NEVERMIND THE TYPOS

Ikkje få panikk, ikkje få panikk

Author: Kristine (page 1 of 24)

Prosjekt tøm badehyllen

bildet viser deler av en bask, med produkter på, og en hylle over den med enda fler produkter

Da jeg flytta før jul gikk jeg gjennom all sminke, hudpleie, såper og andre kroppsgreier, kasta litt, men tok det meste med meg videre. Jeg har ikke så mye, men jeg har mer enn jeg bruker. En del begynner også å bli gammelt. Jeg har nå tre foundations og to primere som bør brukes før sommeren, og enda noen som bør kastes når høsten kommer dinglende.  Dermed tenkte jeg at jeg skulle fokusere litt på disse produktene, bruke de opp og lete etter gode erstattere (da en av grunnene til at jeg sliter er at jeg ikke liker alle like godt). Jeg har flytta alt med tidsfrist ut mai opp på hylla under speilet (eller kanten av vasken) slik at jeg ser dem og kanskje husker å bruke dem.

Målet er å bare ha en eller to av det jeg bruker til enhver tid. Jeg håper at når kalenderen viser mai så er jeg nær dette målet, og har forhåpentligvis klart å finne noen potensielle erstattere for de produktene jeg ikke ønsker å fortsette å bruke.

 

 

Lest i Januar

Jeg har lest ganske mye denne måneden, så jeg tenkte jeg skulle oppsummere litt. Bildene er lenker til bøkenes Goodreads sider. Alle bøkene leste jeg også på engelsk.

Braving the Wilderness – Brené Brown

forsiden til boka Braving the wilderness, viser en blå himmel og toppen av noen i trær i tillegg til tittelinformasjonMå innrømme at jeg har glemt alt om denne veldig korte boken allerede. Jeg vet at mange er begeistra for Brown, men dette var nok ikke stedet å starte. Joda, det er noen gode poenger, men det er lite kjøtt på disse beina. Den handler om å tilhøre og å ikke gjøre det. Helt ærlig husker jeg ikke så mye av den, bare uker senere. Det var ikke det at jeg ikke likte den, for da hadde jeg husket bedre. Jeg har i ettertid sett TEDtalksen hennes (The Power of Vulnerability og Listening to Shame) og de var bra. Denne var veldig kort og føltes for lang, kanskje var ikke dette nok til en bok? Jeg vet ikke. Mitt inntrykk var i alle fall: Meh.

Where am I Now? True stories of Girlhood and Accidental Fame – Mara Wilson

Framsiden på boka Where Am I Now? Hvitt cover med rød tekst og et bilde av forfatteren som barn

Dette er en samling essay fra Mara Wilson, om moren, om å være barneskuespiller, om å være tenåring, om å være en «performer» og forteller. Samlingen blir tidvis litt usammenhengende og rotete, men det gjør i grunn veldig lite. Den er velskrevet, morsom og sår. Den handler i bunn og grunn mye om identitet, om å å gå fra å være en ting til en annen. Jeg både smilte og gråt da jeg hørte denne (jeg stod på kjøkkenet og kuttet løk når jeg grein altså, lover). Jeg hørte hele på to dager og anbefaler kanskje å spre den ut litt mer. Lese/høre ett essay om ganger for det kan bli litt repetitivt om ikke, men det plaget ikke meg nevneverdig.

Binti – Nnedi Okorafor

framsidebildet til Binti, svart bakgrunn med tittelen i metallfarger, og et bilde av en svart kvinne som smører noe oransje på huden

