NEVERMIND THE TYPOS

Ikkje få panikk, ikkje få panikk

Category: film og tv (page 1 of 4)

Line fikser kroppen

tittelbilde for line fikser kroppen

skjermdump fra nrk nettTV

Jeg har sett  Line fikser kroppen . Jeg  følger Line på Instagram og sett det hun har delt, og blitt litt nysgjerrig. Jeg har jo gjort en del arbeid med mitt eget kroppsbilde (hvor målet rett og slett har vært å gi faen). Jeg har sett alle episodene, og gjort meg opp en mening, sånn ca.

Konseptet er dette: Line bruker mye tid på å være misfornøyd med seg selv, se på alt som er galt, ikke føle seg komfortabel i egen kropp (f.eks når hun skal på stranda). Hun vil bli kvitt disse følelsene, og det er her fokuset ligger. Greit gjenkjennelig dette. Jeg er nok litt utenfor målgruppa til programmet da jeg har vært borti tematikken mye. Hver episode tar for seg en ulike ting: kroppen som helhet, puppene, magen, tissen, ansiktet og hjernen.

Jeg ser episode 1 uten å vite hva jeg kommer til å få servert. Det er bra når Line ser på ulike jentekropper, og konkluderer med at alt dette er innafor, sånn er det jo. Ekte. Det kunne vært bra når Line får 3d printa kroppen sin som den er og som hun skulle ønske den var, men det mangler dybde, og det er generelt det jeg føler mangler. Line arrangerer trusedag på jobben og går rundt og prøver å få folk til å kaste buksa. Jeg som sitter og kikker på skjermen lurer mest på hvorfor i all verden? For å utfordre seg selv og andre til å være litt mer naken enn til vanlig? Utfordre skamfølelsen folk har til kroppen? For meg er det et malplassert stunt som mest gjør meg forlegen, men kanskje det er poenget. Første episode er altså litt ujevn, litt lite dybde og litt mye fjas. Jeg hadde gjerne sett at de dvelte litt med enkelte av tingene, men dette var jo tross alt bare første episode av seks.

De andre episodene er bedre. Line er sjarmerende, og jeg blir glad når hun blir begeistra over det hun lærer, ser og tar på. Det beste er og og blir når hun ser på andres nakne kropper og synes det er så fint. Det er bra når Line prater med folk og prøver ting hun ikke er komfortabel med. Det er likevel slik at det går litt fort i svingene her og der, episodene er korte og det er begrensa hvor mye man kan gjøre på 25 minutter, men jeg savner litt refleksjon, og kanskje litt mer fakta. F.eks i episoden om magen hvor Line lærer om «intuitive eating», hun går på butikken og kjøper det magen har lyst på, spiser mye dritt og føler seg dritt og så er det slutt på segmentet. Jeg vil vite hva som skjer videre, om hun hadde fortsatt, hvor hadde det endt opp? Hun mislykkes jo når hun spiser seg stapptmett på junk. Kunne sikkert sett seks episoder om dette alene.  Det var også interessant å se Line prate om kompleksene sine, og tenke på mine egne. Sammenligne (komplekser altså, ikke kropper) og se hvor teite vi er som tenker sånn.

For å konkludere: Line er søt, kropp er bra, serien er sjarmerende, men kjører litt fort gjennom temaene og rekker ikke å reflektere så mye rundt en del ting som de hadde fortjent (og som helt sikkert ble reflektert rundt underveis).

Sett i det siste #4: Blanda følelser

Jeg ser fortsatt mye film, har vært på kino igjen, tre ganger, og sett tre filmer fra sengen, flere var fra watchlisten min. Ikke at antallet filmer der minker, men jeg gjør noen innhugg.

