NEVERMIND THE TYPOS

Ikkje få panikk, ikkje få panikk

Author: Kristine (page 1 of 25)

Jeg velger meg ikke april

April kom enten jeg ville det eller ei, slik den har for vane. April er eksamen, eksamen og praksisprosjekt. April er timesvis med tv-serier som gir meg dårlig samvittighet fordi jeg kunne jo, burde jo lese. April er den kjipeste måneden dette semesteret. Jeg teller minutter til 4 juni klokka ti. Da kan jeg sove, og puste.

Jeg har oppdatert innlegget om småtingene jeg ville gjøre i mars .  Dette fikk meg blant annet til å innse at jeg må utvide prosjekt tøm badehyllen, og kanskje omdøpe det. Det skal i alle fall omfatte både baderomsskuffen og hyllen i dusjen. Fordi jeg har for mye greier og det er så enormt rotete for øyeblikket, men det kommer ingen oppdatering før jeg har brukt opp minst ett av produktene mine.

Akkurat nå står det en bil utenfor med blinklysene på, den har stått der i en times tid nå og jeg håper batteriet dauer før jeg blir hypnotisert til å myrde noen. Siden jeg stresser sånn for tiden er det ikke godt å si om det blir stille her i månedsvis eller jeg blir veldig pratsom, det kan fort gå begge veier.

Skrives plutselig!

Prosjekt tøm badehyllen II

Del I

Sånn så hyllen ut ved prosjektets start

Jeg har kapitulert litt. Jeg kastet en foundation, L.A Girl pro coverage i en eller annen farge. Jeg har ikke kjøpt den selv, men arvet den av noen den var for mørk for. Den har nå vært åpen lengre enn den bør og er, siden det er vinter, også for mørk for meg (og om jeg skal være helt ærlig, ikke spesielt god). Dermed var det egentlig bare å kaste den, noe jeg også gjorde. Så nå jobber jeg med foundation nummer 2, fra No7. Den kommer til å forsvinne fort tror jeg, det er verre med primerne jeg har (en matt, også arvegods, og en for fargekorreksjon, den har jeg faktisk kjøpt selv). Jeg bruker dem samtidig (men ikke på samme sted i ansiktet) og de er drøy i bruk.

Denne røk ut

Jeg har flere foundations i skuffen, så denne delen av prosjektet er ikke fullført. På den estetiske fronten har jeg byttet en beholder ut mot en annen. Synes det ble litt mer oversiktlig.

Slik ser det ut akkurat nå. En ting mindre på hylla.

Jeg er snart tom for Garnier sitt Micellar Water, og det gleder jeg meg til, for jeg liker det ikke (men det gjør jo som det skal), og jeg leter for øyeblikket etter noe å erstatte det med. En annen sminkefjerner (ikke oljebasert) eller ansiktsrens som kan deale med sminke også. Helst fra et merke som ikke tester på dyr. Helst noe som kan brukes sammen med klut. Tips mottas med takk. Nå er dette superspennende innlegget om at jeg har kasta noe over.

En slags bokanmeldelse: The To-Do List av Mike Gayle

framsida til boka "The To-List" blå bakgrunn, med forfatternavnet i store hivte bokstaver på topppen og tittelen i rød kursiv under, omringet av illustrasjner av fast food, vekkerklokke, en drill og noen fjernkontroller og det som kanskje er en sikring

Jeg liker lister. Det har dere sikkert fått med dere nå, jeg har et usunt forhold til gjøremålslister. Jeg har en gående nå som strekker seg over hele måneden, for å få gjort sånne ting jeg utsetter hele tiden. Da jeg kom over en bok av en fyr som hadde laget seg en lang liste over ting han måtte få gjort tenkte jeg at det måtte jo være noe for meg. 1277 ting er jo langt mer enn mine 20. Han hadde et år, så da kan jo jeg klare 20 på en måned. Dette tenkte jeg da jeg kjøpte e-boka, og jeg hadde delvis rett.

Dette er en relativt kort bok, som lurer deg til å tro at den er tjukkere ved å legge inn hele listen til slutt. Glad for det, selv om selve narrativet var kortere enn jeg først fikk inntrykk av var det mer enn langt nok. Gayle bruker de første kapitlene på å starte listen, gi opp listen, starte listen igjen. Så skriver han litt utdypende om noen av punktene (og gir oss et generelt inntrykk av hvordan han angriper den). Jeg tror det er meningen at denne boken skal være en slags inspirasjonskilde for leseren, ikke en slik-gjør-du-det bok. Jeg tror det er mer meningen at den skal være morsom enn at det er selvhjelp, selv om den er litt begge deler.

