NEVERMIND THE TYPOS

Ikkje få panikk, ikkje få panikk

Author: Kristine (page 1 of 23)

Kinomørket

mørkt bilde fra en kinosal

Jeg har skrevet om det før, men å gå på kino aleine er en av mine favoritt-aktiviteter. I alle fall dersom man ser bort fra at kinoene i Oslo er dårlige på blinkende lys som forteller deg at nå får du lov til å gå inn, noe som gir sånne som meg tilløp til angst, men etter at billetten er fremvist og scannet, og riktig sete inntatt, er alt bra. I kinosalen er det få distraksjoner og man kan forsvinne inn i filmen med få eller ingen forstyrrelser (jeg har bare opplevd at noen begynte å snakke i telefonen én gang og det var under David Lynch sin Inland Empire og det var ganske åpenbart at hun ikke ante hva hun hadde gått til). Jeg går aldri på kino og ser den nyeste storfilmen samme helg som den kommer ut, ikke alene i alle fall. Sånne visninger har ofte en eller flere vennegjenger som liker å prate litt (og kanskje le av tapere uten venner), og jo fullere sal jo mer støy fra snacks og sånn (som ikke plager meg, bortsett fra hun med gulrøttene som satt ved siden av meg en gang).

Da jeg studerte i Bergen pleide jeg å gå på kino på dagtid, sammen med pensjonistene. Rakk akkurat en visning halv ett, og da var det gjerne litt smalere titler ute og gikk (tror ikke det er sånn mer, men det kan være min oppfatning av ting har endret seg).  Det var hyggelig, men jeg måtte ofte prate med pensjonistene (stort sett damer, fordi de lever lengst og er mer «kulturelle» enn mennene). Så Hallam Foe og damen ved siden av meg syntes filmen var så rar at hun måtte spørre meg om hun hadde forstått den riktig. Eller da jeg så Jane Eyre (2011) og jeg satt ved siden av to eldre damer som hadde lest boken mange ganger, og sett ørten adapsjoner og diskuterte hvor morsomt det var å se hvordan andre tolket den samme teksten. Det var i grunn ganske fine opplevelser.

De siste årene har jeg i grunn ikke gått så mye på kino, men etter at jeg flyttet til Oslo og jeg er i nærheten av kinoer hele tiden, samt har begynt å se mer film igjen, etter å ha sett mest serier, så har kinomørket lokket oftere.  Jeg har vært på kino fire ganger i år, det er omtrent det samme som i hele fjor, og når man tar med i beregningen at jeg ikke var særlig funksjonell de tre første månedene og dermed ikke orka sånt er det en bratt kurve i kinotur-grafen min. Kinobesøkene mine før sommeren var i det store og det hele tilfeldige. Jeg hadde ikke tenkt å se King Arthur: Legend of the Sword, men jeg ville på kino og den var den eneste som fristet den dagen. Den var helt ålreit (i alle fall langt bedre enn jeg forventa). Har levlet opp kinogåingen ved å ha soundtracket klart på spotify så jeg kan få opplevelsen av å ikke være helt til stede i verden til å vare litt lengre, funker kanskje bedre på noe filmer enn andre, Guardians of the Galaxy er jo veldig fokusert på musikken, funka ikke like bra (for meg i alle fall) med Wonder Woman. Gikk bra med Atomic Blonde, og bør jo funke med Baby Driver som jeg skal se snart. Må bare skrive en oppgave først. Det er fint å gå på kino sammen med andre også, men da kan jeg ikke dyrke fram den følelsen av å forsvinne inn i en film, og trekke den rundt seg mens man forlater lokalet, fortsatt være i filmen mens man går, mens man venter på kollektivtransporten, mens man ser på det som skjer rundt seg uten å helt kjenne at man er der selv.

sett i det siste #2

Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children

Hvordan se denne filmen og ikke mislike den:

  1.  Glem at du har lest boken
  2. Husk at det er en barnefilm
  3. Vært litt forelska i Eva Green
  4. Ha et nostalgisk forhold til Tim Burton
  5.  Ha noe å drikke og spise og kanskje en bestevenn å fjase med
  6.  Se filmen.

