“Vi skal ikke ta en kopp kaffe da?”

I dat tidlig stod jeg intetanende på busstoppet og ventet på bussen. Så kommer det en mann bort til meg.

Mann: Hei, har du det bra?

Kiwie: O.o eh, ja.

Mann: Det er fint, hvor skal du da?

Kiwie: øh…

Mann: Jeg er fra Oslo jeg skjønner du, jeg er Oslogutt jeg.

Kiwie: … (tenker: hva er det du vil?)

Mann: Vi skal ikke ta en kopp kaffe da?”

Kiwie: Nei takk.

Mann: Joda, vi kan ta en kaffe. Jeg kjenner ingen her, jeg vil bare bli kjent med noen.

Kiwie: Jeg skal hjem.

Mann fortsetter å mase om kaffe og venner og at han er oslogutt. Jeg sier nei, og ser meg desperat om etter fluktrute, men finner ingen. Det er litt rart å stå på et busstopp og vente på bussen for så å plutselig forsvinne. “Eh, du, jeg skal, eh, treffe noen jeg.” funker dårlig da. Heldigvis kom bussen min og jeg gikk på før han fikk snakket noe mer om mangelen sin på venner. Det jeg lurer på er, hva i all verden fikk ham til å begynne å snakke med meg? Hva får ham til å tro at en sliten jente på et busstopp klokken ti over halv ti en søndags morgen har lyst til å ta en kopp kaffe med ham? Det må da være ganske åpenlyst at det eneste hun vil er å komme hjem til sengen sin? Eller at hun hadde noe hun måtte gjøre. For ingen står vel på et busstopp klokken halv ti en søndag fordi de har lyst, eller fordi de er lys våken og klar for kaffe med fremmede mennesker som tror at busstopp er gode steder for å finne venner?

Desverre er kommunikasjonsferdighetene mine i minus så jeg sa i grunn bare nei og lagde rare lyder til mannen, hadde jeg vært litt mer talefør skulle jeg informert ham om dette, foreslått at han fant seg et bedre sted og et bedre tidspunkt å sosialisere seg på.

Leave a comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.