Når det er sagt så synes ikke jeg den var så morsom, innimellom fniste jeg litt, men stort sett var jeg bare oppgitt over Gayle. På et tidspunkt kontakter han en annen forfatter som har skrevet en selvhjelpsbok om å få ting gjort, som Gayle har eid i mange år, men aldri hatt tid til å lese ferdig (det er på listen), han møter mannen og får noen råd. Det er jo litt morsomt, men også veldig ikke. Han gjør mye rart for å oppfylle målene sine, som er alt fra å se bestemte filmer og tv-serier og å lese visse bøker til å tilbringe tid med folk han er glad i (eller ta kontakt med folk han har mista kontakten med). Han virker jo som en ålreit fyr, stort sett.

Dette er egentlig en bok om tilfeldigheter, og morsomme øyeblikk strukturert rundt en liste. Den handler bare litt om listen og ganske mye om forfatteren og familien hans (og vennene). Noen ganger følte jeg at jeg bedrev hatlesning, andre ganger likte jeg den virkelig godt. Jeg likte anekdotene, selv om humoren ikke alltid traff meg. Motivasjonen til Gayle er at han, som 36 åring, bør bli litt mer “voksen”, ha ting på stell. Som naboene ser ut til å ha det. Dette er grunnen til at han starter, og moralen til slutt er ikke overraskende at naboene ikke har alt på stell de heller for det er det ingen som har, men at han anser seg som en litt bedre organisert person. Eller noe. Han synes at både han og kona Claire er litt flinkere til å være voksne, men kona hadde jo ikke så mye med dette å gjøre? Dessuten tipper jeg at hun allerede oppfylte den flyktige ideen hans om voksenhet ganske bra, sånn bortsett fra at hun ikke var så ryddig og hadde barnslige tøfler. Denne teorien bekrefter forøvrig Gayle selv når han nevner at han skulle ønske det fantes en maskin som gjorde tingene for deg uten at du må involvere deg og Claire svarer at det allerede finnes, og at hun er den: “It’s called a wife and it’s how ninety per cent of the things that need in our house actually get done.”

Kort oppsumert: Meh.

Men jeg fikk lyst til å samle alle mine lister til et sånt monster, jeg har jo lange lister over bøker jeg vil lese, tv-serier jeg aldri er blitt ferdig med og filmer jeg vil se, i tillegg til en hel del vanlige gjøremål som ikke fikk plass på småtinglisten min for mars (enten fordi de er større eller fordi jeg ikke gadd). Den hadde nok fort blitt over 1000 punkter lang den også, men jeg eier jo ikke selvkontroll så jeg hadde neppe blitt ferdig med listen en gang.

Alle småtingene som aldri blir gjort

Jeg har mange småting jeg tenker jeg skal få unna, men så gidder jeg ikke eller glemmer det, og så er det bare sånne småting som ikke egentlig betyr så mye og så blir det ikke gjort. Vel, jeg vil gjøre dem. Derfor har jeg laget en liste og tenkte jeg skulle gjøre en av dem hver dag i mars. Det er allerede den tredje og jeg har utsatt å skrive dette innlegget i en uke fordi jeg er superflink til å gjøre alt annet enn jeg skal. Tror man må kalle det en livsstil nå, og ikke bare noe jeg gjør, jeg ER prokrastinasjon og utsettelse. Så får vi se da, om jeg har gjort halvparten av dette en gang når påsken kommer (og jeg drar herfra, og det blir umulig å gjøre de fleste av disse).

Redigert: Jeg har uthevet oppgavene jeg fikk til. Eventuelle kommentarer i kusiv.