Dette er vel for en kortroman å regne, og den første i en trilogi.  Binti er den første fra sitt folk som får plass på Oomza Univeristy, som er det beste universitetet i galaksen. Folket hennes drar ikke, de holder seg på jorda, og hun sniker seg bort om natten for å komme seg ombord på skipet som skal frakte henne, og de andre nye studentene fra jorda, til Oomza. Jeg likte boka godt, Binti er en kul karakter, som må ta valget om å reise fra familien sin, for å møte en verden av folk som ikke forstår seg på henne, i troen om at kunnskapen hun kan tilegne seg er verd det, og at akademikere er bra folk som tenker gjennom ting og tar gode valg (hun om det). Dette med å bryte med egen kultur og så søke innpass i en annen gjør starten på boka god. Desverre holder det ikke hele veien for meg. Den handler om kommunikasjon, om annerledeshet og forståelse, men måten ting eskalerer og senere løses (i den grad man kan kalle det en løsning) var veldig utilfredsstillende. Jeg kommer til å lese videre, selv om jeg synes denne ble litt enkel i konfliktløsingen for min del.

Death by Coffee (Bookstore Cafe Mystery #1) – Alex Ericsson

framsiden til death by coffee, illutrasjon av en katt på en stol foran noen bokhyller med en bok på gulvet og en sølt kaffe.

Jeg liker «cozy crime» når jeg trenger noe lett og lystig å høre på og kjøpte denne på ebok i et eller annet salg, og ante dermed ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde selvsagt visse forventinger i tråd med sjangerkonvensjonene, og de ble forsåvidt oppfylt, men boka var rett og slett ganske dårlig. Krissy Hancock og bestevenninen Vicky har flyttet til en liten by/bygd og åpnet bokhandel og kafé. Bøker oppe, kaffe nede. Med på flyttelasset har de også to katter, hvor den ene får være i bokhandelen om dagen (men uten dør mellom de to…). Allerede første dagen dør naboen, rett etter å ha drukket deres kaffe! Mysteriet er dårlig, hovedpersonen er irriterende og repeterer seg selv til det kjedelige. Hvor mange ganger må jeg høre om rampekatten? Kjeksen i bunnen av kaffekoppen? At hele lokalbefolkningen er irriterende bygdetroll? Det blir for forutsigbart. Krissy løper rundt og spør bortimot fremmede folk veldig direkte spørsmål, og når hun ikke vil spre et rykte videre går hun hen og spør folk om de har hørt noe om det. DET ER RYKTESPREDNING! Dette får ingen konsekvens, men jeg ble irritert. Jeg hadde ikke giddet å lese denne ferdig om det ikke var for at jeg hadde den på telefonen og plutselig måtte vente en stund et sted med dårlig dekning.

Murder in an Irish Village (Irish Village Mystery #1)

framsiden til Murder in an Irish Village, illustrasjon av en gate med brostein og rekker med fargerike hus. En veltet blomstervase (med blomster) ligger i gaten

Enda en cozy crime, men denne var hakket bedre en den over. De kommer fra samme forlag, og også denne ble kjøpt på et eller annet salg uten noe forhåndskunnskap, men jeg var heldigere her. Vi følger Siobhán O’Sullivan, som er verge for sine småsøsken etter at foreldrene døde i en bilulykke, driver videre bistroen deres og bekymrer seg over penger og sin alkoholiserte bror. Så blir broen til han som sitter i fengsel for dødsulykken drept, og funnet sittende i deres bistro! Denne er satt til en liten irsk landsby og, vel, jeg har bare besøkt landet noen ganger, og følte at stereotypene ble litt for stereotypete her også, både de som gjelder landet og de som gjelder bygdefolk. Det er noe med å ikke tøye strikken for langt også, det er hyggelig dersom bi-karakterer får ha personlighet i tillegg til typisk oppførsel. Måten teknologi be ble behandlet på gjorde at jeg måtte sjekke at denne ikke var femten år gammel (kom ut i 2016). Når det er sagt er hovedpersonen grei å følge, med en del fram og tilbake i løsningen av mysteriet som funka sånn passe. Grei tidtrøyte var det, selv om den på mange måter fulgte akkurat samme formel som Death by Coffee (hovedperson med økonomiske bekymringer for egen bedrift, dødsfall som kan knyttes til denne og dermed må løses i håp om at busnissen ikke skal dø, potensiell romantisk partner i lokal politibetjent samt nysgjerrig, og nærgående, lokalbefolkning), men denne var bedre.

Jeg tror jeg kommer til å sjekke nøyere neste gang jeg vurderer å kjøpe en cozy crime fra dette forlaget (Kensington), salg eller ei.

Til slutt kan jeg nevne at jeg også leste White Trash Zombie Gone Wild, som er den femte boka i White Trash Zombie-serien, som er urban fantasy/paranormal mystery, den andre typen bok jeg liker å lese når jeg trenger noe lett og lystig, men med mørkere innslag. Var litt lei serien etter fjerde bok, og stoppa ganske tidlig i denne før jeg starta den igjen nå på nyåret og den tok seg veldig opp mot slutten.

Om å ta vare på seg selv på nett

Flere mennesker jeg følger litt rundt om på internett har tatt pause eller slutta med ett eller flere sosiale medier denne måneden, og det er jo et valg man kan (og må) ta for egen helse og tidsbruks skyld, men i denne sammenheng har jeg tenkt over hvorfor jeg aldri har følt trangen til det, og hva jeg gjør når internett blir litt slitsomt. En ting er jo å gå vekk dersom det er en diskusjon man ikke orker å se på (disse blåser stort sett fort over), en annen ting er hva jeg velger å slippe inn. Først fulgte jeg all verdens kontoer over alt, så ble jeg lei og strammet inn og fulgte bare folk jeg følte gav meg noe positivt og var fine, så gikk jeg lei det og begynte å følge flere varierte mennesker på de ulike plattformene jeg bruker. Jeg vil ikke at alle skal være enige med meg, eller skal ha de samme livene som meg, men jeg følger sjelden de som er for fjerne fra meg selv så lenge (men det gjør jo ikke noe).

Som alt annet i livet handler det om en balanse, det handler om å ikke kun følge instagrammere med reint stiluttrykk og som bare poster fine bilder med duse filter (som jeg må innrømmer jeg er veldig tiltrukket av), men en variert gruppe mennesker. Jeg følger folk jeg kjenner, folk jeg ikke kjenner, folk som ser ulike ut og folk som lever veldig forskjellige liv. Jeg følger et par nisjekontoer, men det meste jeg følger er folk som lever livene sine. Noen ligner på meg (vekt, hudfarge, livsstil, smak) andre kan jeg ikke se meg selv i. Jeg vil naturlignok følge flest folk som poster ting av interesse (ellers blir det jo kjedelig), men jeg liker å putte inn andre ting innimellom, bare for å bryte opp strømmen av ting jeg liker og er enig med. Akkurat nok balanse til at ting ikke blir kjedelige eller utmattende.

Det aller viktigste derimot er å minne meg på at det jeg ser 1) er en redigert versjon av andres virkelighet, 2) det andre poster forteller ingenting om meg og at jeg ikke må la andres liv gi meg dårlig samvittighet og 3) Du går ikke glipp av noe om du ikke er der, og som bonus 4) alt trenger ikke være inspirerende.

Noen ting bare er der, og gjør ingen forskjell fra eller til. Det er faktisk sånn med det aller meste, det betyr ikke at det ikke har verdi for meg. Et bilde av noen sin frokost er enten inspirasjon til egen frokost ved en senere anledning, eller bare enda et bilde av noen andre sin frokost. Jeg liker det når det førstnevnte skjer, men om jeg ikke tenker «åh, nam» så gjør det heller ingenting. Jeg hadde uansett ikke orka det om alt jeg scroller gjennom krever at jeg stopper opp og tenker over det. Jeg liker å se folks antrekk, noen ganger studerer jeg dem nøye, men stort sett kaster jeg et blikk på dem før jeg går videre.  Noen dager leser jeg gjennom alt folk jeg følger har twitret i løpet av natten, andre ganger hopper jeg bare rett til toppen og leser litt som har blitt publisert den siste timen. De fleste tingene blir ikke ved meg, men det gjør de ikke i andre sosiale sammenhenger heller. Jeg kan ikke følge intenst med hele tiden, jeg plukker opp noen ting, scroller bare forbi noen andre, og jeg setter absolutt ingen krav til min deltakelse. Jeg må ikke publisere noe hver dag, jeg må ikke lese noe hver dag, jeg må ingenting om jeg ikke vil. Noen ting vil jeg (og må kanskje tvinge meg selv litt, men det er ikke en dårlig ting), andre ting er ikke viktig for meg i det hele tatt. Jeg tror det er viktig å tenke over egne nettvaner iblandt, og ikke minst rydde litt opp i alt og alle man følger rundt om kring.

