NEVERMIND THE TYPOS

Ikkje få panikk, ikkje få panikk

Category: Personlig (page 1 of 17)

Handlingsplan for helgen

Det var valg på mandag (jeg stemte lenge før, fordi valgkamp sliter meg ut), det har vært politikk i alle kanaler en stund, derfor har jeg bytta ut gjøremålslisten med en handlingsplan, for at det skal høres litt bedre ut enn det er, og ikke minst, enn det blir.

tilfeldig illustrasjonsbilde

Kristine’s handlingsplan helg uke 37:

  • farge håret
  • vaske klær
  • rydde soverommet
  • støvsuge under sengen (det trengs)
  • finlese novelle jeg må analysere
  • finne ut hvordan man egentlig analyserer noveller (har ikke gjort det siden vgs)
  • lese litt pensum
  • lage meny for kommende uke
  • handle middag for lørdag/søndag

Det som kommer til å skje:

  • tenke på alt jeg har å gjøre
  • Netflix mfl.
  • panikk
  • en tur på butikken for å kjøpe sjokolade
  • søndagsmiddag på fastfoodsjappe fordi jeg glemte at jeg er tom for mat
  • fortsatt være litt trist pga. valgresutlatet
  • kanskje gå en tur

God helg da!

Skrivemuskelen

avbildet er en blå notatbok som ligger i en vinduskarm delvis skjult av en bregne

Denne Leuctturmen kjøpte jeg i april, den har jeg skrevet fire sider i, satser på fire til i løpet av høsten – minst

Skrivemuskelen min er ganske slapp for tiden, de siste tre årene har jeg skrevet lite, og det siste året har 90 % av all teksten jeg har produsert vært akademisk. Oppgavene jeg har levert har ikke vært så gode som jeg vet de kan være. Både det avslappa språket og det akademiske (som på mitt nivå, ikke er så ulikt) har forvitret. Jeg mista masse muskelmasse da jeg lå på sykehus i fem uker i vinter, mesteparten av den har jeg fått tilbake, ved å gå og gå og gå. Trenger med andre ord å skrive, skrive, skrive.

Det er bare det at jeg ikke har noe å si, jeg har ikke et budskap, i alle fall ikke et som allerede blir godt dekket andre steder allerede, eller så føler jeg at jeg ikke kan nok til å uttale meg. Derfor har jeg mange halvferdige prosjekter liggende på diverse harddisker, derfor har jeg mange bloggutkast som aldri blir noe av. Likevel gir det meg noe å skrive, knote ned ting som surrer rundt i skallen, så jeg skal skrive litt igjen. Det blir kanskje ikke så mange flere blogginnlegg, eller noe prosa som kan brukes, ut av det, kanskje bare en veldig slitt backspace knapp på laptopen, men det gjør ingenting.

Det var bare det jeg ville si. Dette er første treningsdag i camp skrivemuskel. Jeg har musikk på øret, pensum på ignore og et tomt dokument foran meg, så får vi se.

August

Dette har vært en veldig lang måned. Den starta med en uke på fjellet, hvor jeg for det meste satt foran vinduet og kikka på folk som gikk forbi (det var ikke så mange), drakk kaffi og fyrte i ovnen.


Deretter bar det til Oslo med toget, hvor jeg brukte en uke på å vaske klær, handle og skrive oppgave som skulle inn i midten av måneden.  Det meste jeg kjøpte var mat, men også en liten montanabregne jeg ikke klarte å gå forbi. Jarle Montana heter han, fordi jeg er 27 år gammel og døper fortsatt alt jeg eier (PC-en jeg skriver på heter Dewey, hodetelefonene mine heter Fred, fordi det er det de gir meg osv.).
Siden det er semesterstart er jeg fylt av velkjent overmot og inspirasjon, det er så mye jeg skal gjøre (som aldri blir gjort). Jeg fant ut at jeg skulle skrive en liste (alltid) med overkommelige ting jeg kan gjøre i høst, ting jeg har lyst til og ting jeg vet jeg bør gjøre. Dette er heller ikke noe nytt i mitt univers, jeg gjør det ofte, men gjennomfører sjelden. Høstens liste er ganske kort, og en av tingene på den ønsket jeg å gjøre i fjor, men det ble aldri noe av den høsten. Jeg ville gå tur til en DNT hytte i Nordmarka, den ligger ikke langt inne så det burde være overkommelig for meg. Så da første uken med undervisning viste seg å bare være tre dager lang pakket jeg sekken (med pensumbok, fordi jeg er skal jo være flink student også) og gikk.

Jeg fulgte blåmerka sti nesten hele veien, det var noen hundre meter et par steder uten merking, men ellers behøvde jeg knapt følge med på hvor jeg gikk for å havne riktig. En gang ble jeg forvirra, men fant ut at det var best å bare fortsette og vips så kom jeg inn igjen på stien.

Fram til en gang på 60-tallet kjørte det visst biler her…

Tømtehyttene! Sov i den store (til venstre på bildet over), hvor det var litt skittent (men litt renere når jeg dro, som det skal være) og jeg oppdaga mangel i kunnskapen min. Det var ny propanflaske og regulatoren var ikke satt på. Det visste ikke jeg hvordan man gjorde (og var selvsagt livredd for å gjøre feil, det var heller ikke dekning der så Google kunne ikke hjelpe), så jeg snek meg bort i den lille hytten og kokte vann der så jeg fikk spist middag (og vasket opp og sånn dagen etter). Kom fram ca fem minutter før styrtregenet, så det var perfekt timing fra min side. Traff kun to personer på vei opp, et par eldre herrer og en hund som ønsket meg lykke til og advarte om at veien var bratt. Tung var den, men «bratt» er subjektivt viser det seg.

Gikk en annen (og litt lengre) rute hjem igjen, hvor jeg fylte matboksen med blåbær, tok lunsjen min ved Øyungen (akkurat før jeg kom til området der det var masse folk, flaks) og hadde generelt en fin dag.

Andre ting jeg har gjort: Gått på kino, ordna det så pin-koden til lånekortet mitt funker hos Deichman igjen, gått til frisør, spist is, spist fast food, begynt på pensum, planlagt neste ting jeg kan krysse av lista mi. Der juli var forbi før jeg fikk sukk for meg, har august kjentes uanstendig lang it, og det er fortsatt en hel dag igjen, men hodet tror det er torsdag. Nå skal jeg lese pensum så jeg kan late som om jeg er forberedt til forelesning om en og en halv time. Måtte bare skrive dette først, og kanskje spille noe teit på telefonen, og og og…

Ikke så rutinert

For to uker siden skrev jeg at jeg måtte få stablet på beina noen nye rutiner. Det viste seg å bli vanskelig, men det visste jeg jo. Jeg er ganske fornøyd med å ha kommet meg opp mellom åtte og ni de fleste dager, selv om jeg ikke har klart det alle. Tror dessuten jeg sier mellom åtte og ti fra nå av, for da våkner jeg oftere av meg selv på dager jeg ikke må rekke noe. Jeg har heller ikke vært flink til å lage mat, men det er fordi jeg ikke spiser og ikke fordi jeg kjøper på skolen (okei, har gjort det to ganger da, men jeg har lov når jeg begynner tidlig). Jeg har lagd skikkelig middag kanskej to ganger? Ellers har det vært sånt jeg bare plukker ut av frysen og putter inn i ovenen; pizza, fiskegrateng, lasagne. Jeg måtte hive masse grøntfor fordi jeg ikke gadd å hakke det opp.

Skolearbeidet har ikke vært på det nivået jeg ønsket, men jeg jobber med saken. Begynner å få til litt. Den fysiske aktiviteten derimot har gått veldig greit. Forrige søndag gikk jeg på tur i to timer + jobba i hagen. Hadde så gangsperr på mandagen at jeg nesten trodde noe var galt. Klarte såvidt å sitte oppreist i de to timene det var forelesning og sov hele ettermiddagen. Så det er fortsatt mange fysiske begrensninger på kroppen min som hindrer en del av rutinene i å falle på plass. To dager har jeg gått under 30 minutter dagen og da skrev jeg oppgave og gikk ikke ut. Over halvparten av dagene har jeg også gått over en time uten å tenke over det, så aktivitetsnivået mitt er egentlig der det bør være, selv om intensiteten kan skrus opp litt. Jeg bruker lengre tid på rundene mine nå enn før jul, så har noe å gå fortere for, men må balansere energibruken min en stund ennå. Har også vært ganske sosial (to bursdager, en 20-åring og en 1-åring, skulle vært hos en 80-åring i midten der, men den måtte jeg stå over siden det var på vestlandet) og det tærer på når man har blitt vant med å bare være med seg selv.

Nye rutiner

Jeg trenger å øke selvdisiplinen min og å gjeninnføre (gode) gamle rutiner, pluss noen jeg aldri helt har fått til. I løpet av min sykdomsperiode (som ikke er over ennå) har jeg mistet muskelmasse, utholdenhet, viljestyrke og rutiner. Jeg ønsker bare å sove, men nå må jeg ta igjen alt jeg har gått glipp av (og det er mye). Dersom du følger meg på twitter kommer du sikkert til å ville avfølge fordi jeg sutrer over at jeg ikke har klart å stå opp når jeg hadde tenkt – hver eneste dag.

For å bygge meg selv opp igjen har jeg lagt en plan, den inneholder fire punkter og de omfatter ca 80% av livet mitt.

  1. Søvn: Stå opp mellom åtte og ni de fleste dage (unntak: sove lenge av og til, tidlig forelesing andre dager)
  2. Lage og spise middag og lunsj i alle fall fem dager i uka.
  3. Skolearbeid alle ukedager, 4 timer utenom forelesning.
  4. Fysisk aktivitet: Gå 30 minutter daglig i alle fall 6 dager i uka, så eksta aktivitet på toppen av det to-tre dager (det kan være å bare gå lengre, og nå mens jeg ennå ikke kan bruke magemusklene skikkelig, og i perioden etter hvor jeg må være forsiktig kan det være helt enkel opptrening).

Dette er veldig enkle oppgaver, men hvert eneste punkt er av og til helt uoverkommelig for meg så jeg kommer neppe til å få til alle, men jeg får det i alle fall ikke til om jeg ikke prøver. Så får vi se da, om jeg klarer å stå opp mellom åtte og ni i morgen. Siden jeg ikke har forelesning før etter tolv i morgen ønsker jeg meg selv lykke til med det, og forbereder meg på å legge telefonen langt vekk fra sengen i et håp om at jeg klarer det, og at det ikke blir fire episoder av the Good Wife før jeg endelig prøver å sove sånn i to-tiden.

2017 så langt

De første to ukene av året var strålende, jeg hadde praksis på et sted jeg virkelig trivdes, begynte på oppgaven min, og hadde det egentlig veldig bra. Så ble jeg lagt inn på sykehuset med smerter i magen. Viste seg å være gallestein. Jaja, enkelt å fikse sa legene, men så ble det en komplikasjon etter den andre. Jeg vet fortsatt ikke alt som skjedde og jeg vet ikke om jeg orker å finne ut av det. Enden på visen ble i alle fall hasteoperasjon. Ingen kikkhull her nei, jeg ble godt sløyd, og det var ikke enden på visen. Nå er jeg hjemme, venter på resultatet fra en blodprøve og om den er bra så kommer jeg til å reise østover og prøve å ta igjen alt jeg ikke har fått med meg på skolen, men må løse litt logistikk da jeg ennå har to til fire uker igjen hvor jeg ikke får lov til å løfte noe særlig. Maks fire kilo. Bare det å få meg over fjellet krever at noen følger meg og er bærehjelp… Og så er jeg jo ikke ferdig med praksisen.

Tre uker i en sykehusseng og alle musklene er borte, nå gleder jeg meg til å kunne gå opp en bakke uten at lårene mine begynner å skjelve. Visste at jeg kom til å slite med hodet etter operasjonen (kroppen min og jeg har ikke alltid hatt et godt forhold), men det er muskelsvinnet som er verst. Andre ser det ikke, men jeg både ser og kjenner det godt. Jeg har mye ekstra fett, som beveger seg når jeg flytter på meg. Dette er normalt, men det pleier å være en stødig masse muskler under der. Det er mer dissing nå en til vanlig. Det er også mye mindre kontroll på kroppen. Jeg går bortover og holder på å skjene ut til ene siden og må ta masse støtteskritt for holde meg på beina. Jeg har ikke full kontroll når jeg skal sette meg ned eller reise meg (delvis fordi magemusklene ikke har vært mulig å bruke etter at de delte meg i to på midten, å lene seg bakover har vært fysisk umulig). Jeg kan ikke stole på at kroppen gjør det den skal, og hodet mitt takler det ikke. Jeg visste det jo. Jeg har også en mor som har en kropp som ikke gjør som den skal heller, og bare blir verre. Jeg ser jo hva det gjør med henne, og med meg er det midlertidig (med mindre jeg får det min mor har, kan være arvelig). Det går over. Jeg blir bedre. Jeg gjør som leger og fysioterapeut sier: flytter kroppen det jeg orker. Går på tur. Det er jo uansett noe jeg liker, selv om jeg blir utslitt av en kilometer.