  1. Utvide lagrinsplassen/organiseringen av skrivesaker etc. Jeg har en eske og ett pennal, og det er ikke nok. Det tyter liksom litt ut alle veier. Må finne en løsning. Ble ikke så mye bedre, men litt.
  2. Omorganisere baderomsskuffen, se om jeg finner en beholder til eller en annen løsning så ting ikke ligger og slenger sånn. Dette ble faktisk bare verre i løpet av måneden.
  3. Fikse en løsning under kjøkkenvasken. Nå er vaskemidler, poser og greier som ikke bør være der i det hele tatt bare dytta inn bak og ved siden av avfallsbeholderne.
  4. Avbestille den greia jeg sa ja til i et angstfylt øyeblikk. Telefoner er skumle. 
  5. Ta en annen telefon jeg ikke har noe lyst til å ta fordi jeg har veldig mye telefonangst. Fortsatt skumle.
  6. Bli kvitt den ødelagte luftmadrassen.
  7. Bli kvitt den fullt funksjonelle konvektorovnen.
  8. Omorganisere boden (etter at 6 & 7 er fjerna)
  9. Fikse bokhyllen. Ting er helt på styr der for øyeblikket.
  10. Bestille husholdningsartikler jeg har sett på. Har rabattkode til og med. Hadde ikke bruk for dem med en gang likevel (fant noe jeg trodde jeg hadde brukt opp) så da får denne vente en stund.
  11. Ordne ny bullet journal for april. Skal bytte bok og må finnet ut hva som funker og ikke for den nye da den er annerledes enn den forrige. Pluss sikkert litt jeg må skrive over. Men bare bittelitt. Jeg spjåker ikke så veldig.
  12. Gjøre noe med vinduskarmen/benken. Den er akkurat for smal til at jeg kan sitte i den og lese etc, men om jeg har gjester (hahahahaha) må den nesten kunne bli sted å sitte, men nå er den et stort hull av ting. Fortsatt et sort hull, det vokser stadig i størrelse. 
  13. Gå gjennom alle appene på telefonen og slette de som ikke er i bruk. Fikk beskjed om at telefonminnet nesten er fullt, en uke etter at jeg sletta 10 apper. Så selv om jeg gjorde dette var det ikke godt nok.
  14. Se om jeg får fiksa BH-en, den er jo fullt brukanes enda en stund og det koster 1000 kroner for en ny og ja.
  15. Tørke støv bak sengen. Gidder aldri, veit jeg må. Men nå har jeg sølt te og rødvin i sengen så må vaske madrassbeskytteren, så da kan jeg likegjerne dra fram senga snart og.
  16. Kikke litt etter en lampe jeg kan ha over/ved sengen. Har taklampe, men jeg vil gjerne ha litt dusere belysning om kvelden. Var i fire lampebutikker og browsa på nett. Fant ingenting.
  17. Printe noen bilder jeg har utsatt å gjøre noe med.
  18. Skrive et brev.
  19. Fylle ut noe greier i en notatbok.
  20. Begynne å føre lesestatistikk igjen, det er litt informasjon jeg vil ha som Goodreads ikke gir meg. Starta på denne, men ble ikke ferdig. Ble brått allergisk mot bøker og spilte bare Stardew Valley i hele påsken. Så.

Resultat: 13/20 oppgave utført. Litt dårligere enn jeg hadde tenkt meg. Trodde jeg skulle fått tørket støv og tatt i alle fall en av telefonene.

Lest i februar

Februar skulle bli en helt annen måned en den ble, men jeg ble forkjølt, muligens influensa, hadde feber i fire dager så jeg heller litt mot det siste. Så da ble måneden så som så, men jeg har hatt mye tid til å se på tv-serier jeg ikke trenger å huske, og dermed har jeg heller ikke lest så fryktelig mye, men jeg har kost meg med det jeg har lest da

A Dangerous Talent (Alix London 1) – Charlotte & Aaron Elkins

framsiden til I januar leste jeg fryktelig mye cozy crime kjøpt på salg, og jeg var mindre begeistret for titlene, denne ble kjøpt i samme salget og jeg forventet ikke så mye. Når jeg kom over det faktum at Alix staves som det gjør (hva er det med navn på folk i sånne bøker?) så synes jeg boka var ganske OK. Alix livnærer seg som kunst-restaurere og forsøker å opparbeide seg et navn som kunstekspert, men dette er vanskelig da hennes far er dømt for kunstforfalskning, hun får likevel en jobb med å verifisere autentisiteten på et maleri. Ting ruller og går derfra. Det var en lettlest (eller letthørt bør jeg vel si) bok, ikke særlig minneverdig når alt kommer til alt, men helt grei underholdning. Perfekt for oppmerksomhetsnivået mitt denne måneden.

