NEVERMIND THE TYPOS

Ikkje få panikk, ikkje få panikk

Page 2 of 23

Sett i det siste #1

Jeg ser nesten ikke film mer, av og til går jeg på kino (to ganger i høst, en gang for Fantastic Beasts og en gang for Bone Tomahawk), og en og annen fra Netflix (som jeg bruker ukentlig, men mest til serier), men jeg liker jo film. Jeg er glad i serier fordi det er rom for karaterutvikling og en helt annen historieutvikling. Filmen er som en novelle i sammenligning, og ofte vil jeg drukne meg selv i noe som er mer enn det, men jeg pleide å drukne meg i film. Hjemme hos foreldrene mine er det stabler med DVDer jeg kjøpte enten fordi de så bra ut i butikken eller etter en intens jakt i masse nettbutikker fordi det var vanskelig å få tak i dem, og jeg så enkelte av filmene om og om igjen. Jeg gjør ikke sånt mer. Jeg ser film en eller to ganger i måneden, ikke ukentlig. Det er ikke noe galt med det. Jeg mener jo tross alt at vi skal underholde oss selv slik vi helst vil, men jeg savner det. Den riktige filmen kan være cirka to timer i en annen verden på en måte som serier ikke er. Den riktige filmen treffer meg et annet sted enn den riktige serien, boka, diktet, spillet  etc. Da jeg logga inn på Letterboxd i går så jeg 146 filmer i min «watchlist», altså filmer jeg har lagt der med tanke om å se dem senere. Noen av dem er ikke kommet ut ennå, men de flest er det.

Jeg bestemte meg for å se listen gjennom. Begynne med filmen som var utgitt først og så jobbe meg oppover. Jeg kan naturlig nok ikke se de som ikke er tilgjengelige for meg i øyeblikket med en gang, og jeg kommer nok til å legge til litt nytt også, men målet er å få 146 til å bli under 20. Problemet her er naturligvis at jeg etter å ha sett en film gjerne sjekker opp medvirkende og legger to-tre nye filmer i lista. Så jeg må midlertidig operere med to lister. Ingen grunn til det egentlig, bortsett fra mitt behov for mestringsfølelse eller noe. Noen av filmene på listen har ligget der i årevis så har litt lyst til å starte på nytt, men har også lyst til å se flertallet av disse filmene. Boksmaken min har endret seg en del de siste årene, men filmsmaken har ikke.

Jeg starta prosjektet med å se to filmer på rappen i går etter et oppgaveskrivingsnederlag. Jeg så The Killing (1965) først, og så American Grafitti (1973). Sistnevnte har jeg hatt intensjoner om å se siden jeg var 15, førstnevnte havna på listen etter at jeg fikk kick på «heist» filmer i høst en gang.  Jeg likte begge filmene godt, må innrømmet at jeg aldri har sett en Stanley Kubric film før, så The Killing ble min første, og det var irritasjonsmomenter for meg i den, men til syvende og sist var det en artig film noir om et ran som, naturlig nok, ikke gikk som det skulle. American Grafitti fatter jeg ikke at jeg ikke har sett før, med min kjærlighet for filmer som forløper over en dag/kveld og handler om en gruppe mennesker (helst en vennegjeng, som i dette tilfellet). Det er en sånn spesiell type film jeg elsker, og det trenger ikke skje en dritt i den, og American Grafitti er definitivt inspirasjonen til mange av filmene jeg så om og om igjen da jeg var yngre. Jeg hadde nok likt den bedre da, men jeg likte den nå også,

Nå har jeg bare 144 igjen på lista, og jeg gleder meg. 

Nye rutiner

Jeg trenger å øke selvdisiplinen min og å gjeninnføre (gode) gamle rutiner, pluss noen jeg aldri helt har fått til. I løpet av min sykdomsperiode (som ikke er over ennå) har jeg mistet muskelmasse, utholdenhet, viljestyrke og rutiner. Jeg ønsker bare å sove, men nå må jeg ta igjen alt jeg har gått glipp av (og det er mye). Dersom du følger meg på twitter kommer du sikkert til å ville avfølge fordi jeg sutrer over at jeg ikke har klart å stå opp når jeg hadde tenkt – hver eneste dag.

For å bygge meg selv opp igjen har jeg lagt en plan, den inneholder fire punkter og de omfatter ca 80% av livet mitt.

  1. Søvn: Stå opp mellom åtte og ni de fleste dage (unntak: sove lenge av og til, tidlig forelesing andre dager)
  2. Lage og spise middag og lunsj i alle fall fem dager i uka.
  3. Skolearbeid alle ukedager, 4 timer utenom forelesning.
  4. Fysisk aktivitet: Gå 30 minutter daglig i alle fall 6 dager i uka, så eksta aktivitet på toppen av det to-tre dager (det kan være å bare gå lengre, og nå mens jeg ennå ikke kan bruke magemusklene skikkelig, og i perioden etter hvor jeg må være forsiktig kan det være helt enkel opptrening).

Dette er veldig enkle oppgaver, men hvert eneste punkt er av og til helt uoverkommelig for meg så jeg kommer neppe til å få til alle, men jeg får det i alle fall ikke til om jeg ikke prøver. Så får vi se da, om jeg klarer å stå opp mellom åtte og ni i morgen. Siden jeg ikke har forelesning før etter tolv i morgen ønsker jeg meg selv lykke til med det, og forbereder meg på å legge telefonen langt vekk fra sengen i et håp om at jeg klarer det, og at det ikke blir fire episoder av the Good Wife før jeg endelig prøver å sove sånn i to-tiden.

2017 så langt

De første to ukene av året var strålende, jeg hadde praksis på et sted jeg virkelig trivdes, begynte på oppgaven min, og hadde det egentlig veldig bra. Så ble jeg lagt inn på sykehuset med smerter i magen. Viste seg å være gallestein. Jaja, enkelt å fikse sa legene, men så ble det en komplikasjon etter den andre. Jeg vet fortsatt ikke alt som skjedde og jeg vet ikke om jeg orker å finne ut av det. Enden på visen ble i alle fall hasteoperasjon. Ingen kikkhull her nei, jeg ble godt sløyd, og det var ikke enden på visen. Nå er jeg hjemme, venter på resultatet fra en blodprøve og om den er bra så kommer jeg til å reise østover og prøve å ta igjen alt jeg ikke har fått med meg på skolen, men må løse litt logistikk da jeg ennå har to til fire uker igjen hvor jeg ikke får lov til å løfte noe særlig. Maks fire kilo. Bare det å få meg over fjellet krever at noen følger meg og er bærehjelp… Og så er jeg jo ikke ferdig med praksisen.

Tre uker i en sykehusseng og alle musklene er borte, nå gleder jeg meg til å kunne gå opp en bakke uten at lårene mine begynner å skjelve. Visste at jeg kom til å slite med hodet etter operasjonen (kroppen min og jeg har ikke alltid hatt et godt forhold), men det er muskelsvinnet som er verst. Andre ser det ikke, men jeg både ser og kjenner det godt. Jeg har mye ekstra fett, som beveger seg når jeg flytter på meg. Dette er normalt, men det pleier å være en stødig masse muskler under der. Det er mer dissing nå en til vanlig. Det er også mye mindre kontroll på kroppen. Jeg går bortover og holder på å skjene ut til ene siden og må ta masse støtteskritt for holde meg på beina. Jeg har ikke full kontroll når jeg skal sette meg ned eller reise meg (delvis fordi magemusklene ikke har vært mulig å bruke etter at de delte meg i to på midten, å lene seg bakover har vært fysisk umulig). Jeg kan ikke stole på at kroppen gjør det den skal, og hodet mitt takler det ikke. Jeg visste det jo. Jeg har også en mor som har en kropp som ikke gjør som den skal heller, og bare blir verre. Jeg ser jo hva det gjør med henne, og med meg er det midlertidig (med mindre jeg får det min mor har, kan være arvelig). Det går over. Jeg blir bedre. Jeg gjør som leger og fysioterapeut sier: flytter kroppen det jeg orker. Går på tur. Det er jo uansett noe jeg liker, selv om jeg blir utslitt av en kilometer.

Jaja, nå er det mars og jeg krysser fingrene for at herfra går det bare oppover. Tungt blir det, men alternativet orker jeg ikke. Skal skrive meg en massiv liste over alt jeg må gjøre og så brette opp armene. Skal bare se litt mer på netflix først…

Jakten på julestemingen

Jeg liker egentlig adventstiden best av alt, men siden jeg befant meg på motsatt sided av fjellet fra der jeg skulle være i jula fram til den 17. desember ble det liksom ikke så mye av alt det jeg liker å gjøre. Ikke har jeg bakt, ikke har jeg pynta til jul (utover en liten led-lysende stake i vinduet) og ikke har jeg klart å finne så veldig mye julestemning. Derfor pøser jeg på nå. Jeg har hørt julemusikk og sett på Snøfall hele måneden, og spist for mange klementiner. I Oslo gikk jeg på flere julemarkeder (av ymse slag) uten at det fikk meg til å føle meg noe annet enn utilpass. Jeg har også opplevd kjøpesenter og butikker full av julekunder. Julestemingen kom ikke der heller.

Så dro jeg. Jeg satt meg på toget fra Oslo S og vendte snuten vestover. Sju timer seinere hadde jeg sett en halv dårlig julefilm, lest femti sider i en bok og sett julenissen. Visste ikke at han tok toget, men der var han, med nissesekken i bagasjehylla. Han var noe slankere og mindre hårete enn jeg hadde forestilt meg, allværsjakke hadde han også. Men med klimaendret vinternorge er det jo faktisk det eneste fornuftige. Jeg gikk av toget i Bergen, og hadde lite julestemning, men var i alle fall veldig glad for å være hjemme. Ble hentet på stasjonen og de neste førti minuttene, i baksetet i bilen til min mor, sammen med julegaver de hadde kjøpt mens de var i byen, kjente jeg et glimt av julestemingen. Lyslenker. Det var jo noen av dem der jeg bor også, men inntrykket blir litt annerledes i bilen. Det er tydelig at julelysene nesten er oransje i år. Eller så er de sånne hvitblå figurer. Det var veldig lite blinkelys og overdådighet. Ingen jeg har spurt vet om noen som har gått helt av skaftet med julelysene i år. Det er jo litt kjedelig, men jeg skjønner det jo.

Her hjemme har jeg gjort mer julehandel, laget risboller og truffet folk jeg ellers ikke treffer (eller har behov for å treffe i enkelte tilfeller) og det begynner å ligne på noe. Jeg vurderer julemusikk igjen, for det er jo litt stemining i det, men siden jeg har brukt hele livet på å boikotte sånt så vet jeg jo ikke hva som er bra/hvem som har fine versjoner og det er ikke mye stemning i  høre folk radbrekke klassikerne. I dag drar i pepperkakeutstikke-besøk, med julegave i vesken og fjas og kos i enden av en liten busstur. Da satser jeg på at stemingen kommer sigende, om ikke så har jeg pepperkakebyen, en tur på gravene (er så koselig med alle lysene rundt jul), et juletre som skal pyntes og ikke minst Tre nøtter til Askepott å glede meg til. Ja, og pinnekjøtt da. Livretten min.

Jeg skal prøve å ikke la tingenes tilstand gjøre de neste fire dagene mørkere enn nødvending, fornekte at ordføreren skal bli minister (fornekter egentlig hele hans eksistens), at Trump skal styre USA-skuta, at Aleppo fortsatt er katastrofeområde, at terrorister kjører trailere inn i folkemengder eller sprenger seg selv (og andre) i filler, at vi forsøker å koke kloden. Jeg kan ha fred på jorden øverst på ønskelisten og late som om det blir sånn, for jeg har vært snill i år. Det skal være pepperkaker, klementiner og gavepapir i lange baner. Så er det romjul, men det later vi som om ikke skjer, for da er jeg jo utslitt og så forventes det at jeg skal dra i besøk? Makan. Kommer kanskje tilbake med en statusoppdatering angående julestemingen, eller noe om ting jeg har lest og sett i det siste, men om ikke: God jul.

 

Neste år skal alt bli så meget bedre, eller?

Her et dårlig bilde av den ekstremt smakfulle lysdekoren jeg har i vinduet mitt.

Jeg pleier å si at jeg ikke har noe særlig nyttårsforsett, men jeg har jo noen, stort sett om bøker (og bortsett fra ett går de stort sett i vasken før året er omme). Har kjent litt på det dette året, at ting ikke blir som de skal og at jeg kanskje etterhvert bør kjenne meg selv godt nok til å vite at enkelte ting jeg ønsker skal skje, skjer ikke. På grunn av meg selv såklart. Jeg flytta i høst, og det har blitt stille her inne. Jeg har gått på skolen og hjem og på skolen og hjem. Jeg har knapt sosialisert. Jeg har reist hjem hjem et par ganger for å besøke min aller beste venn – tannlegen. Et par besøk hos en kusine. Det er det jeg har gjort. Ja, også mange turer på IKEA da.

Jeg hadde masse planer, jeg skulle se ditt og datt, treffe X Y og Z osv. Ingenting av det har skjedd. Nå tar jeg meg i å lage lister over alt jeg vil gjøre i februar, for da er jeg tilbake i hovedstaden. Med praksis under beltet og forhåpentligvis ingen eksamener jeg må ta på nytt. Jeg skal lage listene mine, jeg liker lister, men jeg tror ikke jeg skal henge meg for mye opp i dem. Jeg har blitt mer og mer opptatt av dem de siste årene og jeg må slutte. Det er ikke så farlig. I 2017 skal jeg bare ha «ting jeg kanskje skal» lister, i fjor hadde jeg en «ønskeliste» der noen deler ble oppfylt, andre ikke. Det som ikke skjedde kan jeg ikke ta så tungt. Det er det ingen vits i. Det som absolutt MÅ gjøres blir gjort uansett. Alt det andre får jeg ta på gefühlen som vi sier her i heimen, nesten alt i alle fall, jeg kommer nok til å lage meg et lesemål på Goodreads (men jeg tar det ikke så høytidelig, kommer ikke til  å klare årets) og jeg kommer til å ha ett til: Vær litt sosial da! For jeg kjenner at jeg trenger litt mer folk jeg liker rundt meg, og selv om jeg er trøtt og sliten så er det nødvendig. Jeg har folk i Oslo som jeg kan sende en melding til og si «hei, vil du gå på kafé, kino eller noe?» og så kommer de til å svare «Ja!» og så gjør vi det. Dét må jeg få til. Alt det andre får bli som det blir.

Kristine leser The life-changing magic of tidying (up) så du slipper

Jeg liker å rydde (på en måte, ryddeprosjekter er gøy, hverdagsrydding not so much), Marie Kondo er ryddekonsulent, så da måtte jeg til slutt lese bestselgeren hennes da. Det er en del gode tips i den, men det hadde holdt med en lang bloggpost, eller kanskje en 20-siders PDF altså, for resten av boken er full av samtaler med ting og hus.

Bra tips: Samle alle tingene du har i en kategori, hiv dem i en haug, gå gjennom og luk ut alt du ikke trenger lenger. Rydd så alt bort igjen, hver ting skal ha sin plass.

Ikke bra tips: Kjenn om du føler glede av tingen. Glede! Og før du kaster den skal du si takk for jobben.  Husk å prat med klærne dine når du bretter dem. Ikke lagre ting i stabler for da blir det som ligger underst slitent. Når du kommer hjem etter en lang dag skal du tømme vesken din, legge alt der det hører hjemme og, ja du gjetta riktig, takke for en god jobb gjort.

Jeg skrev i Goodreads omtalen min at jeg ville gi boken både én og fem sterner. Fem stjerner fordi jeg tror metoden hennes funker bra (ligner litt på min, ehe) og det er en del praktiske tips som er tilpasningsdyktige, men filosofien hennes biter ikke på meg.  Dette er en frivilig metode, og hvor mye man skal sitte igjen med av ting er opp til deg selv. Sånn sett er den mer fleksibel enn andre metoder jeg har vært borti. Jeg tror også at dersom man stripper bort all pratingen til tingene så ligger det logikk bak. Jeg trenger ikke vite om jeg har glede av en ting, men å sette meg ned og gi den en ordenltig vudering, har jeg bruk for denne mer? Bruker jeg den? Liker jeg den? Og så velge hva jeg vil gjøre er jo fornuftig. Men jeg gidder ikke takke for lang og tro tjeneste. Jeg tror også at det å kunne åpne skape og skuffer og se alt jeg har tilgjengeig med en gang gjør at jeg husker hva jeg har bedre, da får jeg jo brukt det også.

Det butter imidlertid i mot når Kondo snakker om at de fleste klær har det best når de er brettet, og at det som henger skal henge fra langt til kort for å skape linjer for øynene. Joda, det er sikkert ikke dumt at det ser og føles bra ut, men for meg er det uviktig. Jeg lo godt av og til når jeg leste denne boken, og om du klarer å ta de litt særere tingene med humor i stedet for irritasjon så er den verdt å bruke tid på (den er ikke spesielt tidkrevnde).  Det tas ingen hensyn til økonomi heller (men folk som har råd til å leie inn Kondo som rydde-konsulent trenger kanskje ikke tenke over sånt), hun anbefaler å kvitte seg med ting man har samlet i større mengder, som toalettpapir. Dette er jeg jo helt uenig i. Det er jo bare å ikke fylle på en stund? Den dagen man ikke trenger mer toalettpair er man død.

Det er også snakk om å gå gjennom ting man knytter sentimentaliet til, og jeg må innrømme at jeg synes at man godt kan beholde ganske mye i den kategorien  . Jeg hjalp min mor med å rydde garderoben og dedikerte to skuffer til sånt, døpte dem «museumsskuffene» og vi fylte dem med klær og andre ting hun var knyttet til. Jeg er ikke skrudd sammen sånn, og har kastet en del ting min mor hadde sett at jeg beholdt (men heller ikke jeg klarer å kvitte meg med alle kjolene hun sydde til meg da jeg var liten, deriblandt den søteste matroskjolen jeg har sett). For henne er de fint å vite at det er der, selv om plaggene hadde gjort jobben sin. Jeg likte heller ikke måten hun omtalte det feminine, som for eksempel at dersom du går ofte i joggebukser vil du se ut som du høre hjemme i dem. Jeg er en person som aldri ville gått utenfor hjemmet i joggiser, men jeg bor i pysjbukser når jeg er hjemme, men man bør visst prøve noe elegant i følge Kondo.  Folk må kunne få bestemme selv. Hun har en anekdote om en t-skjorte hun ikke kan kvitte seg med, og hvor teit andre kanskje syntes det var. Jeg bruker t-skjorter hele tiden og er nok ikke feminin nok. Hun rydder også i kjole og pensko for å vise respekt for huset. Psssht. Gi deg! Jeg tror mye av dette er litt kulturkrasj, men også at Kondo har litt spesielle ideer om hvordan folk/verden funker! Jeg tror heller ikke på den fysiske endringen hun har sett  folk etter at hun har hjulpet dem i gang med ryddingen, det henger nok sammen med et større bilde, selv om jeg tror et ryddigere (les: mindre eiendeler) hjem nok kan lette en del stress for mange og dermed vise seg i fysiske endringer.  Å rydde i det man eier vil naturlig nok føre til introspektive betraktninger, men det er grenser.

