dette universitetet og ikke noen av de andre? Det får vi vel ikke noe godt svar på, det er mye vi ikke får noe godt svar på (utover at det er Nord-Korea). Det er interessant å lese om Kims opplevelse av landet og sin dobbelt-løgn for å komme inn, det er også veldig interessant med interaksjonene mellom henne og elevene, det blir litt repetitivt mot slutten og jeg savner dypere refleksjoner fra Kim selv. Hun skriver blant annet om at hun er usikker på hvor mye «utenfra» hennes påvirkning bør være, hun vil jo at elevene skal forstå at de ikke er frie, men så lurer hun på om hun ikke kanskje gjør dem en bjørnetjeneste. Dette skulle jeg gjerne sett diskutert mer. Det er også slikk at noen av elevene ved skolen får tilgang til datamaskiner med internett (og google!), men hva de gjør når de sitter i rommet med disse maskinene (nøye overvåket) får vi jo aldri vite da det ikke var hun som underviste det (hun var der som engelsklærer).

En stabel med bøker: En strek gjennom tyngdekraftn, en flyktig firhet, the lonely city og blonde roots.
Denne stabelen forble stort sett ulest, men med unntak av den på toppen er det bøker fra biblioteket som må leses ASAP

I tillegg hørte jeg på Verden på vippepunktet – hvor ille kan det bli? av Dag O. Hessen, men den har jeg fortsatt noen timer igjen av. Jeg leste (og skrev en hel post om) En flyktig frihet – veien til Santiago de Compostela av Joanna Rzadkowska. Alle bøkene jeg hadde bestilt på biblioteket begyne å ramle inn i slutten av måneden så det lover godt for mai!

Sett

Jeg ser mye film, jeg elsker film! Jeg har riktignok en tidvis fryktelig filmsmak, så dere er advart. Den første filmen jeg så håpet jeg skulle være dårlig på akkurat den måten jeg liker, men den klarte det bare innimellom. Jeg så Night Teeth, en film om en fyr (Benny) som overbeviser broren om at han kan late som om han er ham for å ta over skiftet hans som sjåfør. Det Benny ikke vet er at vampyrer er ekte og broren er trent til å beskytte nabolaget mot dem. Han vet heller ikke at det er en slags fiendtlig overtaking av territorier på gang og at broren ikke kan gå på jobb fordi de har tatt kjæresten hans, og ingen av dem vet at de to Benny skal kjøre rundt på er en del av hele komplottet. Det høres jo potensielt artigt ut, har sett flere vellykkede filmer hvor en uvitende person havner midt i noe han egentlig ikke har noe med og må klare seg, men det fungerte bare delvis. Kan være humoren som ikke traff meg helt, vel det, og det faktum at jeg av en eller annen grunn ikke liker ene skuespilleren i det hele tatt. Filmen ligger på Netflix om noen skulle være interesserte, helt grei tidtrøyte.

Tomatplanter er plantet ut!

Jeg så også en av forrige måneds snakkiser Turning Red (kan sees hos Disney+) og den var veldig, veldig søt. Det er mulig jeg synes det fordi rødpandaer er blant de søteste tingene denne kloden har å by på. Ja, og så har jeg jo vært en tenåringsjente en gang (omtrent når denne er satt til…), synes denne filmen balanserte godt mellom å være ekte, søt, og flau. Perfekt putenivå! Fin film om vennskap, mødre og døtre, og boybands da.

Filmen Closet Monster følger Oscar når han er ni og senere når han er atten, de to blandes sammen i en visuelt kul film, med plott som svinger i ene og andre retninger. Det er en film om å bli voksen, om foreldre som går fra hverandre, om fedre som er skikkelig eiesyke, om seksualitet (og homofobi), om skuffelser, og hvordan være menneske. Jeg likte den stort sett veldig godt, jeg visste aldri helt hvor den skulle og det er mange ganger du tenkte «hæ, men det går jo ikke?» og det gjorde det jo heller ikke. Fin film som lever et sted mellom drøm og virkelighet.

Jeg ser også serier, og jeg, som resten av internett, så Our Flag Means Death og det angrer jeg ikke på! Morsom, sårbar, absurd? Ja, takk, tar gjerne en sesong til.

Det er noe eget med soltørket sengetøy!

Opplevd

April var en rar måned. Påske kom plutselig, selv om den var sein. Jeg var mye trøtt, prøvde å gå mye tur, men det ble knapt en tur i uken, selv om det var fint vær. Gikk en avstikker i skogen for å se om jeg fant bunkersen. Det gjorde jeg, såvidt. Før gikk det an å klatre ned i den, men det ville jeg ikke gjort nå. Ingen store barn bruker den som hemmelig sted mer, da jeg var liten var det alltid tomme soloflasker nedi der og noen hadde heist noen kasser nedi og lagd seg et lite hangout. En periode var det også et tau man kunne klatre opp med om man ikke ville bruke «stigen» av armeringsjern.

Bunkersen

Jeg deltok i CampNanoWriMo og skrev ti tusen ord på et tilfeldig prosjekt, hadde skrivemøter med venninna mi. Drakk boba. Satt på biblioteket. Har ikke gjort sånt siden før pandemien, og det å bevege seg litt ut i offentligheten litt mer føles rart og fint og skummelt og generelt masse. Jeg kjøpte kaffe på en kafe og satt der i en halvtimes tid mens jeg ventet på å gå på besøk. Vi var fire stykker der inne, alle alene. Jeg hadde skrivebok og tenkte på papir, en mann leste en bok jeg prøvde å snike med meg tittelen på, men det klarte jeg ikke, en annen mann leste aviser og var kaotisk. En eldre dame scrollet på telefonen sin og ventet på noen. Et par kom inn døren og mannen hadde en stemme jeg ikke forventet når han snakket, de tok med seg kaffe ut i solen. Å sitte sånn på kafe og glo litt på folk, og ellers holde på med mitt er så fint – og så veldig lenge siden sist!

Noen har laget midlertidig kunst på en stein.

Ellers så har jeg styrt litt med planter, tomater, agurk (alle døde), squash, og masse avleggere av stueplanter. På et tidspunkt var det så fullt her at det føltes som en jungel. April var fin på mange områder, og veldig tung på andre. Jeg er arbeidsledig – unnskyld jobbsøker – og det er tung. Jeg har en CV som et stort hull, så det er vanskelig. Føler søknadene jeg sender er tiggerbrev, ikke søknader.

Så jeg håper mai er bedre på mange områder, og like fin som april på andre. Sees!