Åpner du den første Moleskinen jeg eide er det første som møter deg en sangtekst av Our Lady Peace, det føles som en hel evighet siden jeg satt der og skriblet den ned på en buss samtidig som jeg hørte på låten (det er tross alt noen år siden nå). Our Lady Peace var aldri et band jeg hørte på religiøst, men de var der, har vært der fra det året jeg konfirmerte meg og frem til dags dato, og jeg tenker at om jeg fortsatt kan finne på å høre på dem så er det noe der jeg liker.

Hver gang jeg setter på en sang eller et album så kjenner jeg det liksom i magen, og det er akkurat den riktige følelsen, den jeg alltid er på jakt etter fra musikk, bøker og film. Det er fint, og litt vondt. Jeg kan ikke navnet på ett eneste bandmedler, jeg kan ikke navnene på alt de har gitt ut og jeg eier det heller ikke, men jeg har hørt det meste og jeg er glad i dem. Om noen spurt om jeg var fan ville jeg ha svart nei, for jeg vet ingenting om dem, kjenner ikke til dem utover musikken, men den setter jeg pris på. Det er vanskelig å finne en sang som jeg liker bedre enn alle andre, men at albumet Clumsy(1997) har flest sanger jeg har hørt om og om igjen er det ingen tvil om. Jeg har også hørt mye på Naveed(1994), Gravity(2002) samt det nyeste albumet burn burn(2009). Jeg har hørt på andre utgivelser også, og det er mye fint, mye rart og av og til litt drøyt mange klisjeer og spill på de følelsene klisjeene innebærer, men det er fint likevel.

Jeg sleit veldig lenge med å bestemme meg for en sang å putte her, men, Automatic Flowers er fin: