NEVERMIND THE TYPOS

Ikkje få panikk, ikkje få panikk

Author: Kristine (page 1 of 23)

Sett i det siste #4: Blanda følelser

Jeg ser fortsatt mye film, har vært på kino igjen, tre ganger, og sett tre filmer fra sengen, flere var fra watchlisten min. Ikke at antallet filmer der minker, men jeg gjør noen innhugg.

bilde av filmplakatene til alle filmene i innlegget

The Hitman’s Bodyguard

Denne ville jeg nok ikke valgt selv, den var småmorsom innimellom og funka fint som tidtrøyte, men den var også ekstremt forutsigbar. To rivaler som har vært på hver sin side av loven i en årrekke, en leiemorder og en sikkerhetsvakt (av ypperste klasse, i alle fall i utgangspunktet), den ene lar ting skje som de skjer, den andre er kontrollfrik osv.   Denne filmen passer godt til salt snacks og en lat kveld på sofaen med venner. Leiemorderen Darius Kincaid (Samuel L. Jackson) skal fraktes fra England til menneskerettsdomstolen i Haag for å gi vitnemål mot en eller annen diktator og bare Michael Bryce (Ryan Reynolds) kan få ham dit, og den heisaturen er ganske standard action-film. Filmen følger sjangerkonvensjoner til punkt og prikke, noe som rett og slett blir litt kjedelig. For å underholde  deg selv kan du jo telle hvor mange ganger Jackson sier motherfucker i løpet av filmen. Dessuten er Gary Oldman helt bortkasta som den kjipe diktatoren. Dette er en sånn film jeg gjerne ser dersom hodet er litt for fullt og jeg trenger noe lett og lystig, for den er ikke uten underholdningsverdi.

Thelma

Etter å ha hørt mange godord om filmen kjøpte jeg en kinobillett og befant meg i fullstappa sal. Mannen ved siden av meg holdt på å sovne flere ganger, mens andre jeg kjenner ble trollbundet. Jeg havner litt midt i mellom, pen å se på, mye fin symbolikk og historien om en jente fra bygden som kommer til storbyen, og prøver å finne seg selv er velkjent, så også konflikten mellom den kristne, strenge oppveksten til Thelma, som begynner å gå i oppløsning da hun forelsker seg. Jeg vil ikke si for mye om handlingen, men de overnaturlige elementene flettes fint inn sammen med Thelmas opplevelser av starten på voksenlivet. Filmen er vakker, men den er ganske saktegående (noe jeg godt kan like) så kanskje ikke for alle.

The Dressmaker

Denne ligger på Netflix for tiden, og siden jeg liker Kate Winslet har jeg hatt den på listen over filmer jeg vil se en stund, men den har ikke frista sånn veldig. Denne filmen er ganske variabel, den prøver muligens på for mange ting å en gang. Vi følger Tilly som vender tilbake til bygda (mer en husklynge) for å finne ut av hva som skjedde der da hun var ung og ble sendt bort. Tilly kommer hjem til en mor som påstår hun ikke husker henne, en politimann som liker å kle seg i kjoler, dømmende slarvekjerringer og en fyr hun kan forelske seg i. Filmen er ganske mørk og eventyraktig, noen ganger veldig god, men så faller den fra hverandre innimellom. Den fikk meg både til å le og gråte, men så er jeg ikke så vanskelig heller.

Vamps

Forsøk på en vampyrkomedie, og selv om den ikke var dørgende kjedelig så var den ikke spesielt morsom heller. Tror vi lar det bli med det jeg.

Kingsman: The Golden Circle

Denne grugledet jeg meg til, jeg likte eneren godt. Denne likte jeg noe mindre, delvis fordi den tok de tingene jeg ikke like så godt og fokuserte på dem. Jeg så denne også i 4Dx-salen til Ringen kino, noe som kan ha vært litt distraherende da all seteristingen gjorde meg veldig tissetrengt. Ble positivt overrasket over hvor lite Channing Tatum var med (men de la jo opp til mer Tatum i en potensiell oppfølger, ugh). Acton-scenene var gøye, skurken helt latterlig over-the-top som seg jo hør og bør.  Tja, Helt grei, OK+ film altså, men alt for lang, og så var det kanskje litt mye Elton John i monitor. Foreldrene mine skal se denne til helgen og jeg venter spent på deres dom, min mor likte eneren KJEMPEGODT (men tror hun har en greie for Colin Firth, så da liker hun sikkert denne mindre).