Jaja, nå er det mars og jeg krysser fingrene for at herfra går det bare oppover. Tungt blir det, men alternativet orker jeg ikke. Skal skrive meg en massiv liste over alt jeg må gjøre og så brette opp armene. Skal bare se litt mer på netflix først…

Jakten på julestemingen

Jeg liker egentlig adventstiden best av alt, men siden jeg befant meg på motsatt sided av fjellet fra der jeg skulle være i jula fram til den 17. desember ble det liksom ikke så mye av alt det jeg liker å gjøre. Ikke har jeg bakt, ikke har jeg pynta til jul (utover en liten led-lysende stake i vinduet) og ikke har jeg klart å finne så veldig mye julestemning. Derfor pøser jeg på nå. Jeg har hørt julemusikk og sett på Snøfall hele måneden, og spist for mange klementiner. I Oslo gikk jeg på flere julemarkeder (av ymse slag) uten at det fikk meg til å føle meg noe annet enn utilpass. Jeg har også opplevd kjøpesenter og butikker full av julekunder. Julestemingen kom ikke der heller.

Så dro jeg. Jeg satt meg på toget fra Oslo S og vendte snuten vestover. Sju timer seinere hadde jeg sett en halv dårlig julefilm, lest femti sider i en bok og sett julenissen. Visste ikke at han tok toget, men der var han, med nissesekken i bagasjehylla. Han var noe slankere og mindre hårete enn jeg hadde forestilt meg, allværsjakke hadde han også. Men med klimaendret vinternorge er det jo faktisk det eneste fornuftige. Jeg gikk av toget i Bergen, og hadde lite julestemning, men var i alle fall veldig glad for å være hjemme. Ble hentet på stasjonen og de neste førti minuttene, i baksetet i bilen til min mor, sammen med julegaver de hadde kjøpt mens de var i byen, kjente jeg et glimt av julestemingen. Lyslenker. Det var jo noen av dem der jeg bor også, men inntrykket blir litt annerledes i bilen. Det er tydelig at julelysene nesten er oransje i år. Eller så er de sånne hvitblå figurer. Det var veldig lite blinkelys og overdådighet. Ingen jeg har spurt vet om noen som har gått helt av skaftet med julelysene i år. Det er jo litt kjedelig, men jeg skjønner det jo.

Her hjemme har jeg gjort mer julehandel, laget risboller og truffet folk jeg ellers ikke treffer (eller har behov for å treffe i enkelte tilfeller) og det begynner å ligne på noe. Jeg vurderer julemusikk igjen, for det er jo litt stemining i det, men siden jeg har brukt hele livet på å boikotte sånt så vet jeg jo ikke hva som er bra/hvem som har fine versjoner og det er ikke mye stemning i  høre folk radbrekke klassikerne. I dag drar i pepperkakeutstikke-besøk, med julegave i vesken og fjas og kos i enden av en liten busstur. Da satser jeg på at stemingen kommer sigende, om ikke så har jeg pepperkakebyen, en tur på gravene (er så koselig med alle lysene rundt jul), et juletre som skal pyntes og ikke minst Tre nøtter til Askepott å glede meg til. Ja, og pinnekjøtt da. Livretten min.

Jeg skal prøve å ikke la tingenes tilstand gjøre de neste fire dagene mørkere enn nødvending, fornekte at ordføreren skal bli minister (fornekter egentlig hele hans eksistens), at Trump skal styre USA-skuta, at Aleppo fortsatt er katastrofeområde, at terrorister kjører trailere inn i folkemengder eller sprenger seg selv (og andre) i filler, at vi forsøker å koke kloden. Jeg kan ha fred på jorden øverst på ønskelisten og late som om det blir sånn, for jeg har vært snill i år. Det skal være pepperkaker, klementiner og gavepapir i lange baner. Så er det romjul, men det later vi som om ikke skjer, for da er jeg jo utslitt og så forventes det at jeg skal dra i besøk? Makan. Kommer kanskje tilbake med en statusoppdatering angående julestemingen, eller noe om ting jeg har lest og sett i det siste, men om ikke: God jul.

 

Neste år skal alt bli så meget bedre, eller?