Truly Devious (#1) – Maureen Johnson

framsiden til Truly Devious, som er blå med tittelen i hvitt og forfatternavnet i oransjeHvorfor leste jeg denne? Maureen Johnson er forbanna glad i cliffhangers, og denne boken bare slutter midt i historien. Her skjer det ting, hovedpersonen får en aha-opplevelse og så er det slutt. Fin. The End. Sees i 2019 – kanskje). Når det er sagt er dette et spennende mysterium for ungdom. Hovedpersonen Stevie Bell er mysteriefantast, hun vet det som er å vite om berømte detektiver (fiktive eller ei). Hun har søkt seg inn på Ellingham academy, en skole for, eh, begavede og interesserte ungdommer? Det er en privatskole for flinke folk, og hun kommer inn. Grunnen til at hun søkte seg dit var ikke bare å slippe unna sine konservative foreldre, men også for å løse et av de største mysteriene i USA (eller noe sånt), nemlig kidnappingen av skolens grunnleggers kone og barn (noe som etterhvert utviklet seg til mord). Likte denne veldig godt, vekslingen mellom Stevies historie, og det som skjedde på tredvetallet. Stevie er en hovedperson man føler med, selv når hun er sta og teit, særlig likte jeg hvordan angsten hennes ble beskrevet. Jeg gleder meg til oppfølgeren.

The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue – Mackenzi Lee

forsiden til The Gentleman's guide to vice and virtueDenne vil jeg ikke tenke for mye på. Enda en ungdomsbok, med elementer av mysterum og bittelitt fantasy, men mest er det historisk romantikk altså. Vanligvis ikke min greie, men Monty, Percy og Felicity er et fint trekløver (sistnevnte er søsteren til førstnevnte, så dette er på ingen måte et trekantdrama). De tre skal ut i Europa på sin dannelesreise, et siste krumspring før ansvar og utdannelse venter. Men Monty, som er en forfyllet flørt,  roter det til for dem alle, og de befinner seg snart i flukt. Den var morsom og søt. Har ikke så mye mer å si om den, plottet var litt skranglete, men det var jo bare halve vitsen uansett. Jeg ble glad i disse idiotiske barna.

Prosjekt tøm badehyllen

bildet viser deler av en bask, med produkter på, og en hylle over den med enda fler produkter

Da jeg flytta før jul gikk jeg gjennom all sminke, hudpleie, såper og andre kroppsgreier, kasta litt, men tok det meste med meg videre. Jeg har ikke så mye, men jeg har mer enn jeg bruker. En del begynner også å bli gammelt. Jeg har nå tre foundations og to primere som bør brukes før sommeren, og enda noen som bør kastes når høsten kommer dinglende.  Dermed tenkte jeg at jeg skulle fokusere litt på disse produktene, bruke de opp og lete etter gode erstattere (da en av grunnene til at jeg sliter er at jeg ikke liker alle like godt). Jeg har flytta alt med tidsfrist ut mai opp på hylla under speilet (eller kanten av vasken) slik at jeg ser dem og kanskje husker å bruke dem.

Målet er å bare ha en eller to av det jeg bruker til enhver tid. Jeg håper at når kalenderen viser mai så er jeg nær dette målet, og har forhåpentligvis klart å finne noen potensielle erstattere for de produktene jeg ikke ønsker å fortsette å bruke. Jeg har også planer om å tynne ut rekkene i dusjen og i skuffen under vasken hvor jeg har mine resterende produkter, samtidig som jeg prøver å utvide hudpleieregimet mitt litt.

Jeg ønsker med andre ord å

  1. Bruke opp produkter før de er utgått på dato
  2. Erstatte produkter jeg bruker men ikke liker med bedre produkter (etter at de er tomme såklart)
  3. Innføre nye produkter
  4. Gjøre badet litt mer estetisk tilfredsstillende. Mindre kaos i synsfeltet. Men jeg har altså for mye ting til det for øyeblikket.

 

 

Lest i Januar

Jeg har lest ganske mye denne måneden, så jeg tenkte jeg skulle oppsummere litt. Bildene er lenker til bøkenes Goodreads sider. Alle bøkene leste jeg også på engelsk.

Braving the Wilderness – Brené Brown

forsiden til boka Braving the wilderness, viser en blå himmel og toppen av noen i trær i tillegg til tittelinformasjonMå innrømme at jeg har glemt alt om denne veldig korte boken allerede. Jeg vet at mange er begeistra for Brown, men dette var nok ikke stedet å starte. Joda, det er noen gode poenger, men det er lite kjøtt på disse beina. Den handler om å tilhøre og å ikke gjøre det. Helt ærlig husker jeg ikke så mye av den, bare uker senere. Det var ikke det at jeg ikke likte den, for da hadde jeg husket bedre. Jeg har i ettertid sett TEDtalksen hennes (The Power of Vulnerability og Listening to Shame) og de var bra. Denne var veldig kort og føltes for lang, kanskje var ikke dette nok til en bok? Jeg vet ikke. Mitt inntrykk var i alle fall: Meh.

Where am I Now? True stories of Girlhood and Accidental Fame – Mara Wilson

Framsiden på boka Where Am I Now? Hvitt cover med rød tekst og et bilde av forfatteren som barn

Dette er en samling essay fra Mara Wilson, om moren, om å være barneskuespiller, om å være tenåring, om å være en «performer» og forteller. Samlingen blir tidvis litt usammenhengende og rotete, men det gjør i grunn veldig lite. Den er velskrevet, morsom og sår. Den handler i bunn og grunn mye om identitet, om å å gå fra å være en ting til en annen. Jeg både smilte og gråt da jeg hørte denne (jeg stod på kjøkkenet og kuttet løk når jeg grein altså, lover). Jeg hørte hele på to dager og anbefaler kanskje å spre den ut litt mer. Lese/høre ett essay om ganger for det kan bli litt repetitivt om ikke, men det plaget ikke meg nevneverdig.

Binti – Nnedi Okorafor

framsidebildet til Binti, svart bakgrunn med tittelen i metallfarger, og et bilde av en svart kvinne som smører noe oransje på huden

Dette er vel for en kortroman å regne, og den første i en trilogi.  Binti er den første fra sitt folk som får plass på Oomza Univeristy, som er det beste universitetet i galaksen. Folket hennes drar ikke, de holder seg på jorda, og hun sniker seg bort om natten for å komme seg ombord på skipet som skal frakte henne, og de andre nye studentene fra jorda, til Oomza. Jeg likte boka godt, Binti er en kul karakter, som må ta valget om å reise fra familien sin, for å møte en verden av folk som ikke forstår seg på henne, i troen om at kunnskapen hun kan tilegne seg er verd det, og at akademikere er bra folk som tenker gjennom ting og tar gode valg (hun om det). Dette med å bryte med egen kultur og så søke innpass i en annen gjør starten på boka god. Desverre holder det ikke hele veien for meg. Den handler om kommunikasjon, om annerledeshet og forståelse, men måten ting eskalerer og senere løses (i den grad man kan kalle det en løsning) var veldig utilfredsstillende. Jeg kommer til å lese videre, selv om jeg synes denne ble litt enkel i konfliktløsingen for min del.

Death by Coffee (Bookstore Cafe Mystery #1) – Alex Ericsson

framsiden til death by coffee, illutrasjon av en katt på en stol foran noen bokhyller med en bok på gulvet og en sølt kaffe.

Jeg liker «cozy crime» når jeg trenger noe lett og lystig å høre på og kjøpte denne på ebok i et eller annet salg, og ante dermed ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde selvsagt visse forventinger i tråd med sjangerkonvensjonene, og de ble forsåvidt oppfylt, men boka var rett og slett ganske dårlig. Krissy Hancock og bestevenninen Vicky har flyttet til en liten by/bygd og åpnet bokhandel og kafé. Bøker oppe, kaffe nede. Med på flyttelasset har de også to katter, hvor den ene får være i bokhandelen om dagen (men uten dør mellom de to…). Allerede første dagen dør naboen, rett etter å ha drukket deres kaffe! Mysteriet er dårlig, hovedpersonen er irriterende og repeterer seg selv til det kjedelige. Hvor mange ganger må jeg høre om rampekatten? Kjeksen i bunnen av kaffekoppen? At hele lokalbefolkningen er irriterende bygdetroll? Det blir for forutsigbart. Krissy løper rundt og spør bortimot fremmede folk veldig direkte spørsmål, og når hun ikke vil spre et rykte videre går hun hen og spør folk om de har hørt noe om det. DET ER RYKTESPREDNING! Dette får ingen konsekvens, men jeg ble irritert. Jeg hadde ikke giddet å lese denne ferdig om det ikke var for at jeg hadde den på telefonen og plutselig måtte vente en stund et sted med dårlig dekning.

Murder in an Irish Village (Irish Village Mystery #1)

framsiden til Murder in an Irish Village, illustrasjon av en gate med brostein og rekker med fargerike hus. En veltet blomstervase (med blomster) ligger i gaten

Enda en cozy crime, men denne var hakket bedre en den over. De kommer fra samme forlag, og også denne ble kjøpt på et eller annet salg uten noe forhåndskunnskap, men jeg var heldigere her. Vi følger Siobhán O’Sullivan, som er verge for sine småsøsken etter at foreldrene døde i en bilulykke, driver videre bistroen deres og bekymrer seg over penger og sin alkoholiserte bror. Så blir broen til han som sitter i fengsel for dødsulykken drept, og funnet sittende i deres bistro! Denne er satt til en liten irsk landsby og, vel, jeg har bare besøkt landet noen ganger, og følte at stereotypene ble litt for stereotypete her også, både de som gjelder landet og de som gjelder bygdefolk. Det er noe med å ikke tøye strikken for langt også, det er hyggelig dersom bi-karakterer får ha personlighet i tillegg til typisk oppførsel. Måten teknologi be ble behandlet på gjorde at jeg måtte sjekke at denne ikke var femten år gammel (kom ut i 2016). Når det er sagt er hovedpersonen grei å følge, med en del fram og tilbake i løsningen av mysteriet som funka sånn passe. Grei tidtrøyte var det, selv om den på mange måter fulgte akkurat samme formel som Death by Coffee (hovedperson med økonomiske bekymringer for egen bedrift, dødsfall som kan knyttes til denne og dermed må løses i håp om at busnissen ikke skal dø, potensiell romantisk partner i lokal politibetjent samt nysgjerrig, og nærgående, lokalbefolkning), men denne var bedre.

Jeg tror jeg kommer til å sjekke nøyere neste gang jeg vurderer å kjøpe en cozy crime fra dette forlaget (Kensington), salg eller ei.

Til slutt kan jeg nevne at jeg også leste White Trash Zombie Gone Wild, som er den femte boka i White Trash Zombie-serien, som er urban fantasy/paranormal mystery, den andre typen bok jeg liker å lese når jeg trenger noe lett og lystig, men med mørkere innslag. Var litt lei serien etter fjerde bok, og stoppa ganske tidlig i denne før jeg starta den igjen nå på nyåret og den tok seg veldig opp mot slutten.

Om å ta vare på seg selv på nett

Flere mennesker jeg følger litt rundt om på internett har tatt pause eller slutta med ett eller flere sosiale medier denne måneden, og det er jo et valg man kan (og må) ta for egen helse og tidsbruks skyld, men i denne sammenheng har jeg tenkt over hvorfor jeg aldri har følt trangen til det, og hva jeg gjør når internett blir litt slitsomt. En ting er jo å gå vekk dersom det er en diskusjon man ikke orker å se på (disse blåser stort sett fort over), en annen ting er hva jeg velger å slippe inn. Først fulgte jeg all verdens kontoer over alt, så ble jeg lei og strammet inn og fulgte bare folk jeg følte gav meg noe positivt og var fine, så gikk jeg lei det og begynte å følge flere varierte mennesker på de ulike plattformene jeg bruker. Jeg vil ikke at alle skal være enige med meg, eller skal ha de samme livene som meg, men jeg følger sjelden de som er for fjerne fra meg selv så lenge (men det gjør jo ikke noe).

Som alt annet i livet handler det om en balanse, det handler om å ikke kun følge instagrammere med reint stiluttrykk og som bare poster fine bilder med duse filter (som jeg må innrømmer jeg er veldig tiltrukket av), men en variert gruppe mennesker. Jeg følger folk jeg kjenner, folk jeg ikke kjenner, folk som ser ulike ut og folk som lever veldig forskjellige liv. Jeg følger et par nisjekontoer, men det meste jeg følger er folk som lever livene sine. Noen ligner på meg (vekt, hudfarge, livsstil, smak) andre kan jeg ikke se meg selv i. Jeg vil naturlignok følge flest folk som poster ting av interesse (ellers blir det jo kjedelig), men jeg liker å putte inn andre ting innimellom, bare for å bryte opp strømmen av ting jeg liker og er enig med. Akkurat nok balanse til at ting ikke blir kjedelige eller utmattende.