bilde av filmplakatene til alle filmene i innlegget

The Hitman’s Bodyguard

Denne ville jeg nok ikke valgt selv, den var småmorsom innimellom og funka fint som tidtrøyte, men den var også ekstremt forutsigbar. To rivaler som har vært på hver sin side av loven i en årrekke, en leiemorder og en sikkerhetsvakt (av ypperste klasse, i alle fall i utgangspunktet), den ene lar ting skje som de skjer, den andre er kontrollfrik osv.   Denne filmen passer godt til salt snacks og en lat kveld på sofaen med venner. Leiemorderen Darius Kincaid (Samuel L. Jackson) skal fraktes fra England til menneskerettsdomstolen i Haag for å gi vitnemål mot en eller annen diktator og bare Michael Bryce (Ryan Reynolds) kan få ham dit, og den heisaturen er ganske standard action-film. Filmen følger sjangerkonvensjoner til punkt og prikke, noe som rett og slett blir litt kjedelig. For å underholde  deg selv kan du jo telle hvor mange ganger Jackson sier motherfucker i løpet av filmen. Dessuten er Gary Oldman helt bortkasta som den kjipe diktatoren. Dette er en sånn film jeg gjerne ser dersom hodet er litt for fullt og jeg trenger noe lett og lystig, for den er ikke uten underholdningsverdi.

Thelma

Etter å ha hørt mange godord om filmen kjøpte jeg en kinobillett og befant meg i fullstappa sal. Mannen ved siden av meg holdt på å sovne flere ganger, mens andre jeg kjenner ble trollbundet. Jeg havner litt midt i mellom, pen å se på, mye fin symbolikk og historien om en jente fra bygden som kommer til storbyen, og prøver å finne seg selv er velkjent, så også konflikten mellom den kristne, strenge oppveksten til Thelma, som begynner å gå i oppløsning da hun forelsker seg. Jeg vil ikke si for mye om handlingen, men de overnaturlige elementene flettes fint inn sammen med Thelmas opplevelser av starten på voksenlivet. Filmen er vakker, men den er ganske saktegående (noe jeg godt kan like) så kanskje ikke for alle.

The Dressmaker

Denne ligger på Netflix for tiden, og siden jeg liker Kate Winslet har jeg hatt den på listen over filmer jeg vil se en stund, men den har ikke frista sånn veldig. Denne filmen er ganske variabel, den prøver muligens på for mange ting å en gang. Vi følger Tilly som vender tilbake til bygda (mer en husklynge) for å finne ut av hva som skjedde der da hun var ung og ble sendt bort. Tilly kommer hjem til en mor som påstår hun ikke husker henne, en politimann som liker å kle seg i kjoler, dømmende slarvekjerringer og en fyr hun kan forelske seg i. Filmen er ganske mørk og eventyraktig, noen ganger veldig god, men så faller den fra hverandre innimellom. Den fikk meg både til å le og gråte, men så er jeg ikke så vanskelig heller.

Vamps

Forsøk på en vampyrkomedie, og selv om den ikke var dørgende kjedelig så var den ikke spesielt morsom heller. Tror vi lar det bli med det jeg.

Kingsman: The Golden Circle

Denne grugledet jeg meg til, jeg likte eneren godt. Denne likte jeg noe mindre, delvis fordi den tok de tingene jeg ikke like så godt og fokuserte på dem. Jeg så denne også i 4Dx-salen til Ringen kino, noe som kan ha vært litt distraherende da all seteristingen gjorde meg veldig tissetrengt. Ble positivt overrasket over hvor lite Channing Tatum var med (men de la jo opp til mer Tatum i en potensiell oppfølger, ugh). Acton-scenene var gøye, skurken helt latterlig over-the-top som seg jo hør og bør.  Tja, Helt grei, OK+ film altså, men alt for lang, og så var det kanskje litt mye Elton John i monitor. Foreldrene mine skal se denne til helgen og jeg venter spent på deres dom, min mor likte eneren KJEMPEGODT (men tror hun har en greie for Colin Firth, så da liker hun sikkert denne mindre).

The Bad Batch

Denne ligger også på Netflix,  jeg hadde den på watchlisten min fordi det så ut som om den kunne appellere til meg visuelt om ikke på historienivå, den gjorde ingen av delene. Er litt sånn jeg ser for meg Burning Man, bare med mer kannibalisme (håper jeg) og færre folk…

Sett i det siste #3: kinoutgaven!