Man må selvsagt også vite når noe ikke funker i det hele tatt og slutte (for min del: tumblr). Med mindre internett er jobben din, kan du bruke det akkurat som du vil. Hvor mye tid du bruker, hvor mange folk du følger, hvor mange artikler du leser, hvor mange interaksjoner du orker. Det er individuelt og helt opp til deg, og det kan forandre seg. Du skylder ingen din oppmerksomhet og tid, den er din til å gi og du må bruke den slik du føler det best. Det er selvsagt annerledes for folk som har mer enn ti interaksjoner med folk i uka, man kan ikke styre alt andre kan finne på å sende din vei.

Mesteparten av dette skrev jeg for en stund siden, men ble inspirert av alle januar-pausene folk har tatt seg, og denne videoen til John Green.

 

2018

Photo by NordWood Themes on Unsplash

Nå som 2018 bare er åtte timer unna, kan jeg jo fortelle dere om nyttårsforsettene mine. For i år har jeg noen. Ganske mange, for da jeg fant ut at jeg skulle ha noen, så ble plutselig alt jeg skal framover oppgradert fra planer og handeliste til forsett. Men hele greia handler egentlig om en ting: Finne tilbake til rutinene. 2017 kom stykkevis og delt, alt var kaos og hver gang jeg fikk stablet rutiner på beina, måtte jeg sove i tre uker.

  • Månedlige budsjett (januar er klart allerede)
  • Avbestille et par abonnement
  • Skrive ned en liste over middager jeg faktisk liker, og kan lage
  • Bruke flere grønnsaker enn  gulrøtter og brokkoli
  • Stå opp i rimelig tid i ukedagene (seinest ti da)
  • Bytte på sengen til fast tid
  • Bytte fastlege
  • Lese 25 bøker
  • Finne ny ansiktspleieserie
  • Gå inn på de butikkene jeg går forbi i ny og ne, men som aldri har kunder der så jeg ikke tør å gå inn
  • Kjøpe ny steikepanne
  • Svømme 2+ ganger i måneden
  • Kjøpe trenings-/yogamatte (merk: ingen forsett om å bruke den til noe fornuftig, tenkte jeg skulle lese på den)
  • Kjøpe ny gjesteseng

Har et par ting til på listen, men de deler jeg ikke her. Om ikke annet er dette stort sett en oppnåelig liste. At jeg sliter med å stå opp er jo ingen hemmelighet, og jeg liker å svømme, men det er ganske stress med garderobe og mye folk i bassenget, så vi får se. Om jeg ikke klarer det innen april får jeg melde meg ut av Sio Athletica. Har vært der tre ganger i høst og det er litt lite.  Greit å ha litt man kan krysse av når man har gjort dem, mate mestringsfølelsen litt.

Godt nyttår, håper 2018 byr på flere gode ting enn dårlige!

Line fikser kroppen

tittelbilde for line fikser kroppen

skjermdump fra nrk nettTV

Jeg har sett  Line fikser kroppen . Jeg  følger Line på Instagram og sett det hun har delt, og blitt litt nysgjerrig. Jeg har jo gjort en del arbeid med mitt eget kroppsbilde (hvor målet rett og slett har vært å gi faen). Jeg har sett alle episodene, og gjort meg opp en mening, sånn ca.