Det aller viktigste derimot er å minne meg på at det jeg ser 1) er en redigert versjon av andres virkelighet, 2) det andre poster forteller ingenting om meg og at jeg ikke må la andres liv gi meg dårlig samvittighet og 3) Du går ikke glipp av noe om du ikke er der, og som bonus 4) alt trenger ikke være inspirerende.

Noen ting bare er der, og gjør ingen forskjell fra eller til. Det er faktisk sånn med det aller meste, det betyr ikke at det ikke har verdi for meg. Et bilde av noen sin frokost er enten inspirasjon til egen frokost ved en senere anledning, eller bare enda et bilde av noen andre sin frokost. Jeg liker det når det førstnevnte skjer, men om jeg ikke tenker «åh, nam» så gjør det heller ingenting. Jeg hadde uansett ikke orka det om alt jeg scroller gjennom krever at jeg stopper opp og tenker over det. Jeg liker å se folks antrekk, noen ganger studerer jeg dem nøye, men stort sett kaster jeg et blikk på dem før jeg går videre.  Noen dager leser jeg gjennom alt folk jeg følger har twitret i løpet av natten, andre ganger hopper jeg bare rett til toppen og leser litt som har blitt publisert den siste timen. De fleste tingene blir ikke ved meg, men det gjør de ikke i andre sosiale sammenhenger heller. Jeg kan ikke følge intenst med hele tiden, jeg plukker opp noen ting, scroller bare forbi noen andre, og jeg setter absolutt ingen krav til min deltakelse. Jeg må ikke publisere noe hver dag, jeg må ikke lese noe hver dag, jeg må ingenting om jeg ikke vil. Noen ting vil jeg (og må kanskje tvinge meg selv litt, men det er ikke en dårlig ting), andre ting er ikke viktig for meg i det hele tatt. Jeg tror det er viktig å tenke over egne nettvaner iblandt, og ikke minst rydde litt opp i alt og alle man følger rundt om kring.

Man må selvsagt også vite når noe ikke funker i det hele tatt og slutte (for min del: tumblr). Med mindre internett er jobben din, kan du bruke det akkurat som du vil. Hvor mye tid du bruker, hvor mange folk du følger, hvor mange artikler du leser, hvor mange interaksjoner du orker. Det er individuelt og helt opp til deg, og det kan forandre seg. Du skylder ingen din oppmerksomhet og tid, den er din til å gi og du må bruke den slik du føler det best. Det er selvsagt annerledes for folk som har mer enn ti interaksjoner med folk i uka, man kan ikke styre alt andre kan finne på å sende din vei.

Mesteparten av dette skrev jeg for en stund siden, men ble inspirert av alle januar-pausene folk har tatt seg, og denne videoen til John Green.

 

2018

Photo by NordWood Themes on Unsplash

Nå som 2018 bare er åtte timer unna, kan jeg jo fortelle dere om nyttårsforsettene mine. For i år har jeg noen. Ganske mange, for da jeg fant ut at jeg skulle ha noen, så ble plutselig alt jeg skal framover oppgradert fra planer og handeliste til forsett. Men hele greia handler egentlig om en ting: Finne tilbake til rutinene. 2017 kom stykkevis og delt, alt var kaos og hver gang jeg fikk stablet rutiner på beina, måtte jeg sove i tre uker.

