Dette er sånn post der jeg bare sutrer over tingenes tilstand. Jeg er ferdig med bacheloroppgaven, den er levert og glemt. Nå har jeg en mappeinnlevering om to dager og så er jeg ferdig med ett fag. Jeg har eksamen om ti dager og jeg har kanskje lest halve pensum. Jeg veksler mellom “det spiller ingen rolle jeg kan ligge her og se TV resten av livet” og “NEI NEI NEI!” og leting etter ting som er rett foran meg og angst over filleting som egentlig ikke spiller noen rolle.

Jeg misunner de som klarer å lese jevnt, jeg misunner også de som klarer å åpne boka to uker før eksamen og stå. Jeg er ingen av disse personene, og nå, nå må jeg være sistnevnte. Jeg sier “det går bra” og ser på gamle spørsmål og veit at “det og det kan jeg jo allerede” jeg har jo vært på alle forelesnignene. Jeg har jo det. Tolv forelesninger, og ei bok har jeg lest. Jeg har ei bok og 500 sider artikkelpensum ulest. Jeg får ikke lest alt det. Jeg veit det. Jeg skulle ønske jeg var en sånn som kunne fylle en oppgave/besvarelse med generelt pisspreik og blir ferdig med det, men sånn er jeg ikke og jeg blir dårlig når folk ler og sier “haha, jeg bare bullshitta meg gjennom dritet,” og ikke har lest mer enn ett pensumkapittel. Hvordan klarer de det?

Jeg er lei nå, har sittet på en stol i fire uker og fantaserer egentlig bare om alt jeg kan gjøre når jeg er ferdig. Ikke at jeg kommer til å gjøre noe av det, jeg gjør jo aldri det, men fantasiene er fine likevel. Jeg har ikke trent på tre uker og jeg tenker at når dette er over skal jeg opp på et fjell eller noe, men det skal jeg jo ikke. Jeg skal ligge i senga i en uke og vente på at angsten går over, og så skal jeg gjøre ingenting. For det er sånn det blir og så skal høsten komme og jeg skal være lei meg for alt jeg ikke gjorde.

Det er ikke synd på meg, jeg veit jo det, egentlig, men jeg hater alt og alle intenst akkurat nå, mest av alt meg selv. Jeg burde lest mer, skrevet oppgaven min i mars, eller bare tatt livet av meg for lenge siden. Så hadde jeg sluppet alt. Permanent time-out liksom. Men jeg er litt usikker på om de har Netflix i det store intet.

I fjor sommer hadde jeg sommer supernaturalis som tema, det varte i to bloggposter… Nå er det mai, og eksamenssesong, men trangen til å lese og se serie/film om hekser, vampryrer, varulver, demoner og sånt no’ er tilbake. Så da blir det sommer supernaturalis 2.0 i år. Kanskje bedre enn i fjor, kanskje ikke. Jeg vil minne om Lost Girl som jeg skreiv om i fjor. Serien har fått en sesong til siden sist og den er fortsatt underholdene, selv om kjærlighetstrekantgreiene kanskje er litt kjedelige (men altså, det må man nesten tåle når man ser en serie om en succubus!).

Jeg har allerede starta med å både lese og se, dersom jeg klarer å formulere meg sånn noenlunde framover så blir det et par-tre poster minst i løpet av sommeren, men nå, nå er det bacheloroppgave, mappeinnlevering og eksamen som gjelder. Ser dere på den andre siden.

Det finnes klistrelapper til postkassen som sier “nei takk til uadressert reklame” og jeg skulle ønske det fantes noe tilsvarende, som buttons eller lapp til å henge rundt halsen, eller bare stifte i pannen hvor det stod “Nei takk, jeg ønsker ikke å prate med deg om Røde kors, Leger uten genser eller hare krishna, jeg vil heller ikke abonnere på omega3 eller ha nytt kredittkort, jeg vil ikke ha ditt religiøse tidsskrift uansett hvor gratis det er, ei heller prate litt om Jesus eller hvordan Gud fortalte deg at jeg har vondt i hodet, nei, ikke bibelen heller.”

Kanskje med valgfritt tillegg “tilbyr du deg en håndspåleggelse mot plagene mine slår jeg, i alle fall dersom du legger hånda på skulderen min før jeg har fått sagt min mening om saken.”