Om det ikke kom tydelig fram i posten min om kinomørket så har jeg gått en hel del på kino i sommer, tenkte derfor å avrunde den med noen små omtaler av det jeg har sett.

Wonder Woman

Grei film, god driv i historien (for det meste, et par scener kunne kanskje ikke vært der), tydelig utvikling for Diana i løpet av filmen, noe jeg likte. Kjærlighetshistorien var ganske søt, selv om jeg først ikke er så stor fan av å forelske seg i den første og beste man ser kan vi jo unnskylde Diana med at hun aldri hadde truffet en mann før i det hele tatt, og sånn sett kunne det jo vært ganske mye verre. Det jeg likte best med denne filmen var at selv om skurken (som karakter) ikke tiltalte meg på noen som helst måte, har han og jeg delt det samme synet på menneskeheten en gang, men jeg heller mer mot Wonder Woman sitt perspektiv nå, selv om jeg fortsatt av og til skulle ønske en meteor kunne komme og utslette oss. Alt i alt likte jeg filmen, selv om jeg synes noen av bikarakterene var litt vel enfoldige, noen av vitsene litt nedlatende, noen av scenene litt for kleine, for Diana er skikkelig søt, og tøff, og fin, selv om jeg ikke helt tror på at «love will save the world» så er det helt greit.

Atomic Blonde

Da jeg så denne tenkte jeg at den prøvde å være kulere enn det den var, og visuelt var det kanskje tilfellet, men i ukene etter jeg så den har jeg hørt mye på soundtracket, og vurdert å se den igjen, så den vokste på meg med litt avstand. Det er like før Berlinmuren faller og en liste med navn som ikke burde være på avveie er det og Charlize Therons karakter sendes til Berlin for å få tak i den. Det er litt mange nærbilder av Theron som røyker, eller bare ansiktet hennes, hun er vakker, we get it. Det er brutalt, det er vakkert, det er underholdende, og det er et artig soundtrack.

Baby Driver

Denne hadde jeg lest alt for mye positivt om før jeg gikk på kino, forsøkte å skru ned forventingene slik at jeg ikke skulle bli veldig skuffa, funka ålreit. Den var veldig grei underholdning. Jeg har egentlig ikke så mye å si utover det, tidvis for overdrevet kanskje? Soundtracket er veldig viktig for filmen, og jeg har ikke hørt gjennom det mer enn en gang for å si det sånn. Filmen var morsom, med gøy action og godt skuespillarbeid, den bare traff ikke meg så veldig godt.

Pirates of the Caribbean: Dead Men Tell No Tales/Salazaar’s Revenge

Jeg bare måtte rømme inn i en kinosal, hadde egentlig ikke tenkt å gidde å betale for denne, men så gjorde jeg det likevel (sånn billig kinosete da). Jeg synes denne var bedre en forgjengeren (mest fordi jeg synes kjærlighetshistorien ikke var like kvalmende her), har ikke så mye mer å si egentlig, i alle fall ikke noe originalt.

Kinomørket

mørkt bilde fra en kinosal

Jeg har skrevet om det før, men å gå på kino aleine er en av mine favoritt-aktiviteter. I alle fall dersom man ser bort fra at kinoene i Oslo er dårlige på blinkende lys som forteller deg at nå får du lov til å gå inn, noe som gir sånne som meg tilløp til angst, men etter at billetten er fremvist og scannet, og riktig sete inntatt, er alt bra. I kinosalen er det få distraksjoner og man kan forsvinne inn i filmen med få eller ingen forstyrrelser (jeg har bare opplevd at noen begynte å snakke i telefonen én gang og det var under David Lynch sin Inland Empire og det var ganske åpenbart at hun ikke ante hva hun hadde gått til). Jeg går aldri på kino og ser den nyeste storfilmen samme helg som den kommer ut, ikke alene i alle fall. Sånne visninger har ofte en eller flere vennegjenger som liker å prate litt (og kanskje le av tapere uten venner), og jo fullere sal jo mer støy fra snacks og sånn (som ikke plager meg, bortsett fra hun med gulrøttene som satt ved siden av meg en gang).