Konseptet er dette: Line bruker mye tid på å være misfornøyd med seg selv, se på alt som er galt, ikke føle seg komfortabel i egen kropp (f.eks når hun skal på stranda). Hun vil bli kvitt disse følelsene, og det er her fokuset ligger. Greit gjenkjennelig dette. Jeg er nok litt utenfor målgruppa til programmet da jeg har vært borti tematikken mye. Hver episode tar for seg en ulike ting: kroppen som helhet, puppene, magen, tissen, ansiktet og hjernen.

Jeg ser episode 1 uten å vite hva jeg kommer til å få servert. Det er bra når Line ser på ulike jentekropper, og konkluderer med at alt dette er innafor, sånn er det jo. Ekte. Det kunne vært bra når Line får 3d printa kroppen sin som den er og som hun skulle ønske den var, men det mangler dybde, og det er generelt det jeg føler mangler. Line arrangerer trusedag på jobben og går rundt og prøver å få folk til å kaste buksa. Jeg som sitter og kikker på skjermen lurer mest på hvorfor i all verden? For å utfordre seg selv og andre til å være litt mer naken enn til vanlig? Utfordre skamfølelsen folk har til kroppen? For meg er det et malplassert stunt som mest gjør meg forlegen, men kanskje det er poenget. Første episode er altså litt ujevn, litt lite dybde og litt mye fjas. Jeg hadde gjerne sett at de dvelte litt med enkelte av tingene, men dette var jo tross alt bare første episode av seks.

De andre episodene er bedre. Line er sjarmerende, og jeg blir glad når hun blir begeistra over det hun lærer, ser og tar på. Det beste er og og blir når hun ser på andres nakne kropper og synes det er så fint. Det er bra når Line prater med folk og prøver ting hun ikke er komfortabel med. Det er likevel slik at det går litt fort i svingene her og der, episodene er korte og det er begrensa hvor mye man kan gjøre på 25 minutter, men jeg savner litt refleksjon, og kanskje litt mer fakta. F.eks i episoden om magen hvor Line lærer om «intuitive eating», hun går på butikken og kjøper det magen har lyst på, spiser mye dritt og føler seg dritt og så er det slutt på segmentet. Jeg vil vite hva som skjer videre, om hun hadde fortsatt, hvor hadde det endt opp? Hun mislykkes jo når hun spiser seg stapptmett på junk. Kunne sikkert sett seks episoder om dette alene.  Det var også interessant å se Line prate om kompleksene sine, og tenke på mine egne. Sammenligne (komplekser altså, ikke kropper) og se hvor teite vi er som tenker sånn.

For å konkludere: Line er søt, kropp er bra, serien er sjarmerende, men kjører litt fort gjennom temaene og rekker ikke å reflektere så mye rundt en del ting som de hadde fortjent (og som helt sikkert ble reflektert rundt underveis).

Ønskeliste 2017

bilde av stjerneskudd, med teksten ønskeliste jul 2017

Photo by Cristian Escobar on Unsplash

Nå er vi i slutten av november (hjelp!) og det detter inn forespørsler fra foreldre og besteforeldre vedrørende julegaver. Så da sitter jeg her da, som vanlig, og lurer på hva i all verden jeg skal si. Men jeg har vært litt flinkere til å skrive ned i løpet av året når jeg finner noe jeg kunne tenke meg, dessuten er jeg i en flytteprosess, og da blir det jo alltid noe man trenger (selv om jeg kun har 15kvm å forholde meg til).