For jeg orker ikke. Jeg er på vei til forelesning, eller bare eksamenslesning, jeg er på vei på kino eller i besøk. Jeg er på vei fra A til B og jeg hadde ikke tenkt å gi deg pengene eller tiden min langs den strekningen. Jeg veit allerede om Røde Kors/Leger uten grenser/annen organisasjon og dersom jeg vil gi penger så veit jeg hvor de er. Jeg har ikke trehundre kroner å kaste vekk på kosttilskudd akkurat nå. Jeg er ikke åpen for en samtale om Jesus. Jeg er virkelig ikke interessert i å snakke med noen fra omvendelsesbransjen noen sinne. Dersom jeg føler for å finne Gud klarer jeg å vandre inn i ei kirke eller nettstedet til den lokale biblelskolen eller hva det nå måtte være på egenhånd.

Jeg vil bare være i fred. Jeg vil ikke at min tur mellom A og B (som i dette spesifikke tilfellet er omtrent 1 km) skal bli avbrutt flere ganger på veien. Jeg vil ikke gå til universitetet og måtte takke nei til vakttårnet og røde kors. Jeg vil ikke gå fra universitetet og måtte aggresivt true med paraply for at en eller anen religiøs person skal slutte å snakke til meg (og FØLGE ETTER meg), jeg vil ikke at aggresive kosttilskuddsselger skal blokkere veien for meg sånn at jeg må høre på ham fortelle om en boks med kapsler med fiskeolje i eller hva det nå er og jeg vil ikke at en eller annen bibelskolestudent på teambuilding i bergen (fra et annet sted såklart, for man kan ikke omvende i egen bakgård, sånn i tilfelle noen blir sure) skal stoppe meg og si “unnskyld, men vil du prate litt om Gud? Er du åpen for Jesus?” for svaret er alltid nei. Jeg vil bare gå i fred, jeg vil bare hjem og jeg har aldri penger å gi deg med mindre du godtar en donasjon på fire kroner, i kontanter.

Det spiller ingen rolle hvor mye du forsøker å guilt trippe meg med “de stakkars fattige” eller “bli sunn!” eller “du ser ut som du trenger trim”. Har jeg tid/penger/lyst så finner jeg alternativer selv. Og dersom du spør meg om jeg ikke vil på bibelkurs, eller i det minste vil ha en bibel og jeg svarer “nei takk, jeg kommer aldri forbi genesis likevel,” og ruller med øynene over “dårlig fortellerstil” så trenger du ikke se så dødelig fornerma ut for jeg er født og oppvokst i Norge og har tre utgaver av det nye testamentet, en bibel og en salmebok i min besittelse. Så fuck off og la meg gå i fred.

Jeg leser mye, og jeg skriver mye om bøker (“du er bokblogger egentlig, er du ikke?” spurte noen meg for ikke så lenge siden, og selv om jeg ikke egentlig er det, så sier det vel litt om hvilken kategori jeg blogger mest i for tiden). Bøker er skikkelig fine saker. Jeg har veldig lite plass (to små bokhyller er overlesset, ikke bare med bøker, men filmer og litt annet som må ha sin plass, samt et par hyller i mine foreldres samling, som huser hundrevis av bøker) og jeg har dedikert en bit av den plassen til bøker jeg ikke har lest ennå.

Derfor sa jeg til meg selv: “Nå kan du ikke kjøpe flere bøker før den haugen er halvert”

Jeg har bare kjøpt seks bøker i år (utenom pensum, men sånt teller jo ikke), tre av dem var fra bytting av en bok jeg fikk til jul og ikke ville lese (1 norsk hardcover = 3 engelske pocket), de tre andre har kommet inn siden påske. Jeg kjøpte en liten bok, men det var ikke nok. Jeg måtte bare ha et par til. Noen var så dum at de gav meg en peng og jeg var sliten etter åtte timer foran en PC og vips, to bøker i min besittelse. Jeg hadde jo lest ferdig bok en i seriene og ville vite hva nå. Det er jo lov sant?