Da jeg studerte i Bergen pleide jeg å gå på kino på dagtid, sammen med pensjonistene. Rakk akkurat en visning halv ett, og da var det gjerne litt smalere titler ute og gikk (tror ikke det er sånn mer, men det kan være min oppfatning av ting har endret seg).  Det var hyggelig, men jeg måtte ofte prate med pensjonistene (stort sett damer, fordi de lever lengst og er mer «kulturelle» enn mennene). Så Hallam Foe og damen ved siden av meg syntes filmen var så rar at hun måtte spørre meg om hun hadde forstått den riktig. Eller da jeg så Jane Eyre (2011) og jeg satt ved siden av to eldre damer som hadde lest boken mange ganger, og sett ørten adapsjoner og diskuterte hvor morsomt det var å se hvordan andre tolket den samme teksten. Det var i grunn ganske fine opplevelser.

De siste årene har jeg i grunn ikke gått så mye på kino, men etter at jeg flyttet til Oslo og jeg er i nærheten av kinoer hele tiden, samt har begynt å se mer film igjen, etter å ha sett mest serier, så har kinomørket lokket oftere.  Jeg har vært på kino fire ganger i år, det er omtrent det samme som i hele fjor, og når man tar med i beregningen at jeg ikke var særlig funksjonell de tre første månedene og dermed ikke orka sånt er det en bratt kurve i kinotur-grafen min. Kinobesøkene mine før sommeren var i det store og det hele tilfeldige. Jeg hadde ikke tenkt å se King Arthur: Legend of the Sword, men jeg ville på kino og den var den eneste som fristet den dagen. Den var helt ålreit (i alle fall langt bedre enn jeg forventa). Har levlet opp kinogåingen ved å ha soundtracket klart på spotify så jeg kan få opplevelsen av å ikke være helt til stede i verden til å vare litt lengre, funker kanskje bedre på noe filmer enn andre, Guardians of the Galaxy er jo veldig fokusert på musikken, funka ikke like bra (for meg i alle fall) med Wonder Woman. Gikk bra med Atomic Blonde, og bør jo funke med Baby Driver som jeg skal se snart. Må bare skrive en oppgave først. Det er fint å gå på kino sammen med andre også, men da kan jeg ikke dyrke fram den følelsen av å forsvinne inn i en film, og trekke den rundt seg mens man forlater lokalet, fortsatt være i filmen mens man går, mens man venter på kollektivtransporten, mens man ser på det som skjer rundt seg uten å helt kjenne at man er der selv.

sett i det siste #2

Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children

Hvordan se denne filmen og ikke mislike den:

  1.  Glem at du har lest boken
  2. Husk at det er en barnefilm
  3. Vært litt forelska i Eva Green
  4. Ha et nostalgisk forhold til Tim Burton
  5.  Ha noe å drikke og spise og kanskje en bestevenn å fjase med
  6.  Se filmen.

Jeg har ikke så mye å si om denne, den var artig, men ikke så mye mer enn det. Pen å se på, morsomme evner på både helter og skurker, men litt lite dybde. Følte også at den manglet midtparti, vi traff peculiarsene, utforsket loopen litt og så crash, bang er vi på bossfight? Det var som om jeg blunket og så var slutten der. Filmen var fin og helt grei, men skulle vært, tja, litt mer?

Ghostbusters (2016)

Denne var småmorsom, helt grei tidtrøyte. Humoren var nok ikke ment for meg alltid, men flirte et par ganger. Det skal sies at jeg ikke har noe særlig forhold til originalen heller. Finner ikke så mye å si om den rett og slett.

The Autopsy of Jane Doe

Denne likte jeg ganske godt. Filmen foregår på et likhus, hvor liket av en uidentifisert kvinne skal obduseres av de to ansatte (et far og sønn team) og så blir ting spooky.  Synes den hadde fin (og passelig ekkel) stemning stort sett hele tiden, det skurra litt for meg et par ganger og noe usikker på om den klarte å hale seg helt i land, men alt i alt passet den meg bra. Likte konseptet veldig god, og hvordan liket blir en slags karakter i seg selv underveis.