Her et dårlig bilde av den ekstremt smakfulle lysdekoren jeg har i vinduet mitt.

Jeg pleier å si at jeg ikke har noe særlig nyttårsforsett, men jeg har jo noen, stort sett om bøker (og bortsett fra ett går de stort sett i vasken før året er omme). Har kjent litt på det dette året, at ting ikke blir som de skal og at jeg kanskje etterhvert bør kjenne meg selv godt nok til å vite at enkelte ting jeg ønsker skal skje, skjer ikke. På grunn av meg selv såklart. Jeg flytta i høst, og det har blitt stille her inne. Jeg har gått på skolen og hjem og på skolen og hjem. Jeg har knapt sosialisert. Jeg har reist hjem hjem et par ganger for å besøke min aller beste venn – tannlegen. Et par besøk hos en kusine. Det er det jeg har gjort. Ja, også mange turer på IKEA da.

Jeg hadde masse planer, jeg skulle se ditt og datt, treffe X Y og Z osv. Ingenting av det har skjedd. Nå tar jeg meg i å lage lister over alt jeg vil gjøre i februar, for da er jeg tilbake i hovedstaden. Med praksis under beltet og forhåpentligvis ingen eksamener jeg må ta på nytt. Jeg skal lage listene mine, jeg liker lister, men jeg tror ikke jeg skal henge meg for mye opp i dem. Jeg har blitt mer og mer opptatt av dem de siste årene og jeg må slutte. Det er ikke så farlig. I 2017 skal jeg bare ha «ting jeg kanskje skal» lister, i fjor hadde jeg en «ønskeliste» der noen deler ble oppfylt, andre ikke. Det som ikke skjedde kan jeg ikke ta så tungt. Det er det ingen vits i. Det som absolutt MÅ gjøres blir gjort uansett. Alt det andre får jeg ta på gefühlen som vi sier her i heimen, nesten alt i alle fall, jeg kommer nok til å lage meg et lesemål på Goodreads (men jeg tar det ikke så høytidelig, kommer ikke til  å klare årets) og jeg kommer til å ha ett til: Vær litt sosial da! For jeg kjenner at jeg trenger litt mer folk jeg liker rundt meg, og selv om jeg er trøtt og sliten så er det nødvendig. Jeg har folk i Oslo som jeg kan sende en melding til og si «hei, vil du gå på kafé, kino eller noe?» og så kommer de til å svare «Ja!» og så gjør vi det. Dét må jeg få til. Alt det andre får bli som det blir.

Kristine leser The life-changing magic of tidying (up) så du slipper

Jeg liker å rydde (på en måte, ryddeprosjekter er gøy, hverdagsrydding not so much), Marie Kondo er ryddekonsulent, så da måtte jeg til slutt lese bestselgeren hennes da. Det er en del gode tips i den, men det hadde holdt med en lang bloggpost, eller kanskje en 20-siders PDF altså, for resten av boken er full av samtaler med ting og hus.

Bra tips: Samle alle tingene du har i en kategori, hiv dem i en haug, gå gjennom og luk ut alt du ikke trenger lenger. Rydd så alt bort igjen, hver ting skal ha sin plass.

Ikke bra tips: Kjenn om du føler glede av tingen. Glede! Og før du kaster den skal du si takk for jobben.  Husk å prat med klærne dine når du bretter dem. Ikke lagre ting i stabler for da blir det som ligger underst slitent. Når du kommer hjem etter en lang dag skal du tømme vesken din, legge alt der det hører hjemme og, ja du gjetta riktig, takke for en god jobb gjort.

Jeg skrev i Goodreads omtalen min at jeg ville gi boken både én og fem sterner. Fem stjerner fordi jeg tror metoden hennes funker bra (ligner litt på min, ehe) og det er en del praktiske tips som er tilpasningsdyktige, men filosofien hennes biter ikke på meg.  Dette er en frivilig metode, og hvor mye man skal sitte igjen med av ting er opp til deg selv. Sånn sett er den mer fleksibel enn andre metoder jeg har vært borti. Jeg tror også at dersom man stripper bort all pratingen til tingene så ligger det logikk bak. Jeg trenger ikke vite om jeg har glede av en ting, men å sette meg ned og gi den en ordenltig vudering, har jeg bruk for denne mer? Bruker jeg den? Liker jeg den? Og så velge hva jeg vil gjøre er jo fornuftig. Men jeg gidder ikke takke for lang og tro tjeneste. Jeg tror også at det å kunne åpne skape og skuffer og se alt jeg har tilgjengeig med en gang gjør at jeg husker hva jeg har bedre, da får jeg jo brukt det også.