The Bad Batch

Denne ligger også på Netflix,  jeg hadde den på watchlisten min fordi det så ut som om den kunne appellere til meg visuelt om ikke på historienivå, den gjorde ingen av delene. Er litt sånn jeg ser for meg Burning Man, bare med mer kannibalisme (håper jeg) og færre folk…

Handlingsplan for helgen

Det var valg på mandag (jeg stemte lenge før, fordi valgkamp sliter meg ut), det har vært politikk i alle kanaler en stund, derfor har jeg bytta ut gjøremålslisten med en handlingsplan, for at det skal høres litt bedre ut enn det er, og ikke minst, enn det blir.

tilfeldig illustrasjonsbilde

Kristine’s handlingsplan helg uke 37:

  • farge håret
  • vaske klær
  • rydde soverommet
  • støvsuge under sengen (det trengs)
  • finlese novelle jeg må analysere
  • finne ut hvordan man egentlig analyserer noveller (har ikke gjort det siden vgs)
  • lese litt pensum
  • lage meny for kommende uke
  • handle middag for lørdag/søndag

Det som kommer til å skje:

  • tenke på alt jeg har å gjøre
  • Netflix mfl.
  • panikk
  • en tur på butikken for å kjøpe sjokolade
  • søndagsmiddag på fastfoodsjappe fordi jeg glemte at jeg er tom for mat
  • fortsatt være litt trist pga. valgresutlatet
  • kanskje gå en tur

God helg da!

Sett i det siste #3: kinoutgaven!

Om det ikke kom tydelig fram i posten min om kinomørket så har jeg gått en hel del på kino i sommer, tenkte derfor å avrunde den med noen små omtaler av det jeg har sett.

Wonder Woman

Grei film, god driv i historien (for det meste, et par scener kunne kanskje ikke vært der), tydelig utvikling for Diana i løpet av filmen, noe jeg likte. Kjærlighetshistorien var ganske søt, selv om jeg først ikke er så stor fan av å forelske seg i den første og beste man ser kan vi jo unnskylde Diana med at hun aldri hadde truffet en mann før i det hele tatt, og sånn sett kunne det jo vært ganske mye verre. Det jeg likte best med denne filmen var at selv om skurken (som karakter) ikke tiltalte meg på noen som helst måte, har han og jeg delt det samme synet på menneskeheten en gang, men jeg heller mer mot Wonder Woman sitt perspektiv nå, selv om jeg fortsatt av og til skulle ønske en meteor kunne komme og utslette oss. Alt i alt likte jeg filmen, selv om jeg synes noen av bikarakterene var litt vel enfoldige, noen av vitsene litt nedlatende, noen av scenene litt for kleine, for Diana er skikkelig søt, og tøff, og fin, selv om jeg ikke helt tror på at «love will save the world» så er det helt greit.

Atomic Blonde

Da jeg så denne tenkte jeg at den prøvde å være kulere enn det den var, og visuelt var det kanskje tilfellet, men i ukene etter jeg så den har jeg hørt mye på soundtracket, og vurdert å se den igjen, så den vokste på meg med litt avstand. Det er like før Berlinmuren faller og en liste med navn som ikke burde være på avveie er det og Charlize Therons karakter sendes til Berlin for å få tak i den. Det er litt mange nærbilder av Theron som røyker, eller bare ansiktet hennes, hun er vakker, we get it. Det er brutalt, det er vakkert, det er underholdende, og det er et artig soundtrack.

Baby Driver

Denne hadde jeg lest alt for mye positivt om før jeg gikk på kino, forsøkte å skru ned forventingene slik at jeg ikke skulle bli veldig skuffa, funka ålreit. Den var veldig grei underholdning. Jeg har egentlig ikke så mye å si utover det, tidvis for overdrevet kanskje? Soundtracket er veldig viktig for filmen, og jeg har ikke hørt gjennom det mer enn en gang for å si det sånn. Filmen var morsom, med gøy action og godt skuespillarbeid, den bare traff ikke meg så veldig godt.

