mørkt bilde fra en kinosal

Jeg har skrevet om det før, men å gå på kino aleine er en av mine favoritt-aktiviteter. I alle fall dersom man ser bort fra at kinoene i Oslo er dårlige på blinkende lys som forteller deg at nå får du lov til å gå inn, noe som gir sånne som meg tilløp til angst, men etter at billetten er fremvist og scannet, og riktig sete inntatt, er alt bra. I kinosalen er det få distraksjoner og man kan forsvinne inn i filmen med få eller ingen forstyrrelser (jeg har bare opplevd at noen begynte å snakke i telefonen én gang og det var under David Lynch sin Inland Empire og det var ganske åpenbart at hun ikke ante hva hun hadde gått til). Jeg går aldri på kino og ser den nyeste storfilmen samme helg som den kommer ut, ikke alene i alle fall. Sånne visninger har ofte en eller flere vennegjenger som liker å prate litt (og kanskje le av tapere uten venner), og jo fullere sal jo mer støy fra snacks og sånn (som ikke plager meg, bortsett fra hun med gulrøttene som satt ved siden av meg en gang).

Da jeg studerte i Bergen pleide jeg å gå på kino på dagtid, sammen med pensjonistene. Rakk akkurat en visning halv ett, og da var det gjerne litt smalere titler ute og gikk (tror ikke det er sånn mer, men det kan være min oppfatning av ting har endret seg).  Det var hyggelig, men jeg måtte ofte prate med pensjonistene (stort sett damer, fordi de lever lengst og er mer «kulturelle» enn mennene). Så Hallam Foe og damen ved siden av meg syntes filmen var så rar at hun måtte spørre meg om hun hadde forstått den riktig. Eller da jeg så Jane Eyre (2011) og jeg satt ved siden av to eldre damer som hadde lest boken mange ganger, og sett ørten adapsjoner og diskuterte hvor morsomt det var å se hvordan andre tolket den samme teksten. Det var i grunn ganske fine opplevelser.

De siste årene har jeg i grunn ikke gått så mye på kino, men etter at jeg flyttet til Oslo og jeg er i nærheten av kinoer hele tiden, samt har begynt å se mer film igjen, etter å ha sett mest serier, så har kinomørket lokket oftere.  Jeg har vært på kino fire ganger i år, det er omtrent det samme som i hele fjor, og når man tar med i beregningen at jeg ikke var særlig funksjonell de tre første månedene og dermed ikke orka sånt er det en bratt kurve i kinotur-grafen min. Kinobesøkene mine før sommeren var i det store og det hele tilfeldige. Jeg hadde ikke tenkt å se King Arthur: Legend of the Sword, men jeg ville på kino og den var den eneste som fristet den dagen. Den var helt ålreit (i alle fall langt bedre enn jeg forventa). Har levlet opp kinogåingen ved å ha soundtracket klart på spotify så jeg kan få opplevelsen av å ikke være helt til stede i verden til å vare litt lengre, funker kanskje bedre på noe filmer enn andre, Guardians of the Galaxy er jo veldig fokusert på musikken, funka ikke like bra (for meg i alle fall) med Wonder Woman. Gikk bra med Atomic Blonde, og bør jo funke med Baby Driver som jeg skal se snart. Må bare skrive en oppgave først. Det er fint å gå på kino sammen med andre også, men da kan jeg ikke dyrke fram den følelsen av å forsvinne inn i en film, og trekke den rundt seg mens man forlater lokalet, fortsatt være i filmen mens man går, mens man venter på kollektivtransporten, mens man ser på det som skjer rundt seg uten å helt kjenne at man er der selv.