Jeg likte nok denne boken mest fordi vi rydder ganske likt Marie Kondo og jeg, bare uten all pratingen til tingene (om jeg prater til noe jeg vurderer som søppel er det et tegn på at jeg bør beholde det).  Boken er repeterende, full av følelser og personifisering av ting. Den er ikke dømmende (bortsett fra når det kommer til femininitet) og ganske fleksibel når det kommer til å tilpasse metoden til deg selv. Men som sagt: Den kunne godt vært en lang bloggpost, eller en bitteliten e-bok!

Men dersom du har behov for en rydde-konslent så er jeg tilgjengelig for oppdrag, jeg lover å ikke tvinge deg til å snakke med huset eller tingen dine, men selve ryddingen må du i hovedsak stå for selv og i motsetning til Kondo kan jeg ikke vise deg hvordan du bretter klær 😛

Vindusshopping

Fordi jeg har vært i mange butikker, stort sett på jakt etter bestemte ting, og fordi jeg så ekstremt lei garderoben min (som også begynner å få alvorlig mange hull) har jeg sett masse greier jeg ikke kommer til å kjøpe, men som jeg jo kan drømme meg litt bort i likevel.

clothes and stuff

 

Ukemeny resultat…

Jeg våkna på onsdag med forkjølelse, så den andre halvdelen gikk i vasken.

Mandag:

2016-10-10-16-39-51Det var to sånne lettpanerte fiskebiter i pakken, men jeg spiste bare den ene, dermed har jeg store deler av en middag til i frysen.

Tirsdag:

2016-10-11-18-28-56

Lys pastasaus med brokkoli og bogskinke. Andre gang jeg lager denne varianten, skulle kjøpt en større brokkoli. Bruket nesten halve skinkeboksen.

Onsdag: Tomatsuppe fra pose. Første sykedag og jeg måtte sette meg ned mens suppen kokte.

Torsdag: Ferdigpizza, og 12 timer med søvn.

Fredag & lørdag:

2016-10-14-18-23-55

Dette var egentlig omelett, men jeg overdrev litt på grønnsaksfronten. For mye potet som ikke var stekt nok. Det ble en seng av egg og en haug med grønnsaker og skinke, me det var nok til to middager.

Søndag: Gjenstår å se, men jeg har en del grønnsaker så tror det blir pitabrød med fyll

Jeg lærte at jeg fortsatt er litt dårlig på det der med å lage riktig del av retten til riktig tid, at jeg kunne ordna meg litt annerledes med tanke på grønnsakene jeg brukte, men at alt i alt gikk det rimelig greit. Det ble litt dyrere enn jeg hadde tenkt så der har jeg også noe å spare, men så er man ikke syk hver uke heller, heldigvis.

1/2 ukemeny!

2016-10-05-08-37-08

Bilde av en vei, for hva er vel en bloggpost uten illustrasjon?

Siden jeg nå må lage middagen helt alene hver dag, om jeg skal ha den, så tenkte jeg at å lage ukemeny ville være greit. Det er ikke et nytt konsept for meg, men å skulle lage mat til én uten å ende opp med masse mat som blir dårlig fordi du ikke rekker å bruke den opp er vanskelig. Jeg har ikke klart det ennå, men jeg tenkte at dersom jeg prøver offentlig så har jeg større intensiv til å gjøre noe med det. Jeg vet ikke. Jeg deler uken i to, rett og slett fordi jeg bærer maten fra butikken og hjem, har ikke ork til å ta hele storhandelen i ett.

Mandag: Lettpanert torsk med potetstappe og råkost (raspet gulrot og eple, med appelsinsaft over)

Tirsdag: Pasta med hvit saus, skinke og brokkoli

Onsdag: Omelett med brokkoli, skinke og ost (såklart!)