Jeg har ikke så mye å si om denne, den var artig, men ikke så mye mer enn det. Pen å se på, morsomme evner på både helter og skurker, men litt lite dybde. Følte også at den manglet midtparti, vi traff peculiarsene, utforsket loopen litt og så crash, bang er vi på bossfight? Det var som om jeg blunket og så var slutten der. Filmen var fin og helt grei, men skulle vært, tja, litt mer?

Ghostbusters (2016)

Denne var småmorsom, helt grei tidtrøyte. Humoren var nok ikke ment for meg alltid, men flirte et par ganger. Det skal sies at jeg ikke har noe særlig forhold til originalen heller. Finner ikke så mye å si om den rett og slett.

The Autopsy of Jane Doe

Denne likte jeg ganske godt. Filmen foregår på et likhus, hvor liket av en uidentifisert kvinne skal obduseres av de to ansatte (et far og sønn team) og så blir ting spooky.  Synes den hadde fin (og passelig ekkel) stemning stort sett hele tiden, det skurra litt for meg et par ganger og noe usikker på om den klarte å hale seg helt i land, men alt i alt passet den meg bra. Likte konseptet veldig god, og hvordan liket blir en slags karakter i seg selv underveis.

(bonus, sistnevnte var på listen min så jeg fikk kutta den ned til hele 143 filmer…)

Lest i det siste

Dust Bath Revival

Marianne Kirby, 2016, Curiosity Quills Press, ebok, engelsk.

Henrietta Goodness, eller Hank som hun kalles, bor i et slags post-apokalyptisk Florida. Dagene er fylt med gårdsdrift, matauk og støvstormer som bringer mer en naturlig ødeleggelse. Helt til noe endrer seg. Jeg likte ikke denne da jeg begynte på den, forfatteren gjorde flere grep i starten som jeg misliker (særlig øyeblikket der karakteren beskriver seg selv *gurglelyder*), men så var jeg plutselig ferdig med den. Jeg leste den i to omganger og alt i alt likte jeg den ganske godt, et par store irritasjonsmomenter var der likevel. Hank var en ekstremt passiv karakter (og selv om det delvis forklares) skulle jeg ønske hun var litt mer selvgående. Når alt det er sagt håper jeg at jeg får lese neste installasjon i serien om ikke så alt for lenge for jeg likte å være i denne verden og det er så mye jeg må få vite!

Kjære Ijeawele, eller et feministisk manifest på femten forslag

Chimamanda Ngozi Adichie (oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen), 2017, Gyldendal, ebok.

Dette essayet er skrevet som et brev til ei som skal oppdra en datter og ønsker å oppdra henne feministisk. Jeg likte veldig godt Vi burde alle være feminister av samme forfatter, og dette er i samme gate. Mye som sies er veldig grunnleggende om du har tenkt over dette før, men det var interessant med en litt annen kultur som bakgrunn gir et litt annet perspektiv enn det jeg ofte møter når jeg leser feministisk litteratur. Sikkert en fin påminnelse for de som har barn å oppdra.

Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg

Fredrik Hagen, 2017, Flamme forlag

Jeg lånte denne litt tilfeldig i ebokbib fordi den hadde fin tittel, så enkel er jeg. Det er en diktsamling om å tenke på døden (og i forlengelsen livet), et samlivsbrudd og ingenting, tror jeg. Den er ganske direkte og beskrivende, noe som fungerer bra for meg, stort sett. Noen ganger var det litt lite motstand, og andre ganger bare fungerte det ikke for meg (*sett inn lang tale om ting som har med meg å gjøre, og ikke teksten jeg har lest*). Alt i alt så likte jeg den, tror ikke jeg er rett person til å si noe mer.

 

Lest i det siste: Cozy crime edition

Da jeg var innlagt hadde jeg bare lyst til å høre på såkalt «cozy mysteries.» Jeg leser ikke «vanlig» krim i noen særlig grad, men av og til får jeg behov for å maule litt kosekrim! En sjanger jeg liker godt å slappe av med, men ofte irriterer meg grenseløst over også. Hvorfor er det så mange single damer som på død og liv må finne seg en mann som er hovedpersonen? For at jeg skal like en sånn bok/serie (for de er ofte serier, og ofte har de et tjuetalls bøker) må jeg like hovedpersonen, som ikke må være for dum eller irriterende, og den uunngåelige kjærlighetshistorien må ikke være en sånn som får meg til å gjemme meg bak en pute eller rulle med øynene. Kravene mine er ikke så høye altså, og nøyaktig hva som gjør en hovedperson irriterende? Det tror jeg varierer med humøret.