Så har jeg rydda da, jeg har kasta ting og tang, og fylt to kasser med bøker jeg ikke har noe behov for å ha, og trodde med det jeg kunne kaste ut en vampyrserie jeg slutta å lese for lenge siden, men nei, jeg klarte ikke. Jeg har gravd dem ut igjen og gjemmer dem skamfullt i en kasse under senga. Jeg har også lett etter bøker jeg ikke finner, men de er borte, selv om jeg vet de aldri har forlatt huset, irriterende! Det verste av alt er at stabelen med uleste bøker ikke har blitt halvert, snarere doblet, og jeg har nå to stabler med uleste bøker. Jeg skjønner ikke hvor de kommer fra. Bokkjøp er strengt forbudt ikke bare fram til og med juni, men til 2014, i alle fall sånn snopekjøp, serier jeg følger, forfattere jeg liker og bøker som samleses kan såklart skaffes, og jeg har et sånt lesebrett, og de bøkene tar jo ikke opp fysisk plass i det hele tatt… Det er og verdt å nevne biblioteket, jeg har lånt flere bøker der siden jeg påla meg dette forbudet mot kjøp og det er jo fint. Det er mye bedre for lommeboka om jeg snoper der i stedet for i butikken, selv om den uleste haugen ikke krymper noe særlig.

Hei, nå trekker jeg en konklusjon uten å basere meg på noe særlig fakta, men når du, som jeg knapt veit hvem er, treffer meg når jeg er ute på tur sier sånt som “nemmen, er du ute og går?” og kanskje til og med foreslår at jeg gjør det til en vane så stikker det litt. Du mener det kanskje bra, siden du avslutter samtalen med “stå på!” men jeg blir til et trassig barn som vurderer å aldri gå på tur igjen. Jeg synes det er frekt å anta at en person du ikke egentlig kjenner aldri går på tur (siden vi ikke kjenner hverandre antar jeg at du har trukket den konklusjonen fordi jeg er feit), eller det vil si, det greit å anta det, men du sier det ikke uten å vite om det er rett. Du kunne spurt “går du ofte på tur du?” eller noe tilsvarende, i stedet for å hoppe rett til “du burde gjøre det til en vane.” Det er en spasertur ikke noe mer avansert. Jeg trener ikke til noen maraton, og du veit tydeligvis ikke noe om vanene mine (og godt er det, for da ville jeg følt meg forfulgt av det som bortimot er fremmed), da hadde du jo visst at denne turen ikke var en en-gang-i-året hendelse.

Jeg har bein og jeg bruker dem til å gå med, som vel er hele poenget med å ha fungerende føtter er det ikke?

Jeg regjerer i en verden mange kaller prokrastinasjon, det er meget sannsynlig at du også gjør det, du er kanskje ikke regent, men oppført i mantallet? Det er du. De fleste er det, kanskje er du bare turist? I så fall håper jeg du passer på og drar før visumet går ut og grensene stenger. Vi kaster ikke folk ut herfra, vi låser dem inne i stedet.

Min lille stat inneholder fryktelig mye, og veldig lite av det er semesteroppgaveskriving. Veldig lite. Det er kanskje en blogg (eller tre, om vi skal være helt ærlige) her inne, men noen analyse av språket i bokomtalene på disse bloggene? Nei, det har vi ikke sett, i alle fall ikke i dag. Det kan godt hende det er noen aviser her også, men noen analyse av bokomtalene til kritikerne deres? Nein.

Det betyr ikke at landet er øde, å nei, langt i fra! Her er bøker i massevis – men ingen av dem er pensum. Her er kinoprogram, twitter, goodreads og tumblr. Her er doturer, kaffeturer, lunsjturer, det-er-jo-sol-turer. Her er episode på episode av amerikanske og britiske formel-krimserier (hestefjes 5evah <3). Det er også overdreven bruk av bindestrek, samt en innføring i hvilke taster man trykker på for å få ellipse eller tankestrek (alt + 0133 og alt + 0150). Det er tarotkort (!) og lister over hva man skulle gjørt om man var skamløs, hva man skulle gjort om man hadde tid og hva man kanskje skal gjøre i år.

Det er svinnende mengder oppgavskriving. Nå er klokka halv ett og jeg er rimelig sikker på at jeg satt med ned for “å jobbe” for en time siden. 11 timer og 30 minutter til halvveisinnlevering. Bommer jeg på jeg den deadlinen er det over og ut. Jaja, 4000 ord & counting, det er jo bra nok det. Pensum-relevanse er det verre med, men tror jeg har nok til å ikke stryke altså, og dette er jo tross alt bare førsteutkastet. Veiledning neste uke, og nilesning på relevant pensum før det. Sånn at jeg kan si “jeg har tenkt å flette inn sånn og sånn der, men jeg er så usikker på strukturen!” og smile så fint jeg kan, og så noterer jeg ned alle tips jeg får og drar hjem for å ikke se på oppgaven igjen før det blir mai og jeg har full panikk. Dette er en beskjed til meg selv da: PUST! Du stryker ikke på oppgavebiten, bare tenk på alt det pensumet du ikke har lest som du har bruk for på den breddetesten? Kan du liste opp alle prosessene*? Nei? DU STRYKER!