(bonus, sistnevnte var på listen min så jeg fikk kutta den ned til hele 143 filmer…)

Sett i det siste #1

Jeg ser nesten ikke film mer, av og til går jeg på kino (to ganger i høst, en gang for Fantastic Beasts og en gang for Bone Tomahawk), og en og annen fra Netflix (som jeg bruker ukentlig, men mest til serier), men jeg liker jo film. Jeg er glad i serier fordi det er rom for karaterutvikling og en helt annen historieutvikling. Filmen er som en novelle i sammenligning, og ofte vil jeg drukne meg selv i noe som er mer enn det, men jeg pleide å drukne meg i film. Hjemme hos foreldrene mine er det stabler med DVDer jeg kjøpte enten fordi de så bra ut i butikken eller etter en intens jakt i masse nettbutikker fordi det var vanskelig å få tak i dem, og jeg så enkelte av filmene om og om igjen. Jeg gjør ikke sånt mer. Jeg ser film en eller to ganger i måneden, ikke ukentlig. Det er ikke noe galt med det. Jeg mener jo tross alt at vi skal underholde oss selv slik vi helst vil, men jeg savner det. Den riktige filmen kan være cirka to timer i en annen verden på en måte som serier ikke er. Den riktige filmen treffer meg et annet sted enn den riktige serien, boka, diktet, spillet  etc. Da jeg logga inn på Letterboxd i går så jeg 146 filmer i min «watchlist», altså filmer jeg har lagt der med tanke om å se dem senere. Noen av dem er ikke kommet ut ennå, men de flest er det.

Jeg bestemte meg for å se listen gjennom. Begynne med filmen som var utgitt først og så jobbe meg oppover. Jeg kan naturlig nok ikke se de som ikke er tilgjengelige for meg i øyeblikket med en gang, og jeg kommer nok til å legge til litt nytt også, men målet er å få 146 til å bli under 20. Problemet her er naturligvis at jeg etter å ha sett en film gjerne sjekker opp medvirkende og legger to-tre nye filmer i lista. Så jeg må midlertidig operere med to lister. Ingen grunn til det egentlig, bortsett fra mitt behov for mestringsfølelse eller noe. Noen av filmene på listen har ligget der i årevis så har litt lyst til å starte på nytt, men har også lyst til å se flertallet av disse filmene. Boksmaken min har endret seg en del de siste årene, men filmsmaken har ikke.

Jeg starta prosjektet med å se to filmer på rappen i går etter et oppgaveskrivingsnederlag. Jeg så The Killing (1965) først, og så American Grafitti (1973). Sistnevnte har jeg hatt intensjoner om å se siden jeg var 15, førstnevnte havna på listen etter at jeg fikk kick på «heist» filmer i høst en gang.  Jeg likte begge filmene godt, må innrømmet at jeg aldri har sett en Stanley Kubric film før, så The Killing ble min første, og det var irritasjonsmomenter for meg i den, men til syvende og sist var det en artig film noir om et ran som, naturlig nok, ikke gikk som det skulle. American Grafitti fatter jeg ikke at jeg ikke har sett før, med min kjærlighet for filmer som forløper over en dag/kveld og handler om en gruppe mennesker (helst en vennegjeng, som i dette tilfellet). Det er en sånn spesiell type film jeg elsker, og det trenger ikke skje en dritt i den, og American Grafitti er definitivt inspirasjonen til mange av filmene jeg så om og om igjen da jeg var yngre. Jeg hadde nok likt den bedre da, men jeg likte den nå også,

Nå har jeg bare 144 igjen på lista, og jeg gleder meg. 

Anbefal en film! (+sånt jeg har sett i det siste)

Jeg har et lite prosjekt gående hvor jeg ser fire filmer i måneden. Jeg  velger stort sett etter humøret, men har vudert å gå etter sjangre/tematikk i perioder. Jeg trekkes naturlig mot ungdomsfilmer og spionfilmer. For å utvide horisontene mine tenkte jeg å prøve meg på nye sjangre/filmer jeg ellers ikke vurderer. Derfor vil jeg gjerne ha anbefalinger, fortell meg gjerne:

1) om en av de beste filmene du har sett
2) en av filmene du kan se igjen og igjen (trenger ikke være «bra»)
3) favoritt ungdomsfilm (siden det er min favorittsjanger)
4) en film du ikke har sett ennå, men har skikkelig lyst til å se.