  • Månedlige budsjett (januar er klart allerede)
  • Avbestille et par abonnement
  • Skrive ned en liste over middager jeg faktisk liker, og kan lage
  • Bruke flere grønnsaker enn  gulrøtter og brokkoli
  • Stå opp i rimelig tid i ukedagene (seinest ti da)
  • Bytte på sengen til fast tid
  • Bytte fastlege
  • Lese 25 bøker
  • Finne ny ansiktspleieserie
  • Gå inn på de butikkene jeg går forbi i ny og ne, men som aldri har kunder der så jeg ikke tør å gå inn
  • Kjøpe ny steikepanne
  • Svømme 2+ ganger i måneden
  • Kjøpe trenings-/yogamatte (merk: ingen forsett om å bruke den til noe fornuftig, tenkte jeg skulle lese på den)
  • Kjøpe ny gjesteseng

Har et par ting til på listen, men de deler jeg ikke her. Om ikke annet er dette stort sett en oppnåelig liste. At jeg sliter med å stå opp er jo ingen hemmelighet, og jeg liker å svømme, men det er ganske stress med garderobe og mye folk i bassenget, så vi får se. Om jeg ikke klarer det innen april får jeg melde meg ut av Sio Athletica. Har vært der tre ganger i høst og det er litt lite.  Greit å ha litt man kan krysse av når man har gjort dem, mate mestringsfølelsen litt.

Godt nyttår, håper 2018 byr på flere gode ting enn dårlige!

Line fikser kroppen

tittelbilde for line fikser kroppen

skjermdump fra nrk nettTV

Jeg har sett  Line fikser kroppen . Jeg  følger Line på Instagram og sett det hun har delt, og blitt litt nysgjerrig. Jeg har jo gjort en del arbeid med mitt eget kroppsbilde (hvor målet rett og slett har vært å gi faen). Jeg har sett alle episodene, og gjort meg opp en mening, sånn ca.

Konseptet er dette: Line bruker mye tid på å være misfornøyd med seg selv, se på alt som er galt, ikke føle seg komfortabel i egen kropp (f.eks når hun skal på stranda). Hun vil bli kvitt disse følelsene, og det er her fokuset ligger. Greit gjenkjennelig dette. Jeg er nok litt utenfor målgruppa til programmet da jeg har vært borti tematikken mye. Hver episode tar for seg en ulike ting: kroppen som helhet, puppene, magen, tissen, ansiktet og hjernen.

Jeg ser episode 1 uten å vite hva jeg kommer til å få servert. Det er bra når Line ser på ulike jentekropper, og konkluderer med at alt dette er innafor, sånn er det jo. Ekte. Det kunne vært bra når Line får 3d printa kroppen sin som den er og som hun skulle ønske den var, men det mangler dybde, og det er generelt det jeg føler mangler. Line arrangerer trusedag på jobben og går rundt og prøver å få folk til å kaste buksa. Jeg som sitter og kikker på skjermen lurer mest på hvorfor i all verden? For å utfordre seg selv og andre til å være litt mer naken enn til vanlig? Utfordre skamfølelsen folk har til kroppen? For meg er det et malplassert stunt som mest gjør meg forlegen, men kanskje det er poenget. Første episode er altså litt ujevn, litt lite dybde og litt mye fjas. Jeg hadde gjerne sett at de dvelte litt med enkelte av tingene, men dette var jo tross alt bare første episode av seks.

De andre episodene er bedre. Line er sjarmerende, og jeg blir glad når hun blir begeistra over det hun lærer, ser og tar på. Det beste er og og blir når hun ser på andres nakne kropper og synes det er så fint. Det er bra når Line prater med folk og prøver ting hun ikke er komfortabel med. Det er likevel slik at det går litt fort i svingene her og der, episodene er korte og det er begrensa hvor mye man kan gjøre på 25 minutter, men jeg savner litt refleksjon, og kanskje litt mer fakta. F.eks i episoden om magen hvor Line lærer om «intuitive eating», hun går på butikken og kjøper det magen har lyst på, spiser mye dritt og føler seg dritt og så er det slutt på segmentet. Jeg vil vite hva som skjer videre, om hun hadde fortsatt, hvor hadde det endt opp? Hun mislykkes jo når hun spiser seg stapptmett på junk. Kunne sikkert sett seks episoder om dette alene.  Det var også interessant å se Line prate om kompleksene sine, og tenke på mine egne. Sammenligne (komplekser altså, ikke kropper) og se hvor teite vi er som tenker sånn.

For å konkludere: Line er søt, kropp er bra, serien er sjarmerende, men kjører litt fort gjennom temaene og rekker ikke å reflektere så mye rundt en del ting som de hadde fortjent (og som helt sikkert ble reflektert rundt underveis).

Older posts

© 2018 NEVERMIND THE TYPOS

Theme by Anders NorenUp ↑