Pirates of the Caribbean: Dead Men Tell No Tales/Salazaar’s Revenge

Jeg bare måtte rømme inn i en kinosal, hadde egentlig ikke tenkt å gidde å betale for denne, men så gjorde jeg det likevel (sånn billig kinosete da). Jeg synes denne var bedre en forgjengeren (mest fordi jeg synes kjærlighetshistorien ikke var like kvalmende her), har ikke så mye mer å si egentlig, i alle fall ikke noe originalt.

Skrivemuskelen

avbildet er en blå notatbok som ligger i en vinduskarm delvis skjult av en bregne

Denne Leuctturmen kjøpte jeg i april, den har jeg skrevet fire sider i, satser på fire til i løpet av høsten – minst

Skrivemuskelen min er ganske slapp for tiden, de siste tre årene har jeg skrevet lite, og det siste året har 90 % av all teksten jeg har produsert vært akademisk. Oppgavene jeg har levert har ikke vært så gode som jeg vet de kan være. Både det avslappa språket og det akademiske (som på mitt nivå, ikke er så ulikt) har forvitret. Jeg mista masse muskelmasse da jeg lå på sykehus i fem uker i vinter, mesteparten av den har jeg fått tilbake, ved å gå og gå og gå. Trenger med andre ord å skrive, skrive, skrive.

Det er bare det at jeg ikke har noe å si, jeg har ikke et budskap, i alle fall ikke et som allerede blir godt dekket andre steder allerede, eller så føler jeg at jeg ikke kan nok til å uttale meg. Derfor har jeg mange halvferdige prosjekter liggende på diverse harddisker, derfor har jeg mange bloggutkast som aldri blir noe av. Likevel gir det meg noe å skrive, knote ned ting som surrer rundt i skallen, så jeg skal skrive litt igjen. Det blir kanskje ikke så mange flere blogginnlegg, eller noe prosa som kan brukes, ut av det, kanskje bare en veldig slitt backspace knapp på laptopen, men det gjør ingenting.

Det var bare det jeg ville si. Dette er første treningsdag i camp skrivemuskel. Jeg har musikk på øret, pensum på ignore og et tomt dokument foran meg, så får vi se.

August

Dette har vært en veldig lang måned. Den starta med en uke på fjellet, hvor jeg for det meste satt foran vinduet og kikka på folk som gikk forbi (det var ikke så mange), drakk kaffi og fyrte i ovnen.


Deretter bar det til Oslo med toget, hvor jeg brukte en uke på å vaske klær, handle og skrive oppgave som skulle inn i midten av måneden.  Det meste jeg kjøpte var mat, men også en liten montanabregne jeg ikke klarte å gå forbi. Jarle Montana heter han, fordi jeg er 27 år gammel og døper fortsatt alt jeg eier (PC-en jeg skriver på heter Dewey, hodetelefonene mine heter Fred, fordi det er det de gir meg osv.).
Siden det er semesterstart er jeg fylt av velkjent overmot og inspirasjon, det er så mye jeg skal gjøre (som aldri blir gjort). Jeg fant ut at jeg skulle skrive en liste (alltid) med overkommelige ting jeg kan gjøre i høst, ting jeg har lyst til og ting jeg vet jeg bør gjøre. Dette er heller ikke noe nytt i mitt univers, jeg gjør det ofte, men gjennomfører sjelden. Høstens liste er ganske kort, og en av tingene på den ønsket jeg å gjøre i fjor, men det ble aldri noe av den høsten. Jeg ville gå tur til en DNT hytte i Nordmarka, den ligger ikke langt inne så det burde være overkommelig for meg. Så da første uken med undervisning viste seg å bare være tre dager lang pakket jeg sekken (med pensumbok, fordi jeg er skal jo være flink student også) og gikk.