Daisy Dalrymple (serie)

Engelskspråklig. Cozy Crime. Lettlest. Utgitt fra 1994 og oppover

cover of the first Daisy Dalrymple mystery Death at Wentwater Court

Jeg leste bok en til fire, og halve fem før jeg måtte ta pause (et blikk på goodreads sier også at den er dårligere enn de foregående, så kanskje var det defor det stoppet opp), men dersom jeg starter opp igjen er det 22 bøker å kose seg med totalt, så ingen fare for å gå tom med det første. Serien følger Daisy Dalrymple, ung skribent i London på 1920-tallet som er litt opprørsk mot sin mor (som synes det er skammelig at hun skal arbeide), men utnytter til fulle sine kontakter for å reise på herregårdsbesøk for å skrive artikler om husene (og i forlengelsen av det, folkene), men så skjer det jo et mord da, og hun etteforsker. Dette på tross av en kompetent Scotland Yard etterforsker Alec Fletcher som prøver å holde henne litt på avstand. Han er ikke bare smart, men også veldig kjekk, dere kan vel tenke dere hvordan det går (det er heldigvis ikke enormt fortyrrende, men litt irriterende blir av og til). Helt akseptabel lett undreholdning dette. Bøkene er akkurat passe til å lese it et par jafs.

Dead and Breakfast (A Merry Ghost Inn Mystery)

Engelskspråklig. Cozy-crime. Lettlest. 2017

cover of dead and breakfast, it's of a house, and a dog

Melanie og bestemoren (Liza) har kjøpt et gammelt hus (langs kysten av Oregon, tror jeg) og skal gjøre det om til et vertshus. Melanie er nyskilt og prøver å starte livet på nytt. Huset er i følge ryktene hjemsøkt, og underveis i oppussingen finner de et skjelett bak en vegg. Denne var veldig lettlest, og delvis underholdende. Jeg likte ikke det personlige dramaet mellom Melani og eks-mannen, mest fordi det ble presentert på en måte som gjorde at jeg trodde traumet var noe annet enn det var, og kanskje det er det? Det var definitivt ikke ferdig fortalt. Jeg likte heller ikke hvordan Liza prøvde å pushe Melanie ut i «datingverdnen» igjen, men dette blir jo litt sånn personlig pet peeve, sammen med at to potensielle kjæresteemner (en til hver av karakterene) ble linet opp.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye av boka to måneder etter at jeg leste den, jeg husker at jeg likte både Melanie og Liza (for det meste), og syntes det var en underholdende bok, men når jeg leser krim (koselig eller ei) så prøver jeg naturlig nok å være smartere enn karakterene, og synes det er morsommere når jeg ikke er det, det er ikke tilfellet her, men det gjorde jo ikke så veldig mye. Jeg kommer kanskje til å leste oppfølgeren om den dukker opp en gang, kanskje.

Assault & Pepper (A Spice Shop Mystery)

Engelskspråklig. Cozy-crime. Lettlest. 2015

Her er det krydder (og drap) som står i sentrum. Vi følger Pepper som driver en kydderbutikk i Seattle, og finner en død mann på trappen utenfor. Jeg likte ikke denne noe særlig og har ikke så mye å si om den annet enn at den rett og slett var litt kjedelig. Jeg følte ikke noen tilknytning til karakterene/likte dem ikke, og da faller en sånn bok som dette fra hverandre. Man må nesten like protagonisten litt. Kjøpte den fordi tittelen var søt og jeg, eh, liker krydder? Denne hadde kanskje vært bedre å lese i stedet for å høre.