Svar på det du vil, og jeg blir ikke sur (tvert i mot) om du ikke klarer å svare bare en film på noen av punktene. Siden det ikke er sikkert noen gidder å svare kan jeg jo fortelle om noen av filmene jeg har sett i det siste.

Begin Again (2013)

Dette er et relativt rolig musikkdrama. Sjarmerende og ikke så veldig dyp. Keira Knightley er dritsøt (som vanlig). Helt grei film som jeg må innrømme at jeg ikke så starten på da jeg tilfeldigvis kom over den på TV og den var ca ett kvarter inni. Likte den veldig godt innimellom, og er ellers ganske ambivalent.

The Way Way Back (2013)

Amerikansk «coming of age» film om en gutt (Liam James) på sommerferie med sin mor (Toni Collette!) og hennes kjæreste (Steve Carrell), de drar til sistnevntes feriehus, hvor han har masse venner fra før. Mor og sønn må tilpasse seg, og ingenting er fryd og gammen. Sønnen får jobb i vannpark. Hvorfor er det så typisk for amerikansk film? Vannpark/svømebasseng/lystpark av noe slag. Er det en vanlig sommerjobb eller er det en romantisering av sommerjobben? I alle tilfeller er dette også en helt midt på treet flim uten spesielt mye orginalitet. Kort oppsumert: meh.

April i oppsumering

I april har jeg:

  • Tryna i en trapp
  • vært i konfirmasjon
  • spist veldig mye toast med avokado + salt&pepper
  • sett mye film og TV
  • ikke fullført fysisk aktivitet som planlagt (pga tryning i trappen og konfirmasjon)
  • Drukket masse smoothies fordi jeg var lei av å tygge

Jeg har sett en del film/TV. Jeg fortsetter å synes at iZombie er skikkelig koselig, har gleda meg over at Orphan Black har begynt igjen og hatt et lykkelig gjensyn med Dead Like Me sesong 1 (som ligger på Netflix!). I tillegg har jeg sett en del dårlige ungdomsfilmer (spesielt amerikanske) og synes fortsatt det er veldig gøy. Vurderer å blogge litt om min litt usunne fascinasjon for ungdomsfilmer (og kanskje litt om det jeg selv så på da jeg var tenåring, jeg var nemlig av typen som så en film tjue ganger på rad…), jeg har prøvd før, men det forsvant i intet. Er litt usikker på hvordan jeg skal formatere det.

Jeg leste fem bøker i april, jeg lot meg rive med av Jasmine Vargas My Heart and Other Black Holes, kjeda meg litt igjennom en britisk ungdomsbok med tittelen Geek Girl, koste meg med en ny urban fantasy/paranormal romance/mystery serie (ny for meg altså) med Magic Bites av Ilona Andrews, mulig jeg utdyper litt om den snart (skal jeg kjøre sommer superanturalis i år også?), og hengt med Veronica Mars i Mr. Kiss and Tell, som desverre ikke var like morsom som forgjengeren, men som jeg likte likevel fordi jeg fikk tilbringe litt mer tid i Neptune.

alle de uleste bøkene mine

I mai tenkte jeg at jeg skulle angripe alle bøkene jeg holder på med for øyeblikket, bli ferdige med dem og så lese litt fra berget mitt med uleste bøker.

Februar i oppsummering

Februar var lang og kjedelig og jeg har tilbragt det meste av måneden med seig influensa. Derfor tenkte jeg at jeg bare skulle kjøre et lite oppsummeringsinnlegg og håpe på at mars viser seg å være bedre!