Jeg fulgte blåmerka sti nesten hele veien, det var noen hundre meter et par steder uten merking, men ellers behøvde jeg knapt følge med på hvor jeg gikk for å havne riktig. En gang ble jeg forvirra, men fant ut at det var best å bare fortsette og vips så kom jeg inn igjen på stien.

Fram til en gang på 60-tallet kjørte det visst biler her…

Tømtehyttene! Sov i den store (til venstre på bildet over), hvor det var litt skittent (men litt renere når jeg dro, som det skal være) og jeg oppdaga mangel i kunnskapen min. Det var ny propanflaske og regulatoren var ikke satt på. Det visste ikke jeg hvordan man gjorde (og var selvsagt livredd for å gjøre feil, det var heller ikke dekning der så Google kunne ikke hjelpe), så jeg snek meg bort i den lille hytten og kokte vann der så jeg fikk spist middag (og vasket opp og sånn dagen etter). Kom fram ca fem minutter før styrtregenet, så det var perfekt timing fra min side. Traff kun to personer på vei opp, et par eldre herrer og en hund som ønsket meg lykke til og advarte om at veien var bratt. Tung var den, men «bratt» er subjektivt viser det seg.

Gikk en annen (og litt lengre) rute hjem igjen, hvor jeg fylte matboksen med blåbær, tok lunsjen min ved Øyungen (akkurat før jeg kom til området der det var masse folk, flaks) og hadde generelt en fin dag.

Andre ting jeg har gjort: Gått på kino, ordna det så pin-koden til lånekortet mitt funker hos Deichman igjen, gått til frisør, spist is, spist fast food, begynt på pensum, planlagt neste ting jeg kan krysse av lista mi. Der juli var forbi før jeg fikk sukk for meg, har august kjentes uanstendig lang it, og det er fortsatt en hel dag igjen, men hodet tror det er torsdag. Nå skal jeg lese pensum så jeg kan late som om jeg er forberedt til forelesning om en og en halv time. Måtte bare skrive dette først, og kanskje spille noe teit på telefonen, og og og…

Kinomørket

mørkt bilde fra en kinosal

Jeg har skrevet om det før, men å gå på kino aleine er en av mine favoritt-aktiviteter. I alle fall dersom man ser bort fra at kinoene i Oslo er dårlige på blinkende lys som forteller deg at nå får du lov til å gå inn, noe som gir sånne som meg tilløp til angst, men etter at billetten er fremvist og scannet, og riktig sete inntatt, er alt bra. I kinosalen er det få distraksjoner og man kan forsvinne inn i filmen med få eller ingen forstyrrelser (jeg har bare opplevd at noen begynte å snakke i telefonen én gang og det var under David Lynch sin Inland Empire og det var ganske åpenbart at hun ikke ante hva hun hadde gått til). Jeg går aldri på kino og ser den nyeste storfilmen samme helg som den kommer ut, ikke alene i alle fall. Sånne visninger har ofte en eller flere vennegjenger som liker å prate litt (og kanskje le av tapere uten venner), og jo fullere sal jo mer støy fra snacks og sånn (som ikke plager meg, bortsett fra hun med gulrøttene som satt ved siden av meg en gang).

Da jeg studerte i Bergen pleide jeg å gå på kino på dagtid, sammen med pensjonistene. Rakk akkurat en visning halv ett, og da var det gjerne litt smalere titler ute og gikk (tror ikke det er sånn mer, men det kan være min oppfatning av ting har endret seg).  Det var hyggelig, men jeg måtte ofte prate med pensjonistene (stort sett damer, fordi de lever lengst og er mer «kulturelle» enn mennene). Så Hallam Foe og damen ved siden av meg syntes filmen var så rar at hun måtte spørre meg om hun hadde forstått den riktig. Eller da jeg så Jane Eyre (2011) og jeg satt ved siden av to eldre damer som hadde lest boken mange ganger, og sett ørten adapsjoner og diskuterte hvor morsomt det var å se hvordan andre tolket den samme teksten. Det var i grunn ganske fine opplevelser.