 

 

Ikke så rutinert

For to uker siden skrev jeg at jeg måtte få stablet på beina noen nye rutiner. Det viste seg å bli vanskelig, men det visste jeg jo. Jeg er ganske fornøyd med å ha kommet meg opp mellom åtte og ni de fleste dager, selv om jeg ikke har klart det alle. Tror dessuten jeg sier mellom åtte og ti fra nå av, for da våkner jeg oftere av meg selv på dager jeg ikke må rekke noe. Jeg har heller ikke vært flink til å lage mat, men det er fordi jeg ikke spiser og ikke fordi jeg kjøper på skolen (okei, har gjort det to ganger da, men jeg har lov når jeg begynner tidlig). Jeg har lagd skikkelig middag kanskej to ganger? Ellers har det vært sånt jeg bare plukker ut av frysen og putter inn i ovenen; pizza, fiskegrateng, lasagne. Jeg måtte hive masse grøntfor fordi jeg ikke gadd å hakke det opp.

Skolearbeidet har ikke vært på det nivået jeg ønsket, men jeg jobber med saken. Begynner å få til litt. Den fysiske aktiviteten derimot har gått veldig greit. Forrige søndag gikk jeg på tur i to timer + jobba i hagen. Hadde så gangsperr på mandagen at jeg nesten trodde noe var galt. Klarte såvidt å sitte oppreist i de to timene det var forelesning og sov hele ettermiddagen. Så det er fortsatt mange fysiske begrensninger på kroppen min som hindrer en del av rutinene i å falle på plass. To dager har jeg gått under 30 minutter dagen og da skrev jeg oppgave og gikk ikke ut. Over halvparten av dagene har jeg også gått over en time uten å tenke over det, så aktivitetsnivået mitt er egentlig der det bør være, selv om intensiteten kan skrus opp litt. Jeg bruker lengre tid på rundene mine nå enn før jul, så har noe å gå fortere for, men må balansere energibruken min en stund ennå. Har også vært ganske sosial (to bursdager, en 20-åring og en 1-åring, skulle vært hos en 80-åring i midten der, men den måtte jeg stå over siden det var på vestlandet) og det tærer på når man har blitt vant med å bare være med seg selv.

Sett i det siste #1

Jeg ser nesten ikke film mer, av og til går jeg på kino (to ganger i høst, en gang for Fantastic Beasts og en gang for Bone Tomahawk), og en og annen fra Netflix (som jeg bruker ukentlig, men mest til serier), men jeg liker jo film. Jeg er glad i serier fordi det er rom for karaterutvikling og en helt annen historieutvikling. Filmen er som en novelle i sammenligning, og ofte vil jeg drukne meg selv i noe som er mer enn det, men jeg pleide å drukne meg i film. Hjemme hos foreldrene mine er det stabler med DVDer jeg kjøpte enten fordi de så bra ut i butikken eller etter en intens jakt i masse nettbutikker fordi det var vanskelig å få tak i dem, og jeg så enkelte av filmene om og om igjen. Jeg gjør ikke sånt mer. Jeg ser film en eller to ganger i måneden, ikke ukentlig. Det er ikke noe galt med det. Jeg mener jo tross alt at vi skal underholde oss selv slik vi helst vil, men jeg savner det. Den riktige filmen kan være cirka to timer i en annen verden på en måte som serier ikke er. Den riktige filmen treffer meg et annet sted enn den riktige serien, boka, diktet, spillet  etc. Da jeg logga inn på Letterboxd i går så jeg 146 filmer i min «watchlist», altså filmer jeg har lagt der med tanke om å se dem senere. Noen av dem er ikke kommet ut ennå, men de flest er det.

Jeg bestemte meg for å se listen gjennom. Begynne med filmen som var utgitt først og så jobbe meg oppover. Jeg kan naturlig nok ikke se de som ikke er tilgjengelige for meg i øyeblikket med en gang, og jeg kommer nok til å legge til litt nytt også, men målet er å få 146 til å bli under 20. Problemet her er naturligvis at jeg etter å ha sett en film gjerne sjekker opp medvirkende og legger to-tre nye filmer i lista. Så jeg må midlertidig operere med to lister. Ingen grunn til det egentlig, bortsett fra mitt behov for mestringsfølelse eller noe. Noen av filmene på listen har ligget der i årevis så har litt lyst til å starte på nytt, men har også lyst til å se flertallet av disse filmene. Boksmaken min har endret seg en del de siste årene, men filmsmaken har ikke.