  • Vannkoker, en liten og nett en.
  • Tøynett/totebags. Har en del, men noen av dem begynner å bli utslitt så jeg kjenner et gryende erstatningsbehov.
  • Bukser. Har kastet to allerede, regner med jeg trenger påfyll.
  • Notatbok. Er på siste rest av en Moleskine jeg har brukt som Bullet Journal i to år nå. Vil enten ha en ny Moleskine (stor, med rutenett) eller den som bulletjournal.com har, liker alle fargene de har (eller bare en vanlig Leuctturm 1917, er ikke så kravstor egentlig, med dot grid da).
  • Steikepanne, ikke veldig stor (26 cm kanskje), flat bunn. Har også lyst på en liten jernpanne, men det er både dyrt og tungt så får vel vente med den.
  • Luksusvarer fra LUSH som jeg ellers ikke tar meg råd til: Ultra Bland (ansiktrens) eller Breath of Fresh Air (ansiktsvann).
  • Vannmaling og/eller akvarellblyanter. Har hatt lyst på det en stund, og etter at alle fargeblyantene mine led en klissete død har behovet for farger som ikke er tusj økt. Er vant med akvarellblyanter, men har også lyst på vannmaling.
  • Kjøkkendingser: Spiralvisp, salt og pepperkvern (som ikke er den Bodum twist, for den har jeg og ødelegger den litt hver gang jeg skal fylle på), stooooort skjærebrett i tre (har ikke kjøkkenbenk, så vil ha en som er så stor at den dekker vasken, slik at den kan bli kjøkkenbenken), karaffel til å ha vann i kjøleskapet i (ikke i plast).

Gjøremål resten av uka

photo of a journal and a hand holding a pen over it

Photo by Glenn Carstens-Peters on Unsplash

  • skrive eksamensoppgave
  • pakke alle tingene mine i bokser
  • se om jeg får gitt bort ting jeg ikke vil ha
  • flytte
  • pakke alle tingene mine ut av bokser
  • betale masse regninger
  • lese til eksamen
  • vaske ut leilighet
  • prokrastinere masse.
  • ikke dø

Har siste eksamensinnlevering 21. desember. Har brukt oktober/november på  å være veldig sliten, så jeg setter ikke «ikke stryke» på noen av punktene, holder å overleve 2017 akkurat nå.

Jeg lar quizzer bestemme de neste to bøkene jeg leser, kanskje.

Desperat forsøk på å virke relevant? Eller prokrastinering av arbeidskrav og NaNoWriMo? You decide! Har henta inspirasjon til denne fra YouTube (og dets mange «I let X decide Y» videoer, særlig Safiya Nygaard sine), ment tenkte ikke på å overføre det til bloggformat før jeg leste denne fra Book Riot. Rett skal være rett. Når det nå er overstått er altså greia at jeg velger meg ut noen quizzer og later som om jeg har tenkt å lese resultatet før nyttår en gang (med tanke på hvor lite jeg leser for tiden gidder jeg ikke lyve på meg at jeg kommer til å gjøre det en gang).

Buzzfeed: This Cosy Quiz Will Reveal Which Book You Should Read Next

coveret til little fires everywhere av Celeste Ng, bilde av to hus, plen, trær og veier, I følge Buzzfeed er Little Fires Everyhwere boka for meg akkurat nå. En bok hvor det rolige forstadslivet blir forstyrret familien Richardsson når de leier ut et hus til en kunsterisk alenemor og hennes datter, de har en eller annen mystisk fortid og ugler i mosen. Eller noe sånt. Må si at jeg liker tittelen og det kan faktisk være at jeg leser den, liker litt forstyrrelser i det normale også. Greit det Buzzfeed, selv om jeg strengt tatt ikke synes noen av peisene dere presenterte i det første spørsmålet var like innbydende som noen av peisene jeg har kjent, og jeg har eid sånn circa to duftlys i mitt liv.

BookOutlet: What book should you read this fall?

Cover til Caraval, hvit teskt på blå bakgrunn med røde krusedullerDenne er fra en nettbutikk, aner ikke hva det betyr for resultatet, nye bøker kanskje? Ingen bilder å velge etter her, bare tekst. Jeg får Caraval av Stephanie Garber. Den har jeg faktisk aldri hørt om, og mitt første instinkt er fantasy, og kanskje ungdomsbok? Det ser ut til å være riktig. Caraval er en forestilling/spill som går for seg en gang i året, hvor publikum deltar. Denne gangen er målet å finne en mystisk seiler ved navn Tella (som hovedpersonen har møtt like før dersom jeg leser goodreads rett). Hovedpersonen, Scarlett, vikler seg inn i dette og ting er ikke så lystige som hun trodde de skulle være. Eller noe. Må innrømme at denne ikke frista så veldig altså.