De siste årene har jeg i grunn ikke gått så mye på kino, men etter at jeg flyttet til Oslo og jeg er i nærheten av kinoer hele tiden, samt har begynt å se mer film igjen, etter å ha sett mest serier, så har kinomørket lokket oftere.  Jeg har vært på kino fire ganger i år, det er omtrent det samme som i hele fjor, og når man tar med i beregningen at jeg ikke var særlig funksjonell de tre første månedene og dermed ikke orka sånt er det en bratt kurve i kinotur-grafen min. Kinobesøkene mine før sommeren var i det store og det hele tilfeldige. Jeg hadde ikke tenkt å se King Arthur: Legend of the Sword, men jeg ville på kino og den var den eneste som fristet den dagen. Den var helt ålreit (i alle fall langt bedre enn jeg forventa). Har levlet opp kinogåingen ved å ha soundtracket klart på spotify så jeg kan få opplevelsen av å ikke være helt til stede i verden til å vare litt lengre, funker kanskje bedre på noe filmer enn andre, Guardians of the Galaxy er jo veldig fokusert på musikken, funka ikke like bra (for meg i alle fall) med Wonder Woman. Gikk bra med Atomic Blonde, og bør jo funke med Baby Driver som jeg skal se snart. Må bare skrive en oppgave først. Det er fint å gå på kino sammen med andre også, men da kan jeg ikke dyrke fram den følelsen av å forsvinne inn i en film, og trekke den rundt seg mens man forlater lokalet, fortsatt være i filmen mens man går, mens man venter på kollektivtransporten, mens man ser på det som skjer rundt seg uten å helt kjenne at man er der selv.

sett i det siste #2

Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children

Hvordan se denne filmen og ikke mislike den:

  1.  Glem at du har lest boken
  2. Husk at det er en barnefilm
  3. Vært litt forelska i Eva Green
  4. Ha et nostalgisk forhold til Tim Burton
  5.  Ha noe å drikke og spise og kanskje en bestevenn å fjase med
  6.  Se filmen.

Jeg har ikke så mye å si om denne, den var artig, men ikke så mye mer enn det. Pen å se på, morsomme evner på både helter og skurker, men litt lite dybde. Følte også at den manglet midtparti, vi traff peculiarsene, utforsket loopen litt og så crash, bang er vi på bossfight? Det var som om jeg blunket og så var slutten der. Filmen var fin og helt grei, men skulle vært, tja, litt mer?

Ghostbusters (2016)

Denne var småmorsom, helt grei tidtrøyte. Humoren var nok ikke ment for meg alltid, men flirte et par ganger. Det skal sies at jeg ikke har noe særlig forhold til originalen heller. Finner ikke så mye å si om den rett og slett.

The Autopsy of Jane Doe

Denne likte jeg ganske godt. Filmen foregår på et likhus, hvor liket av en uidentifisert kvinne skal obduseres av de to ansatte (et far og sønn team) og så blir ting spooky.  Synes den hadde fin (og passelig ekkel) stemning stort sett hele tiden, det skurra litt for meg et par ganger og noe usikker på om den klarte å hale seg helt i land, men alt i alt passet den meg bra. Likte konseptet veldig god, og hvordan liket blir en slags karakter i seg selv underveis.

(bonus, sistnevnte var på listen min så jeg fikk kutta den ned til hele 143 filmer…)

Lest i det siste

Dust Bath Revival

Marianne Kirby, 2016, Curiosity Quills Press, ebok, engelsk.

Henrietta Goodness, eller Hank som hun kalles, bor i et slags post-apokalyptisk Florida. Dagene er fylt med gårdsdrift, matauk og støvstormer som bringer mer en naturlig ødeleggelse. Helt til noe endrer seg. Jeg likte ikke denne da jeg begynte på den, forfatteren gjorde flere grep i starten som jeg misliker (særlig øyeblikket der karakteren beskriver seg selv *gurglelyder*), men så var jeg plutselig ferdig med den. Jeg leste den i to omganger og alt i alt likte jeg den ganske godt, et par store irritasjonsmomenter var der likevel. Hank var en ekstremt passiv karakter (og selv om det delvis forklares) skulle jeg ønske hun var litt mer selvgående. Når alt det er sagt håper jeg at jeg får lese neste installasjon i serien om ikke så alt for lenge for jeg likte å være i denne verden og det er så mye jeg må få vite!