Ja også var det dette med å bestemme seg for hva jeg skal gjøre til høten da. Dersom alt går som det skal er jeg ferdig med denne bacheloren min dette semesteret. WHAT NOW? Dere kan bestemme, for jeg veit ikke.

*Relasjonell, verbal, mental, atferdsmessig, materiell og eksistensiell (jeg slo det opp, jeg har ennå ikke lært det)!

For min del startet påskefri 30 mars. Da hadde jeg hele huset for meg selv i et par dager, så The Hour sin andre sesong i to runder, og masse White Collar. Jeg  veit ikke hvorfor jeg ser på sistnevnte, sånn egentlig, bortsett fra at noen ganger så er det waistcoats på en, to eller kanskje til og med tre av mennene i serien. Det gjør aldri vondt. Enkel underholdning.

Tog. Jeg tok tog fra Bergen til Haugastøl (hvor vi har hytte, og har hatt det noen år nå, men den er fortsatt halvveis møblert av de forrige eierne, komplett med instrukser fra en gammel dame som er død (som var grunnen til at den ble solgt). Jeg elsker å ta tog. Jeg hadde invistert 90 kroner i komfort billett, det er litt sjansespill om det er verdt det eller ikke,

men denne gangen var det det. Kaffimaskinen funka, ingen stjal alle avisene og stømuttaket virka, og det var ingen skrikende unger. Det var heller ingen i setet ved siden av meg. Jeg kikka ut vinduet, leste, skrev litt i en notatbok og koste meg i tre timer. Jeg
skulle gjerne hatt et par til altså.

For å komme opp til hytta må man gå en kilometer, oppoverbakke.  Heldigvis gikk det greit å gå på beina nesten hele veien. De siste ti metrene opp ti hytta var mer kravling i snø… Det er det verste med å være der, den siste bakken opp. Særlig om du har vært ute på tur i flere timer og gleder deg til å slenge deg på sofaen og ikke flytte deg mer enn noen millimeter resten av dagen, men så må du opp den bakken da. Da vurderer jeg stadig å bare legge meg ned der jeg står.

På hytta lærte jeg masse: Jeg kan ikke kante med venstre fot når jeg står på ski, jeg kan heller ikke ploge. Jeg legger for mye kraft i den ene eller andre foten og svinger til siden og tryner. Jeg er også en stor pyse og legger meg ned når det går for fort i nedoverbakkene. Jeg må nesten nevne at jeg har smørefrie ski, de går altså ikke så veldig fort. Jeg har heller ikke stålkant, som kan ha noe med vanskene mine å gjøre. Eller så kan det være det at jeg ikke har gått på ski siden leirskolen i syvendeklasse. Det er vel ti år siden det nå, eller kanskje elleve? Lenge i alle fall. Samme ski da. Sånne som meg er morsomme for sånne som står på ski til vanlig/er normale/evt. er innlandsfolk til vanlig.

Andre ting jeg har gjort: Sett mye netflix på telefonen, lest nesten femhundre sider i en bok (det er ennå litt igjen), hørt nesten en hel lydbok (to timer igjen), løst masse sudoku, spilt yatzy og trivial pursuit til hjernen kjentes som grøt og jeg kunne flere av svarene utenat.

Ting jeg ikke har gjort: Skolearbeid. Oops.

Her er et bilde av meg oppå en haug:

Tror det der i bakgrunnen heter Folskaret, men det tør jeg ikke si med sikkerhet. Vi gikk naturligvis ikke helt dit, for oss late feitinger går sjeldent på tur i mer enn en time før vi snur.  Jeg følte meg selvsagt overlegen naboen som ikke gikk på tur i det hele tatt. Jeg fikk fregner på nesen og brukte solfaktor 30 i trynet. Det var i grunn ganske fint, men jeg savna å ha orntli internett altså.

Ting jeg skulle ønske jeg gjorde, men som ikke ble til: Dro på butikken, den butikken som ligger nærmest oss er visst litt av et skue i påsken, i alle fall synes min mor det, da hun kom tilbake og fortalte om alle folkene og det rare de skulle ha. Det var innsvinga boblejakker med belte i livet og moonboots med pels og pomponger, og masse masse parfyme.