Sånt jeg har lest:

Likte alle tre godt, leste den første der bare fordi den hadde lang tittel! Det viste seg å være et bra valg, lettlest liten bok om liv og død og sånn… Waistcoats & Weaponry er tredje boken om Sophronia, og den var kanskje litt mindre morsom en forgjengerne, men jeg vil ha neste bok med en gang, helst i går. Det samme gjelder The Cormorant som fulgte formlen fra de to forestående bøkene i serien og som jeg derfor selvsagt likte godt (har en ting for overdreven banning og vold, men bare i fiksjonen min, heldigvis!). Jeg har også prøvd ut abbonementstjensten Scribd denne måneden, så har begynt på en del andre greier jeg ikke er ferdig med. Gøy å prøve en slik tjeneste for bøker, de har både ebøker, lydbøker og litt tegneserier (sistnevnte er nytt og ikke så veldig til utvalg på) og jeg tror ikke jeg vil fortsette med den, men bare fordi utvalget ikke passer meg helt og fordi android-appen nekter å spille av lydbøker (kan fikses med å stille inn telefonen til amerikansk engelsk, men det er et irritasjonsmoment jeg ikke kommer helt over). Jeg får se hva jeg synes når prøvemåneden min nærmer seg slutten (midten av mars).

Sånt jeg har sett:

  • Kingsman: The Secret Service. Var spent på denne, litt redd for katastrofe, men det gikk bra. Det også gøy å høre hvor latteren kom fra når det skulle være morsomt. Det var et par steder den ikke funka (for meg), men stort sett gøy.
  • Agent Carter. Marvel. Peggy Carter. Fin liten serie (bare åtte episoder i sesongen). Storkoste meg i alle fall. Litt Mary Sue tendenser over Peggy, men for min del lett å overse. Ligger på Netflix nå! Tidslinjemessig ligger denne etter den første Captain America filmen, sånn om det skulle bety noe for deg. Handlingen er lagt til 1946.

Sånt jeg har fått/kjøpt:

Loot Crate:

nevermindthetypos.com bilde av Loot Crate for februar med tema playJeg har lenge hatt lyst på overraskelsespakke i posten en gang i måneden, som da jeg var liten og med i Penny- & TL-klubben. Ikke at de var overraskelser, men det er gøy med ting i posten. Så enkelt er det. Loot Crate er en månedlig abbonementstjeneste (man kan avbestille når som helst). Du får vite temaet på forhånd, men ellers er det sjansespill. Denne måneden var temaet «play». Jeg var spent på hva jeg ville få, og ble rimelig fornøyd da hoveddingsen var en bok jeg har hatt lyst på en stund (Ready Player One av Ernest Cline). Det var også kortspill, en figur man kan tegne på selv, esken var et spillbrett (vi fikk terninger og alt), pac man plakat og en liten hex bug! Gøy. Boken var nok det som appelerte mest til meg, men det var ikke noe i veien med de andre greiene. Er mer spent på marsboksen da temaet der er «covert» et tema som nok passer meg bedre. Dersom det høres spennende ut så kan du jo sjekke det ut på lootcrate.com (det er en kode i den linken som gir meg credits dersom du kjøper). Jeg fikk min boks i dag (2. mars), og den dro fra loot crate sin varetekt rundt den 20 januar. Obs: Frakten er høy på denne, men det er innbakt i prisen du ser på nettsiden om du velger at du er i Norge.

Jeg har også fått klørne mine i litt for mange bøker, men mammutsalg og forfattere jeg liker med nye bøker og alt:

nevermindthetypos.com bilde av bøker kjøpt og fått i februar

Litt uskarpt bilde desverre, men jeg er jo allerede godt i gang med listene så jeg kan jo godt lage en til, fra toppen av bunken og ned:

  • A Room of One’s Own av Virginia Woolf. Essay. Den var liten og fin og jeg har bare et lite utdrag av den fra før av.
  • Hulder (Kire #1) av Tonje Tornes. Kjøpt på mammut, vet egentlig ikke så mye om den, men har hørt bra ting. Ungdomsfantasy er i alle fall en ting jeg liker.
  • Odinsbarn (Ravneringene #1) av Siri Pettersen. Yeah. Jeg snakka jo mye om Råta i januar. Dette er eneren, jeg har lest den før, men da lånte jeg den på biblioteket så når den nå kom på mammutsalg måtte den nesten bli med meg hjem.
  • Atlanta Burns av Chuck Wendig. Dette er en sånn to-i-en roman, for det er sammensydd utgave av to historier, om jeg har forstått det rett. Det er en ungdomsroman som jeg gleder meg til, da, om dere ikke skjønte det tidligere i denne eviglange bloggposten, jeg liker Wendig litt mer en jeg strengt tatt burde.
  • Veronica Mars: Mr Kiss and  Tell (Veronica Mars #2) av Rob Thomas og Jennifer Graham. Likte forgjengeren. Likte serien. Syntes filmen var ok. Klart jeg forhåndbestilte denne for en evighet siden!
  • The Shadow Cabinet (Shades of London #3) av Maureen Johnson. Enda en forhåndsbestilling. Overnaturlig ungdomsserie. Masse spøkelser. Gøy!
  • The Sleeper and the Spindle av Neil Gaiman, illustrert av Chris Riddel. Kjøpt utelukkende fordi at den er pen, og Gaiman, og at det er gjendikting av et eventyr. Lurer på om den er mer eller mindre grusom en originalen.

Det var min februar i underholdning og unødvendig pengebruk. Nå skal jeg gå og lese en bok før jeg går en tur. Håper din februar var bedre og mer innholdsrik enn min. Det skal mye til for at mars blir kjipere da!

 

BIFF2014

Jeg pleier å se en film eller fem når Bergen Internasjonale Filmfest viser sitt smukke åsyn en gang i året, tidligere i slutten av oktober, denne gangen i månedsskiftet september-oktober. Jeg liker film. Jeg liker kino (i alle fall i teorien, fram til nå har jeg sett fire filmer på kino i år, mot at jeg før gikk på kino minst en gang i måneden), og jeg går som oftest alene (for da får jeg sett det jeg vil). På BIFF er det ingen vennegjenger som sitter bak deg og ler (har skjedd, kommer ikke til å dra på kino alene etter klokka fem for å se nyåpnet superheltfilm igjen), faktisk er det mange av oss! Noe som gir meg ekstra glede.

Siden jeg er arbeidsledig (unnskyld, arbeidssøker, må jo være positiv… *smeller hodet i veggen*) har jeg jo hatt tid (men ikke så mye penger) til å se en del, men jeg er lat og bussen kjedelig så jeg samlet fem av seks filmer jeg så i år på under tjuefire timer og sov på en sofa for å få det til. Jeg var ganske trøtt da jeg kom hjem i går. Jeg har liten peiling på film, jeg bare ser det som frister. Det var ganske mye mer jeg hadd lyst til å se/tenkt til å se, men jeg var desverre litt syk den dagen jeg hadde tenkt til det og valgte det bort. Anger bare litt. For de som er interessert så så jeg disse filmene

  • Når dyrene drømmer
  • Beyond Clueless
  • Hotell
  • Morgenrøde
  • The Kings of Summer
  • What We do in the Shadows

Det var litt varierende kvalitet, men det forventa jeg også, ikke alle jeg så nødvendigvis fordi jeg trodde de skulle være superbra. Likte eksempelvis What We do in the Shadows overraskende godt, de vampyrkomedier jeg har sett tidligere har vært helbom, men både jeg og mine medpublikummere lo opptil flere ganger av denne (om enn ikke alltid av det samme, men det er jo bare fint). Beyond Clueless er en essayistisk dokumentar om amerikanske ungdomsfilmer (ca. 1995-2005) som var litt grunnere enn jeg hadde likt (lengre analyser/tankerekker hadde vært fint), men perioden de hadde valgt å fokusere på var midt i blinken for meg (fyren som har laget den er ett år yngre enn meg, så det er kanskje logisk). Når dyrene drømmer var ganske typisk, men også ganske fin (stemningen, likte hovedrolleinnhaveren, noen av det typete karakterene var godt gjenkjennelige etc), med varulvforbannelse (eller arvelig sykdom i dette tilfellet) som metafor for overgangen mellom ung og  voksen og det å ikke lenger være beskyttet mot verden.

Older posts

© 2017 NEVERMIND THE TYPOS

Theme by Anders NorenUp ↑