Kjære Ijeawele, eller et feministisk manifest på femten forslag

Chimamanda Ngozi Adichie (oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen), 2017, Gyldendal, ebok.

Dette essayet er skrevet som et brev til ei som skal oppdra en datter og ønsker å oppdra henne feministisk. Jeg likte veldig godt Vi burde alle være feminister av samme forfatter, og dette er i samme gate. Mye som sies er veldig grunnleggende om du har tenkt over dette før, men det var interessant med en litt annen kultur som bakgrunn gir et litt annet perspektiv enn det jeg ofte møter når jeg leser feministisk litteratur. Sikkert en fin påminnelse for de som har barn å oppdra.

Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg

Fredrik Hagen, 2017, Flamme forlag

Jeg lånte denne litt tilfeldig i ebokbib fordi den hadde fin tittel, så enkel er jeg. Det er en diktsamling om å tenke på døden (og i forlengelsen livet), et samlivsbrudd og ingenting, tror jeg. Den er ganske direkte og beskrivende, noe som fungerer bra for meg, stort sett. Noen ganger var det litt lite motstand, og andre ganger bare fungerte det ikke for meg (*sett inn lang tale om ting som har med meg å gjøre, og ikke teksten jeg har lest*). Alt i alt så likte jeg den, tror ikke jeg er rett person til å si noe mer.

 

Lest i det siste: Cozy crime edition

Da jeg var innlagt hadde jeg bare lyst til å høre på såkalt «cozy mysteries.» Jeg leser ikke «vanlig» krim i noen særlig grad, men av og til får jeg behov for å maule litt kosekrim! En sjanger jeg liker godt å slappe av med, men ofte irriterer meg grenseløst over også. Hvorfor er det så mange single damer som på død og liv må finne seg en mann som er hovedpersonen? For at jeg skal like en sånn bok/serie (for de er ofte serier, og ofte har de et tjuetalls bøker) må jeg like hovedpersonen, som ikke må være for dum eller irriterende, og den uunngåelige kjærlighetshistorien må ikke være en sånn som får meg til å gjemme meg bak en pute eller rulle med øynene. Kravene mine er ikke så høye altså, og nøyaktig hva som gjør en hovedperson irriterende? Det tror jeg varierer med humøret.

Daisy Dalrymple (serie)

Engelskspråklig. Cozy Crime. Lettlest. Utgitt fra 1994 og oppover

cover of the first Daisy Dalrymple mystery Death at Wentwater Court

Jeg leste bok en til fire, og halve fem før jeg måtte ta pause (et blikk på goodreads sier også at den er dårligere enn de foregående, så kanskje var det defor det stoppet opp), men dersom jeg starter opp igjen er det 22 bøker å kose seg med totalt, så ingen fare for å gå tom med det første. Serien følger Daisy Dalrymple, ung skribent i London på 1920-tallet som er litt opprørsk mot sin mor (som synes det er skammelig at hun skal arbeide), men utnytter til fulle sine kontakter for å reise på herregårdsbesøk for å skrive artikler om husene (og i forlengelsen av det, folkene), men så skjer det jo et mord da, og hun etteforsker. Dette på tross av en kompetent Scotland Yard etterforsker Alec Fletcher som prøver å holde henne litt på avstand. Han er ikke bare smart, men også veldig kjekk, dere kan vel tenke dere hvordan det går (det er heldigvis ikke enormt fortyrrende, men litt irriterende blir av og til). Helt akseptabel lett undreholdning dette. Bøkene er akkurat passe til å lese it et par jafs.

