Kiwie leser: Poppy Shakespeare

I noen uker(måneder faktisk, grunnet eksamensstress) har jeg lest på boka Poppy Shakespeare av Clare Allan. Boken forteller om dagpasienter på et psykisk sykehus. Avdelingen heter Dorothy Fish, og det handler om galkap-penger og om å virkelig overbevise de ansatte om at du er psyk når det er tid for evaluering. Historien fortelles gjennom “N” som opplever at den tilsynelatende alt for friske Poppy Shakespeare kommer inn og bare ønsker en ting: Å komme seg vekk fra Dorothy Fish og alt som har med galskap å gjøre.”N” får jobben som Poppys guide i systemet, og går med på å hjelpe henne ut, men for å bevise at hun er frisk må de først bevise at hun er gal.

Jeg har lest den norske oversettelsen som kom på Pantagruel forlag i 2007. Jeg er redd boken har mistet et eller annet i oversettelsen, for selv om historien fenget og den var fryktelig morsom innimellom, var den langdryg og etterhvert ganske kjedelig. Delvis fordi det ikke var så vanskelig å skjønne hvor dette bar, og delvis fordi jeg rett og slett mistet interessen for “N” og sluttet å synes at alle overdrivelsene var morsomme. I tillegg er språket elendig, helt sikkert fordi fortelleren “N” ikke har noe særlig med skolegang og lang fartstid som psykisksyk bak seg, men det var mer irriterende enn illustrerende, i alle fall på norsk.

 

Muntergang

Det er høst, det har vært skikkelig ruskevær i Bergen og jeg har lest filosofi og notert til venstrehånden falt av, i alle fal nesten, men jeg har også presset inn litt lystlesing, et par kinobesøk og kaffe med fine folk. Ellers ville nok hjernen min implodert. En av bøkene jeg har lest var “Muntergang” forfattet av Atle Berge.

Jeg var så heldig å høre forfatteren selv lese litt fra den da jeg var på forfattersleppets debutantkveld på Norli som var for et par fredager siden, da var jeg allerede godt i gang med boken(jeg hadde leste hele seks sider) og frydet meg litt da jeg kjente igjen ordene han leste. En av to(og en halv, kanskje) forfattere jeg fikk sansen for den kvelden.

“Muntergang” var morsom, lettlest og absurd. Akkurat som jeg liker det altså. Pål Stordalen holder på å gå under, han blir hentet inn til belæring av AST(Alvorets Sikkerheitstjeneste), de er redd for at han ikke tar livet alvorlig, faktisk så er han “mistenkt for å meine at livet er latterleg”. Trenger du egentlig vite mer? Boken er bare på 146 sider, jeg brukte riktignok en uke på den, men jeg hadde en filosofibok å repetere, du leser den glatt på en kveld i godstolen, med kakaoen i hånden og teppet om kroppen. Jeg synes den var ustyrtelig morsom og dritskummel på samme tid. AST er et skummelt konsept, som kanskje ikke er så bortevekke likevel. Vi har kanskje ikke noe offisielt AST, men sosiale normer er det bøtter og spann av.

Du kan lese mer om handlingen på samlaget sine nettsider: Muntergang

The Truth About Forever

Jeg har lest “The Truth About Forever” av Sarah Dessen. Den handler om Macy som ikke akkurat ser frem til en sommer uten kjæresten(han skal på “brain camp”) og med en fryktelig kjedelig jobb på biblioteket(dette sliter jeg litt med, da jeg tror det ville vært dødskult å jobbe på et bibliotek). Det er heller ikke bare bare hjemme hos Macy. Etter at hennes far døde alt for ung har forholdet mellom Macy or moren vært kjølig og kontrollert, ingen av dem har pratet om det som har skjedd og kjemper for å late som om alt er bare bra. Ved en tilfeldighet ender Macy opp med å finne nye venner gjennom et kateringfirma som heter “Wish”, en dame som heter Delia og hennes ansatte(som forøvrig enten er slektninger eller naboer, tror jeg) Kristy, Monica, Bert og Wes. Her er det altså mange problemer og en hel del løsninger. Grunnen til at jeg har lest denne er ganske enkel; av og til liker jeg å lese bøker jeg vet har en lykkelig slutt.

(jeg foreslår forøvrig å lese om boken via forfatteren selv: http://www.sarahdessen.com/the-truth-about-forever)

Jeg plukket opp en av Sarah Dessens bøker for et par år tilbake på grunn av at coveret var fint. Jeg var ute etter noe lettlest og fint. Jeg fant det jeg så etter. Jeg leste “The Truth About Forever” på en dag, språket er lett og det er ikke noe problem å rase gjennom den. Den er også fin, selv om den er litt forutsigbar, er det ikke så sukkersøtt at jeg ikke orker det. Sarah Dessen balanserer søtt med virkelighet ganske godt, selv om utfallet av bøkene hennes(de jeg har lest i alle fall) ofte lander på den søte siden, men så er det godt med utriste slutter av og til også. “The Truth About Forever” har flere forskjellige “problemer” å løse, og det gjør at man ikke kjeder seg. Det er ikke bare kjærlighetsproblemer, fryktelig arbeidsplass, kommunikasjonsproblemer eller å komme seg etter et tragisk dødsfall det er alt sammen. Noen ganger er det nesten litt for mye, men som oftest er det godt balansert og fokuset er på Macy og hennes relasjoner til menneskene rundt seg. Jeg synes det er fint.

(beklager at jeg begynte å surre litt, men hodet mitt er ikke på rett sted for tiden)