Fant ellers bare gamle/dårlige quizzer, det gidder vi jo ikke svare på, hadde tenkt å ha i alle fall tre, men sånn ble det ikke. Dessuten er jeg nesten nødt til å returnere til skolearbeidet nå.

 

NaNoWriMo 2017

Første eksamensinnlevering første desember?

To fremføringer i løpet av november?

Ett arbeidskrav som skal inn?

Massevis a pensum som skal leses?

Flytting på gang?

Og likevel skal hun bruke tiden på å skrive 50 000 ord? Jepp. Jeg droppa det i 2013 og det angrer jeg litt på selv om det var riktig avgjørelse (ellers ville dette vært min tiende gang, men så er det bare nummer ni). Dersom du ikke vet hva jeg snakker om: NaNoWriMo er et månedslangt arrangement hvor alle som er med skal prøve å skrive 50 000 ord.  Det organiseres via nettstedet og er gratis å være med på (men om du synes det er gøy kan du jo gi dem en slant). Om du er i Norge er det også en chat man kan bruke for motivasjon (eller distraksjon, alt etter), samt skrivemøter i noen av Norges byer. Så her er muligheter til å være sosial om man vil det. Jeg skal se om jeg tør å dukke opp på skrivemøte i Oslo i år…

Jeg heter Kira_Blue og det er bare å legge meg til om du også skriver. Jeg skal bare koseskrive og kommer nok til å skrive på flere prosjekter på en gang, litt juks, men ord er ord, så lenge jeg har skrevet dem selv tenker jeg.

Slumre

Jeg var flink, en stund. Flink til å stå opp, flink til å lese pensum, flink til å gå på forelesning, flink til å gjøre ting jeg har lyst til, men som jeg sliter litt med fordi jeg er meg. Men nå er jeg bare dårlig på det meste. Det eneste jeg gjør rett er rydding, og det er jo faktisk det minst viktige av tingene jeg gjør (selv om jeg flytter om en måneds tid). Orker ikke, orker ikke orker ikke. Sier jeg til meg selv og slår av alarmen og sover to timer til, orker ikke sier jeg og setter på en tv-serie i stedet for å lese pensum, i stedet for å skrive oppgave. Orker ikke, sier jeg og lager eggerøre til middag. Orker ikke.

Jeg rydder og pakker, jeg går på tur, jeg spiser fast food og har det litt dritt. Selv om det er høst, selv om ting går bra. Jeg pleier ikke bli trist om høsten, jeg pleier ikke bli energifattig, men nå er det sånn, og jeg spiser dårlig, det hjelper jo ikke. Det blir bedre når jeg flytter, da blir det, om ikke annet, færre unger som springer og skriker rett over meg, færre dører som smeller og folk som løper inn og ut av huset hele døgnet (våkner så lett for tiden, det plager meg).

Jeg hører når de går inn døra, hører når de går og sykler på grusen, hører når de starter bilen. Våkner klokken sju når noen henter avisen, våkner klokken åtte av min egen alarm og en haug med unger som skal på skolen, våkner halv ni av at noen kommer tilbake. Innser at jeg har sovet lengre enn jeg hadde tenkt og sover litt til. Det er morgenene mine de siste to/tre ukene.

Dette er jo ikke bra, jeg går og legger meg med gode intensjoner, men kommer aldri skikkelig i gang dagen etterpå. Føler den er ødelagt fra jeg våkner første gang, fordi jeg ikke klarer å stå opp. Kommer sakte i gang med det jeg skal, får gjort bittelitt før jeg kapitulerer.  Derfor sier jeg det her, i håp om at det skal hjelpe: Jeg skal stå opp klokken åtte hver dag ut måneden. Det er åtte dager. Det må jo gå. Midlertidig smerte.

 

Older posts

© 2018 NEVERMIND THE TYPOS

Theme by Anders NorenUp ↑