Jeg har allerede gulrøtter, egg og pasta. Gikk på butikken i dag og kjøpte resten, med unntak av ost for jeg trodde at jeg hadde nok (men den gang ei). Brukte ca 140 kroner på matvarer som skal i middagen (gadd ikke regne ut hvor mange kroner av eplene, melken og appelsinen som går i middager så tallet er høyere enn i realiteten). Det vil si at jeg er under 50-lappen de tre første dagene, noe som ikke er så dårlig (selvom det er mer når man teller med det jeg allerede har + osten jeg ikke har kjøpt). Er usikker på resten av uken, har et par karbonader i frysen, så om jeg har gulrøtter igjen kanskje jeg slipper å kjøpe noe til torsdag.

Kjøpe/kaste/bruke/gi bort

Tidligere i år (april tror jeg) begynte jeg på et lite prosjekt hvor jeg kvittet meg med én ting hver dag. Fordi jeg hadde mye jeg ikke trengte eller brukte, både rundt meg til daglig og i esker/skuffer med ting i oppbevaring jeg ikke lenger husket hva var. Så jeg bestemte meg for å gå gjennom en del, så ble det et prosjekt. Jeg hadde tenkt å gjøre det i et år, men så dro jeg fra alt sammen i stedet og sitter i den situasjonen at jeg har vært på IKEA like mange ganger på en uke (!) som jeg pleier å være på ett år, og jeg er ikke ferdig. Jeg har bodd på dette rommet i en måned nå.

Her bor jeg

Her bor jeg, står inni skapet og tar bilde

Jeg har seng, pult, stol og teppe (stygt kaldt gulv under) og en rotete vinduskarm. Alt er nytt. Jeg har bare hatt med meg klær og kjøkkenutstyr (som er det jeg har mest av, oppvaskmaskinen fikk stå igjen i garasjen til min far). Det er jo logisk at jeg ikke kan kvitte meg med ting når situasjonen er sånn. Jeg trenger fortsatt mer oppbevaringsmøbler, veggpynt (tristeste veggene), småoppbevaring (til sminkekoster for eksempel). Jeg rydder to ganger i uken fordi gulvet blir fullt av rot jeg ikke har plass til.  Så jeg avsluttet rydde-prosjektet, og startet kjøpeprosjektet. Jeg har vært på loppemarked i håp om å finne ting, men gått tomhendt hjem alle gangene. Så IKEA er og blir min leverandør av møbler. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for alt jeg kastet, selv om det meste var ubrukelig, t-skjorter med store hull, uttørka penner, gamle matteprøver og så videre. Noe var jo fullt brukbart, som bøker og klær, men der gav vi alt som virket relevant til bruktbutikken og kasta resten. Ingen har lyst på en lærebok som gikk ut av trykk for lenge siden eller skikkelig dårlige bøker fra 50-tallet. Det var alt i alt et ganske vellykket prosjekt, jeg fikk rensket i klesskapet, skoskapet, bokhyllene og eskene under sengen. Nå sitter jeg altså her i motsatt situasjon, jeg skrivre handlelister. Dette er, i tillegg til å være litt kjipt for miljøet, veldig kjipt for lommeboken. Men må man så må man. Jeg har ennå ikke kjøpt noe jeg ikke trenger, men etterhvert som tiden går melder behovene seg og når jeg begynner å gå butikker med mye dill og dall blir det farlig. Jeg trenger en papirkurv, oppbevaringskasser under sengen, kurvstativ i skapet, knagger, oppbevaring til sminkekoster, veggpynt, skohylle, krakk og kanskje en bokhylle. På kjøkkenet skulle jeg gjerne hatt en mikro og en kjøkkenmaskin, men det er det strengt tatt ikke plass til.

« Older posts Newer posts »

© 2017 NEVERMIND THE TYPOS

Theme by Anders NorenUp ↑