Det butter imidlertid i mot når Kondo snakker om at de fleste klær har det best når de er brettet, og at det som henger skal henge fra langt til kort for å skape linjer for øynene. Joda, det er sikkert ikke dumt at det ser og føles bra ut, men for meg er det uviktig. Jeg lo godt av og til når jeg leste denne boken, og om du klarer å ta de litt særere tingene med humor i stedet for irritasjon så er den verdt å bruke tid på (den er ikke spesielt tidkrevnde).  Det tas ingen hensyn til økonomi heller (men folk som har råd til å leie inn Kondo som rydde-konsulent trenger kanskje ikke tenke over sånt), hun anbefaler å kvitte seg med ting man har samlet i større mengder, som toalettpapir. Dette er jeg jo helt uenig i. Det er jo bare å ikke fylle på en stund? Den dagen man ikke trenger mer toalettpair er man død.

Det er også snakk om å gå gjennom ting man knytter sentimentaliet til, og jeg må innrømme at jeg synes at man godt kan beholde ganske mye i den kategorien  . Jeg hjalp min mor med å rydde garderoben og dedikerte to skuffer til sånt, døpte dem «museumsskuffene» og vi fylte dem med klær og andre ting hun var knyttet til. Jeg er ikke skrudd sammen sånn, og har kastet en del ting min mor hadde sett at jeg beholdt (men heller ikke jeg klarer å kvitte meg med alle kjolene hun sydde til meg da jeg var liten, deriblandt den søteste matroskjolen jeg har sett). For henne er de fint å vite at det er der, selv om plaggene hadde gjort jobben sin. Jeg likte heller ikke måten hun omtalte det feminine, som for eksempel at dersom du går ofte i joggebukser vil du se ut som du høre hjemme i dem. Jeg er en person som aldri ville gått utenfor hjemmet i joggiser, men jeg bor i pysjbukser når jeg er hjemme, men man bør visst prøve noe elegant i følge Kondo.  Folk må kunne få bestemme selv. Hun har en anekdote om en t-skjorte hun ikke kan kvitte seg med, og hvor teit andre kanskje syntes det var. Jeg bruker t-skjorter hele tiden og er nok ikke feminin nok. Hun rydder også i kjole og pensko for å vise respekt for huset. Psssht. Gi deg! Jeg tror mye av dette er litt kulturkrasj, men også at Kondo har litt spesielle ideer om hvordan folk/verden funker! Jeg tror heller ikke på den fysiske endringen hun har sett  folk etter at hun har hjulpet dem i gang med ryddingen, det henger nok sammen med et større bilde, selv om jeg tror et ryddigere (les: mindre eiendeler) hjem nok kan lette en del stress for mange og dermed vise seg i fysiske endringer.  Å rydde i det man eier vil naturlig nok føre til introspektive betraktninger, men det er grenser.

Jeg likte nok denne boken mest fordi vi rydder ganske likt Marie Kondo og jeg, bare uten all pratingen til tingene (om jeg prater til noe jeg vurderer som søppel er det et tegn på at jeg bør beholde det).  Boken er repeterende, full av følelser og personifisering av ting. Den er ikke dømmende (bortsett fra når det kommer til femininitet) og ganske fleksibel når det kommer til å tilpasse metoden til deg selv. Men som sagt: Den kunne godt vært en lang bloggpost, eller en bitteliten e-bok!

Men dersom du har behov for en rydde-konslent så er jeg tilgjengelig for oppdrag, jeg lover å ikke tvinge deg til å snakke med huset eller tingen dine, men selve ryddingen må du i hovedsak stå for selv og i motsetning til Kondo kan jeg ikke vise deg hvordan du bretter klær 😛

Vindusshopping

Fordi jeg har vært i mange butikker, stort sett på jakt etter bestemte ting, og fordi jeg så ekstremt lei garderoben min (som også begynner å få alvorlig mange hull) har jeg sett masse greier jeg ikke kommer til å kjøpe, men som jeg jo kan drømme meg litt bort i likevel.

clothes and stuff

 

Older posts

© 2017 NEVERMIND THE TYPOS

Theme by Anders NorenUp ↑