Jeg starta prosjektet med å se to filmer på rappen i går etter et oppgaveskrivingsnederlag. Jeg så The Killing (1965) først, og så American Grafitti (1973). Sistnevnte har jeg hatt intensjoner om å se siden jeg var 15, førstnevnte havna på listen etter at jeg fikk kick på «heist» filmer i høst en gang.  Jeg likte begge filmene godt, må innrømmet at jeg aldri har sett en Stanley Kubric film før, så The Killing ble min første, og det var irritasjonsmomenter for meg i den, men til syvende og sist var det en artig film noir om et ran som, naturlig nok, ikke gikk som det skulle. American Grafitti fatter jeg ikke at jeg ikke har sett før, med min kjærlighet for filmer som forløper over en dag/kveld og handler om en gruppe mennesker (helst en vennegjeng, som i dette tilfellet). Det er en sånn spesiell type film jeg elsker, og det trenger ikke skje en dritt i den, og American Grafitti er definitivt inspirasjonen til mange av filmene jeg så om og om igjen da jeg var yngre. Jeg hadde nok likt den bedre da, men jeg likte den nå også,

Nå har jeg bare 144 igjen på lista, og jeg gleder meg. 

Nye rutiner

Jeg trenger å øke selvdisiplinen min og å gjeninnføre (gode) gamle rutiner, pluss noen jeg aldri helt har fått til. I løpet av min sykdomsperiode (som ikke er over ennå) har jeg mistet muskelmasse, utholdenhet, viljestyrke og rutiner. Jeg ønsker bare å sove, men nå må jeg ta igjen alt jeg har gått glipp av (og det er mye). Dersom du følger meg på twitter kommer du sikkert til å ville avfølge fordi jeg sutrer over at jeg ikke har klart å stå opp når jeg hadde tenkt – hver eneste dag.

For å bygge meg selv opp igjen har jeg lagt en plan, den inneholder fire punkter og de omfatter ca 80% av livet mitt.

  1. Søvn: Stå opp mellom åtte og ni de fleste dage (unntak: sove lenge av og til, tidlig forelesing andre dager)
  2. Lage og spise middag og lunsj i alle fall fem dager i uka.
  3. Skolearbeid alle ukedager, 4 timer utenom forelesning.
  4. Fysisk aktivitet: Gå 30 minutter daglig i alle fall 6 dager i uka, så eksta aktivitet på toppen av det to-tre dager (det kan være å bare gå lengre, og nå mens jeg ennå ikke kan bruke magemusklene skikkelig, og i perioden etter hvor jeg må være forsiktig kan det være helt enkel opptrening).

Dette er veldig enkle oppgaver, men hvert eneste punkt er av og til helt uoverkommelig for meg så jeg kommer neppe til å få til alle, men jeg får det i alle fall ikke til om jeg ikke prøver. Så får vi se da, om jeg klarer å stå opp mellom åtte og ni i morgen. Siden jeg ikke har forelesning før etter tolv i morgen ønsker jeg meg selv lykke til med det, og forbereder meg på å legge telefonen langt vekk fra sengen i et håp om at jeg klarer det, og at det ikke blir fire episoder av the Good Wife før jeg endelig prøver å sove sånn i to-tiden.

2017 så langt

De første to ukene av året var strålende, jeg hadde praksis på et sted jeg virkelig trivdes, begynte på oppgaven min, og hadde det egentlig veldig bra. Så ble jeg lagt inn på sykehuset med smerter i magen. Viste seg å være gallestein. Jaja, enkelt å fikse sa legene, men så ble det en komplikasjon etter den andre. Jeg vet fortsatt ikke alt som skjedde og jeg vet ikke om jeg orker å finne ut av det. Enden på visen ble i alle fall hasteoperasjon. Ingen kikkhull her nei, jeg ble godt sløyd, og det var ikke enden på visen. Nå er jeg hjemme, venter på resultatet fra en blodprøve og om den er bra så kommer jeg til å reise østover og prøve å ta igjen alt jeg ikke har fått med meg på skolen, men må løse litt logistikk da jeg ennå har to til fire uker igjen hvor jeg ikke får lov til å løfte noe særlig. Maks fire kilo. Bare det å få meg over fjellet krever at noen følger meg og er bærehjelp… Og så er jeg jo ikke ferdig med praksisen.