Dead and Breakfast (A Merry Ghost Inn Mystery)

Engelskspråklig. Cozy-crime. Lettlest. 2017

cover of dead and breakfast, it's of a house, and a dog

Melanie og bestemoren (Liza) har kjøpt et gammelt hus (langs kysten av Oregon, tror jeg) og skal gjøre det om til et vertshus. Melanie er nyskilt og prøver å starte livet på nytt. Huset er i følge ryktene hjemsøkt, og underveis i oppussingen finner de et skjelett bak en vegg. Denne var veldig lettlest, og delvis underholdende. Jeg likte ikke det personlige dramaet mellom Melani og eks-mannen, mest fordi det ble presentert på en måte som gjorde at jeg trodde traumet var noe annet enn det var, og kanskje det er det? Det var definitivt ikke ferdig fortalt. Jeg likte heller ikke hvordan Liza prøvde å pushe Melanie ut i «datingverdnen» igjen, men dette blir jo litt sånn personlig pet peeve, sammen med at to potensielle kjæresteemner (en til hver av karakterene) ble linet opp.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye av boka to måneder etter at jeg leste den, jeg husker at jeg likte både Melanie og Liza (for det meste), og syntes det var en underholdende bok, men når jeg leser krim (koselig eller ei) så prøver jeg naturlig nok å være smartere enn karakterene, og synes det er morsommere når jeg ikke er det, det er ikke tilfellet her, men det gjorde jo ikke så veldig mye. Jeg kommer kanskje til å leste oppfølgeren om den dukker opp en gang, kanskje.

Assault & Pepper (A Spice Shop Mystery)

Engelskspråklig. Cozy-crime. Lettlest. 2015

Her er det krydder (og drap) som står i sentrum. Vi følger Pepper som driver en kydderbutikk i Seattle, og finner en død mann på trappen utenfor. Jeg likte ikke denne noe særlig og har ikke så mye å si om den annet enn at den rett og slett var litt kjedelig. Jeg følte ikke noen tilknytning til karakterene/likte dem ikke, og da faller en sånn bok som dette fra hverandre. Man må nesten like protagonisten litt. Kjøpte den fordi tittelen var søt og jeg, eh, liker krydder? Denne hadde kanskje vært bedre å lese i stedet for å høre.

 

 

Ikke så rutinert

For to uker siden skrev jeg at jeg måtte få stablet på beina noen nye rutiner. Det viste seg å bli vanskelig, men det visste jeg jo. Jeg er ganske fornøyd med å ha kommet meg opp mellom åtte og ni de fleste dager, selv om jeg ikke har klart det alle. Tror dessuten jeg sier mellom åtte og ti fra nå av, for da våkner jeg oftere av meg selv på dager jeg ikke må rekke noe. Jeg har heller ikke vært flink til å lage mat, men det er fordi jeg ikke spiser og ikke fordi jeg kjøper på skolen (okei, har gjort det to ganger da, men jeg har lov når jeg begynner tidlig). Jeg har lagd skikkelig middag kanskej to ganger? Ellers har det vært sånt jeg bare plukker ut av frysen og putter inn i ovenen; pizza, fiskegrateng, lasagne. Jeg måtte hive masse grøntfor fordi jeg ikke gadd å hakke det opp.

Skolearbeidet har ikke vært på det nivået jeg ønsket, men jeg jobber med saken. Begynner å få til litt. Den fysiske aktiviteten derimot har gått veldig greit. Forrige søndag gikk jeg på tur i to timer + jobba i hagen. Hadde så gangsperr på mandagen at jeg nesten trodde noe var galt. Klarte såvidt å sitte oppreist i de to timene det var forelesning og sov hele ettermiddagen. Så det er fortsatt mange fysiske begrensninger på kroppen min som hindrer en del av rutinene i å falle på plass. To dager har jeg gått under 30 minutter dagen og da skrev jeg oppgave og gikk ikke ut. Over halvparten av dagene har jeg også gått over en time uten å tenke over det, så aktivitetsnivået mitt er egentlig der det bør være, selv om intensiteten kan skrus opp litt. Jeg bruker lengre tid på rundene mine nå enn før jul, så har noe å gå fortere for, men må balansere energibruken min en stund ennå. Har også vært ganske sosial (to bursdager, en 20-åring og en 1-åring, skulle vært hos en 80-åring i midten der, men den måtte jeg stå over siden det var på vestlandet) og det tærer på når man har blitt vant med å bare være med seg selv.

Older posts

© 2017 NEVERMIND THE TYPOS

Theme by Anders NorenUp ↑