Tre uker i en sykehusseng og alle musklene er borte, nå gleder jeg meg til å kunne gå opp en bakke uten at lårene mine begynner å skjelve. Visste at jeg kom til å slite med hodet etter operasjonen (kroppen min og jeg har ikke alltid hatt et godt forhold), men det er muskelsvinnet som er verst. Andre ser det ikke, men jeg både ser og kjenner det godt. Jeg har mye ekstra fett, som beveger seg når jeg flytter på meg. Dette er normalt, men det pleier å være en stødig masse muskler under der. Det er mer dissing nå en til vanlig. Det er også mye mindre kontroll på kroppen. Jeg går bortover og holder på å skjene ut til ene siden og må ta masse støtteskritt for holde meg på beina. Jeg har ikke full kontroll når jeg skal sette meg ned eller reise meg (delvis fordi magemusklene ikke har vært mulig å bruke etter at de delte meg i to på midten, å lene seg bakover har vært fysisk umulig). Jeg kan ikke stole på at kroppen gjør det den skal, og hodet mitt takler det ikke. Jeg visste det jo. Jeg har også en mor som har en kropp som ikke gjør som den skal heller, og bare blir verre. Jeg ser jo hva det gjør med henne, og med meg er det midlertidig (med mindre jeg får det min mor har, kan være arvelig). Det går over. Jeg blir bedre. Jeg gjør som leger og fysioterapeut sier: flytter kroppen det jeg orker. Går på tur. Det er jo uansett noe jeg liker, selv om jeg blir utslitt av en kilometer.

Jaja, nå er det mars og jeg krysser fingrene for at herfra går det bare oppover. Tungt blir det, men alternativet orker jeg ikke. Skal skrive meg en massiv liste over alt jeg må gjøre og så brette opp armene. Skal bare se litt mer på netflix først…

Jakten på julestemingen

Jeg liker egentlig adventstiden best av alt, men siden jeg befant meg på motsatt sided av fjellet fra der jeg skulle være i jula fram til den 17. desember ble det liksom ikke så mye av alt det jeg liker å gjøre. Ikke har jeg bakt, ikke har jeg pynta til jul (utover en liten led-lysende stake i vinduet) og ikke har jeg klart å finne så veldig mye julestemning. Derfor pøser jeg på nå. Jeg har hørt julemusikk og sett på Snøfall hele måneden, og spist for mange klementiner. I Oslo gikk jeg på flere julemarkeder (av ymse slag) uten at det fikk meg til å føle meg noe annet enn utilpass. Jeg har også opplevd kjøpesenter og butikker full av julekunder. Julestemingen kom ikke der heller.

Så dro jeg. Jeg satt meg på toget fra Oslo S og vendte snuten vestover. Sju timer seinere hadde jeg sett en halv dårlig julefilm, lest femti sider i en bok og sett julenissen. Visste ikke at han tok toget, men der var han, med nissesekken i bagasjehylla. Han var noe slankere og mindre hårete enn jeg hadde forestilt meg, allværsjakke hadde han også. Men med klimaendret vinternorge er det jo faktisk det eneste fornuftige. Jeg gikk av toget i Bergen, og hadde lite julestemning, men var i alle fall veldig glad for å være hjemme. Ble hentet på stasjonen og de neste førti minuttene, i baksetet i bilen til min mor, sammen med julegaver de hadde kjøpt mens de var i byen, kjente jeg et glimt av julestemingen. Lyslenker. Det var jo noen av dem der jeg bor også, men inntrykket blir litt annerledes i bilen. Det er tydelig at julelysene nesten er oransje i år. Eller så er de sånne hvitblå figurer. Det var veldig lite blinkelys og overdådighet. Ingen jeg har spurt vet om noen som har gått helt av skaftet med julelysene i år. Det er jo litt kjedelig, men jeg skjønner det jo.

Her hjemme har jeg gjort mer julehandel, laget risboller og truffet folk jeg ellers ikke treffer (eller har behov for å treffe i enkelte tilfeller) og det begynner å ligne på noe. Jeg vurderer julemusikk igjen, for det er jo litt stemining i det, men siden jeg har brukt hele livet på å boikotte sånt så vet jeg jo ikke hva som er bra/hvem som har fine versjoner og det er ikke mye stemning i  høre folk radbrekke klassikerne. I dag drar i pepperkakeutstikke-besøk, med julegave i vesken og fjas og kos i enden av en liten busstur. Da satser jeg på at stemingen kommer sigende, om ikke så har jeg pepperkakebyen, en tur på gravene (er så koselig med alle lysene rundt jul), et juletre som skal pyntes og ikke minst Tre nøtter til Askepott å glede meg til. Ja, og pinnekjøtt da. Livretten min.

Jeg skal prøve å ikke la tingenes tilstand gjøre de neste fire dagene mørkere enn nødvending, fornekte at ordføreren skal bli minister (fornekter egentlig hele hans eksistens), at Trump skal styre USA-skuta, at Aleppo fortsatt er katastrofeområde, at terrorister kjører trailere inn i folkemengder eller sprenger seg selv (og andre) i filler, at vi forsøker å koke kloden. Jeg kan ha fred på jorden øverst på ønskelisten og late som om det blir sånn, for jeg har vært snill i år. Det skal være pepperkaker, klementiner og gavepapir i lange baner. Så er det romjul, men det later vi som om ikke skjer, for da er jeg jo utslitt og så forventes det at jeg skal dra i besøk? Makan. Kommer kanskje tilbake med en statusoppdatering angående julestemingen, eller noe om ting jeg har lest og sett i det siste, men om ikke: God jul.

 

Neste år skal alt bli så meget bedre, eller?

Her et dårlig bilde av den ekstremt smakfulle lysdekoren jeg har i vinduet mitt.

Jeg pleier å si at jeg ikke har noe særlig nyttårsforsett, men jeg har jo noen, stort sett om bøker (og bortsett fra ett går de stort sett i vasken før året er omme). Har kjent litt på det dette året, at ting ikke blir som de skal og at jeg kanskje etterhvert bør kjenne meg selv godt nok til å vite at enkelte ting jeg ønsker skal skje, skjer ikke. På grunn av meg selv såklart. Jeg flytta i høst, og det har blitt stille her inne. Jeg har gått på skolen og hjem og på skolen og hjem. Jeg har knapt sosialisert. Jeg har reist hjem hjem et par ganger for å besøke min aller beste venn – tannlegen. Et par besøk hos en kusine. Det er det jeg har gjort. Ja, også mange turer på IKEA da.

Jeg hadde masse planer, jeg skulle se ditt og datt, treffe X Y og Z osv. Ingenting av det har skjedd. Nå tar jeg meg i å lage lister over alt jeg vil gjøre i februar, for da er jeg tilbake i hovedstaden. Med praksis under beltet og forhåpentligvis ingen eksamener jeg må ta på nytt. Jeg skal lage listene mine, jeg liker lister, men jeg tror ikke jeg skal henge meg for mye opp i dem. Jeg har blitt mer og mer opptatt av dem de siste årene og jeg må slutte. Det er ikke så farlig. I 2017 skal jeg bare ha «ting jeg kanskje skal» lister, i fjor hadde jeg en «ønskeliste» der noen deler ble oppfylt, andre ikke. Det som ikke skjedde kan jeg ikke ta så tungt. Det er det ingen vits i. Det som absolutt MÅ gjøres blir gjort uansett. Alt det andre får jeg ta på gefühlen som vi sier her i heimen, nesten alt i alle fall, jeg kommer nok til å lage meg et lesemål på Goodreads (men jeg tar det ikke så høytidelig, kommer ikke til  å klare årets) og jeg kommer til å ha ett til: Vær litt sosial da! For jeg kjenner at jeg trenger litt mer folk jeg liker rundt meg, og selv om jeg er trøtt og sliten så er det nødvendig. Jeg har folk i Oslo som jeg kan sende en melding til og si «hei, vil du gå på kafé, kino eller noe?» og så kommer de til å svare «Ja!» og så gjør vi det. Dét må jeg få til. Alt det andre får bli som det blir.

Older posts

© 2017 NEVERMIND THE TYPOS

Theme by Anders NorenUp ↑